mandag, september 03, 2007

Pengene styrer!

En av grunnideene bak et kollektivt (sosialistisk) helsevesen må være å fordele utgiftene på flere, slik at det også fungerer som et sosialt sikkerhetsnett for de sykeste. Tanken er god, i teorien behøver en ikke bekymre seg for om en har penger nok akkurat der og da, men kan leve i trygg forvissning om at en kan fordele sine helseutgifter over hele livsløpet - i tillegg til at utgiftene blir utjevnet i forhold til hele befolkningen.

Det er konseptet. Ikke at noe blir gratis. For ingenting er gratis, verken idag eller noensinne. Vær svært - svært skeptisk til den som påstår noe er gratis. Skole er for eksempel IKKE gratis. Det er basert på samme prinsipp - det vil si, alle er med på å betale for herligheten over hele livsløpet, og de som bruker mer av skolen (tar høyere utdanning) er dermed sponset på samme måte som de som har mest behov for behandling i helsevesenet.

Slik er det, og vær svært skeptisk til dem som snakker som om det er annerledes.

Prinsippet har sine svakheter. Høyt utdannede mennesker er for eksempel svært subsidierte av felleskapet i et slikt system. Det vil en helst ikke snakke om, og ønsker mer i lønn for at det skal "svare" seg å ta høyere utdanning. Poenget er at en allerede er sponset så det holder, og mer lønn er sjelden på sin plass uten at en dermed får både i pose og sekk.

Slikt kan gå ut over ønsket om å ta høyere utdanning - men løsningen er ikke å gjøre systemet enda mer skjevt! All statlig innblanding skaper en skjevhet i incentiver. Det får vi leve med eller la være å ha slik innblanding.

Alternativet er selvsagt at alle betaler utdannelsen selv, med langt større forskjeller i lønn som resultat. Men aldri lat som om det er et reelt alternativ i dagens system! Fri konkurranse og markedsprinsipper er lagt døde og maktesløse for lenge siden, alt er gjenomregulert og sponset etter statens forgodtbefinnende.

I helsevesenet er alikevel problemene større. For når det gjelder utdannelse er jo valget fritt. En kan satse på en utdannelse alt etter hvilke kvaliteter og evner en har, mens når det gjelder helse er det vel heller slik at enten har en den, eller så har en den ikke. Og alle som har et helseproblem må en anta ønsker å løse det. I en perfekt verden har alle ressurser til å løse alle helseproblem, i den virkelige verden er det ikke slik. Derfor altså den kollektive helseordning, som på mange måter fungerer som en påbudt helseforsikring. Vi betaler alle et relativt stort beløp per år, avpasset etter betalingsevne, og har da alle tilgang på det kollektive helsevesenet.

Riktig? Feil!

Det er nemlig slik at overformynderiet må kobles inn i alle slike forhold, ellers så løper utgiftene løpsk. Ubegrenset tilgang til ressurser kan aldri tillates. Her kommer prinsippet om "gratis" inn i bildet igjen. Det er ikke gratis. Alt koster. Og noen må forholde seg til utgiftene.

Nå skulle en tro at prinsippet var basert på at alle med reelle helseplager ble prioritert fremfor dem med mer kosmetiske helseplager for eksempel. Det er feil. Det er ikke slik. Nå skulle en tro at det ville vært en fordel hvis de som hadde råd til å kjøpe seg inn på private klinikker fikk lov til det, for å frigjøre ressurser til alle andre og redusere køene. Det er feil, det er ikke slik.

Overformynderiet liker ikke sniking i køen. De må ha kontroll.

Og som alltid er det økonomien som styrer. Det er ikke den enkeltes behov for helsetjenester som betyr noe - det er hva sykehusene tjener på å behandle pasienten. Slik vil det alltid være i et system med begrensede ressurser.

Ordningen med at pengene følger pasienten er god. Men ordningen med innsatsstyrt finansiering er mindre god. Kvantitet vil da alltid telle mer enn kvalitet. Og for enkeltmennesket er alltid kvalitet i sitt tilfelle av størst betydning.

Det finnes imidlertid en svært enkel løsning på problemstillingen, hvis bare det finnes politisk vilje:


La hver diagnosegruppe få ulike beløp tilknyttet hvert individ alt etter hvor dyr behandlingen i gjennomsnitt faktisk er. Slik statistikk finnes. I den grad den ikke finnes bør sykehusledelsen sparkes for dårlig kostnadskontroll. Vi har ikke gitt dem sponset skolegang for at de skal være late!

Med en slik realistisk differensiert ordning blir det liten eller ingen forskjell mellom hvilke pasientgrupper det lønner seg å behandle.

Så slipper vi at mennesker får den fornedrende og uhyrlige beskjed at "du får bare spise graut, for det svarer seg ikke for oss å operere!"

En enda bedre løsning er at private forsikringsselskap opererer med helseforsikring under samme prinsipp som ved for eksempel boligforsikring. Alle betaler en viss sum gjennom livsløpet - og utgiftene fordeles på alle. Da er det dine penger du kommer med til helsevesenet. Helseforetakene, enten det er offentlige eller private, må derfor konkurrere om å få dine penger. Og du har kontrollen. Ordningen forutsetter imidlertid drastiske kutt i beskatning.

5 kommentarer:

Milton Marx sa...

Det er veldig viktig å få frem at ingenting er gratis - eller å avlive fiskalillusjoner. Ting er ikke gratis bare fordi noen andre betaler, eller fordi man kjøper på kreditt. Poeng for dét.

Like viktig er det imidlertid å få frem at absolutt likhet er en teoretisk abstraksjon - og en lite tiltrekkende sådan. Vi er ikke født like, og vi kommer ikke til å leve identiske liv. Noen er født mer vakre enn resten av oss, og må leve med dette, på godt og ondt. Andre er født med mer intellektuell kapasitet enn flertallet.

Spørsmålet er blant annet om det er statens eller fellesskapets ansvar å rette opp enhver skjevhet. Jeg mener det ikke er statens oppgave.

Videre er det verdt å se på om ikke et offentlig system i seg selv faktisk skaper flere problemer enn det løser - til en voldsomt høy pris.

Med det mener jeg at hvis man f.eks. ser på de medisinske konfliktene man risikerer å møte på - og dem er det en del av - så ville de vel neppe vært så fremtredende i et fullt privat system. Et eksempel kunne være psykiatrien, hvor det som tilsynelatende er avgjørende først og fremst fagideologi, dernest relasjonen mellom helsesektoren og farmasisektoren, så kommer de strukturelle og resursmessige begrensningene i behandlingsapparatet og så - muligens på fjerdeplass - kommer pasientens sykdom.

Tar du en ny sykdom som ME, er jo den kanskje største bekymringen til ME-pasientene og deres pårørende at helsevesenet ikke har peiling - og dessuten nekter på lytte. Det finnes tilsynelatende massevis av bloggere med relasjon til denne sykdommen, men ingen av dem våger å leke med tanken at de kanskje ville vært bedre stilt hvis de selv hadde fått bruke sine midler - uten statlig innblanding.

Det slutter aldri å undre meg hvordan Ola Nordmann på mange felt finner seg i å bli ribbet av skattevesenet, for så som eneste mulighet får tilbudt en feilbehandling. Ola sier takk!

Hvor mange kvinner har ikke forblitt barnløse som et resultat av at helsesystemet er for rigid? Tenk dét! Klokka tikker, og så skal man kaste bort tida på at allmennpraktikere skal henvise deg videre til en venteliste og byråkrati og hele pakka. Skal du til en spesialist, er det staten som skal bestemme om dine penger kan brukes til dette.

Hvor langt går friheten din dersom du ikke engang har råderett over din egen helse? Hvis ikke det å prøve alle muligheter for å få et ønsket barn, er å kjempe for egen lykke, hva er det så?

I USAs grunnlov fastslår man ethvert menneskes rett til å søke sin egen lykke. Den norske grunnloven sier ikke noe sånt. Men resten av lovverket er temmelig gjennomsyret av presiseringer av hvordan enkeltmennesket skal underkaste seg fellesskapets interesser.

Da er det trist at det offentlige i det store og hele preges av negativ synergi.

Helge Samuelsen sa...

Ja, her er vi ganske så enige. Jeg avslutter jo med at den beste løsning er en privat forsikringsordning. Det vil automatisk være slik at kostnadene fordeles med en viss utjevning med slike systemer, men formålet er da egentlig ikke å utjevne forskjeller - men å fordele risiko. Som er en vesentlig forskjell.

Og fordelen med å fordele risiko er jo reell. Dessuten er slik tankegang langt eldre enn den sosialistiske tanke i Norge. Helt fra jernalder (og kanskje fra eldre tider) har det eksistert en tankegang om risikofordeling i samfunnet - de såkalte be-lag, som det het for et par hundre år siden. Den tanken er imidlertid gått tapt og erstattet med andre felleskapsløsninger.

Jeg tror faktisk vi kan lære av eldre tider, fordi menneskets basisbehov egentlig ikke har forandret seg.

Hovedpoenget er at en selv bør kunne bestemme i større grad hvordan ressursene brukes. I et slikt system må for eksempel det offentlige helsevesen konkurrere, og vil gå "konkurs" (i den grad det vil bli tillatt) hvis en ikke kan konkurrere med private løsninger.

Jeg ønsker faktisk ikke å forskuttere hva resultatet blir, men det vil uansett gå i brukers favør.

Hvis staten absolutt ønsker å utjevne forskjeller (for det vil jo de fleste partier) bør det være slik at enkeltmennesket får kontrollen over sine egne penger - ikke staten. Skattelette ordner den saken.

Jeg har ingen illusjoner om at slikt løser alle problemer - men verden er uansett ikke problemfri i utgangspunktet - og som du sier, nye problemstillinger blir skapt av det offentlige systemet uansett.

Eneste forskjellen er at nå er det "ekspertene" som tar valget istedet en selv.

Helge Samuelsen sa...

Tillegg:

I prinsippet ønsker jeg at staten skal holde seg til det den kan - det vil si ikke så mye... Imidlertid argumenterer jeg jo ut ifra dagens situasjon - der det er usannsynlig at staten oppgir sine prosjekter over natten :O)

genese sa...

"La hver diagnosegruppe få ulike beløp tilknyttet hvert individ alt etter hvor dyr behandlingen i gjennomsnitt faktisk er. Slik statistikk finnes. I den grad den ikke finnes bør sykehusledelsen"

Men dette er jo faktisk slik det fungerer i det såkalte DRG-systemet, en svært viktig del av finansieringen av norsk helsevesen.

Helge Samuelsen sa...

DRG systemet er for komplisert, gir ikke 100% dekning, og gir derfor incentiver til å favorisere de pasientgrupper som gir best avkastnig i forhold til sykehusets kompetanse/kostnadsnivå.

Systemet er egentlig opprinnelig et informasjons og planleggingssystem - og aldeles ikke velegnet etter mitt skjønn til å beregne gjennomsnittlige kostnadsrammer for en gruppe pasienter - det blir for mye fokus på det enkelte kasus - noe som selvsagt åpner for forskjellsbehandling.

Dessuten er fremdeles basisbevilgningen 40% og altså uavhengig av hvilken DRG gruppe pasienten er i.