I et land der det ikke lenger er lov å si neger eller brannmann av frykt for diskriminering, er det fullt ut respektabelt å mobbe fattige. Det skjer daglig. Kostnadsnivået i Norge er så høyt at lavtlønnede sliter økonomisk. Det er tungt økonomisk å være enslig. Enda verre er det å være trygdet, for da settes en nærmest under administrasjon av et inkompetent og menneskefiendlig trygdesystem. Er en uheldig og går personlig konkurs er Staten nådeløs. Da skal man straffes til graven. Friheten til å være "fattig" på en verdig måte finnes ikke, til tross for festtaler og skryt om sosiale edderkoppnett.
En kan i det hele tatt lure på om mobbing er en nasjonalsport i Norge. Mobbing av fattige altså. Alt annet er jo forbudt.
Det siste tilfellet av total inkompetanse og misforstått hjelpsomhet kommer fra Kirkens Bymisjon. Her har en gjort det til en livsoppgave å hjelpe mennesker, men har tydeligvis ennå ikke forstått at for å virkelig kunne hjelpe vanskeligstillte, så kreves en viss respekt for mennesket en prøver å hjelpe.
Kirkens bymisjon stigmatiserer sine egne klienter. Fattige har både rusproblemer og liten omsorgsevne for barn. Hevder de. Og jeg betviler ikke at det finnes mennesker med liten omsorgsevne, men fattigdom har lite med det å gjøre. Omsorgsevne skorter det på også i høyere samfunnslag - men selvsagt lever klassefordommene i beste velgående i velstandslandet med menneskeforakt.
Selvsagt finnes det fattige i faresonen. Men er mennesker fattige på grunn av rusmisbruk eller er det fattigdommen som ligger bak rusmisbruket? Kirkens Bymisjon vil ha oss til å tro det siste, selv om en slik korrelasjon overhodet ikke finnes. Kirkens Bymisjon vil også ha det til at fattige kvinner tenker mye på abort.
For de er jo tydeligvis fæle mennesker de fattige. De trenger hjelp slik at andre kan føle på sin egen godhet. Lite er skjedd på denne fronten de siste par hundreår. Bare innpakningspapiret er blitt litt flottere.
Virkelighetens verden er at svært mange mennesker blir fattige i "verdens beste land" på grunn av uforskyldt sykdom - liten arbeidsevne - fysiske handicapp - eller dårlig oppvekst og dårlig oppfølging på skolen. Det er ikke slik at alle får like godt utgangspunkt her i livet, eller at velferden fungerer så bra - uavhengig av hva propagandaen sier.
Velferden er i mange tilfeller en tvangstrøye som fanger mennesker i fattigdom.
At en nå i tillegg skal legge stein til byrden ved å definere fattige automatisk som dårlige foreldre er ikke bare hjerterått, men burde vært kriminellt. Det er langt over grensen til å være injurierende.
På den annen side har doktorgradsstipendiat ved Høgskolen i Vestfold, Karin Gustavsen Tvetene, et poeng i at inntektssikringen er for dårlig. Politikken vi fører med et avgiftsvelde og et topptungt og inneffektivt byråkrati medfører kostnadsnivåer som gjør at en ikke kan leve verdig på denne hjelpen som knapt er bedre enn tidligere tiders fattighus og arbeidshus i praksis. Vil vi leve med et høykostland og oljeøkonomi får vi jammen betale hva gildet koster også!
Skal noen meldes for barnemishandling eller sviktende omsorg på generellt grunnlag er det Norge AS. De menneskene det snakkes om under fellesbetegnelsen "fattige", som om det var en sykdom, har i liten grad kontroll over egen inntekt. Hvis inntekten da virkelig er så lav at det er barnemishandling, burde Staten anmeldes til menneskerettighetskommisjonen. Men det tør ingen si.
Hovedproblemet for fattige er ikke at de er fattige, men at vi lever i et samfunn der det ikke lenger er økonomisk rom for fattige, og der Staten, i sin allmektige visdom, pålegger fattige sin administrasjon for å skjule at de finnes, samtidig som en kan sole seg i glansen av systemets "godhet". Fattige presses inn i et system der de fratas sin bestemmelsesrett og det lages særordninger der en på uverdig vis må ta imot økonomiske hjelpetiltak som for eksempel økonomisk assistert ferie og liknende, istedet for å få verdige forhold der en kan legge sine egne premisser til grunn for prioriteringer. I tilfeller der foreldrene ikke kan betale for SFO kan barnevernet betale, som et annet eksempel - etter lange forhandlinger med behovsprøving og vurderinger - istedet for at en kan betale med egne penger og føle seg LITT mer i kontroll av eget liv og litt mindre som klient. Alle slike tiltak har gode intensjoner, selvsagt - men er rene skoleoppskriften på ødeleggende psykologi. Inkompetansen i systemet grenser til psykisk terror.
Avgiftspolitikken alene er et slag i ansiktet på alle fattige. Livsnødvendigheter og nødvendigheter for et sosialt liv koster ofte mer enn mange luksusprodukter. Men staten soler seg skamløst i glansen av hvor mye de hjelper. Fattige er gode å ha i valgkamper. Arbeidslinjen er det nye prosjektet - noe som automatisk nedvurderer dem med liten restarbeidsevne, et begrep som i seg selv i tillegg er nedsettende. Hvor mye er igjen av deg da?
Men mobbingen fortsetter. For klasseapartheid ønskes idag også av sosialistene. Maktgrunnlaget ligger nemlig ikke hos de fattige lenger, men hos middelklassen. Men systemet behøver jo så absolutt sine klienter for å lønne stadig flere sosionomer og forståsegpåere.
Kanskje det nye blir at en under en viss inntektsramme skal på obligatorisk kurs i barnestell og oppfølging av barnevernet - slik at en kan knuse de svakeste likegodt først som sist. Knuse selvfølelse og verdighet. Alt for et godt formål, selvsagt!
En kan i det hele tatt lure på om mobbing er en nasjonalsport i Norge. Mobbing av fattige altså. Alt annet er jo forbudt.
Det siste tilfellet av total inkompetanse og misforstått hjelpsomhet kommer fra Kirkens Bymisjon. Her har en gjort det til en livsoppgave å hjelpe mennesker, men har tydeligvis ennå ikke forstått at for å virkelig kunne hjelpe vanskeligstillte, så kreves en viss respekt for mennesket en prøver å hjelpe.
Kirkens bymisjon stigmatiserer sine egne klienter. Fattige har både rusproblemer og liten omsorgsevne for barn. Hevder de. Og jeg betviler ikke at det finnes mennesker med liten omsorgsevne, men fattigdom har lite med det å gjøre. Omsorgsevne skorter det på også i høyere samfunnslag - men selvsagt lever klassefordommene i beste velgående i velstandslandet med menneskeforakt.
Selvsagt finnes det fattige i faresonen. Men er mennesker fattige på grunn av rusmisbruk eller er det fattigdommen som ligger bak rusmisbruket? Kirkens Bymisjon vil ha oss til å tro det siste, selv om en slik korrelasjon overhodet ikke finnes. Kirkens Bymisjon vil også ha det til at fattige kvinner tenker mye på abort.
For de er jo tydeligvis fæle mennesker de fattige. De trenger hjelp slik at andre kan føle på sin egen godhet. Lite er skjedd på denne fronten de siste par hundreår. Bare innpakningspapiret er blitt litt flottere.
Virkelighetens verden er at svært mange mennesker blir fattige i "verdens beste land" på grunn av uforskyldt sykdom - liten arbeidsevne - fysiske handicapp - eller dårlig oppvekst og dårlig oppfølging på skolen. Det er ikke slik at alle får like godt utgangspunkt her i livet, eller at velferden fungerer så bra - uavhengig av hva propagandaen sier.
Velferden er i mange tilfeller en tvangstrøye som fanger mennesker i fattigdom.
At en nå i tillegg skal legge stein til byrden ved å definere fattige automatisk som dårlige foreldre er ikke bare hjerterått, men burde vært kriminellt. Det er langt over grensen til å være injurierende.
På den annen side har doktorgradsstipendiat ved Høgskolen i Vestfold, Karin Gustavsen Tvetene, et poeng i at inntektssikringen er for dårlig. Politikken vi fører med et avgiftsvelde og et topptungt og inneffektivt byråkrati medfører kostnadsnivåer som gjør at en ikke kan leve verdig på denne hjelpen som knapt er bedre enn tidligere tiders fattighus og arbeidshus i praksis. Vil vi leve med et høykostland og oljeøkonomi får vi jammen betale hva gildet koster også!
Skal noen meldes for barnemishandling eller sviktende omsorg på generellt grunnlag er det Norge AS. De menneskene det snakkes om under fellesbetegnelsen "fattige", som om det var en sykdom, har i liten grad kontroll over egen inntekt. Hvis inntekten da virkelig er så lav at det er barnemishandling, burde Staten anmeldes til menneskerettighetskommisjonen. Men det tør ingen si.
Hovedproblemet for fattige er ikke at de er fattige, men at vi lever i et samfunn der det ikke lenger er økonomisk rom for fattige, og der Staten, i sin allmektige visdom, pålegger fattige sin administrasjon for å skjule at de finnes, samtidig som en kan sole seg i glansen av systemets "godhet". Fattige presses inn i et system der de fratas sin bestemmelsesrett og det lages særordninger der en på uverdig vis må ta imot økonomiske hjelpetiltak som for eksempel økonomisk assistert ferie og liknende, istedet for å få verdige forhold der en kan legge sine egne premisser til grunn for prioriteringer. I tilfeller der foreldrene ikke kan betale for SFO kan barnevernet betale, som et annet eksempel - etter lange forhandlinger med behovsprøving og vurderinger - istedet for at en kan betale med egne penger og føle seg LITT mer i kontroll av eget liv og litt mindre som klient. Alle slike tiltak har gode intensjoner, selvsagt - men er rene skoleoppskriften på ødeleggende psykologi. Inkompetansen i systemet grenser til psykisk terror.
Avgiftspolitikken alene er et slag i ansiktet på alle fattige. Livsnødvendigheter og nødvendigheter for et sosialt liv koster ofte mer enn mange luksusprodukter. Men staten soler seg skamløst i glansen av hvor mye de hjelper. Fattige er gode å ha i valgkamper. Arbeidslinjen er det nye prosjektet - noe som automatisk nedvurderer dem med liten restarbeidsevne, et begrep som i seg selv i tillegg er nedsettende. Hvor mye er igjen av deg da?
Men mobbingen fortsetter. For klasseapartheid ønskes idag også av sosialistene. Maktgrunnlaget ligger nemlig ikke hos de fattige lenger, men hos middelklassen. Men systemet behøver jo så absolutt sine klienter for å lønne stadig flere sosionomer og forståsegpåere.
Kanskje det nye blir at en under en viss inntektsramme skal på obligatorisk kurs i barnestell og oppfølging av barnevernet - slik at en kan knuse de svakeste likegodt først som sist. Knuse selvfølelse og verdighet. Alt for et godt formål, selvsagt!
17 kommentarer:
Å være rik er normen for lykke. Det er det nesten samtlige strekker seg etter. Alt annet blir møtt med forakt og uforstand. Eksempelets makt.
Rik og vellykket. Samfunnet har utviklet den illusjon at det er det største mål i livet å karre seg på toppen for å trampe på alle under.
Desverre har slikt faktisk gjennomslagskraft.
Det eneste mål i livet er å være. Den som er drevet av ønsket om å måle seg selv i forhold til andre, ikke i forhold til seg selv er desverre knapt et halvt menneske.
Alikevel har disse tilranet seg makten.
Takk for en knallgod post!
Takk for ros, Maria!
Det gleder meg at noen faktisk setter pris på det jeg skriver.
Kjempebra blogg du har Helge!
Nettposten hadde en artikkel om Fattig - Norge i sin nettavis i dag! Jeg skrev en saklig kommentar om hva det vil si å være fattig for den personen det handlet om. Den vellykkede journalisten fjernet min kommentar etter 10 minutt fordi: Jeg gikk ut md fullt navn! Dessuten var forklaringen min på hvorfor denne personen aldri komseg tilbake i jobb ikke troverdig! Den rike middelklasse vil ikke høre på virkeligheten! De lever dessverre i sin egen lykkelige verden der alle som lever i velferdsamfunnet Norge er vinnere hvis de selv vil! Alle som faller utenfor ønsker vel å være fattig?
Klasseapartheid og mobbing og stigmatisering. Du er ikke nådig i dine uttalelser. Ikke i dag heller.
Av veldig naturlige grunner så blir jeg litt lei meg når du skriver "et inkompetent og menneskefiendlig trygdesystem". Det er godt mulig selve trygdesystemet ikke passer for alle og enhver, men kom ikke å si at jeg som en av forvalterne av dette systemet er inkompetent og menneskefiendlig.
Du setter jo ting på spissen, som vanlig, men jeg følger deg helt og holdent i følgende utsagn:
"Virkelighetens verden er at svært mange mennesker blir fattige i "verdens beste land" på grunn av uforskyldt sykdom - liten arbeidsevne - fysiske handicapp - eller dårlig oppvekst og dårlig oppfølging på skolen. Det er ikke slik at alle får like godt utgangspunkt her i livet, eller at velferden fungerer så bra - uavhengig av hva propagandaen sier."
Noen av disse prøver jeg å hjelpe, etter beste evne.
Selvsagt er heller ikke jeg enig i en del av det regelverket jeg jobber etter. Arbeidslinjen, f.eks, den har jeg i noen tilfeller vansker med. Men som du sikkert vet, så er det politisk enighet om denne linja. Kan si mye om den linja jeg, både fordeler og ulemper. Det vil bli en sabla lang kommentar hvis jeg gjør det (:
Nå tror jeg godt om mine medmennesker, innbefattet deg OG Kirkens Bymisjon, men jeg har vansker med å svelge det du hevder at de mener.
Arve,
Systemet skal "verne" folk fra seg selv, men egentlig er det jo bare systemet de verner, fordi fordommene da ikke kan bli motsagt.
Takk for ros, jeg leser som du vet ofte din blogg også, fordi den er befriende ærlig!
Vibeke,
Det er jo interessant at du er inne i systemet - og som du riktig påpeker så mener jeg systemet er inkompetent og menneskefiendlig. Det kan jeg godt tenke meg føles urettferdig å høre. Men jeg legger ikke fingrene imellom.
Det kan godt tenkes at oppleggene fungerer i enkelte tilfeller - men det har jeg sett lite til.
Det er også interessant å høre at det er så mange som har vært klienter av dette systemet som føler seg tråkket på. Det var vel ikke meningen? Når det tas opp, så får en kanskje lytte, og om en aldri kan bli enige (kanskje), så er første steg på veien uansett å lytte.
Legg merke til at jeg ikke sier alle mennesker i systemet er inkompetente eller menneskefiendlige. Det er selve systemet i seg selv jeg har problemer med - og at jeg - og mange andre har opplevd det indikerer ihvertfall at det finnes problemstillinger.
Menneskelig VILJE og GODHET finnes, men det er ikke alltid at det er nok, hvis basisen for regelverket i seg selv er fundamental feil. Og jeg kjøper ikke den at det er politisk flertall - fordi en selvsagt bør kunne kritisere noe selv om det er slik.
Det er jo selve fundamentet i deliberativt demokrati.
Ok, jeg innrømmer å sette ting på spissen. Men så må man kanskje det også for å få oppmerksomhet. Hele det politiske system er basert på overforenklinger og å sette ting på spissen, så der er jeg i godt selskap.
Det er ingen hemmelighet her på bloggen at jeg har en yrkesskade - Jeg synes ikke det er stigmatiserende. Mitt mål har hele tiden vært å komme tilbake i arbeid, men jeg har følt at systemet omkring meg har vært en større bøyg enn helsen. Nå gjelder ikke bare dette tidligere Aetat og NAV, men like mye helsevesenet som brukte 9 - ni - år på å i det hele tatt godkjenne denne skaden som yrkesskade.
En blir ikke mild i kantene av slikt :O)
Jeg skal ikke gå i detaljer, men min erfaring er at menneskene i NAV er bra mennesker, men de er bundet av et dårlig system. Håper det får deg til å føle deg litt bedre.
Men når det gjelder å måtte tåle harde ord, så er jammen trygdede blant de som får høre mest. Mitt motiv er å snu litt på dette, slik at ihvertfall noen kan bli oppmerksomme på problemstillinger. Mennesker utenfor systemet kjenner jo ikke til det har jeg inntrykk av.
Når det gjelder kirkens Bymisjon siterer jeg ut i fra uttalelser de er kommet med. Kanskje er de feilsitert, kanskje har jeg oppfattet ting feil, men jeg kan ikke annet enn å kommentere det jeg leser. Og når en uten videre likestiller fattigdom og dårlig forsørgerevne blir jeg så sint at jeg ikke kan annet enn å reagere!
Hvis de ikke mener det de sier, så skal jeg moderere meg, men ikke uten at de for eksempel er dugelig feilsitert.
Les Hanne Skartveits "AkkuratNå" om Fattigdomsbløffen i VG i dag. Hennes vinkling er en smule mer nyansert enn din - men det er jo MITT syn da (:
Ellers lurer jeg på hvordan idealsamfunnet ditt skal se ut, og hva du mener må til for at det skal se slik ut.
Og så lurer jeg også på om du har noen formening om Utenforskapet til Erna Solberg. Det er ganske firkanta etter mine begreper.
Jeg mener Helge er snill i sine karakteristikker. Det er så ille at det er bortimot umulig å sette ord på det.
Mitt ord til Vibeke er at hun bør ta seg sammen, fordi hun er en del av et ummenneskelig og dypt urettferdig system. Sannsynligvis er hun minst like like ille som de andre som jobber der.
Amos Keppler: Det er svært ufint å komme med slike kommentarer. Du kan ikke vite om jeg er slik eller slik.
Helge Samuelsen er en dyktig fyr som jeg har stor sans for og som setter ting på spissen på en slik måte at det blir utrolig interessant å lese. Ikke har jeg sett at han slenger rundt seg med vonde ord og kommentarer heller.
Jeg vet ikke hvordan det står til med deg. Og jeg tror kanskje ikke jeg har lyst til å vite det heller.
Hvorfor skulle du være noe unntak?
Det finnes unntak, men de er svært få. Sjansen for at du skulle være en av dem er liten. At du ser på meg som "ufin" tar jeg med den største ro og glede.
Jeg synes ikke Helge setter ting på spissen og det gjør ikke han heller. Han beskriver simpelthen hvordan ting er.
Han ønsker bare å være høflig, noe jeg ikke har noen trang til.
Her gir jeg nok Amos Keppler rett i at jeg er en smule mer høflig :O)
Men jeg vet at Amos Keppler er uhøflig av en god grunn. Vi har litt forskjellig måte å se saken an, men er egentlig relativt enige i grunnsynet på det meste slik jeg forstår det.
Uansett behøves en direkte måte å uttrykke seg på i mange tilfeller,fordi mange ting nesten er anathema å snakke om i dagens samfunn. Da er en måte å gjøre det på å rett og slett provosere, for å få folk til å tenke.
Uten at noen av oss gir uttrykk for å mene noe vi ikke gjør! Sakene er for viktige til det.
Jeg er alikevel høfligere i den grad jeg kan mot mennesker som debatterer på en fornuftig måte - selv om jeg forstår de fleste mener jeg beskriver saken i seg selv relativt røfft.
At vi har en her som representerer det systemet vi klager på er jo en ypperlig sjanse til å forsøke å analysere HVA som er problemet, og hvorfor vi eventuellt oppfatter ting annerledes. For det er det jo tydelig at vi gjør.
Hanne Skartveit skriver i VG, og nødvendigvis må hun ha en litt annen vinkling. Jeg er heller ikke journalist, og behøver ikke ta så mange hensyn. Kanskje er jeg heller ikke så opptatt av å analysere nitidig en sak, men heller å forsøke å få igang en debatt - noe som ikke skjer hvis jeg skriver pusete - tror jeg da.
Å beskrive idealsamfunnet mitt på en to tre er ikke lett - fordi jeg vet ikke nødvendigvis alt på forhånd selv heller. Jeg påstår ikke å være en "profet" med fiks ferdige løsninger.
Et feilaktig meme er at hvis en kritiserer MÅ en ha alternativer alltid. Det er logisk feil. Påvises en feil, er det et grunnlag for å forstå at en annen løsning kanskje behøves - uten at denne alltid er lett tilgjengelig.
Alikevel, SVÆRT kort og ufullstendig: Jeg ønsker et samfunn der vi tar konsekvensene av for eksempel klimaspørsmålet og beregner reell kostnad ved å ødelegge naturen. Vi vil da raskt finne ut at det lønner seg å kutte ut både olje, gass og kull.
Jeg ønsker implementering av null-utslippsløsninger som per idag allerede finnes, men som kapitalmiljøene (som inkluderer staten) ikke er interessert i.
Jeg ønsker et samfunn der en er åpen om at samfunnet er, og igrunnen alltid har vært, styrt økonomisk til noens fordel og andres ulempe. Spesiellt idag er jo de største selskapene i virkeligheten svært begunstiget økonomisk. Det samme gjelder middelklassen og oppover.
Mer i tråd med det vi diskuterer her:
Jeg ønsker et samfunn der offentlige kontorer som NAV er basert på å hjelpe mennesker i jungelen av paragrafer og lover og å hjelpe i forhold til å realisere de muligheter en ønsker å realisere. Størstedelen av de som ikke er i arbeid på grunn av sykdom eller skade for eksempel er jo faktisk interessert i å være det, så det blir knapt verre ved å forlate en politikerønsket arbeidslinje.
Jeg har personlig arbeidet MOT Aetats vilje i to år - noe som forteller meg at noe må være galt med regelverket.
Problemet er uansett ofte mangel på muligheter, ikke vilje. Og ingen ønsker å arbeide med å skjære ut trehester, for å sette det på spissen.
Jeg ønsker et samfunn med borgerlønn, der en slipper å bekymre seg over hva som skjer økonomisk hvis en havner utenfor arbeidslivet - uansett årsak.
Per idag tar staten inn så mye skatter i form av et pålagt sikkerhetsnett, at lavtlønnede overhodet ikke har alternativer. Da må også det offentlige tilbudet være bra og en bør slippe å høre uttalelser som den fra Bjarne Håkon Hanssen om å stå opp om morran, etc.
Jeg ønsker meg faktisk et differensiert samfunn, fordi mennesker aldri blir like, og "alle" har ulike oppfatninger. Idag er det en evig kamp mellom (stort sett) høyresiden og venstresiden. Sannheten er jo at et godt samfunn ikke kan være basert på utfallet av en kamp mellom to klasser mennesker. Da blir ingen riktig fornøyde.
Hva mener jeg med "differensiert"? Jo, at staten ikke bør kunne ha monopol på ordninger. Per idag har den det - og fokus er mer på besparelser enn å forholde seg til påtatte plikter. Enkeltindividet må få bestemme over sitt eget liv - ikke staten.
Det er ikke Staten som er viktig etter mitt syn, men mennesket. All verdens god vilje fra politikere er til liten nytte hvis en glemmer det.
Til slutt om utenforskapet. Det er selvsagt et absolutt forferdelig ord, og det er en forferdelig tanke bak det. Det definerer i utgangspunktet at samfunnet - systemet - er viktigst - og alle som faller utenom - enten på grunn av sykdom eller forsåvidt av eget valg - er mindreverdige.
Ingen er samfunnstapere uten at samfunnet først har definert dem som tapere.
Det verste med denne tankegangen - og det går forsåvidt inn i de fleste tanker omkring temaet idag - alle er (nesten) like galne - er at det defineres som om mennesket eksisterer for å være statens eiendom - statens arbeidskraft - og at når en ikke kan være det, så er en mindreverdig.
Mitt grunnsyn kan vel oppsummeres i at staten og dens systemer bør eksistere for borgerene - ikke omvendt!
Og - jeg blir jo aldri ferdig - men...
Et poeng med saken om utenforskapet er jo at for eksempel Per Fuggeli sa i dagbladet onsdag:
Mennesker skal ikke plasseres i et Utenforskap når de blir syke, funksjonshemmede eller arbeidsudyktige. De skal fortsatt ha samfunnets respekt og få leve sine liv med trygd, i verdighet. Når vi blir syke eller uføre blir selvbildet vårt mer sårbart. Vi trenger omgivelser og politikere som gir oss stolthet ikke skam, trygghet ikke frykt, tillit ikke mistanke.
Her er jeg uenig. "de skal få leve sine liv..." impliserer at det ligger i statens myndighet å gi denne rett. Her er egentlig samme tanke om at staten er viktigst, bare pakket inn i ny innpakning og med et annet fasitsvar - som selvsagt er langt bedre i mine øyne - men ikke korrekt, slik jeg ser det.
Staten må ALDRI få rett til å gi - bare rett til å garantere. Å gi betyr implisitt at staten velger fordi staten vil være "snill".
Stater er aldri snille. Enkeltindivider kan være snille, men ikke stater. Rettigheter skal uansett aldri være basert på slikt, de skal være definert som rettigheter.
Liten forskjell? Egentlig ikke. Det er forskjell på å ha en rett og å bli gitt en almisse.
Et lite caveat er at jeg muligens legger for mye i Fuggelis bruk av ordet "få" - kanskje mente han det ikke akkurat slik - men jeg har en følelse av at mange vil tenke slik - derfor bruker jeg det som eksempel likevel - under forutsetning av at Fuggeli tenkte at staten "gir". Og det tror jeg faktisk han gjorde.
borgerlønn er det eneste som vil nytte i et samfunn som engang ligner dagens. Da vil ingen bli klienter (som de er nå) i noe system, og de vil få anledning, i hvert fall i langt større grad å finne sin egen vei. Noe som er en stor del av grunnen til at borgerlønn ikke blir innført slevsagt. Makten ønsker ikke at folk skal finne sin egen vei. Bare en vei er akseptabel for Makten... og det er Maktens Vei.
Amos,
Der er Cluet - kodeordet - KLIENTER.
Vi må få bort hele uttrykket klient!
Helt enig. Vi lever i klientsamfunnet, også i det. Og det også blir riv, ruskende galt.
Nettopp. Takk for den innsikten.
Legg inn en kommentar