tirsdag, september 05, 2017

Krisen i Norsk politikk

Noen skjønner ikke at det er en krise i norsk politikk. Det er hovedsaklig fordi andre ikke vil at noen skal skjønne at det er en krise i norsk politikk.


"– Jeg sa det en gang slik at måten å tape et valg på er at du vant det forrige. Regjeringansvar koster, og på 80- og 2000-tallet så ser man at uansett politisk farge tapte man mye i neste valg, sier valgforsker Bernt Aardal til ABC Nyheter.
Slik det ligger an på målingene, en uke før valget, ligger Ap an til å gjøre sitt nest dårligste valg siden 1924.
– Det som er det spesielle er at det største opposisjonspartiet går tilbake med mye ut i fra meningsmålingen. Det er en paradoksal situasjon at selv om regjeringspartiene blir svekket, så svekkes den største konkurrenten, mens mindre partier går av med gevinsten, sier valgforskeren."

Måten å tape et valg på var å vinne det forrige - fordi folket ikke var fornøyd med politikken, og flertallet vinglet mellom Høyre/Ap-aksen i et forsøk på å få en levelig politikk, men vekselvis altså ble misfornøyd hver gang.

Det betyr i klartekst at ingen av de to "vanlige" maktsentrene i norsk politikk har særlig støtte i folket. At de til stadighet lekker velgere når de engang kommer til makt, er det motsatte av hva som da burde skje, istedet for å sementere sine velgere etter å ha vunnet, skaller velgerne av, fordi de ikke kjenner seg igjen i faktisk ført politikk.

Dette er ikke en typisk norsk utvikling, man så det også eksempelvis i USA, der Trump såvidt klarte å vinne over den minst populære demokratiske presidentkandidat noensinne - Hillary Clinton. Ingen av kandidatene var med andre ord populære. Det vil si, blant folket.

Dette er selvsagt et resultat av at politikere verden over er del av en elite, en herskerklasse, som nøye finpusses i løpet av karrieren for å nettopp være en del av denne klassen, og som har fjernet seg fra folket i så stor grad at ord som "valgflesk" og "regjeringsslitasje" er blitt dagligdagse ord.

Hadde de politiske partiene vært i synk med folket, hadde det ikke vært behov for valgflesk. Man kunne sagt hvilken politikk man faktisk ønsket å føre, og det ville vært nok. Men det er det ikke, fordi de viktige sakene bestemmes ikke av velgerne, knapt av politikerne selv - og alle vet det. Internasjonale avtaler og konvensjoner går på tvers av nasjonal politikk, og har ingen resonans i folket. Den økonomiske elite kjøper seg stadig større innflytelse. Valgflesk må derfor overøses folket som et placebo. Problemet er at de fleste nå har gjennomskuet dette.

Regjeringsslitasje oppstår nettopp fordi folket ikke gjenkjenner sine behov eller meninger i den førte politikken. Ingen blokk klarer å gi sine velgere entusiasme, selv etter en valgseier. Det er fordi man fremstiller en illusjon før valget som ikke samsvarer med virkeligheten.

Det er en selvfølge at et politisk parti som er i takt med sine velgere i liten grad behøver valgflesk, og heller ikke bør skalle av velgere etter bare en eller to perioder i regjeringskvartalene. 

Men politikken er ikke i samsvar med hva velgerne egentlig ønsker. Demokratiet er blitt en jobb for altfor mange som utøver sine (og andres) særinteresser på bekostning av folkets interesser.

Det representative demokrati er ikke lenger representativt.

Ingen kommentarer: