onsdag, september 13, 2017

Kommentar til - Den største løgn

Kommentar til forrige innlegg "Den største løgn".

Ja, Kompromissløse meninger er klar over at G. Edward Griffin er en konspirasjonsfreak - med en total uvitenskapelig tro på at HIV ikke finnes, og at kreft ikke er en sykdom. Han er også involvert i pyramideliknende og ulovlige "bli rik i en fei" selskaper - som bare gir rikdom til eierne, selvsagt. Han forklarer imidlertid på en god måte i videoen galskapen bak pengesystemet - som også er et pyramidespill.

"Konspirasjonsteorier" er imidlertid selvsagt ikke feil fordi de påviser konspirasjoner. Konspirasjoner finnes. Det er fakta og kunnskap som må brukes for å skille klinten fra hveten. 

Verdens pengesystem er basert på en allianse mellom statene - som ønsker å kunne trykke penger - og finansinstitusjonene/bankene (og deres eiere) - som ønsker å tjene penger. Det er et rigget system der "usynlig" skattlegging (villet inflasjon) går mest ut over massene, mens kapitaleiere og finansverdenen automatisk får overført verdier.

Det er et system basert på gjeld, som per definisjon er ustabilt, og krever "redningspakker" for systemet med jevne mellomrom. Disse "redningspakkene" blir betalt av massene, ikke finansverdenen.

Målet - å skape kreditt og penger til investeringer - kan nås på andre måter. Trickle up er mer effektivt enn trickle down. Staten kan skape penger (eller ødelegge penger) etter behov. Illusjonen om at penger er en "ting" - en fysisk entitet eller målbar størrelse er feil. Spørsmålet er ikke bare hvor mye penger som skal eksistere (verdien av hver pengeenhet) , men hvor raskt pengevolumet skal øke (inflasjon), og hvem som skal få de nye pengene (fordeling). 

Løgnen er at folket eier pengene. Men løgnen er også at det ikke finnes nok penger. Istedet for å kunstig heve levestandarden til finansfolket (inkludert Rotschild, Rockefeller, etc), kan en stat like godt skape penger til formål kontrollert og bestemt på demokratisk måte. Inflasjonen blir den samme enten pengene går til det ene eller det andre.

Mens verden kan skape nye penger for å redde finansverdenen, finnes ikke penger til infrastruktur, eller til å avskaffe fattigdom. Dette er en løgn.

Første illusjon: Finansverdenen må reddes. Nei, den må ikke det. Bare under nåværende regime "må" den det. Under andre pengeregimer må finansverdenen tjene penger på reelt arbeid, ikke på inflasjon og gjeldsbaserte renter.

Andre illusjon: Staten er avhengig av finansinstitusjonene og "kapitalistene" for at pengesystemet skal fungere. Nei, det er omvendt.

Tredje illusjon: Statens inntekter og dermed potensielle utgifter er avhengige av skatter og avgifter. Dette er ikke riktig. Skatter og avgifter kan brukes til å fjerne penger fra sirkulasjon, men er overhodet ikke nødvendige for at staten skal ha penger å bruke. Staten kan like godt skape penger ut av ingenting til å bygge sykehus, veier, betale lærere, etc som den kan over natten skape hundrevis av milliarder ut av ingenting for å skape "vekst" eller "redde" finansverdenen. Inflasjonen blir den samme - men kommer flere til gode. 

En annen pengepolitikk er mulig, et system som er transparent nok til å vise hvem som får pengene, og hvor mye dette eventuellt skaper i inflasjon vil gi større rettferdighet og større demokratisk kontroll.

En transparent pengepolitikk er imidlertid det siste konspiratørene ønsker. Makten ligger i illusjonen.

En slik pengepolitikk ville i tillegg som en bonus vise hvor de store linjene i politikk ligger, og hvor små og patetiske de sakene som idag er oppe til politisk debatt i virkeligheten er.

En slik transparent pengepolitikk ville i tillegg også forhåpentligvis ført til at politikere flest skjønte hva de faktisk holder på med.

tirsdag, september 12, 2017

Den største løgn

Forvent ingen interesse for virkeligheten fra våre politikere. De store spørsmålene er tabu. Snarere mer enn dette - ansett som ikke eksisterende.







fredag, september 08, 2017

Mobilitetsreformen

Politikerne tenker ikke som deg og meg. De har sin egen agenda, er på internasjonale møter, lærer hva de skal mene, har ingen tiltro til at folk aner hva som er best for dem selv, og arbeider jevnt og trutt for å innføre den nye verdensorden.

Den er allerede de facto innført - for de som måtte tro at denne utviklingen kan stanses innenfor nåværende system. Nei, dette kan ikke stanses. Forutsetningene har blitt bygget opp gradvis gjennom tiår, og momentumet er så stort at de fleste juniorpolitikere (eller de som sover i timen) tror at dette er noe som "bare skjer".

Ingenting "bare skjer". Ingenting.

Det er for eksempel lenge siden vi ble fratatt pengene. De er idag virtuelle, konstruert for å overføre verdier kontinuerlig til kapitaleierne gjennom "trickle down" politikk. Logikken er at de rikeste får gratis tilgang til penger, og at dette hjelper alle. Joda, dette tror de lobotomerte på.

Siste fase er at du ikke engang eier pengene du har i din egen lommebok. De vil eksistere kun som virtuelle enheter i bankenes datasystemer. Fullstendig åpne for manipulasjon, en vare som banken kan selge deg tilgang til.

Energinettet er også styrt av særinteresser, ny teknologi gir mulighet til å i sanntid skattlegge ditt forbruk. Man arbeider på internasjonalt hold kraftig mot en situasjon der også vann og mat blir kontrollert av store korporasjoner.

Hva er den neste frihet som skal bort? Transport.

Friheten til å bevege seg fritt er til og med nedfelt i Norges Grunnlov. §106
Enhver som oppholder seg lovlig i riket, kan fritt bevege seg innenfor rikets grenser og velge sitt bosted der.

Nå har denne bestemmelsen blitt uthulet allerede, da diverse bompengeringer bestemt gjør det umulig å "fritt" bevege seg med lovlig kjøpte fremkostmidler. Det er selvsagt i denne bestemmelsens ånd at borgere av riket skulle kunne bruke de fremkostmidler de hadde for hånden, om det var hest eller kjerre (opprinnelig), og reise fritt rundt på rikets veier.

Men vi har aldri brydd oss om loven. Ikke engang grunnloven. Fordi vi tror Stortinget står over loven. Det gjør ikke det. - Men hvem bryr seg?

Nettopp. Det er svaret. Ingen bryr seg.

Man har idag et forkvaklet syn på infrastruktur. Infrastrukturen er fremstillet som en utgiftspost. Det er selvsagt ikke tilfelle. Hvis alle veier, all jernbane, all trafikk ble stanset over natten, ville Norge være konkurs på noen få dager. vi ville sakte, men sikkert hatt en regresjon tilbake til steinalderen. 

Så infrastrukturen er ikke en utgiftspost. Det er det pengebaserte systemet, styrt av kapitalen, forvaltet av politikken, og akseptert av folket, som gir den illusjonen. Og illusjonen er at "Vi har en sum penger tilgjengelig - vi har en sum i utgifter. Og utgiftene har en tendens til å bli for store".

Samfunnets ressurser er ikke penger. Penger er bare et middel for bokholderi. Samfunnets ressurser er arbeidskraft, naturressurser, infrastruktur. Ved utbygging av infrastruktur øker samfunnets ressurser. Det er lett å se, hvis man legger bort kapitalismens skylapper. Kapitalismen ønsker at målestokken skal være penger, fordi kapitaleierne er de som eier pengene. De ønsker også at pengene skal anses som å være av større verdi enn det de kan kjøpe for pengene - som er samfunnets reelle ressurser.

Capiche?

Illusjonen er så sterk at vi er alle i dens makt.

Makten ønsker nå, selv mens det ennå bygges ut i rekordfart, å skrote bompengesystemet. Det er blitt for dyrt, har for store konsekvenser, og er blitt for upopulært.

Dette forutsa Kompromissløse meninger for lenge siden. Bompengenivået vil bli så høyt, så kronglete, så irrasjonellt, at alt kan aksepteres for å erstatte det.

Til og med overvåking av hver eneste meter du kjører. Til og med beskatning av hver eneste meter du kjører. 

Uavhengig av behov, eller økonomi. Du skal ikke kunne flytte bort fra avgiftene engang. "Fri ferdsel i kongeriket..."

Men dette er ikke slutten. Det er ikke engang begynnelsen på slutten. Det er i beste fall slutten på begynnelsen - av den nye verdensorden. Der du ikke engang eier din egen mobilitet. Den kontrolleres fra vugge til grav.

Argumentasjon som brukes: - "– Bilen kommer til å konvergere til å bli en tjeneste, og hvis du ikke forstår hva digitalisering og individualisering betyr i denne sammenhengen vil du bli irrelevant" (Ruter-sjef Bernt Reitan Jenssen)

"–  Og jeg, som bor i midt i Ruter-himmelen i sentrum av Oslo med en gammel bil som brukes ti ganger i året, hva kommer jeg til å gjøre når bilen er kaputt? Skal jeg bruke titusenvis av kroner på en bil jeg bruker hver sjette uke, eller vil jeg tenke annerledes?" (Kristin Halvorsen)

At Ruter-sjefen ikke vil ha konkurranse av bilister er forståelig. At Kristin Halvorsen, som viste sin kompetanse ved å mene at alle burde kjøpe dieselbil, mener nå at hun (og andre), som bor sentralt i by ikke nødvendigvis behøver bil og bruker dette for å argumentere for veiprising.

Det er korrekt at vi behøver kollektivtransport. Faktisk mye mer enn det Norge har idag. Vi er sinker på kollektivtransport. Det er også riktig at ikke alle har behov for bil.

Men det er ikke et argument for at det skal skje en mobilitetsreform der all privatbilisme skal melkes til døde, og der kollektivtransporten skal inngå i et statskontrollert skattleggingsprosjekt der personlig frihet nedgraderes til å være en byrde for samfunnet.

Samfunnet skulle være til for deg og meg. Men det er lenge siden samfunnet skjønte det, eller var det. Fordi folket - som per definisjon er samfunnet - sakte men sikkert ble lobotomert via psykologisk manipulasjon. Det er nå motsatt. Du er til for samfunnet. Du skal jobbe, bruke samfunnets penger for å berike de allerede rike, du skal betale for å kunne gjøre det. Det er Company Store, all over again.

Vent til bare de rike kjører elbil i stil. Vent til kollektivtrafikken (arbeiderklassen) er blitt fortalt at de må betale for infrastrukturen, og skal erstatte alle de bilrelaterte avgiftene som etterhvert forsvinner fordi flertallet ikke har råd til å ha bil. For vi må opprettholde provenynøytralitet, og hele infrastrukturen er (som pengesystemet - eller på grunn av pengesystemet) basert på skyhøy gjeld.

Vent til ingen lenger tenker på at gjelden i systemet lett kan fjernes ved at staten lager penger etter behov, ikke basert på særinteressenes (penge-eiernes) behov.

Du trenger ikke vente lenge, fordi snøballen ruller allerede, og den er stor. En dag ruller den over deg også.

Det finansielle system fungerer ikke uten innsprøytning av gjeld.

tirsdag, september 05, 2017

Krisen i Norsk politikk

Noen skjønner ikke at det er en krise i norsk politikk. Det er hovedsaklig fordi andre ikke vil at noen skal skjønne at det er en krise i norsk politikk.


"– Jeg sa det en gang slik at måten å tape et valg på er at du vant det forrige. Regjeringansvar koster, og på 80- og 2000-tallet så ser man at uansett politisk farge tapte man mye i neste valg, sier valgforsker Bernt Aardal til ABC Nyheter.
Slik det ligger an på målingene, en uke før valget, ligger Ap an til å gjøre sitt nest dårligste valg siden 1924.
– Det som er det spesielle er at det største opposisjonspartiet går tilbake med mye ut i fra meningsmålingen. Det er en paradoksal situasjon at selv om regjeringspartiene blir svekket, så svekkes den største konkurrenten, mens mindre partier går av med gevinsten, sier valgforskeren."

Måten å tape et valg på var å vinne det forrige - fordi folket ikke var fornøyd med politikken, og flertallet vinglet mellom Høyre/Ap-aksen i et forsøk på å få en levelig politikk, men vekselvis altså ble misfornøyd hver gang.

Det betyr i klartekst at ingen av de to "vanlige" maktsentrene i norsk politikk har særlig støtte i folket. At de til stadighet lekker velgere når de engang kommer til makt, er det motsatte av hva som da burde skje, istedet for å sementere sine velgere etter å ha vunnet, skaller velgerne av, fordi de ikke kjenner seg igjen i faktisk ført politikk.

Dette er ikke en typisk norsk utvikling, man så det også eksempelvis i USA, der Trump såvidt klarte å vinne over den minst populære demokratiske presidentkandidat noensinne - Hillary Clinton. Ingen av kandidatene var med andre ord populære. Det vil si, blant folket.

Dette er selvsagt et resultat av at politikere verden over er del av en elite, en herskerklasse, som nøye finpusses i løpet av karrieren for å nettopp være en del av denne klassen, og som har fjernet seg fra folket i så stor grad at ord som "valgflesk" og "regjeringsslitasje" er blitt dagligdagse ord.

Hadde de politiske partiene vært i synk med folket, hadde det ikke vært behov for valgflesk. Man kunne sagt hvilken politikk man faktisk ønsket å føre, og det ville vært nok. Men det er det ikke, fordi de viktige sakene bestemmes ikke av velgerne, knapt av politikerne selv - og alle vet det. Internasjonale avtaler og konvensjoner går på tvers av nasjonal politikk, og har ingen resonans i folket. Den økonomiske elite kjøper seg stadig større innflytelse. Valgflesk må derfor overøses folket som et placebo. Problemet er at de fleste nå har gjennomskuet dette.

Regjeringsslitasje oppstår nettopp fordi folket ikke gjenkjenner sine behov eller meninger i den førte politikken. Ingen blokk klarer å gi sine velgere entusiasme, selv etter en valgseier. Det er fordi man fremstiller en illusjon før valget som ikke samsvarer med virkeligheten.

Det er en selvfølge at et politisk parti som er i takt med sine velgere i liten grad behøver valgflesk, og heller ikke bør skalle av velgere etter bare en eller to perioder i regjeringskvartalene. 

Men politikken er ikke i samsvar med hva velgerne egentlig ønsker. Demokratiet er blitt en jobb for altfor mange som utøver sine (og andres) særinteresser på bekostning av folkets interesser.

Det representative demokrati er ikke lenger representativt.

søndag, september 03, 2017

Kunsten å bygge (den norske) mur


Stavanger, Sandnes, Sola, Randaberg, og en rekke innfartsveier inn mot området blir nå del av den største betalingsmuren det tettbebyggede vestlandsområdet noensinne har sett.

Dette vil svi meget hardt for de fleste som er avhengige av bilen, spesiellt hardt for lavtlønnede. Kompromissløse meninger vil gå så hardt ut at å si at om en er avhengig av bil og samtidig lavtlønnet i området, så bør man selge bilen, og melde seg på NAV.

Kompromissløse meninger mener også at man som lavtlønnet med unger, eller med fremtidsutsikter til å få unger, bør flytte fra området. Det er ikke lenger mulig for alle å gi ungene skikkelig fritidstilbud, når man bor bak betalingsmur. Forøvrig bør folk slutte å handle, så langt det er mulig, utenfor sine egne murer, og eventuellt benytte seg av internetthandel, gjerne fra utlandet om nødvendig.

Folk får imidlertid som fortjent, da denne situasjonen har blitt forutsagt av mange for tiår siden. Det er ikke vanskelig, all den tid driftsutgiftene til AS Norge overhodet ikke lenger kan betales gjennom vanlig verdiskapning. Da tyr politikere til avgifter - men det skal protokollføres at dette IKKE skaper ekstra verdiskapning, og at det bare midlertidig løser en situasjon som rent matematisk er et pyramisespill der man prøver å løpe fra effektene av en skakkjørt økonomi - en Norsk Syke, skapt av oljesmurt dyrtid og inflasjon.

Man kunne like gjerne ha trykket opp pengene, resultatet ville faktisk ha blitt bedre. Fordi utgiftene ble spredt likt på alle på grunn av depresiasjon gjennom direkte inflasjon.

Nok om det. Dette ønsker ingen politiker å forstå, fordi det blir for vanskelig å skjønne økonomi slik den fungerer i virkeligheten.

Man gråter imidlertid over at byene ikke er så effektive som noen synes å tro - all politisk masturbasjon over sentralisering til tross. Byenes årer er tette. Og et hjerteinnfarkt skulle vel egentlig gitt et hint om at folk må bo mindre tett, ikke tettere.

Men kardinalsynden her er denne: Norske politikere vet ikke hva infrastruktur er. Generellt vet nok heller ikke nordmenn flest dette, da de konsekvent velger inn politikere som tror dette løser seg av seg selv, helt til blodproppen inntreffer.

StavangerSandnes - som burde vært EN by for lenge siden, slik at de slapp å motarbeide hverandre og slapp å tenke over at ingen planer må kunne styrke den ene på bekostning av den annen - burde selvsagt fått sine  byplanleggere mentalundersøkt for noen tiår tilbake. For noe må være galt all den tid man overhodet ikke har bygd ut hensiktsmessig kollektivtransport for lenge siden, selv om utviklingen har gått i retning av stadig større pendling (nødvendiggjort av at stadig færre har råd til å bo i de gamle bynære kjerner), og stadig større handel utenfor bykjernene (nødvendiggjort av at man ikke vil ha for mye biltrafikk inn i bykjernene).

Metroen i Paris tar ikke stor plass på gatenivå
Området burde ha investert i undergrunnsbane med mateparkeringsplasser for biler på strategiske steder, og tilknyttet bussnettet, for lenge siden. Dette i tillegg til eksisterende løsninger. Stavanger - Sola (flyplass) - Forus - Sandnes er et pendlerområde der en slik løsning absolutt ville vært fornuftig. Forutsatt at man ikke lette etter løsninger som var løsningsorienterte bare fem år frem i tid, men så på infrastruktur som investering i fremtiden. Forutsetningen for å lykkes er også å forstå at byplanlegging er noe som strategisk skal planlegges for kanskje hundre år frem i tid, ikke en ad-hoc løsning for krisen akkurat idag.

Stavangerregionen burde ha hatt kompetente byplanleggere på sine lønningslister. (Kompromissløse meninger nekter å tro at de finnes per idag) Og disse burde skolert politikerne om hvordan man faktisk forholder seg til virkeligheten. Alle med normal IQ har sett hvordan utviklingen har gått strake veien mot fjellveggen i lang tid. Og alle studieturene til utlandet med full pensjon og innlagt moro har sikkert vært kjekt, men har tydeligvis ikke gitt større uttelling enn en diskusjonsmiddag for alle involverte på McDonalds på Sølvberget ville ha gitt. Det ville ihvertfall vært billigere for skattebetalerne.

Istedet for å jobbe for fremtiden har man kranglet om motorvei, bygget stykkevis og delt, snakket mye om bybane, bygd noen kilometer med bussvei (som man ennå ikke vet helt hvor skal gå - veien finner man tydeligvis etterhvert som man graver), bygget en haug med rundkjøringer, innsnevret og bygget humper som ødelegger biler der man ønsker å redusere trafikk, snakket litt om bybane, bygget litt mer bussvei med lyskryss som unødvendig lager ventetid for øvrig trafikk, bygget en rundkjøring for sykler der det ikke egentlig var et problem for syklene ifølge syklistene selv (men haloen ser kul ut), snakket litt mer om bybane, avslørt at bybanen kanskje skulle gå i bussveien - en eller annen gang. Og bare kanskje. Og først og fremst satset på å løse alle problemer med bompenger.

Métro de Paris 
Slike løsninger fungerer ikke, fordi folk har et legitimt og nødvendig transportbehov. Dessuten snakker man også om at trafikken ikke må ned, for da blir ikke prosjektene betalt, og man har da ikke penger til å bygge infrastruktur. Så man kan tenke at dette ikke skyldes inkompetanse likevel, men en villet utvikling.

Rent bortsett fra at å ha et ønske om en slik utvikling i seg selv i så fall avslører den mest bunnløse inkompetanse.

Kompromissløse meninger har et håp om at den kollektive intelligens en gang i fremtiden strekker seg så langt at man skjønner at selv om liksomløsninger er enkle og av og til billige, så er det ingenting som hjelper så godt som å brette opp ermene, og løse de faktiske problemene istedet for symptomene på problemene.

Men vi holder ikke pusten. 

Litt info om alternativet Metro, la oss sammenlikne med Paris: Paris begynte å bygge sin Métro de Paris i 1900. Folketallet var da litt over en halv million. Systemet har idag 16 linjer, 330 stasjoner, og går over 214 kilometer, det meste under grunnen. Stavangerregionen er selvsagt mindre, men har allerede over 300 000 mennesker. Avstanden mellom Stavanger og Sandnes er bare 16 kilometer. La oss legge til grunn en løsning Stavanger - Sola - Sandnes (heri bør også Ullandhaug innlemmes), og vi snakker om kanskje 35 kilometer for to løp, og - la oss si, 20 stopp. Dimensjoner som ikke er helt på jordet med tanke på hva man initiellt fant lønnsomt i Paris.

Tar man også høyde for at reisene mellom StavangerSandnes ligger på én akse, på grunn av områdets form som en cul-de-sac, og at en stor andel av reiser derfor kan finne sted på nettopp denne akse, så bør det være mer enn rasjonellt å bygge en mindre versjon av en storbysmetro nettopp her.

Vår grovskisse av mulig Metro. 35,7 km alt i alt. Satt opp i mot nytte- 
verdien av Ryfasts 37 kilometer, burde dette være en no brainer.

Har man råd? At man istedet for en reell satsing på infrastruktur i pressområdet velger å bygge to undersjøiske tuneller med doble løp til nabokommunen Strand - på 14 og 4,5 kilometer til en pris av nærmere 7 milliarder kroner, mens sambandet idag fungerer greit med ferger, sier sitt. At disse tunellene vil mate enda mer biler inn i bompengesystemet sier kanskje enda mer. Man håper og forventer faktisk mer biltrafikk.

Man har altså valgt å prioritere bompengemaskinen istedet for å bygge infrastruktur.

Slikt kan neppe kalles annet enn ren sabotasje. Men lønnsom sabotasje. Både for budsjettene som ikke ser på reell verdiskapning som gevinst, men innsamling av fiat-penger - og ikke minst en gevinst for alle politikere som får trøste-jobber på si i bompengestyrene. Det blir penger av det óg.

Taperne er alle som er så uheldige å bo i et område med alt for mange mennesker enn det politikerne vil prioritere kollektivtrafikk til. Nyt galskapen. For andre alternativer kommer ikke på denne siden av millenniet. Ihvertfall ikke så lenge det er penger å melke.