Arbeidslinja

Å skremme er en dårlig strategi. Spesielt når man prøver å skremme de svakeste i samfunnet. De som av en eller flere årsaker ikke holder tritt med rotteracet og de økende effektivitetskravene i samfunnet. Alikevel kjøres nå en ny runde skremselspropaganda rettet mot syke og uføre. Eller for den saks skyld arbeidsledige.

Slike mennesker er det ingenting galt med. Snarere tvert imot, de aller fleste som faller utenfor har til alle tider vært offer for ytre forhold. Under andre forhold ville de ha klart seg utmerket. De fleste samfunn i menneskenes historie har da også klart å ta vare på de syke, de skadde eller de eldre som best de kan. Og det gjør vi jo i dag også - det er bare det at de altfor velfødde, overbeskyttede og priviligerte i all sin rikdom og overflod synes at det burde vi ikke. Eller, i det minste burde de som er avhengige av hjelp skamme seg, og piskes litt.

Arbeidslinja handler også om dette. Arbeider du ikke, er du ikke verdig - skam deg.

Debatten om for høye trygdetall handler også om dette - skam deg.

Debatten om høyt sykefravær - ditto.

Og det handler vel heller om å signalisere overfor alle andre at den statsmonopoliserte trygdeordningen - forsikringen av liv og helse - er blitt for dyr. Og at det er de sykes skyld.

Og så har vi mistet gangsynet så absolutt at vi ikke skjønner at det er nettopp systemet - samfunnet - som skaper problemene. Slik det alltid har gjort og sikkert alltid vil gjøre, fordi Utopia nok for alltid er utenfor vår rekkevidde. Fattigdom skyldes som regel alltid følgende faktor: Mangel på egnet arbeid. Millioner av mennesker har vært, og vil i overskuelig fremtid være fattige av denne årsak.

Og det er jo nettopp det arbeidslinja tar for seg? Nei. Det er ikke det.

Fordi man har "avskaffet" fattigdom ved å sette krav i samfunnet på alle områder. Krav til levestandard, krav til økonomi i bedrifter, krav til effektivitet. Mange av disse kravene er satt indirekte gjennom skattemessige eller lovmessige krav. Alle resultater av politikk er ikke lette å forutse, nettopp fordi alle ordninger per definisjon tar høyde for gjennomsnittet, ikke avviket. Og er man da avvikende fra dette gjennomsnittet, da faller man lett av lasset.

Og strategien for å møte situasjonen som er oppstått på grunn av ønsket politikk er et skoleeksempel på hvordan man ikke skal gjøre det. Man har et byråkratisk system som skattlegger alt og alle for å få råd til å dele ut goder etter behov. Et system som tydeligvis er blitt for dyrt, men også et system som skaper klienter, som setter mennesker i et avhengighetsforhold til et regelverk, og et system som peker på alle avvik som en byrde.

Det er ikke slik man skal behandle mennesker.

Et bevis på at slike systemer ikke fungerer er at funksjonshemmede - selv om man har snakket seg varme om dette fra Stortingets talerstol i mange tiår - fremdeles sliter med å komme seg i arbeid. Problemstillingen er i prinsippet den samme for kronisk syke, skadde, eller mennesker med medfødt funksjonshemning.

Norges Handikapforbund skriver på sine nettsider:

Til tross for at menneskerettighetene og norsk lov slår fast at ingen skal diskrimineres i utdanning og arbeidsliv, er virkeligheten annerledes. Mange funksjonshemmede stenges ute på grunn av diskriminerende holdninger, liten fleksibilitet og manglende tilrettelegging.

Videre: En stor andel funksjonshemmede som står utenfor arbeidslivet, ønsker seg arbeid.

Og min erfaring er at det også er en meget stor andel av trygdede som faktisk ønsker seg arbeid. Arbeidsgivere har imidlertid generellt ikke rom for mennesker som ikke yter maksimalt, og de byråkratiske løsningene er ofte ikke treffsikre nok, eller er rett og slett for dyre slik at fine ord i festtalene aldri kan omsettes til handling i virkelighetens verden.

Arbeidsgiver må ønske å ansette

Jeg anser det som fornuftig å begynne å se på trygdede og funksjonshemmede som samme gruppe, fordi problemstillingene åpenbart er de samme i forhold til arbeidslivet. Statens råd for likestilling av funksjonshemmede har fått med seg at:

Av de 304 000 ikke-sysselsatte funksjonshemmede var det 92 000, eller 30 prosent, som oppga at de ønsket arbeid (SSB 09/2008). Det aller viktigste for å få flere funksjonshemmede i arbeid, er at personer med funksjonsnedsettelser må betraktes i lys av de ressursene de innehar. Det er arbeidsgivers ønske om å ansette personer med funksjonsnedsettelser som kan bidra til at flere faktisk får et jobbtilbud og en ansettelseskontrakt hos en arbeidsgiver.

Og da blir vinklingen straks en annen. Det må være slik at arbeidsgivere ønsker å ansette funksjonshemmede - dette gjelder uansett årsak eller type handikap eller uføregrad. Dette momentet mangler merkelig nok fra debatten idag. Det virker som om det viktigste er å slå politisk mynt på å fremstå som "harde". Er det et forsøk på å selge de funksjonshemmede for tretti sølvpenger for å løse FRP-koden?

Kanskje det. Kanskje skyldes det at politikere ikke leser eller forstår sine egne råds anbefalinger. Kanskje skyldes det at politikere lever i en verden der de tror alt kan vedtas. At folk kan vedtas å komme i arbeid, at bedrifter kan vedtas å ønske å ansette funksjonshemmede. At et godt og inkluderende samfunn kan vedtas.

Kanskje er det derfor de fleste slike tiltak aldri fungerer?

Så - problemstillingen som skulle vært oppe til debatt er derfor - hva kan gjøres for at arbeidsgivere skal ønske å ansette funksjonshemmede? Utgangspunktet kan ikke være at alle skal i arbeid, men utgangspunktet må være at alle de som arbeidsgivere kan ønske å ha i arbeid skal komme i arbeid. De fleste lærer allerede i de første barneår at en firkantet blokk ikke kan skyves inn i et rundt hull. Før eller siden lærer man seg at det ikke nytter å prøve å oppnå det uoppnåelige.

Selv om man truer. Selv om man skriker. Ja, selv om man gråter sine bitreste tårer.

Brukeraktiverte ordninger

Jeg tror vi må begynne å tenke annerledes. Det er brukeren som må aktivere sine egne ordninger. Ikke først og fremst byråkratiet. Byråkratiet fungerer ikke - og det er utallige eksempler på det fra det virkelige liv. Ikke bare fra mennesker som opplever dette, men også fra byråkratiets egne organer:

Tjenestene blir ikke gitt til riktig tid, og samordningen mellom tjenester hjem – skole, arbeid, mangler. I mange tilfeller kommer hjelpen for sent til at en klarer å være på skole eller på arbeid til rett tid. I tillegg opplever mange svikt eller mangel på transport til og fra skole eller arbeidssted.

Mens noen politikere ønsker å øke for eksempel arbeidsgiveravgiften, for å få bedre råd til mer mislykkede byråkratiske løsninger, ønsker andre å redusere arbeidsgiveravgiften, for å gi rom til mer marginale arbeidstakere - for eksempel lærlinger. Det siste er sunn politikk.

Mitt forslag til en human, effektiv og fremfor alt fungerende arbeidslinje er derfor:

Differensiert arbeidsgiveravgift*

Ved mer enn eller lik 15% uføregrad gis 50% kutt.

Ved mer enn eller lik 25% uføregrad gis 100% kutt.

I tillegg kommer eksisterende ordninger som for eksempel å gi bedriften fritak fra å dekke sykedager.

Dette er og skal være raust - fordi hensikten jo nettopp er å flytte utgiftene fra inneffektive byråkratiske løsninger til mer treffsikre ordninger. Dette blir det mindre skatteinngang av, men også mer effektiv ressursbruk. Og fremfor alt, det blir flere i produktivt arbeid!

Fleksibel trygd

I tillegg til dette bør selvsagt også trygd være fleksibel, slik at den ikke begrenser muligheten til å delta i arbeid. Idag er det slik at mange uføre må begrense sitt arbeid, for ikke å risikere å miste sin trygdestatus. Poenget er jo nettopp at de er ustabile, og ikke kan risikere at en god periode skal føre til at de pånytt skal måtte gå igjennom kverna om uføretrygd på et senere tidspunkt. Dette er et system som rett og slett knekker mange psykisk. Dette handler ikke om latskap, men om en kamp om å overleve!

Frihet til å ha en fleksibel trygd, som automatisk dekker opp perioder utenfor arbeid og sikrer inntekt, gir fleksibilitet til å prøve ut arbeid, og trygghet til å stå i dette arbeidet.

Alle kan ikke komme i arbeid. Det er kanskje det viktigste å forstå. Og det økonomiske systemet vil alikevel fremdeles være slik at de lavproduktive i stor grad vil bli utestengt. Men - det viktigste er nettopp å senke denne listen, å gi incentiver til at bedrifter faktisk ønsker å ansette funksjonshemmede. Og det gjør man ikke ved å øke bedriftenes utgifter.

Det er først og fremst en kombinasjon av høykost (dyrtid - stor etterspørsel av varer og tjenester - oljeøkonomi) og høye skattemessige utgifter ved å ha ansatte, som legger rammeverket for dagens situasjon ved at næringslivet blir avhengig av stor effektivitet.

Det - og den politiske overbevisning om at byråkratiske løsninger alltid fungerer.

Les forøvrig hvordan det ikke bør gjøres.

Les også hvordan NHO bruker folks meninger til å hetse. Flertallet av friske mennesker mener altså at de skal betale mindre for å fø på de syke. Flertallsdiktaturet brukes fritt og populistisk. Mener de samme menneskene at de ikke bør betale boligforsikringen sin siden det bare brenner hos "andre"?

Dagens Næringsliv følger opp med å informere om at "1 av 3 kjenner en trygdesnyter" - men glemmer å si at det dreier seg om at folk TROR de kjenner trygdesnytere.

Godt journalistisk arbeid - ironisk ment selvsagt - men det er godt i den forstand at det selvsagt er ledd i en holdningskampanje. Tydeligvis basert på antakelser og påstander og med en klar agenda. Men det er nok i propagandaland. Sieg heil.

Og tilslutt, samme hva Stoltenberg eller andre prøver å innbille oss, så er det faktisk slik at Norge har et supereffektivt næringsliv. Det er nettopp denne effektiviteten som gjør at mange faller utenfor. Man kan ikke få både i pose og sekk. Ihvertfall ikke hvis staten selv krever like stor effektivitet av alle.

Mitt forslag er altså at staten bør slutte med det, og heller innrømme et begrenset skatteamnesti for noen grupper. Det vinner alle på.


*I Norge er vi for eksempel ikke fremmed for å bruke differensiert arbeidgiveravgift som et distriktspolitisk middel.