Likhet for loven - et prinsipp de fleste rettstater påstår å anerkjenne - betyr at det eksisterer en lov, og at alle er likeverdig underlagt denne. Et eksempel på et system som ikke gir likhet for loven er føydalismen, som er basert på særrettigheter og privilegier. En mer moderne retning av føydalismen er fascismen.
Norge er et land som ikke har likhet for loven. Dette er ikke noe spesiellt for Norge, da selv demokratiske land som en regel snarere enn et unntak har politikere som faller for fristelsen, ikke bare til å gi seg selv særrettigheter, men også til å auksjonere bort særrettigheter som valgløfter. Fordelingsnøkkelen i samfunnet er en ting, hvordan rettsystemet fungerer er en annen. Og et rettssystem som opererer med et klasseskille følger ikke demokratiske spilleregler.
Prinsippet om likhet for loven som del av demokratiet går tilbake til begynnelsen på den vestlige sivilisasjon. Athens leder Perikles nevnte begrepet i en tale holdt i 450 f.Kr. (oversettelse Rex Warner):
Our form of government does not enter into rivalry with the institutions of others. Our government does not copy our neighbors', but is an example to them. It is true that we are called a democracy, for the administration is in the hands of the many and not of the few. But while there exists equal justice to all and alike in their private disputes, the claim of excellence is also recognized; and when a citizen is in any way distinguished, he is preferred to the public service, not as a matter of privilege, but as the reward of merit. Neither is poverty an obstacle, but a man may benefit his country whatever the obscurity of his condition.
Norge innførte likhet for loven, maktfordelings-prinsippet og prinsippet om at folk har rett til å betraktes som uskyldige inntil det motsatte er bevist i grunnloven av 1814, sterkt inspirert av den amerikanske grunnloven som var tuftet på at alle mennesker er født som likemenn.
Maktfordelingsprinsippet ble avskaffet i Norge allerede i 1884, da parlamentarismen og prinsippet om "all makt i denne sal" ble innført. Fra det øyeblikk kunne Stortinget gi særrettigheter til hvem de ville uten å tenke på konsekvensene. Maktfordelings-prinsippet ble utformet av den franske filosofen Montesquieu, som en tenkt motvekt til korrupsjonen blant konge og adel i Frankrike. En korrupsjon som senere ledet til den franske revolusjon. Prinsippet var viktig både under dannelsen av den franske og amerikanske republikk.
Uttrykket "All makt korrumperer, absolutt makt korrumperer absolutt", har vi fra Montesquieu. Og det ser vi i praksis nok eksempler på, for de fleste politikere ønsker ikke i lengden å begrense egen makt.
Mange irriterer seg over at det for eksempel ikke er moms på mat i Stortingets kantine. Dette er en fillesak, men bare toppen av isberget. Problemet stikker dypere enn som så, problemet er at Stortinget og regjering ikke bare kan, men vil, gi både seg selv og andre fritak fra det generelle lovverk etter eget forgodtbefinnende.
Rettsstaten som ble innført på Eidsvoll den 17. mai 1814 er med andre ord selv uten rettsikkerhet. Den kan bli tilsidesatt etter behov.
Føydalstaten er med andre ord gjeninnsatt, bare begrenset av at den styrende elite må stå til rette for sine handlinger gjennom valg. Valg som i mange tilfeller nettopp handler om å gi særrettigheter. Valg som sjelden eller aldri handler om de prinsipielle eller viktige sakene.
- Som for eksempel likhet for loven.
Et virkelig demokrati har likhet for loven - og gir alle individer stort spillerom i forhold til hvordan de skal leve sitt eget liv. Et virkelig demokrati behøver ikke en stat som gjennom maktbruk lar flertallet støtte en elite som ønsker å innsnevre snarere enn å øke individets frihet. Et virkelig demokrati skaper ikke en elite som kan styre over andre. All makt må aldri samles i en sal.
Og Perikles forstod det vi har brukt lang tid på å avlære oss: At demokratiet ikke handler om at flertallet skal gi en elite myndighet til å kontrollere andre. Demokratiet handler om at administrasjonen styres av de mange, ikke av de få.
Norge er et land som ikke har likhet for loven. Dette er ikke noe spesiellt for Norge, da selv demokratiske land som en regel snarere enn et unntak har politikere som faller for fristelsen, ikke bare til å gi seg selv særrettigheter, men også til å auksjonere bort særrettigheter som valgløfter. Fordelingsnøkkelen i samfunnet er en ting, hvordan rettsystemet fungerer er en annen. Og et rettssystem som opererer med et klasseskille følger ikke demokratiske spilleregler.
Prinsippet om likhet for loven som del av demokratiet går tilbake til begynnelsen på den vestlige sivilisasjon. Athens leder Perikles nevnte begrepet i en tale holdt i 450 f.Kr. (oversettelse Rex Warner):
Our form of government does not enter into rivalry with the institutions of others. Our government does not copy our neighbors', but is an example to them. It is true that we are called a democracy, for the administration is in the hands of the many and not of the few. But while there exists equal justice to all and alike in their private disputes, the claim of excellence is also recognized; and when a citizen is in any way distinguished, he is preferred to the public service, not as a matter of privilege, but as the reward of merit. Neither is poverty an obstacle, but a man may benefit his country whatever the obscurity of his condition.
Norge innførte likhet for loven, maktfordelings-prinsippet og prinsippet om at folk har rett til å betraktes som uskyldige inntil det motsatte er bevist i grunnloven av 1814, sterkt inspirert av den amerikanske grunnloven som var tuftet på at alle mennesker er født som likemenn.
Maktfordelingsprinsippet ble avskaffet i Norge allerede i 1884, da parlamentarismen og prinsippet om "all makt i denne sal" ble innført. Fra det øyeblikk kunne Stortinget gi særrettigheter til hvem de ville uten å tenke på konsekvensene. Maktfordelings-prinsippet ble utformet av den franske filosofen Montesquieu, som en tenkt motvekt til korrupsjonen blant konge og adel i Frankrike. En korrupsjon som senere ledet til den franske revolusjon. Prinsippet var viktig både under dannelsen av den franske og amerikanske republikk.
Uttrykket "All makt korrumperer, absolutt makt korrumperer absolutt", har vi fra Montesquieu. Og det ser vi i praksis nok eksempler på, for de fleste politikere ønsker ikke i lengden å begrense egen makt.
Mange irriterer seg over at det for eksempel ikke er moms på mat i Stortingets kantine. Dette er en fillesak, men bare toppen av isberget. Problemet stikker dypere enn som så, problemet er at Stortinget og regjering ikke bare kan, men vil, gi både seg selv og andre fritak fra det generelle lovverk etter eget forgodtbefinnende.
Rettsstaten som ble innført på Eidsvoll den 17. mai 1814 er med andre ord selv uten rettsikkerhet. Den kan bli tilsidesatt etter behov.
Føydalstaten er med andre ord gjeninnsatt, bare begrenset av at den styrende elite må stå til rette for sine handlinger gjennom valg. Valg som i mange tilfeller nettopp handler om å gi særrettigheter. Valg som sjelden eller aldri handler om de prinsipielle eller viktige sakene.
- Som for eksempel likhet for loven.
Et virkelig demokrati har likhet for loven - og gir alle individer stort spillerom i forhold til hvordan de skal leve sitt eget liv. Et virkelig demokrati behøver ikke en stat som gjennom maktbruk lar flertallet støtte en elite som ønsker å innsnevre snarere enn å øke individets frihet. Et virkelig demokrati skaper ikke en elite som kan styre over andre. All makt må aldri samles i en sal.
Og Perikles forstod det vi har brukt lang tid på å avlære oss: At demokratiet ikke handler om at flertallet skal gi en elite myndighet til å kontrollere andre. Demokratiet handler om at administrasjonen styres av de mange, ikke av de få.
6 kommentarer:
Her går det unna! De tre siste innleggene handler vel egentlig om det samme. Ser ikke ut som vi er spesielt uenige..
Denne kommentaren er "off topic", og kan gjerne slettes når den er lest; Det er et bokprosjekt på gang som skal handle om NAV. Ser for meg at ett eller flere innlegg fra deg, om du er interessert, kunne bety mye for dette prosjektet;
http://tantesofie.net/
Hyggelig å høre. Jeg vet ikke om jeg er beste kandidat til å skrive om NAV. http://arveolaf.blogspot.com/ Arve Olaf har endel erfaringer som er viktige.
Prosjektet høres interessant ut. Skal tenke over det, og følge litt med på det.
Jeg vet jeg hadde rett, da jeg mente at Stoltenbergalliansen burde senkes.
Vi får vel bare se hva folket har bestemt seg for, når det blir en ny sjangse, etter fire nye tapte år.
Imens er naturvern og miljøvern på sotteseng; og hva skjer med datalagringsdirektivet?
Vi snakker dessuten om fire tapte år for å stoppe CO2-utslippene.
Og hvorfor samler Ap så veldig mye makt?
Hva vil de med all den makten?
Hva skal makten (mis)brukes til mon tro?
Oljemafia og styrket statsmakt; dårlig omen det der, må jeg si.
Jeg er ikke redd for Ap, men jeg kan legge sammen to pluss to og få fire.
Det er dystre utsikter, ja.
Jeg ser heller ikke noe alternativ som vil ønske å snu stoda.
Det er irriterende å kunne si at vi hadde og har rett når det innebærer såpass store negative konsekvenser.
Tenker på Jagland i sin nye jobb for Europarådet. Få regler som gjelder for hvermansen ser ut til å gjelde for ham. Ironisk nok skal Europarådet arbeide for å fremme demokrati...
Ja, og så skal Europarådet fremme rettstatsutvikling - selvsagt basert på klasseskiller ser man nå.
Legg inn en kommentar