Følgende kommentar lå under temaet Emo på ABC nyheter:
"Blir kun patetisk. Uansett hvor ille du har det er det milliarder av mennesker i verden som har det mye mye verre. Er du deprimert, ta en joggetur eller tur på helsestudio, få litt betaendorfiner i sirkulasjon og du blir fort ovenpå. Å gå rundt i verdens rikeste land å ikke gjøre annet enn å klage på tilværelsen viser en total mangel på refleksjon, og blir ikke annet enn patetisk. Faktisk så er det ingen mennesker på noe punkt i historien som har hatt det bedre enn det vi i Norge har det i dag."
Først og fremst. Jeg er ikke Emo. Jeg kjenner ingen Emo'er. Kanskje dukker de opp her på landsbygda før eller senere, kanskje ikke. Det er irrelevant. Dette er ikke en post om Emo'er. Dette er heller ikke en post for å kritisere sender av dette budskapet som ser ut til å sette likhetstegn mellom Emo og depresjon. Som mer eller mindre tilfeldig mottaker føler jeg alikevel at jeg har et behov for å kommentere selve tankegangen bak.
Først av alt:
Depresjon er en alvorlig sykdom.
Depresjon er totalt uavhengig av økonomisk og materiell velstand.
Depresjon oppstår ikke uten grunn.
Depresjon i verdens rikeste land er en indikasjon på at samfunnets rikdom er irrelevant i forhold til menneskers lykke. I det hele tatt er det slik at et vellykket land i dagens verden også er et land basert på et rotterace. Slikt har ingenting med menneskelig lykke å gjøre - Det er fullt ut mulig å være strålende fornøyd med livet bosatt i en stråhytte i Afrika eller i en bladhytte i de få restene som er igjen av Amazonas. Jeg er sikker på at det har vært utallige generasjoner mennesker som har vært vesentlig lykkeligere enn dagens oljedopede og oppjagede generasjon. Vi har mistet kompasspeilingen. Et sted opp i alle våre mobiltelefoner og iPoder og plasmafjernsyn og SUV'er har vi mistet kontakten med oss selv og virkeligheten.
Vår egosentrerte definisjon av vellykkethet som vestlig materialisme er en sykdom i seg selv. Fallhøyden blir uansett stor når vellykkethet måles i kroner og øre og folk flest dessuten er hjernevasket på propaganda om Norge som et vellykket land.
Til tross for enorm oljerikdom er vår private rikdom ikke større enn vanlig europeisk standard. Til tross for høye lønninger har vi også noe av verdens høyeste priser. Vi har aldri brukt mer arbeidstid for å betjene våre totale forpliktelser. Det som er totalt perspektivløst er å anse vårt samfunn som ne plus ultra i utviklingen av den menneskelige sivilisasjon. Alt er relativt.
Bortsett fra menneskelig dumskap - som er verre enn depresjon - fordi depresjon er helbredbart - dumskap er det ikke.
"Blir kun patetisk. Uansett hvor ille du har det er det milliarder av mennesker i verden som har det mye mye verre. Er du deprimert, ta en joggetur eller tur på helsestudio, få litt betaendorfiner i sirkulasjon og du blir fort ovenpå. Å gå rundt i verdens rikeste land å ikke gjøre annet enn å klage på tilværelsen viser en total mangel på refleksjon, og blir ikke annet enn patetisk. Faktisk så er det ingen mennesker på noe punkt i historien som har hatt det bedre enn det vi i Norge har det i dag."
Først og fremst. Jeg er ikke Emo. Jeg kjenner ingen Emo'er. Kanskje dukker de opp her på landsbygda før eller senere, kanskje ikke. Det er irrelevant. Dette er ikke en post om Emo'er. Dette er heller ikke en post for å kritisere sender av dette budskapet som ser ut til å sette likhetstegn mellom Emo og depresjon. Som mer eller mindre tilfeldig mottaker føler jeg alikevel at jeg har et behov for å kommentere selve tankegangen bak.
Først av alt:
Depresjon er en alvorlig sykdom.
Depresjon er totalt uavhengig av økonomisk og materiell velstand.
Depresjon oppstår ikke uten grunn.
Depresjon i verdens rikeste land er en indikasjon på at samfunnets rikdom er irrelevant i forhold til menneskers lykke. I det hele tatt er det slik at et vellykket land i dagens verden også er et land basert på et rotterace. Slikt har ingenting med menneskelig lykke å gjøre - Det er fullt ut mulig å være strålende fornøyd med livet bosatt i en stråhytte i Afrika eller i en bladhytte i de få restene som er igjen av Amazonas. Jeg er sikker på at det har vært utallige generasjoner mennesker som har vært vesentlig lykkeligere enn dagens oljedopede og oppjagede generasjon. Vi har mistet kompasspeilingen. Et sted opp i alle våre mobiltelefoner og iPoder og plasmafjernsyn og SUV'er har vi mistet kontakten med oss selv og virkeligheten.
Vår egosentrerte definisjon av vellykkethet som vestlig materialisme er en sykdom i seg selv. Fallhøyden blir uansett stor når vellykkethet måles i kroner og øre og folk flest dessuten er hjernevasket på propaganda om Norge som et vellykket land.
Til tross for enorm oljerikdom er vår private rikdom ikke større enn vanlig europeisk standard. Til tross for høye lønninger har vi også noe av verdens høyeste priser. Vi har aldri brukt mer arbeidstid for å betjene våre totale forpliktelser. Det som er totalt perspektivløst er å anse vårt samfunn som ne plus ultra i utviklingen av den menneskelige sivilisasjon. Alt er relativt.
Bortsett fra menneskelig dumskap - som er verre enn depresjon - fordi depresjon er helbredbart - dumskap er det ikke.
8 kommentarer:
Etter min mening, slevsagt er det bare blinde (mentalt blinde) som kan hevde at vi lever i verdens beste land. Jeg vil si at vi er verken bedre eller verre enn mange land vi ofte blir sammenlignet med.
Som du så riktig påpeker: livskvalitet har lite eller ingenting med økonomisk velferd å gjøre.
Folk lider i norge.
Folk bor på gaten i norge.
Folk sulter i norge.
Mange lider i norge.
Så er de som er så frekk og påstår at dette er deres egen feil. Noen er bare helt sprengt (fabelaktig uttrykk).
Helt sprengt er både et fabelaktig uttrykk, og et dekkende uttrykk i dette tilfelle :O)
Amos
Etter de vanligste parametrene, har vi det bra i Norge, veldig bra. Men den andre delen: sammenhengen mellom økonomi og lykke, se det er ingen automatikk. Noen ganger lurer jeg på om det kan virke tvert om. Depresjon er et underlig fenomen, og kan kanskje ha noe med det nye "epigenetikk" å gjøre, vel så mye som hvordan hver enkelt har det. Det vi vet, er imidlertid at det veldig ofte ligger interpersonlige problemer i en depresjon, så hvordan vi lever i forhold til andre, er viktig.
Og det er desverre kke så enkelt at vi bare kan trene, og bestemme oss for å være lykkelige
Genese,
Jeg tror det er riktig å si at det finnes INGEN korrelasjon mellom lykke og materiell standard. Det er slik at en er ikke lykkeligere idag fordi en har siste gadget i forhold til tidligere tider. En gang var "lykken" å eie en krystalradio, en gang var "lykken" å eie en god flintkniv, for å sette det på spissen, og for å snakke rent materiellt.
Slikt er relativt. En problemstilling uansett generell levestandard er imidlertid å føle seg MINDREVERDIG i forhold til FORVENTET "vellykkethetsnivå", som idag hovedsaklig er materiellt.
Psykisk sett er imidlertid lykken knyttet til alt annet enn materielle ting. Å føle seg ute av takt med samfunnet ellers, å føle seg misforstått eller mislykket, å føle seg uten valgmuligheter, å føle seg overstyrt av myndighetspersoner, å miste kontrollen over eget liv er hovedpoenget.
Og selvsagt er slikt knyttet til menneskelige relasjoner. Men i vårt samfunn er menneskelige relasjoner ofte "businesslike" og unaturlige.
Derfor - et land kan defineres som verdens beste materiellt sett - og det har overhodet ikke noe å si i forhold til hvor gode vi er på menneskelige relasjoner.
Et godt sosialt sikkerhetsnett er også verdiløst i forhold til "lykke" hvis en ikke håndterer det som går på menneskelige relasjoner på en adekvat måte.
Og spør du meg om vi er gode på menneskelige relasjoner så svarer jeg at etter min erfaring er vi generellt sett dårligere enn alle andre land som jeg ut i fra min personlige erfaringsbakgrunn kan sammenlikne oss med.
Jeg tror at å søke i genetikk er et blindspor - en måte å fraskrive oss ansvaret for alle problemstillinger på.
Ja, da sier man at den "syke" selv har skylden. En klassisk bortforklaring.
Det er også en myte at vi har det best økonomisk. De som er innenfor, som alle steder har det godt. De som er uten det gode selskap kan også ha det svært dårlig økonomisk.
Sult er ikke uvanlig.
At folk bor på gaten er ikke uvanlig.
At folk lider, uavhengig av grunn er vanlig.
Jeg er med deg på det, Amos.
Dessuten - økonomisk velstand for en nasjon er et gjennomsnitt. Og gjennomsnittlig har man det også godt med hodet i stekeovnen og beina i fryseren.
I høykostlandet Norge kan man tjene nok til å leve som en greve - et annet sted - mens man sliter med å betale pålagte offentlige avgifter her til lands.
"Til tross for høye lønninger har vi også noe av verdens høyeste priser."
Mer sannsynlig "på grunn av" enn til tross for"!
Ja, men se sammenhengen - til tross for at vi har høye lønninger underforstått at vi kan skryte det på oss - så har vi også høyt prisnivå, noe som effektivt kansellerer det positive i de høye lønningene.
Verre, de høye prisene presser bort bunnen i økonomien, det marginale overskuddet, noe som går verst utover lavtlønnede grupper og rett og slett umuliggjør overskudd på enkelte områder.
For øvrig så har du rett i at det er høyt prisnivå som gir høye lønninger - og omvendt. Dette henger jo sammen.
Legg inn en kommentar