Advokat Hasse Benberg har en glimrende artikkel i siste nummer av Syndrom, medlemsbladet for Arbeidsmiljøskaddes Landsforening, der han tar opp den manglende bruk av yrkeshygienikere i trygdesaker. Etter en lovendring i folketrygdloven paragraf 13-4 i 2002, ble det åpnet for å bruke yrkeshygienikere ved utredning av yrkessykdomssaker. Rikstrygdeverket skriver i et rundskriv: "Det er viktig at yrkespåvirkningens omfang, intensitet og varighet så langt råd er, er klarlagt før saken forelegges lege og/eller spesialist".
Alt er vel og bra. "Viktig" betyr vel at man legger til rette for dette? Nei, som Benberg påpeker, det er sjelden at yrkeshygienikere trekkes inn i erstatnings og trygdesaker.
Årsakene til dette kan være mange. Jeg vil spekulere i at legene hegner om dette som sitt ansvarsområde, selv om de ikke er kompetente til å vurdere eksposisjon for kjemikalier eller andre skadelige elementer. Deres uttalelser blir derfor synsing. Jeg vil også spekulere i at trygdesystemet henger etter i kompetanse på dette området, og at de ikke har fokus på objektive utredninger, men heller på evinnelige utredninger av restarbeidsevne. Fokus er ikke på individet. Fokuset er ikke på objektivitet. Fokuset er på at ifølge det sosialiserte sikkerhetsnett er mennesker eid av staten, og deres arbeidsevne skal utnyttes til siste rest.
At denne fremgangsmåten fører til personlige tragedier, og med stor sannsynlighet er lite effektiv i å faktisk legge til rette for menneskers fortsatte tilhørighet til arbeidslivet, er uinteressant for den politiske ledelse. For der er ihvertfall kompetansen om yrkesskader ikke-eksisterende. At vi har et system der ansatte innen trygdesystemet heller ikke tør gi tilbakemeldinger oppover i hierarkiet borger for at korrektiver heller ikke når frem til skrivebordsteoretikerne.
Summen er et umenneskelig, inneffektivt og bent ut umoralsk system.
Som regel er det den yrkesskadde som må innhente opplysninger og dokumentasjon om arbeidsmiljø. Trygdesystemet og leger er i dette nærmest å regne som å stå i opposisjon til den objektive vurdering. For i et slikt system er objektiv vurdering nærmest umulig.
Yrkeshygienikere er de eneste med kompetanse til å dokumentere og vurdere arbeidsmiljø. Som vanlig er dette innsett av loven - men i praksis tilsidesatt av de ansvarlige myndigheter. Ansvaret pålegges derfor den enkelte til å ta opp denne siden av saken. Det er vanskelig gjennomførbart for mange med nedsatt funksjonsevne i en skade/sykdomsituasjon. Det er også vanskelig fordi rådgivning og veiledning er ikke-eksisterende. Imidlertid er det viktig å ta tak i saken når en får overskudd. Det er fullt mulig å kreve gjennomgang av saken av en yrkeshygieniker. NAV vil gjerne sende folk til sine egne "spesialister" for vurdering av restarbeidsevne, men i den grad det er mulig, bør en i utgangspunktet kreve at slike tiltak utsettes til en fullverdig og objektiv vurdering av situasjonen er ferdig.
Og det er mulig. Selv eldre saker kan gjenopptas hvis en anmoder å få saken gjennomgått av yrkeshygieniker. Mitt råd er imidlertid, ta først opp saken med advokat, og søk om fri rettshjelp. Dette innvilges som regel i trygdesaker. Ta ikke kontakt med NAV direkte. NAV er i dagens system part i saken.
At NAV i det hele tatt anstrenger seg for å gjøre seg selv og sine leger til en part i saken, ved å insistere på å ha egne spesialister - ofte kjent for å løpe statens "maurtue-samfunn" ærend, gjør ikke saken bedre. Hvis det hadde vært et snev av moral hos den politiske ledelse, ville en sørget for at vurderinger skjer på et så objektivt grunnlag som mulig. NAV burde derfor ikke hatt mulighet til å håndplukke sine egne spesialister. Hvis en mistenker leger for trygdesvindel på vegne av sin pasient, får en ta slikt opp med rettsvesenet. Det er slik en oppfører seg i en rettstat. Men trygdede er i Norge i praksis holdt utenfor rettssikkerheten.
Myndighetene kan ikke, og bør ikke, tiltros ærlighet. All erfaring tilsier at både byråkrati og politisk ledelse ikke bare trenger, men er avhengige av - sterke kontrollmekanismer. At de i praksis velger å se bort ifra den virkelige kompetanse i yrkesskadesaker er bare et av bevisene på dette.