torsdag, januar 07, 2010

Arbeidslinja


Å skremme er en dårlig strategi. Spesielt når man prøver å skremme de svakeste i samfunnet. De som av en eller flere årsaker ikke holder tritt med rotteracet og de økende effektivitetskravene i samfunnet. Alikevel kjøres nå en ny runde skremselspropaganda rettet mot syke og uføre. Eller for den saks skyld arbeidsledige.

Slike mennesker er det ingenting galt med. Snarere tvert imot, de aller fleste som faller utenfor har til alle tider vært offer for ytre forhold. Under andre forhold ville de ha klart seg utmerket. De fleste samfunn i menneskenes historie har da også klart å ta vare på de syke, de skadde eller de eldre som best de kan. Og det gjør vi jo i dag også - det er bare det at de altfor velfødde, overbeskyttede og priviligerte i all sin rikdom og overflod synes at det burde vi ikke. Eller, i det minste burde de som er avhengige av hjelp skamme seg, og piskes litt.

Arbeidslinja handler også om dette. Arbeider du ikke, er du ikke verdig - skam deg.

Debatten om for høye trygdetall handler også om dette - skam deg.

Debatten om høyt sykefravær - ditto.

Og det handler vel heller om å signalisere overfor alle andre at den statsmonopoliserte trygdeordningen - forsikringen av liv og helse - er blitt for dyr. Og at det er de sykes skyld.

Og så har vi mistet gangsynet så absolutt at vi ikke skjønner at det er nettopp systemet - samfunnet - som skaper problemene. Slik det alltid har gjort og sikkert alltid vil gjøre, fordi Utopia nok for alltid er utenfor vår rekkevidde. Fattigdom skyldes som regel alltid følgende faktor: Mangel på egnet arbeid. Millioner av mennesker har vært, og vil i overskuelig fremtid være fattige av denne årsak.

Og det er jo nettopp det arbeidslinja tar for seg? Nei. Det er ikke det.

Fordi man har "avskaffet" fattigdom ved å sette krav i samfunnet på alle områder. Krav til levestandard, krav til økonomi i bedrifter, krav til effektivitet. Mange av disse kravene er satt indirekte gjennom skattemessige eller lovmessige krav. Alle resultater av politikk er ikke lette å forutse, nettopp fordi alle ordninger per definisjon tar høyde for gjennomsnittet, ikke avviket. Og er man da avvikende fra dette gjennomsnittet, da faller man lett av lasset.

Og strategien for å møte situasjonen som er oppstått på grunn av ønsket politikk er et skoleeksempel på hvordan man ikke skal gjøre det. Man har et byråkratisk system som skattlegger alt og alle for å få råd til å dele ut goder etter behov. Et system som tydeligvis er blitt for dyrt, men også et system som skaper klienter, som setter mennesker i et avhengighetsforhold til et regelverk, og et system som peker på alle avvik som en byrde.

Det er ikke slik man skal behandle mennesker.

Et bevis på at slike systemer ikke fungerer er at funksjonshemmede - selv om man har snakket seg varme om dette fra Stortingets talerstol i mange tiår - fremdeles sliter med å komme seg i arbeid. Problemstillingen er i prinsippet den samme for kronisk syke, skadde, eller mennesker med medfødt funksjonshemning.

Norges Handikapforbund skriver på sine nettsider:

Til tross for at menneskerettighetene og norsk lov slår fast at ingen skal diskrimineres i utdanning og arbeidsliv, er virkeligheten annerledes. Mange funksjonshemmede stenges ute på grunn av diskriminerende holdninger, liten fleksibilitet og manglende tilrettelegging.

Videre: En stor andel funksjonshemmede som står utenfor arbeidslivet, ønsker seg arbeid.

Og min erfaring er at det også er en meget stor andel av trygdede som faktisk ønsker seg arbeid. Arbeidsgivere har imidlertid generellt ikke rom for mennesker som ikke yter maksimalt, og de byråkratiske løsningene er ofte ikke treffsikre nok, eller er rett og slett for dyre slik at fine ord i festtalene aldri kan omsettes til handling i virkelighetens verden.

Arbeidsgiver må ønske å ansette

Jeg anser det som fornuftig å begynne å se på trygdede og funksjonshemmede som samme gruppe, fordi problemstillingene åpenbart er de samme i forhold til arbeidslivet. Statens råd for likestilling av funksjonshemmede har fått med seg at:

Av de 304 000 ikke-sysselsatte funksjonshemmede var det 92 000, eller 30 prosent, som oppga at de ønsket arbeid (SSB 09/2008). Det aller viktigste for å få flere funksjonshemmede i arbeid, er at personer med funksjonsnedsettelser må betraktes i lys av de ressursene de innehar. Det er arbeidsgivers ønske om å ansette personer med funksjonsnedsettelser som kan bidra til at flere faktisk får et jobbtilbud og en ansettelseskontrakt hos en arbeidsgiver.

Og da blir vinklingen straks en annen. Det må være slik at arbeidsgivere ønsker å ansette funksjonshemmede - dette gjelder uansett årsak eller type handikap eller uføregrad. Dette momentet mangler merkelig nok fra debatten idag. Det virker som om det viktigste er å slå politisk mynt på å fremstå som "harde". Er det et forsøk på å selge de funksjonshemmede for tretti sølvpenger for å løse FRP-koden?

Kanskje det. Kanskje skyldes det at politikere ikke leser eller forstår sine egne råds anbefalinger. Kanskje skyldes det at politikere lever i en verden der de tror alt kan vedtas. At folk kan vedtas å komme i arbeid, at bedrifter kan vedtas å ønske å ansette funksjonshemmede. At et godt og inkluderende samfunn kan vedtas.

Kanskje er det derfor de fleste slike tiltak aldri fungerer?

Så - problemstillingen som skulle vært oppe til debatt er derfor - hva kan gjøres for at arbeidsgivere skal ønske å ansette funksjonshemmede? Utgangspunktet kan ikke være at alle skal i arbeid, men utgangspunktet må være at alle de som arbeidsgivere kan ønske å ha i arbeid skal komme i arbeid. De fleste lærer allerede i de første barneår at en firkantet blokk ikke kan skyves inn i et rundt hull. Før eller siden lærer man seg at det ikke nytter å prøve å oppnå det uoppnåelige.

Selv om man truer. Selv om man skriker. Ja, selv om man gråter sine bitreste tårer.

Brukeraktiverte ordninger

Jeg tror vi må begynne å tenke annerledes. Det er brukeren som må aktivere sine egne ordninger. Ikke først og fremst byråkratiet. Byråkratiet fungerer ikke - og det er utallige eksempler på det fra det virkelige liv. Ikke bare fra mennesker som opplever dette, men også fra byråkratiets egne organer:

Tjenestene blir ikke gitt til riktig tid, og samordningen mellom tjenester hjem – skole, arbeid, mangler. I mange tilfeller kommer hjelpen for sent til at en klarer å være på skole eller på arbeid til rett tid. I tillegg opplever mange svikt eller mangel på transport til og fra skole eller arbeidssted.

Mens noen politikere ønsker å øke for eksempel arbeidsgiveravgiften, for å få bedre råd til mer mislykkede byråkratiske løsninger, ønsker andre å redusere arbeidsgiveravgiften, for å gi rom til mer marginale arbeidstakere - for eksempel lærlinger. Det siste er sunn politikk.

Mitt forslag til en human, effektiv og fremfor alt fungerende arbeidslinje er derfor:

Differensiert arbeidsgiveravgift*

Ved mer enn eller lik 15% uføregrad gis 50% kutt.

Ved mer enn eller lik 25% uføregrad gis 100% kutt.

I tillegg kommer eksisterende ordninger som for eksempel å gi bedriften fritak fra å dekke sykedager.

Dette er og skal være raust - fordi hensikten jo nettopp er å flytte utgiftene fra inneffektive byråkratiske løsninger til mer treffsikre ordninger. Dette blir det mindre skatteinngang av, men også mer effektiv ressursbruk. Og fremfor alt, det blir flere i produktivt arbeid!

Fleksibel trygd

I tillegg til dette bør selvsagt også trygd være fleksibel, slik at den ikke begrenser muligheten til å delta i arbeid. Idag er det slik at mange uføre må begrense sitt arbeid, for ikke å risikere å miste sin trygdestatus. Poenget er jo nettopp at de er ustabile, og ikke kan risikere at en god periode skal føre til at de pånytt skal måtte gå igjennom kverna om uføretrygd på et senere tidspunkt. Dette er et system som rett og slett knekker mange psykisk. Dette handler ikke om latskap, men om en kamp om å overleve!

Frihet til å ha en fleksibel trygd, som automatisk dekker opp perioder utenfor arbeid og sikrer inntekt, gir fleksibilitet til å prøve ut arbeid, og trygghet til å stå i dette arbeidet.

Alle kan ikke komme i arbeid. Det er kanskje det viktigste å forstå. Og det økonomiske systemet vil alikevel fremdeles være slik at de lavproduktive i stor grad vil bli utestengt. Men - det viktigste er nettopp å senke denne listen, å gi incentiver til at bedrifter faktisk ønsker å ansette funksjonshemmede. Og det gjør man ikke ved å øke bedriftenes utgifter.

Det er først og fremst en kombinasjon av høykost (dyrtid - stor etterspørsel av varer og tjenester - oljeøkonomi) og høye skattemessige utgifter ved å ha ansatte, som legger rammeverket for dagens situasjon ved at næringslivet blir avhengig av stor effektivitet.

Det - og den politiske overbevisning om at byråkratiske løsninger alltid fungerer.

Les forøvrig hvordan det ikke bør gjøres.

Les også hvordan NHO bruker folks meninger til å hetse. Flertallet av friske mennesker mener altså at de skal betale mindre for å fø på de syke. Flertallsdiktaturet brukes fritt og populistisk. Mener de samme menneskene at de ikke bør betale boligforsikringen sin siden det bare brenner hos "andre"?

Dagens Næringsliv følger opp med å informere om at "1 av 3 kjenner en trygdesnyter" - men glemmer å si at det dreier seg om at folk TROR de kjenner trygdesnytere.

Godt journalistisk arbeid - ironisk ment selvsagt - men det er godt i den forstand at det selvsagt er ledd i en holdningskampanje. Tydeligvis basert på antakelser og påstander og med en klar agenda. Men det er nok i propagandaland. Sieg heil.

Og tilslutt, samme hva Stoltenberg eller andre prøver å innbille oss, så er det faktisk slik at Norge har et supereffektivt næringsliv. Det er nettopp denne effektiviteten som gjør at mange faller utenfor. Man kan ikke få både i pose og sekk. Ihvertfall ikke hvis staten selv krever like stor effektivitet av alle.


Mitt forslag er altså at staten bør slutte med det, og heller innrømme et begrenset skatteamnesti for noen grupper. Det vinner alle på.


*I Norge er vi for eksempel ikke fremmed for å bruke differensiert arbeidgiveravgift som et distriktspolitisk middel.

13 kommentarer:

Anonym sa...

Du burde fått medalje for det du skriver her, Helge. Takk!

Kurt sa...

Tiltredes. Dette var bra. Spørsmålet er om det leses av de som burde lese det. De sitter nok godt beskyttet i sitt politiske dobbeltisolerte eifenbeinstårn og skjønner ingenting av virkeligheten.

Som vanlig, som Helge ville sagt det :)

Anonym sa...

Gode løsninger. Gode holdninger. Desverre så må nok myndighetene av gammel vane kreve mer kontroll over sine tiltak, system over funksjon.

Astrid

Laila sa...

"Arbeidslinja handler også om dette. Arbeider du ikke, er du ikke verdig - skam deg.

Debatten om for høye trygdetall handler også om dette - skam deg.

Debatten om høyt sykefravær - ditto."


Skulle nesten tro at Jens Stoltenberg har lest denne posten. I dag ser han ihvertfall grunn til å understreke at:

– Selv om vi skal gjøre alt vi kan for å få sykefraværet ned, er det ingen grunn til at folk som har rett på sykepenger skal unnskylde seg for det.

Kilde: - Ingen skal ha dårlig samvittighet for å være syk

Nemo sa...

Anonym,

:)

Kurt,

Nei, jeg tror ikke noen "på toppen" leser denne bloggen. Og jeg tror nok at de tenker planmessig, ikke på at enkeltindividet skal ivaretas - selv om de sier det ;)

Astrid,

Ja, jeg tror et problem er at myndighetene satser mer på "kontrollerte" ordninger, fremfor å tilrettelegge for selvhjelp.

Laila,

Som jeg var inne på i kommentaren til Kurt, så tror jeg ikke toppene leser denne bloggen. Men som du sier, man kunne nesten tro det.

:)

Men jeg tror nok at Stoltenberg har sett at debatten i media har tatt en meget uheldig retning. At han går ut og "korrigerer" litt er bra, og det skal han faktisk ha ros for.

Men - og kall meg gjerne litt konspiratorisk her - jeg tror faktisk at han også ser at hele situasjonen lett kan bli en kritikk av arbeiderpartiets løsninger, og at det er litt i "selvforsvar" at han sier at det ikke er så galt alikevel. Spesiellt siden nedturen for Ap fortsetter på meningsmålingene.

Men uansett så gjør han den absolutte bommerten (med vilje?) å ta utgangspunkt i en periode med spesiellt lavt sykefravær i sin analyse. Elleve prosent oppgang fra 2008 betyr ikke elleve prosent oppgang fra normalen. Og det gjør hele greia litt suspekt. Som andre kommentatorer har påpekt, så har ikke sykefraværet gått opp i det hele tatt siden søttitallet.

En annen sak er at det selvsagt er en fordel å få ned fraværet. Men da burde Jens kanskje begynne å se på mulige årsaker til problemstillingen istedet for å feilsitere statistikk :)

For han og Ap er nok imidlertid alt dette bare et forspill til den nye IA-avtalen. Og der vil jo Stoltenberg gjerne at næringslivet skal komme litt på defensiven slik at de vil ta mer av kostnadene.

Igjen - uten nødvendigvis å lete etter og å prøve å forstå årsakene bak problemstillingen.

Næringslivet med NHO i spissen vil imidlertid også gjerne spinne på denne saken og fremstille det som om folk er blitt late og at det ihvertfall ikke er deres skyld. De tenker nok også på IA-avtalen og vil posisjonere seg.

Så får vi bare håpe at noe mer fornuft kan komme inn i denne samfunnsdebatten etterhvert.

Fred Rune Rahm sa...

"Poenget er jo nettopp at de er ustabile, og ikke kan risikere at en god periode skal føre til at de pånytt skal måtte gå igjennom kverna om uføretrygd på et senere tidspunkt."

Det var mye viktig i dette innlegget, så mye at jeg egentlig ikke vil kommentere det nå (for lang kommentar, samt at det krever litt forarbeid). Men akkurat på punktet over: Du er sikkert klar over at de kan fryse uførestønaden i opptil 3 år og i perieoden eventuelt få den tilbake uten ny saksbehandling?

Nemo sa...

Fred Rune,

Ja, jeg er klar over dette. Og det høres jo fint ut. Ihvertfall fra et synspunkt utenfor problemstillingen. Men tre år går raskt. Og usikkerheten blir ikke nødvendigvis mindre.

Hvorfor er det en arbitrær grense på tre år?

Hvorfor ikke ha en fullstendig fleksibel ordning slik jeg foreslår?

Det er jo ikke slik at syke mennesker nødvendigvis blir friske selv om de klarer å jobbe i tre år - det er det jeg kaller "en god periode". De som bare har gode perioder i uker eller måneder av gangen har vel uansett lite i arbeidslivet å gjøre.

Dette er en ordning på rett vei, men så er det som om man blir "redd" og alikevel setter grenser som egentlig ikke er logiske. Man må ha kontroll, selv om jeg tror nettopp denne form for kontroll virker mot sin hensikt.

– Alfa og omega for å lykkes er at man gjør det på egen premisser – ikke for å tilfredsstille andre, har Lisbeth Kvam fra NAV trygd uttalt på diverse seminar om nettopp denne ordningen. Hvorfor er da treårsregelen viktigere enn egne premisser?

Denne ordningen er ment å stimulere til at trygdede kan "prøve" seg i arbeidslivet, med det håp at noen fungerer bra.

En permanent ordning uten tidsbegrensning, slik jeg foreslår, ville fanget opp flere og eventuellt gitt flere sjanser. Og hvorfor skulle det ikke være permanent? Hvis man blir alvorlig syk igjen etter la oss si fem år, skal man da straffes?

Poenget er at de som lager disse reglene ikke ser dette som en straff. Da må man bare ha ny behovsprøving. Problemet er bare det at svært mange av de som har gått igjennom det en gang helst ikke vil gjøre det igjen. Teori og praksis er ikke alltid sammenfallende. Det å få en uføretrygd er aldeles ikke en smertefri prosess for mange. Og så baker man dermed inn et incentiv til IKKE å strekke seg i systemet.

Selv om beslutningstakerne ikke skjønner det. Fordi NAV og det systemet der er jo helt ypperlig og fungerer så det suser ;)

Admiral_Gullars sa...

Vi får vel slippe alle de kriminelle ut av fengsel, og la alle som ønsker det få oppholdstillatelse i Norge; iallefall dersom de selger narkotika.

Da skal du se at alt går så riktig mye bedre.

"Fuglane" anbefales.

(Vesaas)

Nemo sa...

Admiral,

Jeg forstod lite av den kommentaren, så om du vil gå litt mer inn på dette med å slippe kriminelle ut av fengsel, innvandring, osv så hadde det vært greit.

Relevansen glipper litt for meg her, og føler meg litt som Tusten.

Fuglane av Vesaas er imidlertid en av de beste norskspråklige bøker noensinne skrevet.

Anonym sa...

Et utrolig bra forslag dette med å kutte i arbeidsgiveravgiften. Dette er gjort i perioder i Sverige for å få yngre mennesker i arbeid, med gode resultater. Så det fungerer.

Jeg tror også at manglende inntekter på grunn av bortfall av nettopp noe arbeidsgiveravgift vil mer enn kompenseres for kutt i trygd og verdiskapning fra arbeidsplassene.

Admiral_Gullars sa...

Jeg mener at ei latterlig regjering fortjener latterlige kommentarer.

Bare det...egentlig :D

Nemo sa...

Anonym,

Jeg var ikke klar over at Sverige hadde brukt kutt i arbeidsgiveravgiften på denne måten. Men jeg visste at man hadde snakket om det.

Jeg tror en slik ordning vil gå stort i pluss :)

Admiral,

Og jeg som trodde du hadde et meget dypt og underfundig poeng :)

Hehe. Skjønner nå hva du mener - og sist var jeg jo heller ikke riktig våken... har fått i meg kaffen nå :)

Ja, de kan jo komme med så mange rare strategier som stort sett ikke gir resultater. Det kan jo synes som om man baserer seg på kaosprinsippet og håper at noe en eller annen gang vil funke.

Litt som å sette tusen apekatter til å skrive på maskin - før eller senere kommer vel et mesterverk!

:O)

Nemo sa...

Som et apropos til min kommentar om at myndighetene har tro på byråkratiske løsninger:

Nå skal 900 000 syke levere inn meldekort:

http://www.haugesunds-avis.no/article/20100108/FORBRUKER08/1080307/-1/SPORT

Tjohei, nå går nok sykefraværet ned!

Nei, det gjør selvsagt ikke det, men NAV får litt mer arbeid, og kan bruke litt mindre ressurser på å hjelpe folk og mer på byråkrati. Samtidig så blir det litt vanskeligere å få utbetalt penger, spesiellt hvis man er såpass syk at man ikke klarer å holde rede på disse meldekortene.

Antar at hvis man er særlig syk tar det bare et par måneder eventuellt å få fritak fra dette systemet!

Gode greier. Fin innsats fra byråkratene. Jeg foreslår skjema for de som arbeider også - så får man inn litt statistikk, og kan eventuellt sjekke om man er syk litt for mange mandager, det kan jo tyde på at man tar litt langhelg i ny og ne.

Ja - også må man ha gps på bilen for å sjekke at de som skal jobbe kommer seg dit de skal, og at de som er syke holder seg hjemme.

Spøk tilside. Det er kun EN god grunn til å ha disse meldekortene, og det er å ha et dokument som grunnlag for å reise eventuell sak om trygdemisbruk.

Og det er jo den nye kriminalsatsingen i Norge. Ekte kriminalitet har vi jo gitt opp å gjøre noe med for lenge siden (det har vi ikke råd til).

;)