lørdag, juli 21, 2007

Nye perspektiver på Jack the Ripper (dissertasjon - del 1)

Innledning:

I flere år har saken om Jack the Ripper fascinert meg. Ikke fordi JtR i utgangspunktet nødvendigvis var en eksepsjonell massemorder - heller ikke fordi slik kriminalitet gir meg en morbid tiltrekning - men fordi saken rent sosiologisk inneholder en gullgruve av informasjon. JtR er uløselig knyttet til de sosiale og arbeidsmessige forhold i den viktorianske verden, og gir således et innblikk i nettopp hvor umenneskelig den såkalte industrielle revolusjon kulminerte, og hvor insensitivt samfunnet som sådan var overfor ofrene for den økonomiske utviklingen.

I tillegg rommer saken et enestående innblikk i hvordan myndighetene håndterte sosiale forskjeller - hvordan media utnyttet saker til egen vinning - og hvordan mennesker nederst på rangstigen håndterte fattigdommens tvangstrøye - de egentlige heltene oppe i alt dette.

Saken var også svært viktig i forhold til den gryende interessen for sosiale reformer - reformer som selvsagt ikke gikk til kjernen av problemet, men som dog gav en initiell forståelse for hvordan samfunnet kan skape utålelige forhold for store folkegrupper - og hvordan eliten skjermer seg og distanserer seg fra slike problemstillinger - med klare paraleller til tilsvarende situasjoner også idag.

Denne dissertasjonen er ikke et forsøk på å belyse alle forhold i saken. Hovedvekt vil være på forhold knyttet til sosiale forhold av interesse, en ny vinkling på et (teoretisk) potensiellt motiv bak JtR's handlinger, og en revurdering av moderne tolkninger av aspekter ved saken (deriblant en ny tolkning av enkelte nøkkel-aspekter satt opp mot mitt nye teoretiske scenario). Informasjon ellers er ment som en grunnleggende innføring i sakens kompleksitet, og er altså på ingen måte fullstendig. All relevant informasjon med betydning for min nye teori er imidlertid med.

Dette scenarioet kan ingenlunde anses som bevist, men fremlegges som en mulig ny tolkning av saken, en tolkning som forklarer flere "løse ender", og som logisk henger isammen - en sjeldenhet innen Ripperologiske teorier :O) Jeg lover ingen mistenkt (teorier som begynner i denne enden er som regel dømt til å mislykkes), men mener å spore Jack til et bestemt miljø - en bestemt klubb av mennesker - Jeg mener å kunne antyde hans motiver - og hvorfor de mislyktes - og hvordan alt henger sammen med en manns eller en mindre gruppes konspirasjon mot myndighetene.

Potensialet for å spore opp Jack's identitet ut i fra denne nye teorien er tilstede, men må anses som svært vanskelig og avhengig av videre nitidig forskning omkring saken. Mitt håp er at denne nye retningen kan anspore til nettopp slik forskning i Ripperologiske miljøer.

Jeg vil konsekvent bruke betegnelsen Jack the Ripper (JtR - eller rett og slett Jack) om morderen - underforstått er det at vi faktisk ikke vet om det dreier seg om en enkel mann eller en liten gruppe mennesker.


Bakgrunn:

Få kriminalsaker har fått så stor oppmerksomhet som Jack the Ripper. Årsakene er mange. Jack terroriserte Londons dunkle og ofte regntunge gater i Whitechapel høsten 1888 med sine mord på prostituerte og ble raskt "superkjendis" i datidens media. Jack ble aldri fanget - morderen syntes til tider å ha nærmest overnaturlige evner når det gjaldt å unngå oppdagelse - som en usynlig skygge vandret han omkring som han ville, selv under datidens største politiaksjon for nettopp å ta ham. Mordene var grusomme. Menneskets nyskjerrighet for det makabre og sans for uløste mysterier er nok en viktig årsak til at saken aldri har blitt glemt. Utallige Ripperologer har i årenes løp silt gjennom sakens fakta på jakt etter gjerningsmannen. Den ene teori etter den andre er blitt fremsatt - de fleste basert på vill gjetning eller syltynne indisier.

Under viktoriatidens dobbeltmoralistiske menneskesyn var det ikke først og fremst selve drapene som provoserte mennesker. Mord var nesten dagligdags i det umenneskelige miljøet i slummen. Og prostituerte var knapt verd annet enn forakt hos etablissementet og middelklassen - som imidlertid oftest "lot som" om problemene ikke eksisterte. Snarere var det ansett som spesiellt grusomt at morderen ofte etterlot kvinnene i provoserende stillinger, med skjørtet brettet godt opp og det maltrakterte underlivet eksponert - som om han hadde kalkulert med en ekstra sjokkeffekt. I en tidsalder der nakne ankler ble ansett som grovt pornografisk - var JtR, eller Saucy Jacky - en voldsmann extraordinaire.

Et ekstra sjokk var det nok også at for første gang gikk det opp for samfunnet at det fantes mennesker som drepte for sin egen fornøyelses skyld. Seriemordere var et ukjent begrep dengang.

Jeg ser på JtR som en psykopatisk seriemorder - men mener å kunne spore også andre motiver for drapene.

Whitechapel, hele London ble grepet av panikk - og saken ble diskutert i de høyeste sirkler - til og med Dronning Viktoria sendte forespørsler i brevs form til Politiet. Hun var "not amused" av politiets manglende evne til å pågripe seriemorderen.

Jeg vil blant annet forsøke å påvise at det er mulig både myndighetene og Dronningen hadde andre motiver bak sin interesse enn ren indignasjon på grunn av politiets manglende fremgang.

Da man også mente å kunne spore en økende voldsomhet - som kulminerte med drapet på Marie Jeanette Kelly (AKA Mary Jane Kelly) - som ble så ille tilredt at hun ble identifisert utelukkende "på øyne og ører" - ble det antatt dengang at morderen sannsynligvis hadde blitt gal da mordserien etter dette opphørte like raskt som den hadde begynt. Idag vet vi at seriemordere ikke stanser fordi de blir gale. De blir enten tatt - eller velger å slutte.

Jeg mener Jack hadde gjennomført sin plan - riktignok uten å lykkes fullstendig - og derfor ikke hadde behov for å fortsette.

Whitechapel:

Forholdene i Whitechapel var grusomme. Til tross for at Storbritannia på det tidspunktet var den dominerende supermakt, med London på sett og vis som verdens navle, var det i Whitechapel distriktet (del av Greater London's East End) en overmåte sterk kontrast i forholdene mellom de fattigste og de kondisjonerte.

Området var en labyrint av smale gater, dårlig opplyst om natten av gasslamper, med en stank av avfall - som ofte lå i gatene og råtnet. På grunn av høy kriminalitet var politi-innsatsen stor - med nattlige konstabler på patrulje (Constable On Patrol - COP) i fastsatte ruter. Disse politipatruljene gjorde situasjonen noe tryggere, men kunne ikke forhindre en skyhøy kriminalitet.

De fattigste av de fattige var de såkalte "Toshers", De levde utrolig nok av å lete etter gjenstander av verdi i kloakken. Høyere opp på rangstigen - eller var det lavere, det er vanskelig å vite...var "The Mud Larks", menn, kvinner og barn i alle aldre som lette etter brukbare ting langs elvene, hovedsaklig Themsen's bredder. En kullbit, en plankebit, en spiker - alt var et middel til å holde seg i live en dag til.

Henry Mayhem (medeier i magasinet Punch og forfatter av bokserien London Labour and London Poor) skrev:

"They may be seen of all ages, from mere childhood to positive decreptitude, crawling along the barges at the various wharfs along the river; it cannot be said that they are clad in rags, for they are scarcely half covered by the tattered indescribable things that serve them for clothing; their bodies are grimed with the foul soil of the river, and their torn garments stiffened up like boards with dirt of every possible description. Among the Mud-Larks may be seen many older women, and it is indeed pitiable to behold them, especially during the winter, bent nearly double with age and infirmity, paddling and groping the wet mud..."

Langt heldigere var de som levde som gateselgere. Mat av alle slag, vin, melk, hostepastiller...alt som kunne selges ble solgt. Petticoat Lane, Spitalfields market, og Brick lane marked var steder der "eliten" av gateselgere holdt til. Virkelig høyt på strå, og forsåvidt i en annen verden, var de som hadde egne butikker.

Arbeidere med fast jobb, for eksempel på havna, hadde råd til egne rom. Ofte hadde familiene husdyr. Det var for farlig å ha disse gående ute (de ville bli stjålet), så dyrene bodde sammen med menneskene. Ofte en eller to familier på ett rom og kjøkken. Griser og andre husdyr ble ofte slaktet ute på de skitne gatene.

Mange hadde imidlertid ikke råd til rom over bakken. De levde i kjellere - ofte uten vinduer. I mange nabolag levde imidlertid de fleste i herberger fra dag til dag. Hadde de ikke nok penger - ble de kastet på gaten. Nattesøvnen foregikk for mange på en benk side om side med andre fattige, med et tau bundet over magene for at en skulle holde seg sittende gjennom natten.

Alle som kunne arbeidet. I lyset fra stearinlys eller parafinlamper ble alt en kunne tenke seg av hjemmeindustri utført. Dette var også tiden der fyrstikkarbeidere var "heldige" nok til å få en lønn en ikke kunne leve av - og jobbet seg i hel i giftig damp på fyrstikkfabrikkene. Alternativ - ikke giftig - teknologi fantes, men industri-baronene hadde som hovedmål å tjene penger. Liv var billig.

Arbeidsforholdene generelt ble kalt "svette"-systemet. Og gikk ut på å utnytte arbeidere i 16 timer per dag for lønninger som knapt kjøpte nok mat til å overleve. I tillegg var arbeidforholdene skitne - folk ble syke og døde. Som sagt; liv var billig.

Diverse komiteer ble satt ned for å se på forholdene, men lite ble gjort - bortsett fra å holde politikere i arbeid - nå som dengang var komitearbeid og styrevirksomhet en kjærkommen ekstrainntekt for de priviligerte.

Kapitalismens teorier om markedsbestemte lønninger blir irrelevante under slike forhold - det finnes ingen logikk i utnyttelse og pervers maktutøvelse.

Var en uheldig å bli foreldreløs eller dømt til arbeidshuset var forholdene grusomme. Med vilje. Tanken var at menneskene skulle nedverdiges for å "se sin plikt overfor Gud". Billig - for ikke å si gratis - arbeidskraft for industri-baronene ble dermed administrert med statens og kirkens velsignelse under forhold som bare marginalt kan sies å ha vært bedre enn nazistenes konsentrasjonsleire under annen verdenskrig. Bare formålet var annerledes - å utnytte arbeidskraften med maksimal effekt for industrien.

I forhold til dette livet var prostitusjon å foretrekke. Kvinner hadde begrensede muligheter til å få verdig arbeide - og prostitusjon var både mer lukrativt og mindre farlig enn de fleste fabrikkjobber. I virkelighetens verden av 1888 var altså prostitusjon en karriere påtvunget mange av mangel på alternativer. Det må imidlertid nevnes at de fleste prostituerte faktisk tok annet arbeid når anledningen bød seg. De ble alikevel sett ned på av viktoriatidens samfunn - et samfunn som i sin utsøkte dobbeltmoral aldeles ikke tenkte seg om to ganger for å benytte seg av de prostituerte. En egen sport blant de priviligerte var å søke til fattigslummen av ren nyskjerrighet.

Det gikk til og med rykter om at Kronprinsen vanket på homoseksuelle bordell i området. (The Cleveland Street Scandal)

Dobbeltmoralen var tjukk og verden var hard.

Hvordan kunne i det hele tatt en slik situasjon oppstå i et land som kalte seg selv sivilisert?


Industrialiseringen bygget East End. I 1799 viser kart en enkel gate i området. I 1832 er en hel landsby bygd på industri, først og fremst silkeveving. Arbeidere bodde dengang i relativt gode hytter der de utførte sitt arbeid. Mekaniseringen av veveprosessen gjorde imidlertid at få år senere jobbet disse arbeiderene i sjelløse fabrikker og mistet sin selvstendighet. Fabrikkene trengte stadig mer arbeidskraft, og et stort antall arbeidere ble lokket til området - inkludert immigranter.

Økonomien hadde imidlertid ikke rom for alle disse menneskene - og etterhvert bygget slummen seg opp. Arbeidere på fabrikkene hadde såvidt penger å overleve for - så samfunnet omkring dem hadde lite eller ingen fordel av verdiskapningen.

Industrien tjente imidlertid grovt på arbeidsledigheten og fattigdommen. Lave lønninger ble enda lavere. Det var nok av sultne arbeidere å ta av. Tilbud og etterspørsel var manipulert til kapitalens fordel.

På grunn av en stor immigrasjon av innvandrere fra øst europa - først og fremst russiske og polske jøder, oppstod det snart et hat mot jødene. Parolen var at de om lag 50 000 jødene stjal arbeid fra engelskmenn. At mange av dem generelt klarte seg bedre enn den lokale befolkningen gjorde ikke saken bedre - jødene hadde ofte yrkeserfaring og skapte til en viss grad sine egne arbeidsplasser.

Intet er nytt under solen. Hadde Adolf Hitler kommet på banen i London i denne perioden hadde han forført massene like enkelt som i Tyskland noen tiår senere.

Situasjonen skapte en anspent atmosfære. I protest mot de sosiale forhold oppstod det kommunistiske og sosialistiske klubber - og sentralt i dette arbeidet stod International Workingmen's Association, der ledende kommunister og sosialister i samtiden deltok. Avdelingen i London ble også kalt "Berner Street Club", og var i 1888 "kuppet" av en lokal jødisk fraksjon som var i opposisjon mot de mer moderate etablerte kreftene innen bevegelsen.

På samme adresse ble det opprettet et trykkeri - fordi eksisterende trykkerier - inkludert de kommunistiske - ikke ville trykke klubbens nyhetspamfletter. Den anarkistiske avisen "Der Arbeiter Fraint" ble også trykket i dette trykkeriet. Det var i det hele tatt en stor gruppering av anarkister i "Berner Street Club". Og metodene for å påvirke etablissementet mot sosiale reformer var i høyeste grad åpent for diskusjon.

Situasjonen var anspent - med stor sosial nød - en antisemittisk lokalbefolkning som var på randen av å ville lynsje jødene - og en splittelse selv i den kommunistiske motbevegelsen mot den sosiale dobbeltmoralen i samfunnet forøvrig. I tillegg kom den voksende anarkistiske bevegelsen som ØNSKET opptøyer og vold.

Situasjonen hadde allerede ført til voldshandlinger, så som Bloody Sunday ved Trafalgar Square i 1887. I tillegg til sosialismen, var også den irske motstandskampen begynt. Sosiale reformer stod for døren, men etablissementet kjempet imot med nebb og klør.

Fra denne dystre bakgrunnen steg Jack the Ripper frem fra skyggene.

Det har lenge vært anerkjent at saken satte et ekstra fokus på tidens sosiale forhold, og bidro da også i sterk grad til at sosiale reformer ble iverksatt. Samtidens George Bernhard Shaw skrev:

"Whilst we conventional Social Democrats were wasting our time on education, agitation and organization, some independent genius has taken the matter in hand..."

"Geniet" Shaw refererte til var Jack the Ripper.

Scenen er klar for neste kapittel, Jack's "arbeid" i sosialismens tjeneste.

***

(Denne dissertasjonen vil bli skrevet i flere deler etter som tid og helse tillater. Den bygger på teorier som jeg utviklet for flere år siden, og som først ble presentert i fragmentert form på Casebook Jack the Ripper. Det er ingen underdrivelse å si at ideene dengang ble sterkt motarbeidet. Motviljen mot å se på de sosiale forhold og blande inn anarkistiske miljøer var så stor at jeg valgte å gå ut av dette diskusjonsforumet - livet er for kort for krangel. Imidlertid fikk jeg flere private brev fra aktive Ripperologer der teorien fikk stor sympati. Det er også gledelig at de sosiale forhold i den senere tid i økende grad har blitt en del av diskusjonen om emnet - jeg er overbevist om at nøkkelen til å forstå saken ligger nettopp der)

Dette er en post i flere deler, neste del finnes her

2 kommentarer:

Milton Marx sa...

Nei men se dét! jeg som liker lange bloggposter og alt!

Eg vil fylgje med!

Helge Samuelsen sa...

We aim to please :O)