Klimaforhandlingene kollapset, og nesten skyter ingen mann av hesten, som det en gang het.
Sannheten er jo at vi ikke er i nærheten av nesten. Så hva er resultatet av denne miseren? Det er vanskelig å si, fordi det ennå er mulighet for at mange land, deriblant USA, kan iverksette unilaterale tiltak. Kraftige utslippskutt i enkelte land kan imidlertid lett (les mest sannsynlig) bli oppspist av høyere utslipp fra andre land. Og skal vi klare togradersmålet kreves det tøffe globale kutt. Sannsynligheten er med andre ord stor for at vi kan begynne å ta frem de scenarier som er basert på små eller ingen utslippkutt.
Hva betyr dette? Allerede i 1998 ble det gjort en slik simulering med superdatamaskinene ved Hadley Center for Climate Change, og denne ble presentert på klimakonferansen i Buenos Aires (COP10) i 2004. Slike simuleringer er selvsagt veiledende, og ikke hundre prosent nøyaktige. Klimamodellene er imidlertid testet ved å plotte inn data fra tidligere perioder, og så ser man om modellen gjengir virkeligheten slik den var. Treffsikkerheten er meget god.
Dessverre, får man si, fordi i stikkordsform er dette resultatet av en simulering uten vesentlige utslippskutt:
Flere hundre millioner mennesker utsatt for hungersnød, mangel på drikkevann og oversvømmelser.
6 grader høyere temperatur innen de neste hundre år.
Store deler av Afrika for varmt og tørt for landbruk.
USA's prærieland (som idag er dyrket mark) for varmt og tørt for å opprettholde dagens produksjon.
Malaria vanlig i Europa på grunn av økt temperatur.
Mer ekstremvær, mer regn, mer snø enkelte steder.
Andre steder blir det ørken. Blant annet i Amazonas (bye bye regnskog og Norges klimainnsats der).
Havet vil stige med 21 centimeter innen 2050, opptil tre - fire meter i 2100. Etter det akselererer havstigningen nesten eksponensiellt.
Forsuring av havet vil drastisk redusere volumet av sjømat tilgjengelig for mennesket.
Utallige arter vil gå til grunne.
Men det som burde bekymre oss langt mer enn alt dette - mer enn alle tidligere katastrofer og kriger tilsammen, mer enn våre verste mareritt - er at beregningene viser at runaway greenhouse effect - point of no return - tiden da de naturlige feedbackeffektene tar over, og menneskelig påvirkning for å snu trenden er umulig selv med 100% kutt i utslipp av drivhusgasser - dette skjer allerede i 2050.
2050. Smak på det årstallet. Og hva om klimamodellene er feil og dette ikke skjer før i 2060? Eller forsåvidt i 2070? Betyr det så mye? Selvsagt ikke.
Poenget er at vi med all sannsynlighet har dømt oss selv til sivilisasjonens undergang før århundret er omme.
Mitt råd til regjeringen er å slutte å prate om de nye byggeforskriftene, nye tog og karbonfangst som om dette virkelig betyr noe i den store sammenhengen. Fiaskoen i Køben blir ikke glattet over med slike PR stunt. Ikke nå lenger. De "ansvarlige" bør heller be folk begynne å flytte fra kystbyene allerede nå. All satsing på infrastruktur der må anses som tapt i det lange løp.
Kjøp et småbruk i innlandet. Kjøp hagle. Lær å dyrke poteter.
Sannheten er jo at vi ikke er i nærheten av nesten. Så hva er resultatet av denne miseren? Det er vanskelig å si, fordi det ennå er mulighet for at mange land, deriblant USA, kan iverksette unilaterale tiltak. Kraftige utslippskutt i enkelte land kan imidlertid lett (les mest sannsynlig) bli oppspist av høyere utslipp fra andre land. Og skal vi klare togradersmålet kreves det tøffe globale kutt. Sannsynligheten er med andre ord stor for at vi kan begynne å ta frem de scenarier som er basert på små eller ingen utslippkutt.
Hva betyr dette? Allerede i 1998 ble det gjort en slik simulering med superdatamaskinene ved Hadley Center for Climate Change, og denne ble presentert på klimakonferansen i Buenos Aires (COP10) i 2004. Slike simuleringer er selvsagt veiledende, og ikke hundre prosent nøyaktige. Klimamodellene er imidlertid testet ved å plotte inn data fra tidligere perioder, og så ser man om modellen gjengir virkeligheten slik den var. Treffsikkerheten er meget god.
Dessverre, får man si, fordi i stikkordsform er dette resultatet av en simulering uten vesentlige utslippskutt:
Flere hundre millioner mennesker utsatt for hungersnød, mangel på drikkevann og oversvømmelser.
6 grader høyere temperatur innen de neste hundre år.
Store deler av Afrika for varmt og tørt for landbruk.
USA's prærieland (som idag er dyrket mark) for varmt og tørt for å opprettholde dagens produksjon.
Malaria vanlig i Europa på grunn av økt temperatur.
Mer ekstremvær, mer regn, mer snø enkelte steder.
Andre steder blir det ørken. Blant annet i Amazonas (bye bye regnskog og Norges klimainnsats der).
Havet vil stige med 21 centimeter innen 2050, opptil tre - fire meter i 2100. Etter det akselererer havstigningen nesten eksponensiellt.
Forsuring av havet vil drastisk redusere volumet av sjømat tilgjengelig for mennesket.
Utallige arter vil gå til grunne.
Men det som burde bekymre oss langt mer enn alt dette - mer enn alle tidligere katastrofer og kriger tilsammen, mer enn våre verste mareritt - er at beregningene viser at runaway greenhouse effect - point of no return - tiden da de naturlige feedbackeffektene tar over, og menneskelig påvirkning for å snu trenden er umulig selv med 100% kutt i utslipp av drivhusgasser - dette skjer allerede i 2050.
2050. Smak på det årstallet. Og hva om klimamodellene er feil og dette ikke skjer før i 2060? Eller forsåvidt i 2070? Betyr det så mye? Selvsagt ikke.
Poenget er at vi med all sannsynlighet har dømt oss selv til sivilisasjonens undergang før århundret er omme.
Mitt råd til regjeringen er å slutte å prate om de nye byggeforskriftene, nye tog og karbonfangst som om dette virkelig betyr noe i den store sammenhengen. Fiaskoen i Køben blir ikke glattet over med slike PR stunt. Ikke nå lenger. De "ansvarlige" bør heller be folk begynne å flytte fra kystbyene allerede nå. All satsing på infrastruktur der må anses som tapt i det lange løp.
Kjøp et småbruk i innlandet. Kjøp hagle. Lær å dyrke poteter.
9 kommentarer:
Jeg har tillatt meg å videreformidle det du skriver. Og jeg sitter i tanker om hva vi nå bør gjøre for å forberede oss på det som kommer. Det ville komme endringer uansett resultat i København, men alt tyder nå på at endringene blir så dramatiske at politikk og enkeltmenneskers innretning til dette bør planlegges allerede nå.
Samtidig tror jeg det ligger en innsats i å synliggjøre konsekvensene både på nasjonalt og på enkeltindividnivå, den bevisstgjøring som er nødvendig. Og konsekvensene bør synliggjøres mest mulig konkret uten å overdrive.
Vi skal ikke miste fokus på om dette er menneskeskapt eller ikke, og vi sal ikke gi opp håpet om at utviklingen kan modifiseres, men vi kan ikke lenger late som om endringene ikke kommer, - uansett.
Bra post. Mitt håp er at folk er sinte nok nå - sinte nok til å komme seg ut av sofaen og snakke sammen for å finne en løsning - om systemet ikke kan eller vil spille ball, så må vi nesten gjør det uten dem.
Fred Rune
Utviklingen kunne reverseres hvis alle nektet å bruke fossilenergi. Da hadde vi ennå kunnet nå togradersmålet.
Men dette vil ikke skje. Det er jeg sikker på. Og myndighetene vil gjøre alt de kan for å holde samfunnshjulene i gang.
Jeg innrømmer å være litt satt ut nå. Jeg tuller ikke når jeg sier at en strategi vil være å få seg et småbruk og hagle. For vi er for mange - vi har ikke mulighet for den type samfunn lenger. Og det blir kamp om ressursene.
Jeg har ikke tro på at menneskeheten kommer igjennom dette på en ansvarlig måte.
Eller en anstendig måte.
Yoshimi,
Vi deler samme håp. Men hadde folk forstått konsekvensene ville det vært lynsjestemning foran Stortinget nå. Jeg er pessimist.
Og meget sliten.
Jeg kjenner også på at jeg er trett nå.
Jeg er trett av å diskutere det åpenbare og sjølsagte, om og om igjen, med mennesker som burde visst så veldig mye bedre.
Jeg trodde egentlig ikke på at noe betydningsfullt ville bli oppnådd under Københavnmøtet, men likevel...man håper jo...
Meget sliten, ja.
Fred Rune har i sitt innlegg rett i at tenketanker må til, vi må i tenkeboksen.
I utgangspunktet må vi planlegge matsituasjon for våre etterkommere, bomønster og energi.
Sånn helt umiddelbart anser jeg myndighetene som irrelevante per idag i forhold til den situasjonen. De vil forsøke å holde status quo - samfunnsmaskineriet - igang så lenge som mulig. Bare ved en ny generasjon ved roret kan noe oppnås.
Neste generasjon bør forberedes på at det ikke vil være noen garanti å kunne ha pensjoner, eller offentlige tjenester. Det betyr en helt annen samfunnsordning. Ikke nødvendigvis til det verre, det er overgangen jeg anser som problematisk.
Som du sier, om disse prognosene slår til nøyaktig er ikke så nøye, poenget er at dette er beste kunnskap om hva som vil skje. Pluss minus noen år er av null betydning.
Verden vil uansett ikke gi opp sin oljeavhengighet.
Jeg tror du kalte det dopavhengighet tidligere, det er en meget god beskrivelse!
Ja, Kurt - det er det som er problemet, verden vil ikke gi opp sin fossilavhengighet. Spesiellt ikke Norge, der oljen fremdeles er gud.
Nei, men da får vi bruke den økonomiske veksten vi får med på kjøpet til å hjelpe alle dem som får problemer.
Jassmonsteret,
Du mener vi skal gi bort oljefondet for å kompensere for disse "bivirkningene"?
For det første vil det ikke skje, for det andre er det som å pisse i havet.
Verdien av fordelene ved bruk av fossilenergi er bare en promille av tapet på grunn av bruk av fossilenergi på sikt.
Derfor handler det kun om å få kortsiktige fordeler akkurat nå - og det er ikke spesiellt lurt når konsekvensene er så store.
Legg inn en kommentar