Kompromissløse meninger

"Et in Arcadia Ego"

tirsdag, august 07, 2007

Farlig forsvarsutvikling


Omleggingen av det norske forsvaret er i stadig endring. Og det er forsåvidt bra, fordi trusselbildet selvsagt også forandrer seg. Nå nedlegges og omorganiseres som aldri før, med det resultat at for eksempel Harald Haarfagre i Stavanger planlegges nedlagt.

Dette er ment å være "Strengt Hemmelig" - og detaljer skulle holdes tilbake til ETTER valget. Slikt er selvsagt demokratisk landssvik i seg selv - manipulering av data i et demokrati av det politiske miljø kan ikke være annet enn å føre folket bak lyset. Omlegging av våre militære baser er ikke mulig å holde hemmelig for andre lands etterretningstjenester - så her er motivet rent innenrikspolitisk. Løgn og bedrag er med andre ord på dagsorden. Noen vil kanskje også kalle det manipulering eller politisk manøvrering. Det blir samme sak.

Vårt forsvar har lenge blitt betraktet som et rent invasjonsforsvar. Dette er også i tråd med den linje norsk politikk har fulgt i mange generasjoner. Omleggingen av forsvaret bryter totalt med denne tankegangen. Vi er ikke lenger noen fredsnasjon.

Kjøp av fregatter er en katastrofe, fordi vi egentlig ikke har mannskaper eller penger til drift. Fregattene er imidlertid nødvendige for at vi skal ivareta internasjonale forpliktelser innen NATO.

Kjøp av Joint Strike Fighter (ingen tror vel vi kjøper annerledes?) er et kjøp av en ubrukelig avskjæringsjager - men et godt angrepsfly. Forpliktelser innen for rammen av European Security and Defence Identity betyr at vi skal være med å avlaste USA i operasjoner utenfor våre grenser.

DET er hva vårt forsvar legger til rette for.

Forsvaret er tydeligvis av for stor betydning til å la Stortinget ha kontrollen. Det har vi sett også i tidligere tider. Selv dagen før 9. april 1940 var inkompetansen så stor at en anså et angrep som "usannsynlig". Både Englands og Tysklands hovedproblem med Norge var at vi ikke hadde kapasitet til å verne om egen nøytralitet. Dagens generasjoner tror sannsynligvis at Engelskmennene minela norsk farvann for å "hjelpe oss", og at Tyskland angrep "fordi de var stygge".

Eller noe i den duren. Vettet er uansett hva det alltid har vært. Og det er skremmende.

Uten evne til å verne egen nøytralitet er idag en god beskrivelse på situasjonen. Men vi er uansett overhodet ikke lenger nøytrale. Vi legger istedet opp til å kjempe begrensede kriger i samarbeid med våre allierte. Slikt øker selvsagt trusselbildet for Norge. I tillegg er det stikk motsatt av hva nordmenn flest ønsker - det er ihvertfall mitt håp og tro.

Stortinget kan ikke lenger få kontrollere forsvaret. Fordi de har ikke tanke for forsvar av norsk territorium. Jeg foreslår at hver region får beholde pengene istedet for å sende dem innom Løvebakken, og selv bestemme hvilket forsvar som er nødvendig. Rogaland, som et eksempel, er avhengig av angrepskapasitet mot eventuelle angripende skip og fly, og må ha en sterk nok garnison til å avskrekke en landgang. Har vi ikke det, ligger vi - som i 1940 - åpne for angrep. En av våre hovedflyplasser, Sola, ble dengang tatt så godt som uten motstand.

I en gal verden har vi behov for å holde oss nøytrale. Men for å kunne gjøre det, behøves - stikk i strid med hva enkelte tror - et oppegående forsvar.

At vi - hvis vi legger ned Harald Haarfagre - i tillegg kaster nylige milliardinvesteringer på sjøen, er ikke noe nytt - men desverre en altfor vanlig forteelse. Forsvarssjefen vil flytte de menige fra den velutstyrte og nylig oppussede Madlaleiren til Luftforsvarets tekniske befalskole på Kjevik ved Kristiansand...en utslitt og lite egnet leir.

Disse prioriteringene vitner samlet om en utvikling som går totalt i feil retning.

14 Comments:

  • At 9:15 p.m., Blogger Milton Marx said…

    1940 ja...

    Hva ville det i praksis si å verne om egen nøytralitet? Det ville vel si noe slikt som kapasitet til å motstå Tyskland eller England - hvem som enn måtte angripe først.

    Hva skulle Norge gjøre i 1940? Nekte svenskene å eksportere jernmalm til de tyske stålverkene ved å stenge jernbanen til Narvik? Og etterfølgende, da Tirpitz og en rekke andre tyske skip lå i de norske fjordene for binde opp britiske flåteressurser i konvoifarten til murmansk? Er det realistisk at vi kunne ha nektet tyskerne å bruke Norge som marinebase - fortsatt uten alliert støtte?

    Ville Norge på noe tidspunkt ha kunnet verne om sin nøytralitet?

    Beliggenheten og resursene har gjort at det vår nøytralitet aldri har vært annet enn en teoretisk størrelse. Det er lite trolig at to stridende parter ville ha kunnet bli enige om hva en norsk nøytralitet skulle innebære.

    Etter krigen har ikke Norge tilstrebet noen nøytralitet, Sverige har hatt en skinnnøytralitet, trygt i skyggen av den amerikanske atomparaplyen, mens Finland endte opp som en sovjetisk vasallstat. Svenskene blir jo stadig vekk "sjokkerte" over at det viser seg at landet deres egentlig aldri var nøytralt - mens danskene lot seg lede av sosialdemokrater som var SÅÅÅ fredselskende på overflaten, der de drømte om atomvåpenfrie soner, samtidig med at de lot amerikanerne bruke Thulebasen på Grønnland som atombase.

    La oss kutte dobbeltmoralen og hykleriet: vi valgte side fordi vi måtte - og takk og pris ble det USA. Norsk forsvarspolitikk gikk under den kalde krigen ut på at vi skulle kunne holde russerne 5 dager - og så skulle amerikanerne komme. Fordi de er så snille? Fordi vi fortjener det?

    I et slikt perspektiv blir det litt meningsløst å late som om vi har en selvstendig og uavhengig utenrikspolitikk. Norsk politikk utformes i samspill med våre alliansepartnere - og ikke ut fra et 100% fokus på norske interesser.

    Det som skjer nå er imidlertid spennende. Er det USA eller Frankrike - via EU - som skal sende sine sønner ut for å dø for oss?

    Frankrike har aldri avfunnet seg med at landet ikke anses som et imperium, men kun som en bunt med særlinger som snakker rart. De ville gjerne splitte Nato, hvis det hadde stått i deres makt. At britene tar ansvaret som storebror alvorlig, tror jeg, men Franskmennene?

    Problemet er blant annet at et bytte av allianse ikke medfører at man slipper å skulle danse til alliansepartnerens pipe.

    Hva har Frankrike holdt på med etter krigen, da? Snodig at France Telecom var så sterkt inne i Irak, og Total. Underlig at Jaques Chirac var så god venn med Hussein at han gikk under navnet Jaques Iraq.

    Visst hadde amerikanerne sitt Vietnam, men dér var faktisk også franskmennene - og i Algerie og en rekke andre steder.

    Jeg ender opp med at skal vi lene oss opp til noen, er USA det mest humane som finnes på kloden - eller skulle vi ta en vill vri, og satse på den ikke voldsomt demokratiske Putin?

    Vi må se litt på historien innen vi velger - og realitetene. EU har ikke greid å få til noe militært. Interessene er for sprikende, og de konfliktene som må løses, feies bare inn under gulvteppet - før de deretter viser seg å bli skjebnesvangre for evnen til å handle. Se hva som skjedde på Balkan.

    Trenger vi et verdenspoliti? Yup!

    Afrika er mye rart, og det skjer mye på dette kontinentet. Islamistene gjør sine innrykk - og det endelige målet er islams globale dominans, som ikke har en dritt med religion å gjøre. Skal vi tolerere dette - som vi tolererte at Hitler lånte penger av alle siviliserte land - og vel også av enkelte jødiskkontrollerte banker - og fikk satt fart i sitt helvete?

    Men det er jo ikke bare det som skjer i Afrika. Her om dagen så jeg på CNN hvordan colombiansk kokain nå sendes ruter via afrika. Lokale håndlangere betales med pulver. For å realisere inntektene, selger de stoffet lokalt. Afrika har - med alle sine problemer - faktisk til nå vært relativt fritt for tungt narkomisbruk. Det er over nå.

    Min konklusjon er at oppgavene er så endrede at forsvaret også måtte endre seg og bli mer internasjonalt.

    Dermed er det ikke sagt at vi skal stole på at den kalde krigen ikke blusser opp. Det er ting som tyder på dét. Da er det vel snarere Nord-Norge som må rustes opp, og ikke de sørlige landsdelene. Gudene skal vite at det står militæranlegg for mange milliarder som ikke brukes i dag rundt i Nord-Norge. Mye er helt nytt. Det er forlatt som en manifestasjon av at man tror på at russerne ikke er de reelle fiendene i dag - og uansett ikke på samme måten som under den kalde krigen.

    Jeg er ikke overbevist. Det vil kanskje vise seg at troen på russernes manglende slagkraft og interesse for Norge kun var et midlertidig fenomen.

     
  • At 10:40 p.m., Blogger Helge Samuelsen said…

    Det er en misforståelse å tro at å verne egen nøytralitet nødvendigvis er å kunne motstå en fullstendig invasjon.

    England var sterkt bekymret fordi tyske skip fikk gå uhindret gjennom norske farvann - se gjerne på Altmark affæren som eksempel - Tyskland var sterkt bekymret fordi vi tillot britiske operasjoner. I tillegg var Tyskland bekymret for at vi etter press ville innrømme fordeler for England.

    "Norge i Krig" er en glimrende bokserie som viser de realpolitiske årsakene til invasjonen. Selv om vi ikke på det tidspunktet hadde evne til å verne vår nøytralitet betydde det ENDA mindre evne til åpent å gå inn på de alliertes side. Vi var handlingslammede - alle politiske manøvreringer var derfor nytteløse. Vi hadde ingen kort på hånda - og alle parter visste det.

    Invasjonen av Norge var ikke så viktig som vi tror for Tyskland - vår svakhet var av vesentlig betydning for at en slik operasjon ble ansett som forsvarlig. Det viste seg da også at Tyskland mistet en vesentlig del av sine flåtestyrker - men det var engelskmennene som påførte mest skade - ikke vi.

    MITT valg i en slik situasjon (og det er lett å være etterpåklok) er at Norge burde ha hatt styrke til å håndheve nøytralitet før situasjonen oppstod - det ville betydd å kunne håndheve norsk suverenitet i norsk farvann for eksempel og gitt styrke til å kunne - hvis vi hadde bestemt oss for det - å tillate britisk landgang av tropper og å velge side. Istedet var vi altså puddinger som ikke hadde annet valg enn å la andre bestemme vår skjebne.

    Jeg er klar over at Norge ikke har tilstrebet nøytralitet etter krigen. Men kanskje vi skulle det? Uansett tror jeg det er av betydning at vi har et adekvat forsvar UAVHENGIG av om vi er nøytrale eller ei. Å binde oss opp imot amerikansk forsvarspolitikk ser jeg på som passè - det behovet forsvant med Sovjetunionens fall. Det er på tide å tenke nytt - selv om "nytt" egentlig er gammelt - hvis du forstår hva jeg mener.

    Å ha en styrke til å løpe USA's ærend når vi ikke engang kan motstå angrep på EN landsdel mer enn få dager - er nytteløst.

    Nå er mitt hovedsyn at vi bør ha et så kraftig forsvar at vi nettopp IKKE må be amerikanerne om å hjelpe oss i forhold til kredibilitet forsvarsmessig. I virkeligheten kan vi jo aldri gå til krig selv uansett. Så vår rolle er på mange måter best tjent ved at vi er nøytrale - men går inn MOT enhver angriper - og allierer oss etter BEHOV fordi vi har styrke til å gjøre det.

    Per idag har vi ikke det - og det synes jeg er totalt uten ryggrad i et av "verdens rikeste land" - som i tillegg har naturgitte forutsetninger for å kunne forsvare seg.

    At vår sympati ligger mot vest er ingen hemmelighet - og vil fremdeles være slik selv om vi skulle ha styrke nok til I FREDSTID til å være nøytrale.

     
  • At 2:49 a.m., Blogger Milton Marx said…

    Jeg ser krig som en politisk handling - en forlengelse av politikken - og ser som sådan Norges risiko for angrep som et produkt av de motivasjonsfaktorene landet besitter. Jo mer attraktive vi er, jo større ressurser er man villig til å sette inn for å overvinne oss.

    Et land med en håpløs natur og få verdier som kan erobres med makt, er mindre attraktivt enn et land som har flere resurser og mindre vanskelige naturgitte forhold.

    Et gigantisk oljefelt under danmark ville i henhold til denne logikken kreve et enormt forsvar, muligens kjernefysisk kapasitet, mens lille Sveits har tilsvarende mindre å frykte. Finanssektoren kan ikke erobres, og ei heller farmasiselskapene, samtidig med at naturen er håpløs.

    Jeg tror ikke at det er realistisk å ha et 100% nasjonalt forsvar som kan sikre Norge. Landets strategiske betydning og verdier er for store.

    Ideen med at vi skal ha et forsvar som kan fyre av knallpistoler i fredstid, og at vi så velger alliansepartnere i krisetid, finner jeg ikke tiltalende, for hvis det er slik at man må danse etter storebrors pipe, tror jeg ikke at vi får noen fin musikk å danse til under slike omstendigheter.

    Løpende og konsekvent USA-kritikk tror jeg derfor er lite formålstjenlig. Hvor mye neseblod gidder du å blø for å redde en kis, som akkurat her ripet opp bilen din, ut av problemer?

    For meg koker spørsmålet om hvem som bør være våre venner ned til hvilken musikk vi skal danse til. Inntil videre spiller USA pokker så mye bedre enn EU og Frankrike - samtidig med at EU har mye sykefravær, slik at de ofte ikke møter opp når det er bruk for dem.

    Ellers kan jeg anbefale å lese den komplette teksten til Carl von Clausewitz: Vom Kriege, som finnes i både original utgave og oversatt til engelsk. Du finner ingen general som ikke har lest denne boken.

    Krigens teori er fin lesning, ikke minst for å se hva det er som har endret seg siden boka ble skrevet. Før var det jo stater eller krigsherrer som kriget. Al Quaeda var et ukjent problem i det gamle Preussen, hvor Carl von Clausewitz kom fra.

    Akkurat som at man ikke skal glemme de tradisjonelle faktorene bak krig, skal man heller ikke glemme at man kan havne i krig pga. allianser.

    Man kan imidlertid glatt havne i krig uten at man er dratt inn av en alliansepartner - og den muligheten synes jeg venstresida alltid har oversett, ikke minst før andre verdenskrig. Samtidig kan det være greit å ha en god alliansepartner fra tid til annen.

     
  • At 12:04 p.m., Blogger Helge Samuelsen said…

    Nå vil jeg jo si at jeg er relativt godt informert om forskjellige bøker om krigens teori. Jeg har faktisk vært delansvarlig en periode for et av forsvarets mest omfattende bibliotek om emnet.

    Uten at jeg skal bruke det til å slå noen i hodet med i en diskusjon.

    Men - tanken om at oljeinstallasjoner er viktige i en krig er feil. De er så skjøre for sabotasje eller annen ødeleggelse at en angriper må anta at de IKKE vil kunne være av nytte i den tiden en krig varer. Det må i så fall ligge svært langsiktige mål bak dette.

    En annen ting er at land som Sveits hadde større sikkerhet under annen verdenskrig - ikke fordi en ikke kan erobre finanssektoren - men fordi Tyskland var avhengig av å kunne gjøre transaksjoner i et NØYTRALT land. Nøytraliteten til Sveits var derfor ønsket av Tyskland, og var i seg selv derfor det beste forsvar.

    Det en må forstå er at selv ikke USA i dag kan føre en total krig uten støtte fra andre land i rolle som "nøytrale" - enten selvvalgt eller "pålagt".

    Det er uansett ingenting som er farligere enn å tro at vi er låst i forhold til USA når det gjelder sikkerhetspolitikk. Dette er selvsagt bare tull. Det er fullt ut mulig å balansere dette med muligheten til å ha en egen stemme.

    Dessuten er det livsfarlig at USA IKKE får korreksjoner i forhold til sin politikk - fordi amerikanerne tradisjonellt alltid har overvurdert sin mulighet til å projisere kraft.

    Hvis de hadde fått det som de ville under annen verdenskrig hadde de sannsynligvis klart det kunststykket å tape invasjonen i europa - som ett eksempel.

    Løpende USA kritikk er uansett både nødvendig og ønsket i en fri verden. Og det er jo nettopp det USA sier de står for, ikke sant?

    Noen ganger er det bare nødvendig å slå amerikanerne i hodet med en hammer - en svær en - for å få dem til å forstå at de ikke har monopol på vett - nesten snarere tvert imot vil mange si.

    Selvsagt er jo frihet og Liberty og alt det der bare propaganda i dagens USA - det innrømmer du jo nesten direkte med dine utsagn - enda en viktig grunn til å kritisere høylytt.

    Men uansett, hvis du hadde lest det jeg virkelig skrev - så du at jeg IKKE ville ha et "knallpistol" basert forsvar i utgangspunktet. Jeg vil ha et forsvar som - om nødvendig - i det minste oppfyller kravene til å ha en sterk nøytralitetsvakt. Det vil si - et avskrekkende forsvar.

    Det er ikke dermed sagt at vi ikke politisk velger allianser utover det allerede i fredstid. Eller i utgangspunktet ihvertfall ved truende situasjoner. Men det gir oss muligheten til å ha en egen politikk og spillerom uavhengig av situasjonen ellers.

    Det er en illusjon at allierte beskytter Norge uten at det finnes felles interesser uansett.

    En god alliansepartner er flott og greit - men jeg ser det som puddingpolitikk å basere seg på å gi avkall på egen suverenitet for å logre for noen andre. I det tilfelle er det nesten bedre å avskaffe militæret og erklære oss som åpent land i en krig.

    Fordi hvis vi BLIR invadert slik tilstanden er nå, klarer vi knapt å sikre allierte tilgang til vårt territorium uansett.

     
  • At 8:04 p.m., Blogger Milton Marx said…

    Intet er bedre enn å diskutere forsvar med en skolert militærteoretiker - jo mer du kan, jo bedre er det!

    Jeg tror vi er uenige om hvilket nivå et norsk nøytralitetsforsvar måtte ha. Jeg mener det ville måtte være vesentlig sterkere enn det norske forsvaret har vært tidligere - og jeg tror ikke det er politisk vilje til å ruste opp.

    Jeg tror også at det trusselbildet vi står overfor i dag er vesentlig endret.

    USA var det landet som først fikk føle at de nye fiendene mener alvor, men dermed skal man ikke tro at andre vestlige land vurderes særlig høyere.

    For å ta en analogi (og ikke ta den for ille opp) så blir det litt som om sigøynere og slaviske folk skulle følt seg trygge, fordi Hitler bare var ute etter jødene. Mein Kampf sier vel faktisk ikke noe større om sigøynere, mens den ser på jødeproblemet som essensielt.

    Hitler lyttet til jødiske musikere og jødiske komponister, men forbød musikken deres. Man kan kanskje spørre seg om han egentlig selv trodde på jødene som undermennesker. Kanskje var de bare verktøy. Og kanskje er det slik at de mest ekstreme islamistene ikke er så veldig religiøse når det kommer til stykket? At det vi ser fra deres side handler om god gammeldags imperiebygging i ny innpakning.

    Kanskje er det slik at vi allerede er inne i en krig - og det finnes dem som sier at tredje verdenskrig allerede har begynt - og at vi uansett ville vært det, selv om amerikanerne ikke hadde foretatt seg noe i Afghanistan og Irak.

    Hadde det ikke vært Irak, hadde striden kommet om Vestens støtte til Israel. Og hadde vi latt Israel seile sin egen sjø, ville det kanskje vært at jødene nok en gang måtte betale prisen. Og aksepterte vi det, så ville kanskje problemet være vår skammelige behandling av muslimene - a la Polens skammelige behandling av tyskerne innenfor landets grenser?

    (Poenget er sånn sett ikke staten Israel, for der er vi uenige. Poenget er hvorvidt vi står overfor krefter som søker å utnytte provokasjoner til å skape konflikt, snarere enn å skape fred.)

    Når en makt ikke VIL fred, så kan man sluke ganske mange kameler først, bare for å oppleve at man tapte verdifull tid ved ikke å sette foten ned.

    Derfor mener jeg at det er nødvendig å gjøre våre styrker bedre til internasjonale operasjoner.

     
  • At 1:08 a.m., Blogger Helge Samuelsen said…

    Skolert militærteoretiker er å ta altfor hardt i - jeg administrerte et bibliotek på en av forsvarets viktigste befalskoler en tid - men jo - jeg har lest det meste av betydning.

    Jeg skal uansett gi deg 100% rett i at trusselbildet idag er vesentlig endret. Det betyr at vi må være fleksible i tankegang.

    Nettopp derfor er det en vesentlig feil, slik jeg ser det, å bruke de begrensede midlene vi har til først og fremst bygge opp et forsvar som kan delta i internasjonale aksjoner.

    At USA gjør det er en sak - de har ressurser nok - men ingen med vettet i behold der ville foreslå å legge ned et invasjonsforsvar på fastlandet for å kunne flytte styrker omkring i verden.

    At vi eventuellt har noen styrker til innsats utenlands er greit, men det må komme på toppen av alt annet, slik jeg ser det. Og da må vi ta oss råd til det - eller la vær.

    Inkompetansen på politisk hold per idag er at vi hverken har fugl eller fisk. Vi har ikke invasjonsforsvar (selv om vi leker at vi har det) - vi har ikke vesentlige styrker til innsats i utlandet. Hva vi har er hummer og kanari. Og det er aldri bra.

    Og vi ser også ut til å være enige om hva som er politisk mulig. Det vil ikke være vilje til å ruste opp per idag - og det vet jeg. Jeg slenger imidlertid ut mine meninger uten å ta hensyn til realiteter - et slags utopisk utgangspunkt (fra mitt meget subjektive ståsted) med andre ord.

    Årsaken til at jeg gjør det er at ingen andre gjør det. Jeg ønsker debatt uten regler. Provoserer det er det bare bra. Debatten i det politiske system idag er så forutsigbar at en kan bli hjerneskadd av for stor eksponering.

    :O)

    Uansett. Slik jeg ser for meg et invasjonsforsvar så er det såpass sterkt at en fiende vil måtte bruke lang TID og tåle store initielle TAP ved å angripe oss. At vi vil tape er nesten sikkert - forutsatt at fienden er bestemt nok - fordi vi er et lite land.

    Men NETTOPP derfor vil en fiende måtte kalkulere med om det er av vesentlig betydning å invadere. Det var på hengende håret at Norge i det hele tatt ble invadert under WWII, fordi Hitler satte som krav at operasjonen måtte være ferdig innen invasjonen i Frankrike.

    Hadde Norge hatt et moderne (på den tiden) og godt organisert forsvar er det meget mulig noen ville sagt at det IKKE ville la seg gjøre innen tidsfristen - og historien ville vært annerledes.

    Istedet hadde vi ikke engang mobilisert det vi hadde!

    Vel, vi er sikkert enige i at stortinget og regjering gjorde en heller bedrøvelig innsats dengang.

    Poenget med Israel er tatt. Men tro nå ikke at jeg er IMOT staten Israel. Jeg er en av dens nærmeste venner, slik jeg personlig ser det (ok, jeg innrømmer det sikkert er få av typen "Med Israel for fred" type mennesker som ser det slik...) Feilen ligger i politikk - Palestina burde OGSÅ ha fått støtte og ikke minst kompensasjon for hva som skjedde. Jeg har tidligere belyst situasjonen omkring britenes svik overfor palestinerne gjennom avtalebrudd osv. Det er ikke rart ting startet på en gal måte.

    Hele spørsmålet om Israel kunne vært løst for mange år siden, hvis det hadde vært politisk vilje til det. Istedet oppførte vesten seg som rene apartheidsystemet i forhold til palestinerne - at det ennå huskes av araberlandene er ikke vanskelig å forstå. Vi har, som vanlig, bare oss selv å takke for utviklingen.

    Jeg er heller ikke USA kritisk av annen årsak enn at jeg LIKER USA og det det engang stod for. Dagens politikk gir jeg ikke mye for derimot - og om lag halvparten av USAs befolkning er med meg på den...

    Vel, vel, tilbake til saken.

    At denne strategien ved å stadig kjempe kriger for å stanse terror ikke fungerer etter oppskriften, bør vel snart gå opp for alle - enten en er USA vennlig eller ei (og det er jeg - USA vennlig altså - jeg liker bare ikke de klart fascistiske tendensene av idag)

    Derfor ser jeg heller ikke akkurat behovet for denne typen styrker. Ihvertfall ikke i norsk regi. Av typen fredsbevarende styrker derimot, har vi nok uansett et behov. Men slikt kan ikke fungere uten et skikkelig militært miljø innenfor landets grenser.

    Men for å klargjøre: HVIS vi har behov for slike styrker - må det ikke gå ut over muligheten til å forsvare eget territorium i konvensjonell krigføring. Fordi denne trusselen kan meget gjerne bli reell hurtigere enn vi kan bygge opp et forsvar til å motstå den. En annen sak er at et godt forsvar virker PREVENTIVT i forhold til at noen vil ØNSKE å angripe oss.

    I dagens situasjon bør vi riktignok legge stor vekt på å ha spesialenheter som kan settes inn mot terroranslag her hjemme. Og det er vi faktisk flinkere til enn folk flest aner. Men slikt erstatter ikke et invasjonsforsvar eller nøytralitetsvern (det vil si - jeg bruker jo dette uttrykket upresist fordi vi ikke ER nøytrale - men jeg ønsker alikevel at vi skal ha kapasiteten).

    Slik jeg ser det er det av vesentlig betydning at vi kan ha ubåt kapasitet til å gjøre anslag mot fiendtlig inntrengning i våre farvann - en slik trussel virker særdeles preventivt for en fiende i forhold til å ønske å igangsette troppeforflytninger til havs - Vi behøver også en vesentlig kapasitet til å angripe luftmål - både med interceptorer (som JSF IKKE er) og missiler. I tillegg bør vi kunne besette vårt EGET territorium med landstyrker.

    Slikt vil gjøre oss til et svært DYRT mål - og det vil kunne være en fordel også for våre allierte. Ved en eventuell landsetting av tropper vil vi også kunne beskytte dem.

    Hvis vi - med all denne oljerikdommen - ikke har råd til å gjennomføre dette - så beviser det bare det jeg har sagt lenge - at vi har svært dårlig prioriteringsevne og liten styring på økonomien vår.

    Forsvaret idag er basert på å kunne - i svært begrenset tid - forsvare EN landsdel. Med andre ord - vi har egentlig gitt opp på forhånd. Med en slik strategi vil det bli vesentlig mer kostbart for en alliert å komme oss til unnsettning.

    Derfor er dette puddingpolitikk. Vi kunne like gjerne spart pengene.

     
  • At 12:26 a.m., Blogger Milton Marx said…

    Jeg tror vi er enige om mye - ikke minst om at verden har forandret seg.

    Tenk på kystfortene! Dype hull i fjellet med spisesaler med juksenisjer med lys i fjellveggen, med glass og gardiner foran, slik at man skulle få litt mer inntrykk av et mer normalt liv. Store installasjoner med nærforsvarstyrker, filtre mot ABC-krigføring og radaranlegg, samt enorme lyskastere.

    Og over natten er alt avleggs. Et lite lag med missiler har plutselig større slagkraft, samtidig med at de er mobile. Og mens man før trengte store våpenplattformer, holder det i dag med bittesmå hurtiggående missilbåter, som ikke bare må være billigere, men som trolig har langt større slagkraft og er vanskeligere å slå ut.

    Eller tenk på Maginot-linjen, som skulle redde Frankrike mot Tyskland, og så gikk tyskerne bare rundt.

    Jeg er ikke sikker på at jeg er oppdatert nok til å si hva som er optimal ressursbruk i det nasjonale forsvaret - men vil til mitt forsvar si at dette er en diskusjon som høyere befal engasjerer seg i hver eneste dag, og ikke alltid er enige om.

    Det jeg imidlertid tror, er at vi vanskelig kan ignorere den endrede internasjonale situasjonen, og at det ikke forekommer meg langsiktig å la andre land ta alle kostnadene ved internasjonle militære oppgaver.

    Vi må kunne ha internasjonal slagevne hvis situasjonen krever det. Vi så det litt under saken med Muhammed-tegningene, hvor omkvedet var:

    Hvis dere ikke gjør som vi sier, vil dere bli hjemsøkt av bål og brann! Vi må kunne ta Iran, Libya og hvem de måtte være dersom de reelt står bak angrep på oss.

     
  • At 12:16 p.m., Blogger Helge Samuelsen said…

    Ja, Kystartellieriet har jammen forandret seg. Som gammel kystartillerist er jo det vemodig - men..."min" gamle 150 mm kanon fra rekruttskolen står jo ennå på Odderøya, så det hjelper litt :O)

    Alikevel var jo en slik omstilling absolutt nødvendig.

    På den annen side har jo svenskene gjort en langt bedre jobb enn oss i forhold til å modernisere forsvaret mot sjøangrep. Og det er faktisk på grunn av at de som nøytralt land, må ha en viss troverdighet i det som kalles nøytralitetsvern og potensiell kapasitet til å slå tilbake angrep.

    Hele saken hviler mest på å ha et militært oppegående miljø. Med alle de omstillinger og nedskjæringer som har vært i Norge er jeg redd for at både kompetanse og slagkraft er på et minimumsnivå. Idag fokuseres det mest på å få jenter inn i forsvaret (som jeg ikke har noe imot) - men lite på hva forsvaret egentlig skal ha kapasitet til. Eller HVORFOR vi skal ha det.

    Politikk er blitt viktigere enn kompetanse.

    Slikt blir det som regel bare tullball av.

    Jeg er sterkt imot at Norge skal utplassere styrker annet enn på forespørsel fra FN - og knapt det. Vi er et lite land og som sådan må vi bruke våre ressurser på andre måter enn å projisere militærmakt.

    Alikevel deler jeg jo ditt syn på at vi må være obs på den internasjonale utviklingen - men jeg har liten tro på doktrinen om "pre-emptive strike". Dagens utvikling kan jo ihvertfall delvis gi meg empirisk rett i den holdningen.

    Hele situasjonen med Bin Laden og Taliban er jo uansett grunnet i militær/politisk/økonomisk intervensjon i områder der situasjonen sannsynligvis ville utspillet seg annerledes om USA hadde forstått realitetene snarere enn å operere ut i fra ønsketanker.

    Irak er en hengemyr som til tross for store taktiske forskjeller ligner mer og mer på Vietnam.

    Og slikt skal vi være med på? Det hadde vært smartere å fortalt amerikanerne hva de heller burde gjort - for det finner de jo tydelig ikke frem til selv. Vi - og mange andre - må ta selvkritikk der. Fordi den som tier samtykker - og den som ikke advarer en venn når han går mot en hengemyr er delansvarlig. Løsningene ligger nok i en blanding av militær kapasitet og diplomati - se på Libya som eksempel. Se på de ressurser som per idag saltes ned i Israel som IKKE bidrar til å løse situasjonen. Alt kan imidlertid løses hvis det er politisk vilje.

    Verktøykassen for å løse Palestina-problemet er tilstede. Gi dem like mye penger som Israelerne. Hold tilbake pengene hvis de fortsetter med terrorisme. Det betyr mer enn trusselen om Israelsk gjengjeldelse. I denne konflikten er Israelsk gjengjeldelse en del av planen for å opprettholde oppmerksomhet mot den urettferdige og uverdige situasjonen.

    En slik situasjon ville også bedret vestens omdømme i den arabiske verden. For araberne har jo faktisk 100% korrekt i det at vesten velger side MOT dem. Slike holdninger løses ikke med militærmakt. De blir kanskje redde for oss - men det spiller jo ballen i hendene til ekstremistene.

    Jeg synes vi skal være sterke (eventuellt arrogante) nok til å si ifra hvor skapet står. Amerikanerne lider av den vrangforestilling at militærmakt løser problemer - det er feil. Militærmakt kan være en faktor - men utgangspunktet for ethvert problem er i bunn og grunn politisk.

    Det samme gjelder ekstreme holdninger som enkelte muslimske miljøer lider av. Det er strengt tatt ikke snakk om religion, men politikk forsterket av religion - et gammelt triks.

    Når du sier "vi må kunne ta Iran, Libya..", osv, så regner jeg med du mener NATO. Fordi Norge per idag ikke har, og sannsynligvis aldri kommer til å få kapasitet til å operere med vesentlig slagkraft i slike områder. Ikke uten et par - tre hangarskip - som krever et enormt støtteapparat og som vi uansett aldri vil ha råd til.

    Jeg er enig i at vi må respondere på angrep. Men hvordan? Hadde ikke våre ressurser vært bedre brukt ved å sikre nordflanken for eksempel? Vi kan jo aldri egentlig projisere militærmakt - og våre interesser er langt bedre ivaretatt ved å drive lobbyvirksomhet for at det skal gis internasjonal garanti mot overgrep mot små nasjoner. Slikt kommer ikke gratis - men så er vi også tungt involvert allerede i ELINT, osv.

    Per idag har vi jo ikke engang transportkapasitet for utstyr eller nødhjelp. Dagens politikk har utarmet totalt vår troverdighet militært - istedet for å øke den.

    Vi har idag overhodet ingen troverdighet som uavhengig eller nøytral spiller i verden - nettopp fordi vi er USAs løpegutter. Det er et eget valg. Det er fullt ut mulig å ha et godt forhold til USA uten å selge sjela. Men det krever politisk ryggrad. Noe vi ikke har hatt i dette landet på svært lenge.

     
  • At 7:15 p.m., Blogger Milton Marx said…

    Ettersom vi er enige i mange ting, kan vi kanskje snakke om noen av de tingene vi ikke er enige om. Det er morsommere!

    Du sier at Verktøykassen for å løse Palestina-problemet er tilstede. Gi dem like mye penger som Israelerne. Hold tilbake pengene hvis de fortsetter med terrorisme. Det betyr mer enn trusselen om Israelsk gjengjeldelse. I denne konflikten er Israelsk gjengjeldelse en del av planen for å opprettholde oppmerksomhet mot den urettferdige og uverdige situasjonen.

    Til dette må det bemerkes at ingen har fått så mange penger i hjelp som palestinerne. Du har mye nød f.eks. Bolivia og i Limas slum, men hele Latin-Amerika tildelse av Norge ca samme beløp som et frimerke på størrelse med et norsk dvergfylke. Per capita får latinamerikanerne en knapp krone fra norge, mens palestinerne i alle fall lå an til å skulle få ca 100-140 kroner per snute.

    Det er alt for liten sammenheng mellom palestinsk terroraktivitet og vestlig - og i særdeleshet norsk - giverglede.

    For araberne har jo faktisk 100% korrekt i det at vesten velger side MOT dem. Slike holdninger løses ikke med militærmakt. De blir kanskje redde for oss - men det spiller jo ballen i hendene til ekstremistene.

    Jeg ville vel snarere si at araberne - de ekstreme - ALLTID i moderne tid har vært mot vesten. Det er det ikke noe nytt i.

    Eksempelvis stod det arabiske krefter - blant annet stormuftien av Jerusalem - klare til å assistere tyskerne med "die endlösnung" i Palestina. Tyskerne tapte imidlertid i Nord-Afrika. Men man så arabisk terror mot jøder allerede på 1920-tallet. Det er derfor ikke sant at det er opprettelsen av Israel i 1948 som er opprinnelsen til konflikten i Palestina.

    Hva er det så som er opprinnelsen? At mange anser det som fullstendig uakseptabelt at ikke hele det arabiske kjerneområdet er muslimsk.

    Hva betyr dette så? Etter mitt syn betyr det at selv om man flyttet Israel til New Mexico, så får vi ikke fred - like lite som det ble fred av at Chamberlain ga etter for Hitlers justeringer av historiens urettferdigheter i 1939.

    Bush sier at dette ikke er en religionskrig, at det ikke er en krig mot islam. Jeg tror han tar feil.

    Religionens rolle i Vesten er i dag så liten at vi gifter oss mellom religionene, og er fleksible med hensyn til hvilken religion avkommet velger. For oss er det slik at vi vil ha friheten til å velge, inklusive retten til å være hedning. Det er absurd at Vesten i dag skulle dra ut for å drepe for noen religion - men likevel er vi inne i en religionskrig. Vi står i en situasjon hvor vi må slåss for vår rett til å være hedninger.

    Hvordan vinner vi en slik krig? Motpartens svakhet er at hans fundament er uvitenhet. Kun dersom han greier å holde sine styrker i uvitenhet, vil han kunne være en trussel.

    Hva er basen for denne uvitenheten? Sharia.

    Analyserer vi Irak i et slikt lys blir det interessant. Hussein var en råtass, men han holdt seg innenfor grensene av det tolerable med hensyn til Islam. Hva hvis vi fikk et sekulært Irak - like foran dørstokken til Saudi-Arabia og Iran?

    Et land med miniskjørt, tredobbel velstand, religionsfrihet og fremtid, hvor religion var et et privat spørsmål, og ikke et statlig anliggende?

    Det ville ikke være gunstig for utbredelsen av sharia.

    Jeg synes det er forferdelig vanskelig å kritisere USA for sin rolle i den muslimske verden uten å se litt på hva alternativene hadde vært. Er det helt fair å analysere USAs rolle, uten å se på hva Sovjet foretok seg i samme område? Og hvilken rolle spilte Frankrike?

    Ett relevant spørsmål i sammenhengen er hvorfor Saddam var så til de grader steil overfor FN hvis han ikke hadde noe å skjule? Planla han at han skulle banke USA via hemningsløs terror, og så fremstå som Midtøstens Ho Chi Mihn?

     
  • At 10:40 p.m., Blogger Milton Marx said…

    Et lite sitat fra Jaglands Vi som elsker Amerika

    "Bak deres kamp for å gjenreise det islamske kalifatet ligger en brutal og totalitær ideologi. Disse gruppene nyttiggjør seg alle konflikter, og de vil skape nye som kan holde liv i eller forsterke antisemittisme og antivestlige holdninger.

    Et intolerant samfunn.
    Deres mål er å skape en egen variant av et middelaldersk, intolerant samfunn bygd på en korrumpert forståelse av islam. Khaled Hosseinis mesterlige romaner fra Afghanistan forteller om at dette eksisterte under Taliban for bare få år siden.

    Tro meg, hvis brutale og totalitære grupper klarer å drive USA ut av Irak med halen mellom bena og vinne i Afghanistan, vil vi alle begynne å lengte etter Amerika igjen."

     
  • At 10:52 p.m., Blogger Helge Samuelsen said…

    Ja, la oss snakke om det vi er uenige om - det er, som du sier, mye morsommere!

    :O)

    Palestina/Israel først. Det er en myte at Palestina får så uhyggelig mye økonomisk støtte. Dette må uansett ses i forhold til mangelen på økonomisk viabilitet i området, og det faktum at enhver hjelp som ikke går til å underbygge selvhjelp selvsagt er bortkastet i et langtidsperspektiv.

    Uansett må vi diskutere med samme grunnlag. Det er korrekt at Palestina i senere tid har mottatt endel økonomisk bistand - men dette er peanuts i forhold til hva Israel har fått fra dag en - og husk - økonomisk støtte innebærer ikke bare kontantstøtte, men også støtte i forhold til samhandel, osv. I dette lyset har jeg rett, og du feil.

    Derfor presiserer jeg at mitt utsagn er basert på et langtidsperspektiv, og på forskjellige typer økonomisk hjelp, ikke bare "nødhjelp".

    En kan gjerne diskutere hvem som fortjener støtte og hvor mye. Faktum er imidlertid at Israel har fått en enorm støtte fra USA og andre siden 1949:

    Grand Total
    $84,854,827,200

    Interest Costs Borne by U.S.
    $49,936,680,000

    Total Cost to U.S. Taxpayers
    $134,791,507,200

    Total Taxpayer Cost per Israeli
    $23,240

    Tallene er fra 1997. Israel mottar per idag 1/3 av det totale "foreign-Aid" programmet til USA (selv om tallene holdes utenfor "nødhjelp-budsjettene"...av logiske årsaker. Israel er ca nummer 15 - 16 av verdens rikeste land.

    USAs økonomiske hjelp til palestinerne kan til sammenlikning regnes i hundre millionersklassen. Peanuts med andre ord.

    Ikke tro USA noensinne har prøvd å opptre upartisk her.

    I tillegg til disse tallene kommer også endel militært utstyr som har blitt gitt eller "utlånt" til Israel.

    Men ikke tro jeg kritiserer dette. Det er bra at Israel har fått støtte. Det jeg kritiserer er den absolutte partiskhet av verdens supermakt nummer en i denne saken. Det kreves ikke mye intelligens for å forstå at dette skaper fronter.

    Det jeg snakker om er ikke økonomisk bistand til palestinerne i form av "hold dem i live" prinsippet. Det jeg snakker om er en grunnleggende "bygg opp en levedyktig nasjon" type hjelp.

    At holdninger ikke kan forandres eventuellt mildnes er absolutt empirisk motbevist gjennom hele historien. Ta dagens Sør-Afrika satt opp mot det tidligere apartheidsystemet - ta Øst Tyskland satt opp i mot dagens gjenforente Tyskland - eller ta for den saks skyld Nazi-Tyskland satt opp imot dagens Tyskland.

    Hovedårsaken til at ekstreme krefter kommer til makten er når en spiller ballen inn på deres banehalvdel og skaper frykt, nød og urett. Nå har vi gjort dette i lang tid - så ikke tro at jeg ser for meg en forandring over natten - men som du ser har vi eksempler på at forandring til det bedre virkelig er mulig.

    Dessuten tror jeg du tar helt feil i forhold til hvordan Irak påvirker ekstreme muslimer. Dagens kaos har lært dem ihvertfall to ting:

    1: USA kan ydmykes, ikke konvensjonellt militært, men via Terror. Det er en lærdom vi alle best hadde vært foruten.

    2. USAs mot-taktikk SKAPER flere tilhengere til ekstremisme.

    Og IKKE misforstå. Jeg hoverer ikke over USA her (slik mange gjør). Dette er BAD BAD SHIT. Det var ikke slik det skulle være.

    Men det var slik det ble.

    Imidlertid er det IKKE fair å se på USAs rolle i et vakuum. Den skal du ha. Selvsagt ikke. Jeg kunne skrevet side opp og side ned om Sovjets rolle i Afghanistan, etc. Jeg kunne fordømt ALQaida nord og ned. Jeg kunne fordømt palestinsk terror.

    Men USA får mest kritikk. Hvorfor? Fordi de er vår allierte og fordi de ihvertfall ennå er noenlunde demokratiske. USA får mest kritikk fordi det for eksempel ikke nytter å fordømme AlQaida (men de er herved fordømt!) - de er loonie tunes. Det er kun USA vi kan gjøre oss håp om at skal forandre taktikk.

    Og det håper jeg de gjør. Jeg elsker USA. Jeg hater det amerikanske korrupte politiske system. Jeg elsker uavhengighetsærklæringen. Jeg hater Bush. Fordi i mine øyne står han for alt som er galt med USA.

    Og - for å være helt ærlig... Strategien hans har vel strengt tatt ikke vært så vellykket? "Mission Accomplished" lød vel like hult retrospektivt som "Peace in our time"?

    Jeg forstår at enkelte kan tro at strategien ER vellykket. Folk tror jo på så mye rart. Men jeg kan IKKE forstå at folk som aner, eller VET at strategien har vært mislykket, kan få seg til å stille seg i "Ja-leiren" uten å ta til motmæle.

    STYRKEN i det amerikanske system var engang at slikt var mulig. Å komme til orde. Å bli hørt. Det er en anerkjent problemstilling i bedrifter for eksempel at en kan utvikle en selvforsterkende "Ja-klikk". At alle er uforbeholdent enige. Systemer som utvikler slike grupper begår som regel før eller senere alvorlige feil.

    "Med oss eller mot oss"-retorikken fra Bush er et typisk eksempel på en slik forfeilet og lite effektiv herskerteknikk.

    Til slutt: Hva Saddam planla eller ikke planla er ikke et gangbart argument. Det har ikke kommet frem noe som helst som tyder på at han planla noe som helst i forhold til terror eller krig etter Gulf-I. Å spille videre på fryktelementet er kontraproduktivt. De mytiske Weapons of Mass Destruction eksisterte ikke.

    Det som imidlertid ER tilfelle er at "pre-emptive strike" er forbudt via Genevekonvensjonen.

    Dessuten kan en snu denne logikken på hodet. Hva er i veien for å anta at AlQaida hadde informasjon om at USA planla et angrep i midt-østen (for det hadde de), og at anslaget mot WTC bare var et "pre-emptive strike"?

    Slik strategi er livsfarlig - og gir i virkeligheten bare mer ammunisjon til ekstreme krefter.

     
  • At 10:59 p.m., Blogger Helge Samuelsen said…

    Angående Jagland - jo han har vel sine lyse øyeblikk. Jeg er jo enig. Nettopp derfor må vi ha en strategi som fungerer - ikke en som vi håper skal fungere.

     
  • At 1:15 a.m., Blogger Milton Marx said…

    Nei, USA har vel ikke forsøkt å opptre upartisk, men ville det vært et mål?

    USA valgte side i både første og andre verdenskrig, i både Vietnam og Korea, i den første Golf-krigen og i Panama osv, og vet du hva jeg synes?

    USA har, om ikke annet, vært mer treffsikker med sine handlinger og sympatier enn norsk venstreside!

    At USA har gitt mye støtte til Israel er det få som benekter, men jeg synes ikke at dette er noe argument for å tape gangsynet fullstendig med den norske støtten. Det den norske staten og Norge kjøper fra Israel, kjøpes vel stort sett fordi det er bra saker i forhold til prisen. Jeg må jo si at det har blitt litt stillere om støtten til Hamas i det siste. Kanskje noen som har røde ører?

    At USA kan rammes via terror er ingen ny lærdom. Faktisk var terroraksjonene mot USA før invasjonen i Irak den viktigste grunnen til at verden ser ut som den gjør.

    Ser vi imidlertid på det som skjer i Irak, er det vel bare å konstatere at prosentandelen av irakere drept av amerikanere nå er lav og fallende. De som væpner de ulike fraksjonene - og gjerne flere sider på samme tid, er jeg redd for - kritiseres ikke i pressen. I Norge tilhører all skyld USA. Er det ikke litt hult at de som har medvirket til flest døde i Irak ikke kritiseres?

    Jeg mener at den kampen USA er inne i, er en kamp det er riktig å ta, og en kamp man trolig ikke ville ha kunnet unngå. Man får ingen varig fred dersom man har en aktør inne i bildet som gjør sitt ytterste for å skape krig.

    Jeg tror det er viktig at vi viser at USA ikke står alene, og da tror jeg vi må ha litt hardware også. Det kan jo se ut for at det er mer sannsynlig at norske soldater skal settes inn utenfor rikets grenser enn i en forsvarskrig.

    Eller kan vi kanskje leve med at vi skal gå stille i dørene hjemme hos oss selv, med mindre vi vil føle konsekvensene. For det har jo vært omkvedet fra islamistisk side.

    Den tingen er jeg i alle fall sikker på: når det første større terrorangrepet finner sted på norsk jord, vil store deler av det norske politiske landskapet snarere granske hvordan vi kunne ha handlet annerledes i forkant, enn de vil interessere seg for å finne de skyldige.

     
  • At 12:19 p.m., Blogger Helge Samuelsen said…

    Selvsagt ville det vært et mål av USA å opptre upartisk i en situasjon der en konflikt kunne vært unngått. Jeg ser at du kjenner like lite til bakgrunnen i Israel/Palestina spørsmålet som gjennomsnittet av dagens befolkning. Og det betyr lite.

    Det er grunnleggende feil å tro at situasjonen begynte med palestinske terorister og fredelig Israelere. Less litt historie og du finner at hele verdenssamfunnet behandlet palestinerene på en slik måte at hvis konflikt var ØNSKET, ja så opptrådte alle etter planen.

    Hvis konflikt IKKE var ønsket, er situasjonen et skoleeksempel på absolutt og fullstendig inkompetanse.

    Jeg ser ingen grunn til å opprettholde en illusjon av at USA opptrådte intelligent i Irak. Jeg antar flertallet av militære forståsegpåere i USA også har innsett at Bush-administrasjonen var langt over grensen til kriminell inkompetanse i spørsmålet.

    Å se på prosenter og prognoser slik enkelte nå gjør er tatt rett ut av McNamaras tankespinn under Vietnamkrigen - og har liten relevans.

    Saken er den at det finnes knapt den strateg som per idag kan se at denne affæren får en god avslutning. Hva som verre er - rekrutteringen til ekstreme grupperinger har aldri vært større.

    Dette er ikke "venstresidas" retorikk. Det er hva ansvarlige amerikanske analytikere mener. Altså de som tør å holde seg til fakta og ikke politisk propaganda. Hva venstresida i Norge mener er dessuten totalt irrelevant, fordi større gjeng med hengeromper og fjompenisser skal en lete lenge etter.

    Selvsagt skal vi ikke gå stille i dørene her hjemme. Vi bør sikre vår egen sikkerhet på best mulig måte. det er jo litt av utgangspunktet mitt at vi derfor IKKE må henge oss på en absolutt feilslått og bak-målet strategi. Og vi bør ha guts nok til å fortelle amerikanerne at årsaken er at det ER en feilslått strategi.

    Vi er uenige i strategi, ok - men ikke i mål.

    Og hvis Bush kommer drassende med "enten med oss eller mot oss", så får vi bare le av ham, for det er bare politisk retorikk - og ikke realiteter. Dessuten vil neste administrasjon sannsynligvis ta avstand fra hele miseren som denne politikken hans har vært.

     

Legg inn en kommentar

Links to this post:

Opprett en link

<< Home