...det e ein mann me godt humør.
Het det i sangen som var så populær før når vi barna var på skoleutflukt. Og bussjåføren var så absolutt en mann med godt humør.
Som voksen har jeg sjelden opplevd muntre bussjåfører. De har det så travelt at man som reisende nærmest er å betrakte som et uromoment. Spør man om noe, får man heller ikke alltid svar. Kanskje fordi bussjåførene ikke alltid snakker norsk engang.
Unntaket fra regelen er her på Strand. Vi har det ikke fullt så travelt her på bygda. Alikevel kommer folk frem i tide.
Men gang på gang viser det seg at det utformes krav i samfunnet som øker presset mot enkeltindivider eller hele næringer, og som skaper både økonomisk og menneskelig ubalanse. Et eksempel er transportsektoren.
Vi mangler nå 2500 bussjåfører i Norge. Det gjør det svært vanskelig å satse på kollektivtrafikk, slik man ofte snakker om i det alternative universet på Stortinget.
En av årsakene er at jobben flere steder er blitt meget stressende. Effektivitetskravene er så store at det ikke lenger finnes slakk i arbeidstiden. Alt er taima og tilrettelagt etter strenge kriterier. Alt er basert på stoppeklokke-effektivitet.
En annen, og kanskje viktigere årsak, er at utdanningskravene øker. Logisk nok er det vanskelig å stille spørsmålstegn ved om vi ønsker oss bedre sjåfører på veiene. Logisk sett er det selvsagt alltid rom for flere tiltak som gir bedre sikkerhet og kunnskaper hos sjåfører. Et resultat av dette er at det nå innføres en ny grunnutdanning som koster 70 000 kroner. Penger den vordende sjåføren må betale av egen lomme.
Man antar at yrket velges bort delvis på grunn av dette.
Og det er kanskje ikke så rart. La oss være ærlige - selv om det å være bussjåfør er et helt legitimt og verdifullt yrke, så er det vel ikke akkurat de fra de mest velsituerte hjemmene som tradisjonellt har valgt yrket?
Og det bringer inn en ny problemstilling. Før var det slik at man ved pågangsmot alltids kunne finne seg arbeid som ung, uerfaren og ny på arbeidsmarkedet. Det var alltid noen steder der effektivitetskravet ikke var slik at man måtte kreve fullt utdannede og erfarne arbeidere fra dag en. Man kunne gå til sjøs, man kunne for eksempel bli sjåfør. Men ikke lenger. Begge deler krever nå en lengre utdannelse og en økonomisk risiko.
Joda. Som sagt - det er vanskelig å argumentere mot bedre sikkerhet og kunnskaper. Men det er altså alikevel få steder man nå kan begynne på bånn og jobbe seg opp.
Så problemet er ikke bare at vi mangler bussjåfører. Problemet stikker dypere enn som så. Problemet er at vi snart ikke lenger har rom for arbeidere uten utdannelse. Samfunnet behøver dem ikke. Er det rart mange unge faller utenom?
Fra uvirkelighetens tårn (Løvebakken) stilles det spørsmålstegn ved så mangt. Blant annet ved hvorfor mange unge havner på uføretrygd. Svaret er at det ikke handler om å stå opp om morran - men at man må ha noe å stå opp til. Mennesker er ikke maskiner. Mennesker bukker under når de blir behandlet som maskiner.
Het det i sangen som var så populær før når vi barna var på skoleutflukt. Og bussjåføren var så absolutt en mann med godt humør.
Som voksen har jeg sjelden opplevd muntre bussjåfører. De har det så travelt at man som reisende nærmest er å betrakte som et uromoment. Spør man om noe, får man heller ikke alltid svar. Kanskje fordi bussjåførene ikke alltid snakker norsk engang.
Unntaket fra regelen er her på Strand. Vi har det ikke fullt så travelt her på bygda. Alikevel kommer folk frem i tide.
Men gang på gang viser det seg at det utformes krav i samfunnet som øker presset mot enkeltindivider eller hele næringer, og som skaper både økonomisk og menneskelig ubalanse. Et eksempel er transportsektoren.
Vi mangler nå 2500 bussjåfører i Norge. Det gjør det svært vanskelig å satse på kollektivtrafikk, slik man ofte snakker om i det alternative universet på Stortinget.
En av årsakene er at jobben flere steder er blitt meget stressende. Effektivitetskravene er så store at det ikke lenger finnes slakk i arbeidstiden. Alt er taima og tilrettelagt etter strenge kriterier. Alt er basert på stoppeklokke-effektivitet.
En annen, og kanskje viktigere årsak, er at utdanningskravene øker. Logisk nok er det vanskelig å stille spørsmålstegn ved om vi ønsker oss bedre sjåfører på veiene. Logisk sett er det selvsagt alltid rom for flere tiltak som gir bedre sikkerhet og kunnskaper hos sjåfører. Et resultat av dette er at det nå innføres en ny grunnutdanning som koster 70 000 kroner. Penger den vordende sjåføren må betale av egen lomme.
Man antar at yrket velges bort delvis på grunn av dette.
Og det er kanskje ikke så rart. La oss være ærlige - selv om det å være bussjåfør er et helt legitimt og verdifullt yrke, så er det vel ikke akkurat de fra de mest velsituerte hjemmene som tradisjonellt har valgt yrket?
Og det bringer inn en ny problemstilling. Før var det slik at man ved pågangsmot alltids kunne finne seg arbeid som ung, uerfaren og ny på arbeidsmarkedet. Det var alltid noen steder der effektivitetskravet ikke var slik at man måtte kreve fullt utdannede og erfarne arbeidere fra dag en. Man kunne gå til sjøs, man kunne for eksempel bli sjåfør. Men ikke lenger. Begge deler krever nå en lengre utdannelse og en økonomisk risiko.
Joda. Som sagt - det er vanskelig å argumentere mot bedre sikkerhet og kunnskaper. Men det er altså alikevel få steder man nå kan begynne på bånn og jobbe seg opp.
Så problemet er ikke bare at vi mangler bussjåfører. Problemet stikker dypere enn som så. Problemet er at vi snart ikke lenger har rom for arbeidere uten utdannelse. Samfunnet behøver dem ikke. Er det rart mange unge faller utenom?
Fra uvirkelighetens tårn (Løvebakken) stilles det spørsmålstegn ved så mangt. Blant annet ved hvorfor mange unge havner på uføretrygd. Svaret er at det ikke handler om å stå opp om morran - men at man må ha noe å stå opp til. Mennesker er ikke maskiner. Mennesker bukker under når de blir behandlet som maskiner.
5 kommentarer:
Jeg tror at det langt på vei er ei slags klassegreie.
Hva vet egentlig sånne som Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg og resten av overklassen/øvre middelklasse om arbeiderklassens liv og levnet, om våre ønsker og kapasiteter, om våre mål og midler?
Gerhardsen hadde sjøl jobbet på golvet en gang, og han var autodidakt.
De som styrer nå snakker flytende fransk og har gått på universiteter i verdensklasse.
Greit med utdannede folk, men hvorfor *bare* disse elitemenneskene/overmenneskene/herrefolket?
I absolutt *alle* lederstillinger?
Lederskap er noe mer enn bare administrasjon; da kreves også empati og forståelse.
Hva vet vel Gahr Støre om å vaske dementes romper, mens man har senebetennelse og pasienten spytter og klorer?
Hva vet vel Stoltenberg om egenmelding som mental sikkerhetsventil, etter at man har blitt truet med kniv på jobb av en personlighetsforstyrret rusmisbruker?
FrP-koden tror jeg handler mye om folkelig fremmedgjøring i forhold til dette herrefolket.
Har for en gangs skyld noe å tilføre... Du peker på svært mye viktig, men glemte (?) dette med jevnlige anbud på bussruter som skaper stor usikkerhet blant bussjåfører. Flertallet buss-sjåfører arbeider i Oslo og omegn med et boligmarked som ikke akkurat passer til lønna. I tillegg lever de med stadige anbudsrunder hvor jobben hele tiden "henger i en tynn tråd".
Gringo,
Det er nok en klassegreie. Arbeidere har alltid måtte kjempe for at øvrigheten skal forstå deres situasjon, og når arbeiderbevegelsens pamper er blitt den nye overklassen, så er forståelsen borte.
I forhold til FrP koden, spot on. Jeg tror også det er snakk om fremmedgjøring.
Arvid,
Du peker på noe viktig. Jobbsikkerhet er idag noe nesten ingen har, og arbeidere får ikke akkurat fallskjermer for å si det slik. Tidligere var man faktisk lojal overfor arbeidsplassen, men dette får man jo ingenting igjen for idag.
Denne usikkerheten er garantert også noe som får mange til å falle utenfor. Mennesker behøver forutsigbarhet. Jeg tror høykostsamfunnet faktisk får ta mye av skylden for dette. Det er nå engang slik at høy profitt er blitt en forutsetning for å drive noe som helst. Småbedrifter med to - tre ansatte er ikke lenger lønnsomme nok.
Har erfaring med det selv. Jobbet døgnet rundt for å få endene til å møtes, men fikk bare skatt og papirarbeide igjen for slitet. Akk ja.
Når det gjelder boligmarked og kostnadsnivå, så har jeg lenge undret meg over at det finnes arbeidere igjen i Oslo. Dette er en helt klar ubalanse i økonomien. Folk blir tvunget til å sette seg i stor gjeld for å bo. Jeg tror dette skaper nok en type usikkerhet.
En annen sak er at man blir avhengig av importert arbeidskraft, som kanskje ikke er like kravstore når det gjelder lønn i begynnelsen, men historien har vist andre steder at slikt sjelden fungerer i lengden.
Det burde være et krav at alle stortingsrepresentanter brukte ei uke i året til å jobbe på "gølvet" f.eks.på pleiehjem,som assistenter i skolen osv.
Men det hjelper vel ikke så mye så lenge Stoltenberg har gjort Stortinget til et sandpåstrøingsorgan. Det ser vi f.eks. i spørsmålet om biodiesel.
SV's Hallgeir Langeland tar seg faktisk sommerjobb hver sommer for å være "i kontakt med arbeidslivet". Det står det respekt av. Så er jo Langeland fra min hjemkommune Strand også :)
Men dette er jo unntaket, og Stortinget er et sandpåstrøingsorgan, som du sier.
Uansett så ser det ut til at enkle løsninger er mest populære der, uten forståelse for at det nok ligger underliggende årsaker til de fleste problemstillingene i samfunnet.
Det er urovekkende, all den tid arbeiderbevegelsen har stått sterkt i Norge i mange år, at en ikke har forstått denne lærdommen for lenge siden. Det har alltid vært systemforandringer som har skapt forandringer, aldri tukt mot enkeltindividet.
Legg inn en kommentar