En ny film harseler med Adolf Hitler. Dani Levys film «Mein Führer: Den virkelig sanneste sannhet om Adolf Hitler» skildrer en fiktiv Hitler som tisser på seg om natta, kryper på alle fire og bjeffer, og får halve barten barbert bort ved et uhell.
Jeg antar prosjektet er et forsøk på å latterligjøre - hevne seg på - diktatoren som startet andre verdenskrig og la til rette for Holocaust, folkemordet på jødene.
Levy sier selv han ønsker at latterens effekt skal rense Tyskland for minnene om Nazi-Tyskland. Tilbakemeldingene er blandede. Noen synes det er galt å tulle med så alvorlige ting, andre synes ikke Levy går langt nok. Jeg synes slike anmeldelser ikke får med seg det viktigste. Fordi sannheten kan ikke - får ikke - uttales.
Klart en kan tulle selv med alvorlige ting. Spørsmålet er om en oppnår den effekt som er ønskelig.
For Adolf Hitler var ingen tulling. Han var et ordinært menneske som vokste opp i en verden der Tyskland forsøkte å gå i de andre stormaktenes fotspor innen imperiebygging. Han opplevde den ydmykende fred etter første verdenskrig. Han opplevde et samfunn der jødehatet eksisterte, som det hadde eksistert til Europas store skam i hundreår. Alt dette skapte Adolf Hitler. Han hadde politiske ambisjoner, og hadde nok noe mer psykopatiske trekk enn de fleste - men det viktigste med Adolf Hitler var at han var et menneske.
Han var ikke et monster. Han var ikke unik. Han var ikke Antikrist. Han var egentlig en patetisk liten mann som på rett tidspunkt fokuserte en nasjons drømmer.
Det er litt av Adolf Hitler i oss alle. Derfor blir det viktig å enten demonisere ham eller latterligjøre ham. De-humanisere ham. Jeg tror det er galt. Det som skjedde hadde skjedd før, har skjedd i mindre omfang etter, og vil skje igjen. Det er det mest skremmende. Sannheten vi ikke tør se speilet i oss selv.
Men den harde sannhet må ikke glemmes. Det er faren. Da får våre demoner igjen fritt spillerom.
From a scientific point of view, therefore, we are forced to consider Hitler, the Fuehrer, not as a personal devil, wicked as his actions and philosophy may be, but as the expression of a state of mind existing in millions of people, not only in Germany but, to a smaller degree, in all civilized countries; A Psychologial Profile of Adolph Hitler, His Life and Legend, Walter C. Langer, Office of Strategic Services, Washington, D.C.
Jeg antar prosjektet er et forsøk på å latterligjøre - hevne seg på - diktatoren som startet andre verdenskrig og la til rette for Holocaust, folkemordet på jødene.
Levy sier selv han ønsker at latterens effekt skal rense Tyskland for minnene om Nazi-Tyskland. Tilbakemeldingene er blandede. Noen synes det er galt å tulle med så alvorlige ting, andre synes ikke Levy går langt nok. Jeg synes slike anmeldelser ikke får med seg det viktigste. Fordi sannheten kan ikke - får ikke - uttales.
Klart en kan tulle selv med alvorlige ting. Spørsmålet er om en oppnår den effekt som er ønskelig.
For Adolf Hitler var ingen tulling. Han var et ordinært menneske som vokste opp i en verden der Tyskland forsøkte å gå i de andre stormaktenes fotspor innen imperiebygging. Han opplevde den ydmykende fred etter første verdenskrig. Han opplevde et samfunn der jødehatet eksisterte, som det hadde eksistert til Europas store skam i hundreår. Alt dette skapte Adolf Hitler. Han hadde politiske ambisjoner, og hadde nok noe mer psykopatiske trekk enn de fleste - men det viktigste med Adolf Hitler var at han var et menneske.
Han var ikke et monster. Han var ikke unik. Han var ikke Antikrist. Han var egentlig en patetisk liten mann som på rett tidspunkt fokuserte en nasjons drømmer.
Det er litt av Adolf Hitler i oss alle. Derfor blir det viktig å enten demonisere ham eller latterligjøre ham. De-humanisere ham. Jeg tror det er galt. Det som skjedde hadde skjedd før, har skjedd i mindre omfang etter, og vil skje igjen. Det er det mest skremmende. Sannheten vi ikke tør se speilet i oss selv.
Men den harde sannhet må ikke glemmes. Det er faren. Da får våre demoner igjen fritt spillerom.
From a scientific point of view, therefore, we are forced to consider Hitler, the Fuehrer, not as a personal devil, wicked as his actions and philosophy may be, but as the expression of a state of mind existing in millions of people, not only in Germany but, to a smaller degree, in all civilized countries; A Psychologial Profile of Adolph Hitler, His Life and Legend, Walter C. Langer, Office of Strategic Services, Washington, D.C.
8 kommentarer:
Veldig bra!
Mine egne tanker om emnet - etter gjentatte ganger å ha gitt meg i kast med Mein Kampf, som jeg kun har i dansk og meget tunglest utgave - er at Hitler fremfor alt var populist.
Det kan det være verdt å få med seg i en verden hvor norske lokalvalg etter alt å dømme vil bli styrt av rikspolitikernes NM i moral og dobbeltmoral! Manipulasjon av sannheten, er ikke noe ukjent fenomen i Norge heller.
Hitler er ikke den eneste som har sett en virkelighet, filtrert den gjennom et ideologisk filter, og brukt faktaene på en mest mulig manipulerende måte, men han var kanskje dyktigere til dette enn de fleste, kombinert med at den virkeligheten han stod ovenfor ga en overflod av muligheter.
Noen ganger har jeg en følelse av at man vil unnskylde tyskerne for det de gjorde. De var villedet av denne djevelse demagogen! Som da det for 10-15 år siden kom en bok som het Hitlers willing executioners. Boken var skrevet av en jøde, og drev en staur gjennom ideen om at tyskerne ikke viste, og ellers handlet mot sin vilje.
Blant reaksjonene var at boken "satte Holocaust-forskningen tiår tilbake". Hvor klart kan man si at man hadde en dagsorden for sin forskning, og at denne var å renvaske det tyske folk?
Jeg tror ikke man skal klandre tyskere, og spesielt ikke de som er for unge til å ha tatt del i grusomhetene, men man skal heller ikke legge skjul på at "bestefar" gjorde forferdelige ting!
Jeg tror det bør henge en undring i luften: Hvorfor gjorde han det? Hvordan kunne snille bestefar delta i noe slikt?
Det må imidlertid være vanskelig for en uskyldig tysker å alltid skulle konfronteres med hva foreldrene og besteforeldrene gjorde - og i et slikt lys forstår jeg behovet for å fjerne litt av den fryken man føler for monsteret Hitler.
Derfor skal man ikke reagere for voldsomt heller. Man kan godt latterliggjøre Hitler uten å latterliggjøre ofrene.
En slags lakmus-test kunne være om man synes at det er OK å latterliggjøre andre "udyr". Jeg har ingen problemer med å harselere med Mao, Lenin eller Stalin, men må erkjenne at humorisering rundt Che Guevarra, Fidel eller Hugo Chavez ikke virker like morsomt.
Kanskje er forklaringen at det har gått så lang tid siden Hitlers forbrytelser, mens at de sistnevnte tre herrer stadig har ofre. Kanskje er det at de sistnevnte har så mange sympatisører, mens Hitlers fanklubb er mer en eksotisk raritet? Jeg vet ikke sikkert.
Det som uansett er helt klart er at Hitler hadde planlagt svært mye - alt var et skuespill.
Han tok timer i kunsten å manipulere folkemengder (Hamissen), han innstuderte fakter, slagord og skapte en helt ny taleteknikk.
En absolutt mester i populisme, som du er inne på.
Dessuten var jo systemet selvforsterkende, med en indre kjerne av Nazister som tidlig viste de var villige til å gå over lik (Krystallnatten) for å oppnå total makt.
Og vi skal jo huske på at Nasjonalsosialistene ble lovlig valgt inn i utgangspunktet.
Tyskland bør få glemme dette. Verden bør imidlertid ikke glemme prinsippene som var involvert, for de eksisterer under overflaten overalt.
Ikke nødvendigvis som Nazisme, men som absolutt og uhemmet tørst etter makt via manipulasjon.
Det samme gikk igjen i Mussolinis fascisme, og Stalins kommunisme.
Hitler ordinær? Patetisk? Hva er det du vrøvler om? Hitler er en av de mest høytstående åndelige mennesker som noen gang har levd, på linje med Buddha, Jesus, Lao Tse osv. Han gjorde de nødvendige grep for å fri oss fra jødenes tyranni, men desverre ble nasjonalsosialistenes kvalitetsmennesker overveldet av de middelmådige jødelakeienes enorme horder. At jødene febrilsk forsøker å sverte Hitler ved enhver anledning er jo bare et tegn på hvor livredde de er, over 60 år etter hans død.
Sigve,
Din forkrøplede livsanskuelse er det som er virkelig patetisk. Hitler er og blir en ordinær og patetisk mann som ikke engang klarte å vinne en krig med verdens best utrustede arme.
Det er liten grunn til å forsøke å sverte Hitler. Det klarte han i fullt monn selv.
Den analysen du gjør er meget viktig. Ved å forstå psykologien bak de grufulle handlingene,får vi bedre forutsetniger for å unngå å havne i lignende uføre senere.Hitler var kanskje nødvendig for å sette fyr på bålet,men bålet lå stablet opp på forhånd.
Faresignalet tror jeg er når vi mister troen på enkeltindividenes egenverdi,når de reduseres til redskaper som skal tjene en eller annen "stor sak".
Du har helt rett. Faren er alltid når enkeltindividet omgjøres til medlem av en ansiktsløs masse. Slike tendenser har vi alltid i alle samfunn.
Vi har idag innvandrere og trygdede for eksempel som oftest blir omtalt som gruppe. Problemstillinger må alltid debatteres, men med hensyn til nettopp faren for å bruke grupper som redskaper, slik du sier.
Kom bare lige forbi en smuttur, ovre fra Sigruns blog. Godt indlæg. Jeg tror imidlertid, at, hvis vi virkeligt vil gøre op med det "hitleriske" i os (selvfølgeligt har du helt ret, når du skriver, at der er lidt Adolf Hitler i os alle) og i verdenen, er det uundgåeligt at anerkende, at det ikke starter med den store verden derude, den store politik, men på et meget mere individuelt plan. Selv om begge dele også hænger uløseligt sammen. Har du læst Alice Millers betragtninger angående Hitler? Verdenspolitiken afspejler egentligt blot den dysfunktionalitet, der så ofte karakteriserer vores individuelle, mellemmenneskelige kommunikation. F.eks. den mellem forældre og deres børn. At "klandre" verdenspolitiken ser for mig lidt ud til at være en god fortrængningsmekanisme (apropos sandheden, der ikke kan/må udtales), netop velegnet til at undgå konfrontationen med den egne, individuelle historie, der jo kan være ret så skræmmende og smertefuldt at konfrontere. Mere skræmmende og smertefuldt, end en, sammenlignet, lidt abstrakt størrelse som verdenspolitiken.
Jeg må indrømme, at jeg ikke har noget videre håb. Vi er, takket vores mentale evner, lidt for dygtige til at projicere og fortrænge, mens det netop også er begrænsningerne af vores mentale evner, der hindrer os i at se ud over alle projektionerne og fortrængningerne og konfrontere sandheden i spejlet.
Velkommen hit, Marian.
Og selvsagt har du helt rett. Dårlige familieforhold var med stor sannsynlighet bakgrunnen for både Hitler og Stalins dysfunksjonalitet. Begge hadde fedre som var meget brutale, og fikk personlighetsforstyrrelser på grunn av dette.
Til og med Hitlers hat for jødene kan tilskrives forhold i barndommen, da det gikk rykter om at hans egentlige far var jøde. En far som i så fall overlot ham til sin brutale "stefar".
I virkeligheten var det nok ikke slik, men disse ryktene og den ødeleggende familiesituasjonen var nok med på å ødelegge unge Adolfs verdensanskuelse.
Stalin ble på et tidspunkt banket så grundig av sin far at han havnet i koma, og nesten døde. En anerkjent psykolog diagnostiserte faktisk Stalin som å ha alvorlige personlighetsforstyrrelser (husker ikke diagnosen i farten) på grunn av dette senere i hans liv - og ble myrdet på Stalins ordre dager etterpå.
Slike forhold du beskriver er viktige, og har selvsagt mye å si. Alikevel blir ikke hvert mishandlede barn en Hitler eller Stalin. Heldigvis. Mitt fokus var å påpeke at demoner eller djevler er slike mennesker ikke - og forståelsen for slikt ligger nettopp i de medmenneskelige forhold, en del av det menneskelige - ikke umenneskelige.
Legg inn en kommentar