Styr klimaet selv!

Vel, ihvertfall en simulering av CO2 utslippene i en virtuell verden... Ikke uventet fungerte faktisk mine egne tanker om overgang til ny teknologi fremfor mer skatter og kvotehandel...

Personlig synes jeg tanken om fusjonskraft er overoptimistisk - og ville gjerne ha byttet den ut med geotermisk varme - dessuten er vannmangelen ikke et problem i Norge, men vil nok være det i Europa. Pass på økonomien - en kan bruke alle pengene - men det fører til økonomisk ustabilitet.

Jeg fikk minus CO2 utslipp ved første forsøk - kan du?

Spillet finner du her.

Algoritmene er basert på data fra Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC). Det interessante er at selv med nullutslipp i 2100 vil temperaturen stige noe - vi opplever ikke en katastrofal nedsmelting av Antarktis imidlertid - og det er det ikke bare pingvinene som bør være glad for ;O)

Vi snakker her selvsagt om virtuelle pingviner - fordi med dagens kurs er det lite som tyder på nullutslipp før vi er skåltomme for olje og gass.

Burma

Støtt opprørerne i Burma her.

Kort og greit.

Høyere matpriser en utmerket utvikling

Det advares nå mot høyere matpriser. Økt levestandard i blant annet asia gir større konkurranse om maten, dette, kombinert med dårlige avlinger blant annet på grunn av klimaendringer - vil i fremtiden gi oss høyere priser på importert mat.

Dette er bra. Dette er kjempebra. Dette er en utvikling vi bør glede oss over. Mat er en fundamental forutsetning for menneskelig eksistens, og forsynings-strategien bør legges opp deretter.

Økt handel mellom landene og verdensdelene forbruker ressurser. Ressurser som vi per idag i stor grad henter ut fra forurensende fossile kilder. Slikt bruk bør bli dyrere uansett - og importert mat bør således bli dyrere rett og slett fordi den representerer et avsindig forbruk av ressurser.

Matvareimport fra land med billig arbeidskraft og lavkostøkonomi vil alltid konkurrere ut primærnæringene i høykostnadsland. Det gir, rent økonomisk, god effektivitet å importere billig mat - men i forhold til ressursbruk (antall arbeidstimer involvert for eksempel) er det ikke gitt at det totale regnskapet for menneskeheten AS går i pluss. Rene økonomiske hensyn tar ikke opp i seg vår samlede ressursbruk, og forskjellige rammevilkår gir uansett på ingen måte rettferdige konkurransevilkår.

(Interessant er det at noen med utpreget kapitalistisk grunnsyn ønsker å subsidiere redere, mens landbruks-subsidier er fy-fy. Er ikke mat viktigere enn båter?)

Uansett. Å satse på import av billig mat er en satsing på at rammevilkårene i verden skal forbli som den er - med noen fattige og noen rike. I den grad de fattige blir rikere blir altså vår egen fråtsing i ressurser undergravet. Og det er en god ting. Både at andre får høyere levestandard og at vi blir avkrevet å betale mer reelle kostnader ved vårt overforbruk.

Nå er det ikke slik at jeg er imot handel. Men den må foregå på reelle vilkår mellom likeverdige partnere og med reelle kostnader som del av kjøpesum. Per idag er jo hele handelsnettverket basert på forbruk av sterkt forurensende energikilder som på ingen måte kan sies å representere annet enn rovdrift på planetens energilagre. Internasjonal handel er derfor indirekte subsidiert mer enn våre egne bønder.

Med økte priser på importert mat blir egenprodusert mat mer konkurransedyktig. Det er en fordel. Vi kan ikke lenger tro at vi skal leve fett på andres manglende velstand og på det fossile kortlivede eventyret. Vår egenproduserte mat representerer faktisk en effektiv matproduksjon under våre egne rammevilkår. Det bør vi akseptere. Vi bør også akseptere at mat blir dyrere - en balanse i forbruk er viktigere enn billige flatskjermer.

Verden står overfor forandringer. Klimaforandringer - og energiknapphet etter Peak Oil. Vi må, enten vi vil det eller ikke, tenke annerledes. Da er balanse viktigere enn vekst.

Ryfast sirkuset humper og går

Ja, me har både ronnkjøring å Jørpeland City i nærheden, å så har me ferjer te å komma oss te byen. Stavanger, allså... Strand kommune e ein gilde kommune å bo i. Nesten ikkje trafikk og kuer og sauer og møje natur. Korte vei te fjell og hei - masse plassar å gå. Møje å se. Her kan du ta livet me ro viss du vil.

Ikkje rart at det komme så møje turistar te oss. Me har det i gronnen så plommå i egget..

Resten tar jeg på bokmål til glede for de fleste av mine fem lesere.

Vi har det greit her inne i Strand. Vi har endel småindustri som gjør det skarpt internasjonalt, vi har møller både på Tau og Fiskå, vi har gode barnehager og skoler. Vi har kraftverk både i storfjellet og i Jørpelandsvassdraget. Og selv om oljeøkonomi- spøkelset herjer også her, blant annet med det resultat av at vi ikke har råd til å servere varm mat på aldersheimen (takk til alle som ser løsning på alt i å gjøre energiprisene enda høyere!), så har vi det greit.

For noen år siden låste vi knapt dørene våre. Ny tid og større befolkning har gjort en slutt på det - men vi føler oss tross alt ennå tryggere enn de fleste, vil jeg anta.

Poenget er at det går relativt greit.

Men ikke greit nok. Fremskrittet lurer bak neste sving - eller skulle jeg sagt - over fjorden.

En stund var det snakk om å legge rør over høgsfjorden for å skaffe fergefritt samband til Stavanger og Sandnes. Vi har jo noen tusen pendlere her inne. Ferger og hurtigbåter har jo vært godt nok frem til nå - men fremskrittet fnyser som kjent av alt som går på vann. Bil - det er tingen. Og i den villfarelsen vi var i ved å tro på egen propaganda om velferd og penger uten ende i forrige tiårs vekst-rus - var jo tanken nærliggende å satse stort. Virkelig stort.

Tunell til Hundvåg og videre til Stavanger var kongstanken som ble klekket ut. Fordi Stavanger bygget en altfor liten bro over til Hundvåg den gang da - selv om de altså med fullt overlegg har bygget ut øya slik at den nå har et folketall som sprenger all infrastruktur.

Ryfylke ble redningen. Uttallige kroner kunne hentes ut i offentlig støtte - slik at den rike byen Stavanger kan få kontroll over mest mulig av felleskapets kroner. Og slik at infrastrukturen kan betales av ryfylkinger på vei over fjorden.

Ryfast. To prosjekter i ett. Begge med omtrent samme kostnad. Tunell fra Solbakk til Hundvåg på 14 kilometer og tunell fra Hundvåg til Stavanger på 4,5 kilometer. Tunellen under Stavanger koster selvsagt mest per kilometer, fordi her er det mange hensyn å ta. En bygger tross alt under en storby. Hva ryfylkinger har å gjøre på Hundvåg på vei til Stavanger er en gåte - men to fluer i ett smekk er jo greit. Noe som indikerer at omtanken her ikke er infrastruktur for Ryfylke, men for Stavanger.

Slik foregår de politiske renkespill der en kjemper om retten til å skattlegge og retten til å bruke skattepenger. Det er jo som kjent ikke de fattigste som er mest subsidierte i kongeriket.

At hele prosjektet flyr i ansiktet på logisk tenkning med nebb og klør bekymrer ikke Stavanger-adelen. De bruker millioner på millioner på planlegging. Tonnevis med mat fortæres i møtevirksomhet og helikopterturer bestilles i fleng over fjorden for å få overblikk.

Overblikk er greit å ha, men her er de nakne fakta: Ryfylke har per idag to fergeforbindelser over fjorden, en fra Tau og en fra Oanes. Det er greit, fordi den på Oanes også er brukt av de fra Forsand. Å erstatte begge disse samband med ett undersjøisk fra Solbakk i nærheten av Tau er å legge all denne trafikken gjennom Jørpeland - et tettsted som smykker seg med tittelen by - men som sikkert kan leve uten trafikkøkning noen år til.

Vi har altså per idag forbindelse både i nord og sør-enden og henholdsvis med Stavanger og Sandnes. Spesielt fergeforbindelsen til Stavanger er jeg fornøyd med, siden mange kan nå fergen til fots eller per sykkel og stige ut i Stavanger sentrum en halvtime senere - uten trafikk-kork eller kjas og mas.

Ok. Det høres greit ut med fergefri forbindelse. Det høres mer moderne ut. Mer effektivt. Men er det det?

Det er selvsagt ikke det. Den moderne verden er på villspor - det vet vi. Vi trenger ikke mer vekst og effektivitet. Dessuten er ferge kollektivtrafikk på lik linje med buss.

Vi er landbrukskommuner her inne. Det koster mye å ha full dekning med buss. Så syklistene og de som idag parkerer bilen ved fergeleiet tvinges dermed i stor grad over til å kjøre privatbil i tunell til "byen". Og skaper dermed enda mer trafikk-kaos og forurensing. Men til gjengjeld kjører de jo inn i bomringen... Money makes the world go around...

Og jeg som i min enorme naivitet en gang trodde at storbyene var tjent med at folk satte igjen bilene utenfor bykjernene...

Sykler blir det også slutt med.

Uansett. Teknisk sett er de prosjekterte tunellene en katastrofe. Allerede er de utenfor regelverket i forhold til sikkerhet og kvalitet. Det er gitt dispensasjon til å gjøre tunell-løpet smalere enn standard - det er gitt dispensasjon til å bruke påsprøytet tynn betong istedet for støpt dekke på vegger og tak - det er gitt dispensasjon til brattere stigning - og det er gitt dispensasjon til å spy ut eksosen fra tunellen til et bebygd område.

Liv og helse er tydeligvis billig når storpolitikerne i Stavanger forvalter felleskapets midler.

Prosjektet har stor risiko - og har - i likhet med Hundvågbruen den gang den ble bygd - overhodet ingen fremtidsrettet overkapasitet. Selv om det antas at Strand får endel nye innflyttere nettopp fra Stavanger når vi blir "landfaste".

Samtlige valgte ordførere på denne siden er imot prosjektet. Det bekymrer meg i bakvendlandet. De som var for klarte jo aldri å gjennomføre noe. De som er imot har sikkert bedre hell.

Dyrt blir det også. Prosjektet var først prosjektert til 900 millioner - men ligger nå på 4800 millioner. Tidligere ordførere her inne har sagt at "nå er smertegrensen nådd" så mange ganger at en må anta de til slutt gikk på morfin. Og anslaget stiger nesten månedlig. Statens veivesen jobber fremdeles på spreng med å redusere kvaliteten for at prisen skal bli spiselig - en sikker garanti for fremtidige uforutsette (eller for den saks skyld forutsette) ekstraomkostninger.

Under valgkampen prøvde enkelte lokalpolitikere seg med å avfeie kritikken med å si at overfarten ikke burde koste mer enn dagens ferger. Slike forsøk ble møtt med latter i salen. Hånlatter. Snakket noen om politikerforakt?

Prosjektet er ikke egentlig gjennomførbart. Det er desverre første tegn på at det blir gjennomført alikevel.

Vi savner ikke Enoksen

Gjør vi vel? Mannen var jo så absolutt interessert i olje-delen av sitt tidligere departement - langsiktig energi planlegging var imidlertid totalt fraværende. Etterfølgeren Åslaug Haga varsler full satsing på fornybar energi.

Uheldigvis kan det se ut som om hovedsatsingen alikevel blir på å subsidiere CO2 håndtering slik at eksisterende oljemiljøer kan fortsette sin dans rundt olje-gullkalven. "Månelandingsprosjektet", som selvsagt er en gigantisk feilinvestering. 8 - 10 milliarder som kunne - og burde - vært investert i ny forskning, eventuellt implementering av eksisterende grønne teknologier.

Alikevel - et lite grønt håp er tent ved Hagas inntreden på energi-arenaen. Hun har kanskje mer vanlig bondevett enn forgjengeren...

På den annen side så er vel "mer industrivennlig regime" en eufemisme for at industrien skal få fortsette å forurense. Hva med et menneskevennlig regime for en gangs skyld? Skal vi håpe på en forbedring på en promille?

Eller er miraklenes tid forbi?

Tillegg:

Ja, det er de selvsagt. Jensemann lover ikke grønnere miljøpolitikk med ny olje og energiminister. Som om det kom som en overraskelse. De rødsvarte turer selvsagt frem som før uten andre visjoner enn å skattlegge oss inn i uendeligheten.

Forsvaret vakler videre II

Nedbyggingen av det norske forsvar fortsetter. "Verdens rikeste land" med sin oljeøkonomi og dertil medfølgende dyrtid har ikke lenger penger nok til å opprettholde selv heimevernet. HV07 på sørlandet slås sammen med HV08 (Rogaland).

Så får vi håpe ingen fiende, ytre eller indre, får slikt med seg - og at de velger å slå til der vi har dekning. Uheldigvis er det jo slik at terroranslag som regel skjer der det finnes en åpning for det.

Jeg foreslår at vi sparer inn alt - legger ned forsvaret - og erklærer Norge for åpent land. I den grad noen skulle prøve seg i nær eller fjern fremtid er vi jo 100% prisgitt våre allierte uansett. Dette er en skandale som bare illustrerer hvor lite oljerikdommen egentlig gir oss av verdier og hvor inkompetent økonomistyringen i virkeligheten er.

Godt er det at vi ihvertfall sjekker at folk ikke kan ta med tannkrem på fly. Vi har da kontroll med de viktige tingene...

Forsvaret vakler videre

Etter enorme feilinvesteringer i for eksempel kystfort - som var utdaterte før de kom i bruk - fregatter som er vesentlig svakere våpenmessig enn forventet (og dyrere enn forventet) og som vi sliter med å holde mannskaper til - planer om å kjøpe jagerbombere istedet for interceptorer som er det vi trenger - etter omorganiseringer og forflytninger som knapt har gitt gevinst - kjører vi på med neste totalbom.

Nå ser det ut til at også investeringen på fem milliarder til MTB'er er totalt feilslått.

Vi har rett og slett ikke lenger råd til å drifte forsvarets operative enheter, og de er nå så svake at vi nesten like godt kunne satt inn et par buekorps.

Det er tross alt billigere!

Og noen tjuagutter er kanskje like avskrekkende som et forsvar i krise.

Klimakrisen setter fart i oljeutvinning

Desverre er det jo slik at vår verden er blitt 100% ironisk. Mens vi snakker om å redusere CO2 utslipp promillemessig lokalt er hele vår teknologi og kapital giret inn på å fortsette gildet. Issmelting i arktiske strøk blir nå imøtesett positivt av oljeselskapene. Kostnader går ned og muligheter i forbindelse med videre utvinning øker, og dollartegnene glitrer i øynene på energi-strategene.

Vårt eget Statoil er i forkant av den utviklingen.

Vi kan altså fastslå at vår egen, og verdens, påståtte satsing på reduksjon av utslipp av klimagasser er løgn. Det finnes ingen andre ord på norsk som dekker situasjonen.

Oljerusen er verre og mer avhengighetsskapende enn heroin. Og vi er dermed alle olje-junkies.

Når tiden kommer vil vi nok se med griske øyne også på Antarktis. Vi må ha det - bare må ha det.

Samfunnstjeneste for alle?

Arbeidskraft er vår tids største knapphetsgode. Bjørg Tørresdal (KRF) mener derfor at følgende grep må iverksettes: Enklere arbeidsinnvandring og samfunnstjeneste for alle, også kvinner, i stedet for militærtjeneste for noen få.

Igjen ser vi konturene av den allmektige stat. Enkeltindivider er tydeligvis ifølge mange statens eiendom til å skalte og valte med som den vil. Trenger vi mer arbeidskraft beordrer vi ungdommer i arbeid.

Og hva skal samfunnstjenesten gå ut på? Hvilke jobber skal subsidieres med gratis arbeidskraft slik at betalte jobber forsvinner? Og hvor motivert blir denne arbeidskraften? Ønsker vi å møte tvangsplasserte ungdommer som bare har ett ønske - å bli ferdig med den påtvungne tjenestetiden - i for eksempel helsevesenet? Har det gått opp for Tørresdal at mye av denne arbeidskraften vil være å regne som ufaglært arbeidskraft?

Det er jo uansett en gedigen misforståelse at dette skaper gratis verdier. Noen må betale for dette via skatteseddelen. Selv om det ikke gis lønn utover dagsatsene i forsvaret per idag, må en anta at forpleining, innkvartering og administrering av nær 50 000 mennesker i året vil koste. Spesiellt siden en også må anta at staten må stå for transport av denne arbeidskraften til og fra arbeidsplassen. En kan ikke utføre samfunnsnyttig arbeid i forlegninger.

Og hele konseptet er tydeligvis uten tanke på at dette samtidig vil forsinke disse menneskenes inntreden i det ordinære arbeidsliv slik at vinningen går opp i spinningen og vel så det.

Akkurat hva Norge trenger, mer statlig drevet virksomhet - mer statlig kontroll - og mer statlig innblanding.

Sammen med vårt høye skattenivå er dette nok en inndragning av ressurser av en stat som til tross for årtier med samme type politikk ikke evner å skape noen form for balanse i samfunnet. Det er på tide at Staten oppgir makt - unngår å kreve mer ødeleggende vekst og kort og godt holder fingrene fra fatet.

At vi mangler arbeidskraft er en indikasjon på at vi har vokst over evne - det finnes ingen virkelighet i illusjonen om at vi kan - eller bør - vokse inn i himmelen.

Tillegg: Hvis noen tror Tørresdal har spesiellt unorske ideer, så er det feil. Sosialnasjonalistiske Norge er ikke skremt av tanken. Foreløpig er det flertall for forslaget i en spørreundersøkelse i Stavanger Aftenblad:

Bøter er klassejustis

Knut Storberget vil ikke ha bøtelagte i fengsel. Og det er jo forståelig, da dette er dårlig business. Som kjent er bøtenivået i Norge tilpasset å saldere statsbudsjettet først og fremst, og nivået ligger deretter. Stortingsrepresentant Jan Arild Ellingsen (Frp) ønsker imidlertid å åpne for fengselstraff. Og det er jeg faktisk enig i.

Det ekstremt høye bøtenivået i Norge, høyere enn noe annet land det vil være naturlig å sammenlikne med, er nemlig klassejustis på sitt verste. I sin iver etter mer penger til "gode formål" bedriver den norske stat rene landeveisrøveriet med det jeg oppfatter som misbruk av politimakt. For høytlønnede i sine råskinn av turbobiler kan bøtenivået legge opp til en sport der det knapt betyr noe økonomisk å bli tatt for litt lekekjøring. For lavtlønnede kan bøtenivået bety ødelagt økonomi i måneder.

Som sagt - klassejustis. Din verdighet i oljelandet er målt i kroner.

Det må antas at fengselsforholdene er for gode hvis for mange velger å sone i fengsel. På den annen side burde det for de som har behov for å skjerme familien for en stor økonomisk belastning være muligheter til å gjøre opp for seg annerledes.

Hele problemstillingen er imidlertid skapt av en situasjon der bøtenivået i utgangspunktet er perverst høyt. I tillegg er tydeligvis politiet instruert til å prioritere å "ta" folk på strekninger der det i utgangspunktet er "lett" å kjøre litt over fartsgrensen. Å ta de virkelig farlige bilistene - de som bedriver farlige forbikjøringer for eksempel - og burde blitt fratatt sertifikatet på stedet - det er bortprioritert - fordi det krever litt mer arbeid enn å sette opp rene "fartsfeller". Penga rår.

Noe annet er kanskje ikke å forvente i et land der penger er viktigere enn det meste.

Nye perspektiver på Jack the Ripper (dissertasjon - del 8)

Dette er en fortsettelse på en serie, begynnelsen finner du her

Mary Jane Kelly, fortsettelse

Vurdering:

Drapet

9. november, natten før ordførerens parade, en offentlig fridag, slo altså Jack til igjen. Var tidspunktet et forsøk på å ydmyke det etablerte? På å ta oppmerksomheten bort fra den årlige pomp og prakt til den politiske elite? I så fall klarte han det. Uansett, denne gangen hadde Jack tid nok på seg til å virkelig arbeide. I hans egne øyne må nattens ugjerninger ha vært drapenes ne plus ultra.

Flere Ripperologer mener drapet i Millers Court avviker så dramatisk fra Jack's tidligere MO at det sannsynligvis dreide seg om et copycat-drap. Altså en annen drapsmann som valgte å kopiere Jacks metoder. Dette faller på sin egen urimelighet etter min mening, fordi logikken i så fall er sirkulær. Drapet stemte ikke med Jack's MO fordi noen kopierte Jack's MO...

Alikevel - min fortolkning er at flere personer var involvert i drapene. Et eventuellt avvik i MO kan i så fall forklares med forskjellig drapsmann - selv om drapet var del av "Jack the Ripper" serien.

Imidlertid er det lite som tyder på et faktisk avvik i MO. At Mary Jane Kelly (MJK) opererte fra sitt rom - i motsetning til de fleste prostituerte, som bodde i fellesrom og derfor av naturlige årsaker gjorde sin business på gatene - er et resultat av faktorer utenfor Jack's kontroll.

Det er ingen grunn til å tro at Jack ville se på et slikt scenario som det i Millers Court som uønsket. Med større kontroll av omgivelsene (innendørs) var det jo faktisk en kjærkommen anledning til å gå enda grundigere til verks. Med den stadige trusselen med potensielle vitner og politipatruljer eliminert, kunne Jack ta seg den tid han behøvde. Og det gjorde han også. Mutileringen av MJK må ha tatt vesentlig lengre tid enn tidligere - men dette gjenspeiler mulighet - ikke forandring av MO.

En annen sak er at betydningen av MO er sterkt overvurdert. Moderne erfaring har vist at seriemordere riktignok som regel har preferanser i forhold til drapsmetode, men de er vesentlig mer fleksible overfor skiftende omstendigheter enn tradisjonell tenkning tilsier. Det er for eksempel ikke uvanlig at en seriemorder kan skifte mellom bruk av kniv og skytevåpen som drapsmetode.

I Millers Court ser vi imidlertid absolutt Jack's vanlige metode i bruk. Meget skarp kniv - og bruk av kutt snarere enn stikk. Mutileringen av underlivet er her total, mutileringen av ansiktet - et element som begynte med Eddowes - er her også total. Men den økte graden av mutilasjon kan like gjerne skyldes sikrere omgivelser (mer tid tilgjengelig uten større risiko - altså større mulighet) enn en forandring av taktikk.

Signaturen - det vil si alt som en massemorder gjør i tillegg til å effektuere selve drapet - er også definitivt Jack's. I likhet med de andre drapene finnes ingen kutt i klær. Offeret er også plassert med skrevende, lett opptrukne ben, og viktigst av alt - poseringen - manipuleringen av liket for størst mulig sjokkeffekt er der. Jack hadde sørget for at det første noen så var MJK's ansikt vendt mot dem med vidåpne øyne. En kan også spekulere på om den sirlige foldingen av MJK's klær var en del av signaturen - noe i likhet med oppstillingen av Chapman's eiendeler.

I tillegg skjedde drapet i forbindelse med helligdager. Og det skjedde i Jack's "territorium". Å mutilere en kropp så ekstensivt som det som her skjedde er uansett noe bare et fåtall mennesker er psykologisk i stand til. Ifølge moderne analyser av FBI er også Jack's MO og signatur svært uvanlig. MJK ble definitivt drept av the Whitechapel Fiend - Jack the Ripper.

Åstedet

Millers Court 13. var et lite rom på noen få kvadratmeter. Interiøret bestod av en åpen peis, et par små bord, en vaskestamp, en stol og en seng.

Etter at politiet hadde kommet seg over det første sjokket ble interessen rettet mot peisen. Rester av klær lå ennå ulmende. En tekanne hadde fått tuten smeltet av på grunn av ekstrem varme. Hva hadde skjedd?

Uheldigvis har ikke Inspektør Abberlines notater overlevd. Annenhånds kilder er imidlertid tilgjengelige i form av senere uttalelser, avisartikler og referanser i offentlige dokumenter.

Det synes sikkert at det var drapsmannen som hadde kastet klærne i ilden. Vi vet at Kelly hadde liggende noe av veninnen Maria Harveys klær. Abberlines opprinnelige teori var at drapsmannen hadde kastet klærne på peisen for å skaffe nok lys til arbeidet.

Denne muligheten synes logisk nok, men en overser da det faktum at det fantes stearinlys i rommet, som burde gi mer enn nok lys, spesiellt da Jack var kjent for vanligvis å kunne operere med nær kirurgisk presisjon i mørket.

En alternativ teori kan være at Jack rett og slett kastet klærne på ilden fordi han hadde brukt dem. Etter et så omfattende slakt må han ha blitt svært blodig, og kanskje han rett og slett brukte klærne til å tørke av seg, og kastet dem etterpå på ilden mer eller mindre tilfeldig.

At varmen ble så stor at tuten på tekannen smeltet kan skyldes at tekannen var tom og loddinger den gang uansett ofte var av dårlig kvalitet.

Det har også blitt spekulert mye om Jack hadde tatt med seg nøkkelen til MJK, eventuellt om han hadde fått eller stjålet den tidligere - fordi ingen nøkkel ble funnet, og døren var låst.

Imidlertid er det dokumentert at Joseph Barnett, MJK's ex-samboer, fortalte at nøkkelen hadde forsvunnet for en tid siden, men at døren lot seg åpne gjennom den knuste vindusruten. Døren hadde forøvrig smekklås, så at den var låst var å forvente.

Til tross for stor oppmerksomhet ligger det ingen håp om løsning i brente klær, tekanner eller nøkler. De virkelige mysteriene er disse:

Problemet Hutchinson


Hvorfor fotfulgte Hutchinson MJK og hennes ledsager? Hvorfor tok han seg bryet med å studere mannen?

Hvordan klarte han, i det dårlige lyset fra gasslamper, å studere mannen så inngående? Enda viktigere - hva fikk ham til å bite seg merke i denne personen og huske så mange detaljer? I det hele tatt - hvorfor "visste" Hutchinson på forhånd at noe var "galt" med denne mannen?

Hvorfor observerte ingen andre denne overklassemannen? Hvorfor så Mary Ann Cox MJK med en annen?

Hvorfor ventet ventet Hutchinson utenfor Millers Court i nær en time hvis han trodde Mary kanskje var i lag med Jack the Ripper? Den logiske bristen ligger jo i at hvis det virkelig VAR Jack - så var det nytteløst å vente til udåden eventuellt var gjort!

Hvorfor, hvis Hutchinson virkelig hadde denne mistanken, praiet han ikke en konstabel?

Hvorfor brukte Hutchinson tre dager på å kontakte politiet med sine opplysninger?

Dessuten, hvorfor - hvis Jack tidligere hadde prøvd å legge skylden på jødene - fantes det ingen slike lenker ved drapet i Millers Court?

Svaret på alle disse spørsmålene er sannsynligvis svært enkelt. Cox var den som observerte Mary med den virkelige morderen. Hutchinsons "astrakhan man" er fiktiv. Han må være det, hele vitnemålet er for detaljert, for innstudert, for usannsynlig. Jack hadde planlagt den ultimate "legge skylden på jødene"-plan. Hutchinson var del av den planen, om enn bare som en backup eller tilleggs plan.

Da det ikke kom rapporter om åstedet i Millers Court om mer grafitti eller andre anti-semittiske spor - ble Hutchinson sannsynligvis tvunget frem i rampelyset. Vi vet at enkelte opplysninger ble holdt tilbake - blant annet at tarmer var drapert over en stol og et bilde på veggen - politiet gikk altså uansett ikke ut med en fullstendig åstedsbeskrivelse.

Kodeordet her er "jøde" - Hutchinson sa "Jewish looking" om sin fantasifigur. Nærmest som en bisetning. Alikevel ville dette være nok til å sementere inntrykket av Marys morder som jødisk. Hvis politiet hadde lagt stor vekt på det.

Men fokuset var aldri på det - selv om det kom ut til avisene. Jack's plan hadde nok en gang sviktet. Mordet i seg selv var så grusomt, så hinsides enhver rasjonell menneskelighet, at selv om alle avisene skrev om det i ukevis og folk flest knapt snakket om annet i lang tid, var fokuset aldri på at Hutchinson hadde sett en jødisk morder...

Fokuset lå på råheten og spekulasjoner om morderen endelig var blitt gal. Jack var på en måte offer for sin egen suksess...

Politiets reaksjon

Hvorfor ventet politiet så lenge lenge med å åpne døren til åstedet? Historien med blodhundene er ikke troverdig med mindre en tror politiet var absolutt inkompetente. Med andre ord - formålet må sannsynligvis ha vært å hale ut tiden.

For å gi tilgang til rommet før det offisielt ble åpnet? (det fantes en annen gjenspikret dør tilgjengelig inne i huset)

For å viske ut eventuell ny grafitti eller andre spor?

Dette blir uansett spekulasjon - men alt tyder på at politiet hadde en spesiell agenda. Dette var ingen normal MO for politiets normale åstedsgranskning.

Caroline Maxwells møte med MJK

Både politiet og de fleste moderne Ripperologer avviser fru Maxwells møte med MJK. Den vanligste forklaringen er at møtet riktignok fant sted, men sannsynligvis dagen før. Maxwell husker feil. En annen eventualitet er at det var en annen Maxwell møtte utenfor nr 13.

Siden forklaringen ble tatt opp allerede samme dag er det liten grunn til å tro at Maxwell husket feil.

Litt mer sannsynlig er det at det var et tilfelle av forveksling, da Maxwell bare hadde kjent Kelly i relativt få uker og derfor ikke kjente henne spesiellt godt. Men dette forklarer ikke hvorfor en annen kvinne skulle stå utenfor nr. 13 på dette tidspunktet og samtale med Maxwell som om hun var Mary Jane Kelly. Hvem var hun? En må anta at alle i MJK's vennekrets ble avhørt av politiet. Saken ble rapportert i avisene. Ingen stod frem og oppklarte mysteriet.

Og hvis MJK ble drept etter møtet med Maxwell, hvordan kunne legene ta så feil i forhold til dødsøyeblikket?

I tillegg må vi også ha i bakhodet at Maurice Lewis så MJK og Barnett sammen så sent som 10.00AM.

Mange spørsmål - ingen sikre svar

Vi kan bare spekulere:

Ble MJK drept tidlig på morgenen? I så fall, kunne Jack ha klart å mutilere henne så grundig på den korte tiden han hadde til rådighet, og samtidig unnsluppet fra åstedet i dagslys - uten å bli sett?

Selv med Jack's effektivitet og "flaks" virker dette usannsynlig. Dessuten er det i strid med dr. Bonds antatte tidspunkt for døden.

Lyver Mrs. Maxwell, eller tok hun feil?

Eneste grunn til å anta at Mrs. Maxwell tar feil eller lyver er fordi hennes vitnemål ikke stemmer med forutintatte scenarier. Hun ble advart mot at hennes vitnemål kunne bli ansett som mened under likskuet, men valgte alikevel å holde på sin forklaring.

Denne forklaringen er dessuten styrket indirekte av Lewis, selv om han ikke ble innkalt til likskuet. Var det fordi en kvinne lettere kunne avvises enn en mann i Viktoriatiden?

Var det en annen som ble drept istedet for Mary? I så fall, hvorfor ble ingen andre meldt savnet?

Vi vet Mary lot andre prostituerte sove hos seg. Det finnes dessuten eksempler på at andre lik dukket opp i slummen på denne tiden, og som aldri ble identifisert. Whitechapels verden anno 1888 var langt i fra velregulert, og mennesker kunne forsvinne simpelthen ved å flytte, slikt skjedde rett som det var. Mange levde dessuten alene (om enn i varierende kollektive "lodging houses" fra natt til natt), uten familie og fast bopel, og uten at noen ville rapportere dem som savnet.

Hvorfor forsvant Mary Jane Kelly hvis det ikke var henne som ble drept?

Forutsatt at hun hadde noe å tjene på det, eller det var nødvendig av andre årsaker, kunne MJK valgt å forsvinne ved å flytte ut av London. Riktignok skyldte hun noen ukers leie, men det er i seg selv liten grunn til å gi opp det livet hun tross alt hadde opparbeidet seg i Whitechapel - med venner og menn som støttet henne med penger innimellom. Lite tyder på at hun hadde penger til å reise langt uansett - selv om hun faktisk ofte snakket om å reise tilbake til Irland.

Hvis MJK virkelig ikke var den drepte, ser jeg det som mest sannsynlig at hun var involvert i komplottet Jack the Ripper, ihvertfall i en perifer rolle, og at gruppen planla sammen med henne eller påtvang henne sitt forsvinningsnummer. Sannsynlig blir det da også at hennes samboer, Joseph Barnett, også en ire, var involvert. Barnetts rolle ville videre være å fore politiet med informasjon for å skjule de virkelige aktørene. Det er viktig å legge merke til at alle data av betydning politiet fikk om MJK kom nettopp fra Barnett.

Hvis disse opplysningene er feil er det ingen gåte at MJK's familie aldri er blitt oppsporet.

Hutchinson ville da også være en del av komplottet. Hans rolle var å noenlunde tidfeste drapet, slik at Barnett fikk alibi, slik at han raskt kunne bli eliminert som mistenkt og fungere som videre "informant" for politiet. Hutchinson skulle ifølge denne teorien også gi inntrykk av at morderen var en jøde - for å kontinuere denne mistanken og for å - etter det politisk mislykkede "double event" - nok en gang forsøke å oppildne det generelt anti-semittiske publikum. Hutchinson og Barnett i tandem ville uansett distrahere politiet i en kritisk fase av etterforskningen ved å gi dem falske eller misvisende opplysninger.

Politiet ville på sin side ha interesse av å undertrykke videre anti-semittiske holdninger - forsøke etter beste evne å dempe effekten av terroren - og dermed prioritere å holde eventuelle bevis som tydet på tilknytning til en Feniansk konspirasjon tett inntil brystet.

Det synes imidlertid usannsynlig at Hutchinson, Barnett eller Kelly skulle være morderen. Både George Hutchinson og Joseph Barnett var avhengige av å ha alibi - de ble begge intervjuet og grundig vurdert av politiet, og en kvinne kunne knapt lure prostituerte til sine mørke og farlige "arbeidssteder". Ingen av de andre tradisjonelle mistenkte i saken synes for meg å være gode kandidater.

Bortsett fra kanskje Walter Sickert, den eksentriske og egenrådige maleren som Patricia Cornwell i sin bok Portrait of a Killer fremstiller som Jack the Ripper.

Påstandene om DNA match på frimerker på noen av brevene politiet mottok i forbindelse med Ripper-saken synes grunnløse. Funnet av matchende brevpapir brukt i brevene og i en batch papir innkjøpt av Sickerts mor - og brukt av Sickert - er imidlertid en sterk indikasjon på at den intellektuelle maleren lekte katt og mus med politiet ved å sende inn anonyme brev. Var dette et ledd i en konspirasjon for å hause opp interessen for saken? Ingen direkte sammenheng med Sickert og de sosialistiske anarkistiske miljøer finnes, men det er kjent at Sickert røpet en fascinasjon for Lenin senere i livet.

Dessuten viste han en nesten morbid fascinasjon for Ripper-mordene, og malte flere bilder som antyder situasjoner med drepte prostituerte, samt at han påstod at han engang bodde i "Jack the Rippers værelse". Var det Sickert som oppfant begrepet "Jack the Ripper" i det opprinnelige Dear Boss brevet? Komponerte han i tillegg det kryptiske "The Juwes are the men that will not be blamed for nothing"?

Sickert var imidlertid ikke Jack. Han var beviselig i Frankrike under mesteparten av "terrorhøsten". Et godt alibi. Men kanskje han alikevel hadde sin rolle i spillet? Hvis beviset med brevpapiret er korrekt (og det er vurdert som ekte av moderne forensisk ekspertise), må Sickert uansett ha hatt medhjelpere til å sende disse brevene - fordi de er poststemplet London mens Sickert selv befant seg i Frankrike - en konspirasjon er altså bevist - om enn ikke en direkte sammenheng med mordene. Sickert var involvert i å manipulere pressen, men var ikke drapsmannen.

Jack selv er tapt i Londons tåke og mørke. Kanskje for alltid.

Og myndighetene?

De syntes fornøyd med å ikke ta Jack. Under likskuet til MJK ble Mrs. Maxwells vitnemål underkjent, til tross for at hun nektet å gå tilbake på at hun så MJK i levende live timer etter hun offisielt skulle være død. Maurice Lewis' observasjon av MJK i samtale med Barnett på Horn of Plenty, ble ikke nevnt. Og likskuet ble usedvanlig kort - vanlig var fire - fem dager - Kelly's likskue var over på timer - til tross for at drapet var det til nå grusomste i en serie som hadde fått enorm politisk gjennomslagskraft og offentlig interesse. Diskusjonen gikk nå høylydt om de forferdelige forhold i slummen både i de politiske miljø og i den jevne Viktorianers hjem.

Kanskje nettopp på grunn av politiske forhold ble det et ønske om å avslutte alt så hurtig som mulig. Av ukjente grunner ble likskuet holdt av Dr. Roderick Macdonald fra Shoreditch distriktet, selv om Whitechapels grundige Wynne E. Baxter i teorien også skulle hatt denne saken. Dette ble også tatt opp, men avvist, fordi MJK ble flyttet til et likhus i Shoreditch, og med dette falt under distriktets juridiksjon.

Dette er inkorrekt. Det var faktisk ulovlig å transportere et lik utenfor jurisdiksjonsområdet (MJK ble myrdet i Whitechapel og var derfor utvetydig under Whitechapels jurisdiksjon). Slike regler ble vanligvis opprettholdt til det ekstreme. Det finnes eksempler på at mennesker ble liggende døde i sine hjem i dagevis fordi distriktets likhus var fullt. Flytting til annet likhus var normalt utelukket. Politisk manipulasjon i tilfellet MJK er altså indikert.

Macdonald oppfordret ikke til en grundig gjennomgang:

(til juryen): "The question is whether you will adjourn for further evidence. My own opinion is that it is very unnecessary for two courts to deal with these cases...[...]...if the coroners jury can come to a decision as to the cause of death, then that is all they have to do."

Dette er selvsagt ikke korrekt, all den tid likskuet var en offentlig instans som skulle legge frem og til en viss grad vurdere eksisterende bevis for å registrere disse, inntil eventuellt en rettsak ble avholdt med en mistenkt.

Kjennelsen ble, ikke uventet, det sedvanlige: "Wilfull murder against some person or persons unknown".

Politiet utlyste - merkelig nok - fordi den gjengse oppfatning var at Jack opererte alene - ut et amnesti for eventuelle medhjelpere. Visste de mer enn de ville ut med? Ingen stod imidlertid frem.

Scotland Yard, Metropolitan Police og City Police stod - ihvertfall offisiellt - på bar bakke. Ifølge The Times:

"[...], Detective-Inspectors Reid, Moore and Nairn, and Sergeants Thicke, Godley, M'Carthy and Pearce have been constantly engaged, under the direction of Inspector Abberline (Scotland Yard), [and] is prosecuting enquiries, but, unfortunately, up to the present time without any practical result."

Jack the Ripper var imidlertid i sitt ess. Allerede morgenen etter drapet i Millers Court var han ute på gatene. En gateselgerske i nærheten rapporterte å ha konversert med en mistenkelig mann angående drapet.
_"Aint it 'orrible...".
Mannen smilte beskt, og sa kryptisk med en iskald stemme:
-"I know more about it than you do...".

Epilog:

Så sluttet Terrorhøsten. Opptøyer mot den jødiske populasjonen ble avverget. Diskusjon omkring de sosiale forhold ble imidlertid satt på agendaen, og arbeiderbevegelsen kom seg over "Bloody Sunday", og vokste videre.


Jack the Ripper ble imidlertid aldri glemt. Selv om "bare" fem mord vanligvis er tilskrevet ham, er det sannsynlig at det var langt flere. Det ville uansett være i politiets interesse å dysse ned alvoret i situasjonen. Noen mulige ofre inkluderer:

Fairy Fay: 26. desember 1887
Annie Millwood: 25. februar 1888
Ada Wilson: 28. mars 1888
Emma Smith: 3. april
Martha Tabram: 7. august 1888
"Whitehall Torso" (New Scotland Yard): 3. oktober 1888
Annie Farmer: 20. november 1888
Rose Mylett: 20. desember 1888
Elizabeth Jackson: juni 1889
Alice McKenzie: 17. juli 1889
"Pinchin Street Torso": 10. september 1889
Frances Coles: 13. februar 1891
Carrie Brown (New York): 24. april 1891

Det finnes ingen siste ord i denne saken. Bortsett fra kanskje Sersjant Stephen Whites artikkel som ble publisert etter hans død i "The Peoples journal" i 1910. White var som kjent en av Abberlines alte kameraden fra tiden i "Special Branch" - og var involvert i overvåking av irske Fenians - terrorister tilknyttet IRB - forløperen til IRA. Tilsynelatende under nettopp en slik "stakeout" foregikk følgende møte:

For five nights we had been watching a certain alley behind the Whitechapel Road. It could only be entered from where we had two men posted in hiding, and persons entering the alley were under observation by the two men. It was a bitter cold night when I arrived at the scene to take the report of the two men in hiding. I was turning away when I saw a man coming out of the alley. He was walking quickly but noiselessly, apparently wearing rubber shoes, which were rather rare in those days. I stood aside to let him pass, and as he came under the wall lamp I got a good look at him.

He was about five feet ten inches in height, and was dressed rather shabbily, though it was obvious that the material of his clothes was good. Evidently a man who had seen better days, I thought, but men who had seen better days are common enough down East, and that of itself was not sufficent to justify me in stopping him. His face was long and thin, nostrils rather delicate, and his hair was jet black. His complexion was inclined to be sallow, and altogether the man was foreign in appearance. The most striking thing about him, however, was the extraordinary brilliance of his eyes. They looked like two very luminous glow worms coming through the darkness. The man was slightly bent at the shoulders, though he was obviously quite young - about thirty three, at the most - and gave one the idea of having been a student or professional man. His hands were snow white, and the fingers long and tapering.

As the man passed me at the lamp, I had an uneasy feeling that there was something more than usually sinister about him, and I was strongly moved to find some pretext for detaining him; but the more I thought it over, the more I was forced to the conclusion that it was not in keeping with British Police methods that I should do so. My only excuse for interfering with the passage of this man would have been his association with the man we were looking for, and I had no real grounds for connecting him with the murder. It was true I had a sort of intuition that the man was not quite right. Still, if one acted on intuition in the Police force, there would be more frequent outcries about interference with the liberty of subject, and at that time the Police were criticized enough to make it undesirable to take risks.
The man stumbled a few feet away from me, and I made that an excuse for engaging him in conversation. He turned sharply at the sound of my voice, and scowled at me in a surely fashion, but he said "Good-night" and agreed with me that it was cold.

His voice was a surprise to me. It was soft and musical, with just a tinge of melancholy in it, and it was a voice of a man of culture - a voice altogether out of keeping with the squalid surroundings of the East End.
As he turned away, one of the Police officers came out of the house he had been in and walked a few paces into the darkness of the alley. "Hello! what is this?" he cried, and then he called in startled tones to me to come along.

In the East End we are used to shocking sights, but the sight I saw made the blood in my veins turn to ice. At the end of the cul-de-sac, huddled against the wall, there was the body of a woman, and a pool of blood was streaming along the gutter from her body. It was clearly another of those terrible murders. I remembered the man I had seen, and started after him as fast as I could run, but he was lost to sight in the dark labyrinth of the East End mean streets.

Og slik gikk det med Jack; "...lost in the dark labyrinth of the East End mean streets..."

Valgerd leser erotikk

Valgerd Svarstad Haugland skal lese erotikk som del av utstillingen «Ytringsfrihet – hvor går grensen».

Er dette et fremstøt for å vise hvor "liberal" hun er?

I så fall snubler hun lenge før målstreken.

- "Jeg håper det ikke er for mange pinlige passasjer der jeg skal lese", sier hun.

Hvorfor ikke? Hele poenget med ytringsfrihet er at også pinlige passasjer må kunne eksistere. Hvis Haugland ikke ønsker å lese pinlige passasjer bør hun avstå. Det er et valg som må respekteres i et fritt samfunn. Hele poenget er at mennesker er forskjellige, og en skal ikke tvinge sin virkelighetsoppfatning på andre. Det er på en måte det Haugland gjør. Hun tvinger andres virkelighetsoppfatning på seg selv i et forsøk på å virke - kul?

- "Jeg har lest den før. Jeg ble nødt til det da jeg fant den på rommet til døtrene mine. Det er jo ei viktig bok som jeg syntes jeg burde ha lest", sier hun videre.

At det å lese andres litteraturvalg - presumativt for å bedømme gyldigheten av deres valg - kan blandes inn i en debatt om ytringsfrihet er snålt. Hva om hun hadde funnet hardporno på døtrenes rom? Ville resultatet bli det samme?

Svarstad Haugland er like malplassert på et forum der ytringsfrihet debatteres som en steinbit på operabesøk. Ytringsfrihet må per definisjon også gjelde friheten til å lese det som ytres. At "Sangen om den røde rubin" nå plutselig er blitt politisk korrekt er knapt utslag av annet enn at eliten alltid ønsker å gi uttrykk for sin påtatte folkelighet når et uttrykk først er blitt ufarligjort.

Slik er det også når Stavangers ordfører leser høyt fra Alexander Kielland som et eksempel. Det som engang var avant garde og samfunnskritisk blir alltid overtatt og forsøkt ufarligjort.

Norsk sau

Norsk hvit sau er et teit dyr. Det er ikke sauens skyld - den har blitt "foredlet" for å gi mest mulig avkastning på bekostning av overlevelsesevne gjennom generasjoner. Det er heller ikke sauens skyld at vi tvinger den ut i terreng med villdyr og generelle forhold som den ikke under noen omstendighet er egnet til å mestre.

Sauerasen vi bruker i Norge har liten evne til å avverge rovdyrangrep. Den har liten evne til å oppdage fare - passer ikke på lammene sine - er for høylydt - går tilbake til normalmodus før eventuelle farer er over - er dårlig tilpasset norsk terreng, og betaler altså prisen for det. Mens vi gir ulv og bjørn skylden.

I den tid da bønder var ansvarlige for sitt eget liv, uten regulering fra en effektivitetshungrig stat, brukte man saueraser som var tilpasset forholdene. Det var ikke uvanlig at et spesiellt dalføre hadde sin egen spesialtilpassede sauerase. Menneskene hadde vett dengang.

Ur-sauen - eller gammelnorsk sau - ble sjelden tatt av rovdyr. Den var et villdyr med villdyrs innstinkter. Moderne sauer er produksjonsmaskiner som igrunnen bare er egnet for produksjon i kontrollerte former. Det er bare det moderne mennesket som i sin uvitenhet tror naturen er kontrollert, eller at vi kan - eller bør - kontrollere naturen. Kravet til produksjon og effektivitet har gått ut over sauenes overlevelsesevne. Og vi skylder på rovdyrene.

Menneskene har ikke vett lenger, og det gjenspeiles i sauene våre.

Staten gir ikke ved dørene...

...i dykkersaken. Det ankes over en lav sko og treneres i det lengste. Staten er ingen god arbeidsgiver, hverken på HMS arbeid, eller når det gjelder å ta konsekvensene av arbeidsskader.

Staten, med alle sine ressurser, opptrer ikke bare arrogant, men kynisk og umenneskelig. Enkeltmennesker som allerede er syke må i tillegg til fysiske smerter lide gjennom årevis med kamp mot Leviathan, ofte med psykiske arr som tilleggsdiagnose. Velferdstaten er en bløff - velferden er for de velfungerende - syke og skadde er en pariakaste i dette umenneskelige samfunnet skapt av en iskald stat.

Bjarne Håkon Hanssen påpeker at Staten ikke var arbeidsgiver for Nordsjødykkerene, men glemmer at samtlige dykk i Nordsjøen i prinsippet var på oppdrag for AS Norge. Hvis Norge heller ikke tar ansvar for hva Statoil foretar seg, så er farsen komplett. Statoil har tydeligvis penger nok til å gi bonuser til toppledelsen, men finner ikke lommerusket for å gjøre opp for seg i forhold til yrkesskader. Det gir selvsagt signaler til resten av næringslivet.

Bjarne Håkon Hanssen toner igjen flagg som Statens håndlanger. Arbeidsminister my ass, Bettong Bjarne er "the Company Man" til fingerspissene og har hverken sympati eller empati for arbeidsfolk. At han representerer Arbeiderpartiet gjør bare farsen enda mer komplett.

Drivhusgasser for dummies

Ikke det at jeg tror mine fem faste lesere er dummies... På ingen måte. Men etter alt å dømme har vår kollektive menneskelige bevissthet sånt rent generelt et problem med å fatte ting som går over litt tid, og vi har tilsynelatende spesiell kompetanse på å utvikle mentale sperrer i forhold til alt som ikke lover mer velstand og mer nytelse.

Da er det kjekkere med litt brød og sirkus liksom. Vi lever jo idag - det er barnebarna våre som lever i den verden som potensiellt går til helvete. Slikt er det jo vi kollektivt tenker, er det ikke? Ikke bevisst - selvsagt ikke. Bevisst tror vi jo at når vi kjøpte dieselbil og brettet melkekartonger og slo av lyset på do og slikt, så bidro vi med det vi kunne. Eller?

Og det er jo sant. I et system basert på rovdrift av natur - på vekst - på bruk av fossil energi - er det jo faktisk ikke mer vi kan gjøre.

Annet enn å påvirke våre folkevalgte til å ta ansvar.

Derfor har jeg laget en liten gjennomgang av CO2 problemstillingen som forhåpentligvis er så enkel at alle skal kunne forstå den - også politikere. Skriv ut og ta med på bystyremøter eller annet - diskuter med venner - mobiliser. Det er enkelt å forstå virkeligheten når en skreller bort alt svadaet. Da gjenstår faktisk få fakta.

Altså:

Drivhusgassen CO2 - slik det virkelig er:

Fossile materialer - olje og gass, ble skapt av organisk materiale som gjennom fossilisering under høyt trykk og temperatur ble kjemisk omgjort til hydrokarboner.

En rivaliserende, men mindre kjent teori går ut på at det finnes nok hydrokarboner i interstellart materiale til at forekomsten på jorden kan forklares ved at materialet allerede var tilstede ved solsystemets dannelse.

Poenget er at uansett er forekomsten av hydrokarboner endelig. Når de er brukt opp er det slutt. Da har vi overført det låste karbonet i stoffene til atmosfæren.

Hydrokarboner inneholder mye lagret energi. Når vi brenner hydrokarboner foregår en kjemisk reaksjon der karbon og hydrogen oksiderer med luft og energi frigjøres. Resultatet er altså CO2, H2O og energi. Energien er lettanvendelig. 86 prosent av den moderne verdens energibehov dekkes faktisk av fossile kilder. Vår sivilisasjon ville med andre ord ikke eksistert uten fossil-energi.

Ulempen er at vi bruker så mye at mengden CO2 i atmosfæren øker. Og selv om økningen prosentvis er liten - så har jorden aldri hatt så stor konsentrasjon av CO2 i atmosfæren som nå. Det gir resultater. For CO2 er en drivhusgass. Den binder mer av solens varme i vår atmosfære. Resultatet er stigende temperaturer og potensiale for at verden vi kjenner forandres totalt.

I verste fall kan polene smelte, havet stiger i verste tenkelige scenarie 64 meter, været blir voldsommere, og vår sivilisasjon vil gå under slik vi kjenner den. Dommedagsprofetier? Nei, selv om mekanismene ennå ikke er 100% forstått, så er det egentlig enkel fysikk i arbeid.

Og alt dette vil vi i så fall ha oppnådd i et tidsperspektiv som for mennesker går over flere generasjoner - og dermed synes som lang tid - men som i geologisk tidsperspektiv er et øyeblikk. I verste fall ofrer vi altså jordens økosystem og vår sivilisasjon for et øyeblikks olje-orgasme. Det er slik mennesket er. Vi er som barn som leker med fyrstikker. Bare for kort tid siden forstod vi ikke engang konsekvensen av å utnytte jordens ressurser ut over tålepunktet - vi forstod ikke sammenhengen i økosystemer - vi forstod ikke at vi hadde evner og kapasitet til å utrydde hele dyrearter og potensiellt også oss selv.

I virkeligheten finnes det bare to videre scenarier:

Scenarie #1: Vi fortsetter å bruke opp alle drivverdige fossile energikilder til det er tomt. Resultat: Alt tyder på at kostnadene på lang sikt blir vår sivilisasjons undergang.

Scenarie #2: Vi begrenser skaden ved å stanse bruk av fossile drivstoff umiddelbart eller så hurtig som mulig. Sannsynligvis unngår vi da de verste effektene og kanskje redder vi vår sivilisasjon.

Det finnes ingen andre scenarier. Og selv om mange snakker som om det finnes andre muligheter, så er det ønsketenkning. Det finnes ingen jatakk begge deler her. Vi kan ikke fortsette bruken av fossile drivstoff og samtidig redde vår sivilisasjon.

Her kommer Dummies delen:

Ved forbrenning av fossile drivstoff frigjøres energi, CO2 og H2O. Alle komponenter er selvsagt totalt uavhengige av menneskelig ønsketenkning og underlagt kjemiske og fysiske lover. Ved forbrenning av en viss mengde brennstoff spaltes energi, CO2 og H2O i nøyaktig samme forhold. Hver gang. Variasjonen i utslipp per en ønsket arbeidsmengde (for eksempel den distanse et kjøretøy tilbakelegger) er avhengig av motorens effektivitet - det vil si hvor mye energi den faktisk klarer å nyttigjøre seg av - forbrenningen av X antall liter drivstoff slipper imidlertid alltid ut Y mengde avgasser.

Hver gang.

Mer effektive motorer kan redusere forbruket per utført arbeidsmengde eller per tidsenhet motoren er i bruk, men forbrenning av X mengde fossile drivstoff slipper alltid ut Y mengde avgasser. Det kan ikke gjentas ofte nok.

En illustrasjon for den tungnemme:

Utslipp over tiden t1 ved forbrenning av X mengde fossile drivstoff, der Y representerer CO2. (Vanndampen som også genereres ser vi bort ifra, fordi den knapt kan sies å være et problem):

Utslipp av CO2 over tiden t2 ved forbrenning av X mengde fossile drivstoff:

X og Y er lik i begge tilfeller. Den eneste variabel er tiden.

Get it? Sagt på en annen måte: Hvis vi reduserer våre utslipp av CO2 over tid, men ender opp med å brenne opp samme mengde for å gjøre samme mengde arbeid uansett, er det kun tidsperspektivet som forskyves.

Ved å satse på reduksjon av utslipp satser altså verden på scenarie #1. Selvødeleggelse av vår sivilisasjon. Eneste faktiske alternativ er scenarie #2 - å bruke mindre fossile drivstoff totalt. Altså uavhengig av tidsfaktoren. Det betyr at vi på et eller annet tidspunkt må stanse utvinning av fossile drivsoff. Fordi alt som utvinnes forbrukes.

Det er ikke vanskeligere enn det.

Neste gang noen snakker om CO2 kvoter og reduksjon av utslipp minn dem på dette. Det eneste en kan oppnå er å forskyve sluttresultatet fra våre barnebarn til våre barnebarns barn. Minn dem også på at vår nasjonale strategi er å pumpe opp all gass fra nordsjøen, lete opp nye felt og gå inn i nye områder i verden på jakt etter enda mer fossile drivstoff. Vi er altså per idag 100% fastlåst på scenarie #1.

Hvis det virkelig er vårt valg, kan vi like godt bruke fossile drivstoff alt det remmer og tøy kan holde. Sluttresultatet er det samme. Party - Party!

Helen Bjørnøy fortjener skryt...

...for forslaget om å forby mange miljøgifter. At det må gis dispensasjoner fordi det i mange tilfeller ikke finnes alternativer, er greit. Det viktigste nå er å få frem at vi faktisk omgir oss med sykdomsfremkallende og ødeleggende stoffer. Målet må selvsagt være å finne mer miljøvennlige alternativer, men forutsetningen er at vi først og fremst identifiserer problemområdene.

Strengere regelverk og lengre liste av miljøgifter er bare ett skritt på veien - men et viktig skritt i en verden som ser ut til å være uten vilje til å takle miljøproblemene.

Et viktig virkemiddel vil være å forby alle slike stoffer etterhvert som det faktisk finnes alternativer. Dette bør industrien bli gjort oppmerksom på i god tid. La oss imidlertid håpe at ingen politikere går i fellen med å avgiftsbelegge stoffene. Det fungerer ikke. Produktene blir marginalt dyrere - men det har vi råd til - og alt vil da fortsette som før.

Pluss i boken skal Bjørnøy også ha for at hun ikke bare snakker om CO2. Denne problemstillingen er særdeles viktig - men bare en av mange problemstillinger i en verden som blir stadig mer neddynget i menneskets avfallsprodukter.

Bjørnøy har aldeles ikke ført en så offensiv miljøpolitikk som jeg og mange andre ønsker. I en verden der de fleste fokuserer på vekst og enda mere vekst uten forbehold, fremstår hun imidlertid ikke som så håpløs som mange vil ha det til.

Forslaget om utvidet forbud mot miljøgifter er av mange sett på som naivt. Til det vil jeg si - det er tanken om at vi kan fortsette som før som er naiv! Takk, Bjørnøy - for at du har guts til ihvertfall på ett område å fortelle verden hvor skapet egentlig står!

Kols pasienter rammes av idioti

Nye regler skaper problemer for astma og kols pasienter. Til nå har det vært mulig for legen å bruke skjønn når det gjelder å tolke pasientens oppfatning om en medisin gir bedre livskvalitet eller ei. Nå skal eneste kriterie være en spirometritest (som måler lungekapasitet).

Problemstillingen er tydeligvis at lovmakerne ikke har peiling på virkeligheten. De må sitte isolert i sin skoleflinke verden uten kunnskaper om hvordan ting egentlig fungerer og sannsynligvis uten andre interesser enn å spare penger. Kols og astma er allerede begge folkesykdommer - og staten er uvillig til å bruke penger andre steder enn der staten vil. Individuelle hensyn kan kun enkeltindividet selv ta - og forstå.

Pasienter med stabil spirometri faller med dette nye regelverket mellom to stoler. De må bli sykere før de får fortsette med behandlingen! Da er livskvaliteten ofte sterkt redusert og det kan ta lang tid å bygge seg opp igjen.

Personlig sliter jeg blant annet med skadde lunger etter en arbeidsulykke. Spirometrien er relativt stabil, selv om ubehag og symptomer varierer sterkt - blant annet med temperatur, årstid, luftfuktighet og luftkvalitet. I alle år har det vært en kamp med helsevesenet og trygdesystemet som motstander i kampen for å fortsatt være i arbeid. Jeg gir med dette opp. Jeg gidder ikke mer. Jeg har betalt i dyre dommer på medisin som jeg først nå nylig har fått mulighet til å få dekket på grunn av at det først nå, etter mange års kamp (og dette er normen i slike tilfeller) har blitt slått fast at yrkeskaden som min fastlege hele tiden har hevdet er en yrkeskade faktisk er en yrkesskade.

En blind ørkenrotte kunne sett at dette var en yrkesskade - det norske helsevesenet brukte 9 - ni - år!

Faller en mellom stolene i paragrafrytterlandet Norge er en solgt. Staten tror den er vis nok til å lage regelverk som dekker alle situasjoner - og ender bare opp med et totalt umenneskelig system. For mindretallet. Parolen er visstnok i dette flertallsdiktaturet at flertallets velferd er viktigere enn enkeltindividet.

Så får vi se hvordan regelverket blir tolket. Kanskje innser systemet at dette er ren idioti og overstyrer det. Kanskje ikke. Uavhengig av det er jeg drittlei av at myndighetene ikke har snev av kompetanse til å forstå virkelighetens verden.

Så lurt kan vi bli

Tidligere ordfører i Oslo, Per Ditlev-Simonsen får ikke betalt inn pengene han unndro beskatning. Ei heller har samfunnet straffereaksjoner mot slike foreldede saker.

Og det er greit. Det skal ikke gjelde andre regler for Diffen enn andre. Skammen bør derimot sitte spikret til evig tid uansett. Vi er tydeligvis en nasjon der selv våre (tidligere) mest respekterte samfunnstopper har en moral som ikke tåler dagens lys.

Det som på mange måter er viktigere er imidlertid at det har tatt ukevis å forstå at de fagre løftene om tilbakebetaling var ren bløff. Da Erna Solberg tok til orde for tilbakebetaling var det ingen som så problemstillingen. Eller så holdt de som gjorde det kjeft.

Og det er interessant. Våre topp-politikere kan altså strø om seg med antakelser og ideer som savner totalt dekning i den virkelighet de selv er med på å definere.

Det er faktisk mer skummelt enn å vite at det finnes flere råtne epler enn vi kanskje trodde.

Death Row - en rapport

Husker dere Kenneth Foster? Mannen som ble dømt til døden for å være passivt tilstede i en bil femogtyve meter unna mens kameraten begikk et drap? Kenneth engasjerer seg mot dødsstraff generelt - innenfor murene. Og hans stemme bør ut og frem. Her er hans inntrykk fra timene før dødsdommen ble omgjort:

"Resurrection: August 30th, 2007

Like thieves in the night they swooped me up. It was the eve of my own State sanctioned murder, approximately 8:20 PM and I was listening to shout-outs pour in to me on 96.1 KDOL. Unexpectedly, there was a knock at my cell door. There stood a death row Lieutenant and 2 Wardens (Simmons and Hirch.) "Strip out!" was the Lieutenant's order. "For what reason?" I responded. "Because we told you to" was all that I got back. Having no idea what the situation could be I complied with the order. Though I was being provoked I didn't want to act before knowing what the situation was. I stripped out and exited the cell. I could feel in my bones that something wasn't right. And as we exited the pod my feelings were true - there waiting for me was a 5 man extraction team and all of the shift supervisors (several Sergeants) and to top it off several plain clothed people (at first I thought these were Sheriffs, but later found out that it was the TDC Regional Director Mr. Treon and the Warden from the Walls Unit.) As soon as I set my eyes on this circus like spectacle I immediately dropped to the ground and announced that I wasn't going anywhere until somebody told me where I was going and why. In his typical tyranical rage Warden Hirch said "I told you we'd tell you when you got up the hallway." I told him that if he wanted me to cooperate with him that he needed to give me some understanding to what was going on and that's when he told me that I was being taken to the Walls Unit right then. I needed a minute to think, so I stood up. By this time I had ankle chains on, so I began shuffling down the hallway. I was placed in an isolated cage and was again told to strip down. I saw this as nothing but a degrading process and I began to voice that. I looked at the Lieutenant and told him that all he was doing he just did 5 minutes ago and that all this was being done just to provoke me and degrade me. I put on the clothes they gave me and was cuffed again and as soon as I stepped out that cage I laid down in protest. I emphatically stated that I was not going to participate in what they were trying to do to me. I told them that I would not dignify this lynch show. I told them the only thing that I could and that is that they were terrorists and they were only terrorizing. It wasn't bad enough that I was set to die the next day, but I was basically being terrorized in the middle of the night. I was chained all the way up and placed on a stretcher and i was carried to a dark tinted van where I was loaded in the back. I saw other death row prisoners watching me through their windows. I could only hope that word would get to my DRIVE comrades. There is no doubt that DRIVE planned to be in motion with civil disobedience against the wrongful murder that was sitting over my head and alongside of that vibe of resistance was a lot of rumors about something violent to take place. I did the best I could talking to the Staff assuring them that DRIVE does not condone violence in regards to this Struggle, but nevertheless extreme precautions were taken. And it wasn't just the vibe of DRIVE that was felt, there was a whole other vibe that was being felt and that was the disapproval of the people. There was social discontent being exuded and the system felt it. And that led to this expedition.

I was loaded into the van and ran smack into a 4 car SWAT team escort to the Walls Unit. We had a caravan on our way there and there were a lot of officers armed to the teeth with handguns, shotguns, assault rifles in every car. There was enough arsenal to wage a small war. Though I was sickened by the whole process I can't lie and say that I didn't feel that every execution should have this type of security concern. There is no way that people should be able to be friendly while being escorted down the road and murdered. What this proved to me is that when the people rise up their strength will be acknowledged.

It was about a 45 minute drive to Huntsville. I silently watched the street signs as I went. We arrived at the Walls, a Unit that resembled more of a College than a prison. It seemed that I was taken into the heart of the Unit somewhere deep behind a maze of streets and buildings. I could only think in my mind that they was taking me to the death chamber, the place that had taken so many men that I knew. As the van backed up and they opened the door to take me out, I would not walk, so they gladly packed me into the death house. I was dropped on the floor, my wrists were in excruciating pain. I was being told to stand up, but I would not. I only grabbed my wrists which were now bruised and hurting. I looked around the room and I was surrounded by approximately 10 officers and while I wanted to continue to resist, I took great notice that no use of force camera was rolling. I felt the set up, thus I didn't give them what they wanted. I allowed myself to be fingerprinted and then I was placed in the death watch cell.

After I gained my composure I surveyed the room. It was one of the most intensely cold and numb places I had ever seen. It was a narrow room with about 4 other cells. I was in the very first - just a few steps away from the death chamber. In front of my cell was a long table with drink containers and several Bibles. Straight up - it was like a funeral home. I couldn't help but to again look towards the death chamber. It was a big steel door with a square window at the top. It was a one way mirror, so one could not see in. I just stared at it. I couldn't help but to think about my good friend John Amador that was just executed hours before. I felt his presence with me. I thought of his last words which were so profound. I was in the Texas catacomb and yet while i was there i didn't feel death calling me.

I began pacing my cell for a moment. The Unit Wardens spoke to me and were very respectful. They offered me food and drink, but I refused. For years I had been living off of polluted TDC faucet water, so polluted TDC faucet water would do me just fine then. Slowly but surely my property was gone through and give to me piece by piece. I then began to sort through my property and divide it up for my family (just in case.) Once I got things pretty situation I remembered that I had something to do for my wife I had a letter to read that she had specifically wrote for me if I got to the point that I didn't feel I'd get a stay. Though that feeling had never hit me 100% I felt that this time was as good as any. I reached into her folder and grabbed the letter that she had written: "You cannot read this unless you are not granted a stay. Open/read this no earlier than the morning of August 30th" on the front. While I wasn't unsure of the stay it was approximately 2:30 in the morning of August 30th and I was across from the death chamber, so I felt now was the time to read that letter. What I opened to was one of the best love letters of my life. In no way did it feel like a goodbye letter and in fact was an - I will see you later letter. My wife and I are resolute on the fact that we are soul mates and no matter in this life or the next we will continually swirl around each other. Her letter did nothing short of hold me up during this time. It was a beautiful speech made to the man whose heart only she understands. And I was at peace with it. Something in me told me that those would not be our last love letters.

I finished getting situated around 3:30 AM and fell into a hard sleep. But, I could not sleep long. I was up by 6:30 AM. I woke feeling nothing but love in my bones. It was such an amazing feeling, because even though I stood hours away from my scheduled execution I didn't feel any fear. I just felt love surrounding my body and stood head up as I had been doing. I washed up, but was allowed a shower around 7:30. By the time I finished and got dressed I was ready to go see my family at visit. I was ready to face the day head on.

I started off my visits with my most beloved revolutionary sister and brother Walidah Imarisha and Ray Ramirez. I only had 4 hours to visit with everyone, so we knew that our exchange would be short and sweet. I was already in the mindset that I wouldn't be doing any goodbyes, but right off the bat the latest media news was what was at hand. Reports of the New York Times, Chicago Tribune, Los Angeles Times plus more - was the topics. Movement, movement and more movement was all we had to talk about. There was no time for goodbyes. We wrapped up our visit in about 40 minutes and we ended with fist in the air and revolutionary salutes. My next visit would be with my childhood cousin Beverly Fisher and close friend from France Emilie Artaud. I hadn't seen my cousin in over 11 years, so that was such a warming thing. Again - no time for goodbyes - news of activism in France and mobilization for the day. Things were positive and as my friend Emilie was ready to leave we exchanged smiles. Up next was the man himself, my super star point guard of the team Adam Axel. Here is a young man that was able to move mountains and I have no doubts that if it wasn't for him, I might not be where I am today. His efforts alongside of the CEDP proved to be life savers. Our visit was so very upbeat and nothing but victory was tapping at our minds. My father found his way in inbetween everyone else and I have never seen my father so alive and positive. His mind was already convinced that victory was ours and no one or nothing could convince him to otherwise. We all had good talks and as those visits winded down my wife and my grandparents came in. Everything was joyous. It had been years since I had seen my grandmother and though ailing with Alzheimer's she was as beautiful as ever to me. In fact everything was beautiful. Not once did we feel a need for a goodbye, so after I spoke with my grandfather he departed the visiting room with my grandmother just leaving me and my wife. There we sat hand in hand, eye to eye talking about this future that we had together. We talked and talked. I told her about her letter that I read and we just gave a knowing smile to each other. We had decided to spend the last hour with each other and as the time got closer to 12noon I noticed my father walking up to our booth. Neither of us was expecting that, so we looked over to him as he approached and when he got near us he just threw his fist in the air and screamed - "^, 1!!!" He yelled to me that the Board had voted 6-1 in my favor. Next to my wifes screams for joy all I could do was let off a grin from ear to ear. As my wife and father embraced I could only tell my father to give her a kiss for me. And while my father was saying that it was all up to the Governor at that point I knew that there was no more guessing to it. When the Board didn't deliver their decision on the 28th as planned I knew that something greater was in the works. I knew that they were feeling the pressure and would want to consult with the higher ups. As I told my supporters - if the decision comes back negative it's over. That would be a sign that nothing else would go for me. But... if it comes back in my favor I knew that it had been decided that I would live. So, when that 6-1 came down I knew that victory was mine. My father left the visitation room leaving me and my wife to rejoice amongst each other. We gave each other kisses and I pointed something out to her. I told her that I was always looking for the signs from God. Once upon a time as a youth I didn't know how to pay attention, though I was always getting signs. Now I'm very much more alert. And while I had been getting mixed signals from all the bad dreams my closest friends were having one sign came right before I left the death chamber to go to visit. The night before when all my property was taken and searched they took all the shoe strings from my shoes. I had not known this, because they kept my shoes and said that they would give them to me when I went to visit. So, that morning before visit I told them that I had some tennis shoes and some boots and that I would like my boots. As I got dressed and my boots were handed to me and I saw the missing laces I could only crack a very wide smile, because my mind drifted to my poem "The Final Call" where I start saying:

"I'm coming
straight off death row in
boots with no laces."

I pointed this out to them and before I closed my visit with my wife I reminded her I'm coming straight off death row. She replied emphasizing "OFF!" I smiled and concurred. "Yes, OFF!" We ended our visit with a kiss from behind the glass and I was escorted back to the death chamber. As I was placed in the cell I spoke to some of the rank that was around me. I let one of them know why my family was so excited. I know that they were monitoring all attitudes, actions and behaviors, so I wanted them to know why my family got so excited. The guard looked back at me and said "well, today just might be your day." No sooner than he said that the Warden walked through the door on his cell phone. He looked at me and said, "They're commuting your sentence." I guess I was kind of surprised that he told me just like that, so I was like, "That's it? It's done?" He said, "Yeah, your sentence was just commuted. We'll have you out of here in just a few." My head was tingling and I wasted no time to drop to my knees and say a little prayer of thanks to the Most High, because I knew that He had had His hands around this situation. A few minutes later I was headed back to Polunsky.

On the drive back everything seemed brand new. Even officers were telling me that I had a new chance at life and I knew that. The sky was brighter and my heart was lighter. I got back to Polunsky Unit and was just hoping to be able to get around some comrades. While I was in a holding cell I had the fortune to see my best friend and mentor Tony Ford pass by and he had a smile so big on his face that I would have swore he had 2 mouths. That was a perfect passing, because that was my best friend and I'm glad he got to see my face before I left. I was placed on a pod where I only stayed about 30 minutes. As I walked through the door there was an elder comrade of mine in the dayroom - Harvey Earvin - and I went up to the bars and let him hug me. I went into the cell and had only enough time for about 3 persons to send me short kites of congratulations. And in no time a team came to pick me up. They wanted me OFF death row and I was ready to go. In just that fast of time I was being moved off death row and sent to the Byrd Unit to be reprocessed as a general population prisoner. Having had an international campaign, an armed SWAT team escort and a political commutation there wasn't too many people that didn't know who I was. Most had good things to say to me and one guard even came up to me and asked how I was being treated. I told him that I was being treated ok thus far. Not knowing if this was a man of importance I asked him who he was. He simply replied "Just an officer." But then he added in "I listen to KPFT everyday. And Democracy Now!" I could only smile and say - "Right on, brotha!"

And Right On it has been. After a 10 year battle of fighting the daeth penalty I can finally sit back and breathe a bit. I can finally let off a small sigh. I've said if from the beginning that as long as the battle was on that I couldn't do that. And though the war isn't over a huge battle has been won and I can finally sit back and exhale and even let go a few tears of joy joyous tears that say that I'm going to continue to have the fuel to do positive and great things. I have so many to live for so manny that didn't get the chance to carry on that greatness they attained while on death row. I can't speak for the men that have gotten off death row before me, but I know that I'm ready to do something phenomenal. This will not be a wasted opportunity. So many people stood by my side, supported me and believed in me and I owe them something. I owe them 100% effort and dedication to the struggle we merged in on.

I can't help but to think about those I left behind - the others that now sit on death watch. This has been such a traumatic journey and there are so many pains and scars. I hope that my fight has given some new hope to the struggle showing that the impossible can be done. And if it ever happens once it can happen again - and it must! History was made on August 30, 2007 and it's this day that I pray HOPE was resurrected amongst our fighters in an otherwise grim minded people where over 400 murders have brutalized us. Today is a new day and we're taking Texas by the horns and we're not letting go. We can't let go until we break the beast and I can't help but to end in the same way that I ended my almost prophetic poem "The Final Call":

"These words are a prose of focus on death row... of letting go of the fear and hate of Selves... let's take it off the shelves and activate the way... the way today is leaving the gates... and the point I was trying to make it - I'M COMING STRAIGHT OFF DEATH ROW!"

Tekst gjengitt med tillatelse fra the Kenneth Foster Jr Campaign.