tirsdag, februar 18, 2020

Vidunderlige nye verden? Eller klimadystopia?

«Brave New World» er i Aldous Huxley's versjon et dystopia inspirert av H.G Wells utopi «Men like Gods». Gode hensikter finnes i begge historier. Men i begge verdener er imidlertid menneskers valg noen ganger tilsiktet eller utilsiktet destruktive. 

Idag står vi på ny ved et veiskille vi teknisk sett kunne valgt for femti år siden. De første prediksjoner på en klimakrise kom på 70 tallet. Disse prediksjonene var basert på de fysiske egenskapene til klimagasser og viste seg å være korrekte i forhold til senere målinger og klimaforskning. Og til tross for skepsis var all vitenskapelig tvil borte i begynnelsen av nittitallet. Vi har i løpet av disse over tretti årene fortsatt å utsette veivalget. 

Eller rettere sagt, vi har tatt ineffektive og dyre valg som ikke har hatt den ringeste betydning. Utslippene av klimagasser i verden går fremdeles opp. 

Karbonkretsløpet 

Karbonkretsløpet er et syklisk kretsløp av karbon på jorden. Karbon finnes i luften , vannmassene , levende organismer, jordsmonnet og berggrunnen. Klimagasser inneholder også karbon. Økning i mengden klimagasser i atmosfæren har i all hovedsak to årsaker:

 a) Utslipp fra fossile kilder av karbon. Dette er karbon som tidligere er «låst bort» fra karbonkretsløpet gjennom geologiske prosesser, men hentet opp igjen og brakt tilbake til kretsløpet av oss mennesker – kull, olje og naturgass. 

 b) Reduksjon av andre karbonlagre, hovedsaklig skog, men også gasshydrater, metan og CO2 som bobler ut ut fra tinende permafrost. 

Tiltak som ikke adresserer disse to kildene er bortkastede. Man reduserer ikke karbonmengden i det naturlige karbonkretsløpet ved for eksempel å holde pusten, eller å stanse en ku fra å fise. Naturen opererer i kretsløp. Og så lenge disse kretsløpene får gå i fred, er alt balansert. 

Planter tar opp CO2, bryter det opp, «spiser» karbonet og slipper ut oksygen. Som vi igjen puster inn, kopler opp mot karbon i vår forbrenning, og slipper ut ny CO2 på utpust. Mennesker og dyr spiser planter, og opptar karbon. Kjøttetere spiser dyr som igjen har spist planter – og sirkelen går sin gang. Trær og løv som dør, råtner, og slipper ut karbon. Denne gang som del av metan, CH4. Metan omdannes ved å reagere med oksygen til CO2 når den først er kommet ut i atmosfæren – sirkelen går sin gang. Naturen håndterer dette. 

Men naturen kan ikke trylle bort utslippene fra menneskelig bruk av karbonlagre som ikke inngår i karbonkretsløpet allerede. Når vi forbrenner fossilenergi tilfører vi «nytt» karbon inn i kretsløpet og øker mengden klimagasser. Fysikken er nådeløs - jorden blir da varmere. 

Veien frem? 

Noen tror veien videre er via elbiler. Elbiler gir ikke en kWh mer energi. Uten stabil utslippsfri kraft gjør de i beste fall ingenting, i verste fall vondt verre. Gruvedrift og tilgang på grunnstoffer for å bygge batterier gir store miljøødeleggelser. Batterier har sin plass, men ikke i millioner av biler verden over. Batterier er for verdifulle til det. 

Noen tror veien går via gass. Det er først og fremst de som selger gass. Men brenner det i huset, slukker man ikke halve brannen. Å gå veien fra kull til gass og så til nullutslipp tar tid og det vil koste forbrukere dyrt. Vi har ikke råd idag til å kaste bort både tid og penger. 

Noen tror veien går via vindmøller eller solceller. Vind og sol er imidlertid energikilder med lav energitetthet og krever derfor store areal, i praksis altså store naturinngrep. Levetiden er også kort, og dette betyr stort forbruk av ressurser og nødvendighet for konstant finansiering. Som er kodeord for dyrt. Vind og sollys er fornybart, vindmøller og solceller er det ikke. Utslippene for å ta ut sjeldne jordmetaller og blant annet kopper, er store. Og radioaktive og giftige utslipp fra slik gruvedrift er store. Men det verste er at ustabil kraft også skaper ustabile nett. Det blir nødvendig med reservekraft, som ofte er fossilbasert, og massive kraftmaster og kabler for å flytte strømmen der den behøves.

Økonomi 

Noen tror verden skal reddes gjennom avgifter. Ingen industriell eller økonomisk omveltning har noensinne skjedd ved hjelp av avgifter. Forandring skjer ved arbeid, arbeid skjer på grunn av investeringer. Flate avgifter har allerede satt folket opp mot elitene. Avgifter passer bare dem som har mest fra før - for da kan de fortsette som før. 

Avgifter har ikke fungert i tretti år. I samme periode som elitene har omfavnet avgifter som løsning, har verden sluppet ut 50% av de totale utslipp av klimagasser i historien. Verre fiasko kan neppe tenkes. Men det er alltid behagelig å tro at andre skal ta støyten. Og det styrer nok i stor grad politikken idag. 

Om lag 100 selskaper står alene for 71 prosent av verdens klimagassutslipp. Samtidig øker de økonomiske ulikhetene i verden. Og både den økonomiske og politiske makt samles på stadig færre hender. Verdens 26 rikeste eier like mye som den fattigste halvdelen av verdens befolkning. Og den rikeste enprosenten eier mer enn halvparten av alle jordens verdier. Det er med andre ord ikke hvermannsen som kan eller bør ta omkostningene for forandring. Det skjønner en når en forstår det økonomiske system – det drives av penger. Det er kapitalen som må ta omkostningene – som i prinsippet kan anses som utgifter til inntekts ervervelse. For uten at storkapitalen tar disse omkostningene, er deres verdier på lang sikt uansett tapt. 

Norge har bestemt seg for å ikke bruke oljefondet til å investere i løsninger. Dette må bero på den største forvirring og dårligste økonomiske strategi i verdenshistorien. Fondet har ingen verdi som fremtidig sparekasse/pensjonskasse hvis det ikke finnes noen fremtid. La oss ikke overdrive, jorden overlever nok klimaendringer – det har den gjort før – mennesket overlever nok også, dog satt kraftig på plass av fysikkens lover. Men det er naivt å tro at det er mindre avkastning i å investere pengene i løsninger enn å holde pengene i aksjer og verdipapirer i et økonomisk system avhengig av evig vekst og som nå styrer fjellstøtt mot kollaps. 

Det er også direkte naivt å tro at det å innskrenke aktivitet gjennom nøysomhet og sparing gir avkastning, når det som behøves er en ny fundamental infrastruktur – et helt nytt system. En «New Deal». En ny verdensorden. En virkelig Brave New World. 

Lett å glemme for elitene som drar på konferanser på andre siden av jorden med privatfly og limousiner, eller de styrtrike som signaliserer hvor grønne de er ved å bli veganere – mens de flyr i sine privatfly og helikoptre for å spre budskapet. Den gamle «deal» har fungert så bra for dem. Men den leder mot et virkelig dystopia. 

Løsningene eksisterer allerede 

Bare kjernekraft kan idag erstatte kull og gasskraft. Om 40 – 50 år har vi sannsynligvis fusjonskraft. Prosjekter er på gang. Men slikt er ikke tilgjengelige nå. Kjernekraft er det. Og kjernekraft har volumet, sikkerheten og stabiliteten som behøves. Formeringsreaktorer har selv med dagens kjente uranreserver og dagens forbruk nok drivstoff for 30 000 år. Tidoble produksjonen på verdensbasis og vi har 1000 år med energi. I tillegg har vi thorium. Og raske formeringsreaktorer kan produsere mer drivstoff enn de forbruker. Kjernereaktorer har mindre radioaktive utslipp enn kullkraft og utvinning av sjeldne jordmetaller. Og null klimagassutslipp. Kjernereaktorer er til alt overmål den sikreste form for energiproduksjon og har vært det i mange tiår. Faren ved å bruke kjernekraft er uendelig mindre enn faren ved å ikke bruke teknologien. 

Et overskudd på kjernekraft kan brukes til å produsere hydrogen. Som kan erstatte fossilenergi der elektrisitet ikke er hensiktsmessig. Hydrogen er bare en energibærer, men kan brukes både i biler, båter, og fly. Og hydrogen er like sikkert i bruk som bensin. Uansett er farene ved hydrogen mindre enn farene ved klimakrisen. Hydrogen er i tillegg sirkulært – som naturens eget økosystem – vi spalter vann, og får vann tilbake. Det kan vi gjøre så lenge vi vil uten større naturinngrep og uten utslipp av klimagasser. 

Kombinasjonen kjernekraft/hydrogen kunne blitt et nytt industrieventyr for Norge, kabler har vi allerede for å eksportere strøm, og gassrør for å eksportere gass. Vi må skape konkurransefortrinn for norsk industri, og slutte å begrense muligheter med kutt og avgifter og istedet skape muligheter. Med investeringer. 

Men vi har kastet bort mye tid allerede, og har ikke tid til å feile igjen. Derfor må vi ha mindre av det samme, og en helt ny «New Deal». 

Brave New World? 

Symbolsk sett sitter vi alle i samme båt. Men noen sitter i salongen på første klasse og nyter champis og kaviar, andre befinner seg behagelig på andre klasse, og noen mistrives i tredje. Og atter andre sliter på dekk utsatt for vær og vind. Men i likhet med Titanic har denne symbolske båten ikke nok livbåter – den har per i dag ikke en eneste. Og vi har allerede gått på det symbolske isfjellet. 

Spørsmålet er om elitene fortsetter festen i et økonomisk system som har tjent dem så vel. Eller redder oss alle. Med litt overtalelse fra de litt mindre bemidlede. Det vil i så fall være 100% i egeninteresse. Det samme gjelder miljøbevegelsen og politikerne. Vil de fortsette å fronte ineffektive og usosiale løsninger? I så fall får de ikke folk med seg og resultatet blir mye skrik og særdeles lite ull. De trenger alle hjelp av litt fysikk, matematikk, nye ideèr og mye sunn fornuft. Ved å innse at det er kapitalen som må tvinges inn i kjernekraft og hydrogen, kan vi kanskje skape en modig ny verden. 

«O wonder! 
How many goodly creatures are there here! 
How beautious mankind is! 
O brave new world, 
That has such people in't!» 

Shakespeare, The Tempest 

Kaldt vann i blodet 

Så var det altså fristende å avslutte positivt. Min personlige mening? Vi er nå for sent ute. Slik går det når følelser trumfer vitenskap. Vi må jo prøve, det ligger ikke i menneskets natur å gi opp. Om ikke annet så må vi begrense skadene. Men kjøp ikke eiendom i strandsonen hvis du ønsker kommende generasjoner skal arve den. 

Se gjerne: