Norges vanære

Norge bidro i stor grad til at de allierte kunne vinne andre verdenskrig. Den tyske invasjon ble hindret lenge nok av norske militære styrker til at invasjonen feilet i hovedsak på to områder. Administrasjonen (regjering og Konge) ble ikke tatt til fange, og, som en konsekvens av dette, og langt viktigere, norsk shipping kom ikke under kontroll av tyskerne.

På mange måter var det siste et avgjørende moment i krigføringen under andre verdenskrig, da overlevelsesevnen til England i hovedsak var basert på å motstå Tysklands uinnskrenkede ubåtkrig. Den tyske Kriegsmarine hadde som formål å utarme England. En strategi som Admiral Dönitz' ubåvåpen nesten lykkes med. De 30 000 norske krigsseilere bidro blant annet til at England fikk bygget opp lagre av olje og ammunisjon, som igjen muliggjorde krigsoperasjoner, både i nord Afrika, samt bombetokter, senere invasjon på det europeiske fastland. Uten ressurser i England ville Tyskland langt på vei kunne kjempe en en-frontskrig. Med de små marginer som den sovjetiske invasjonen ble tapt med, kunne dette fått katastrofale følger for de allierte.

Begivenhetenes gang var på mange måter ikke hjulpet av norske myndigheter. I lang tid hadde norges forsvar vansmektet, materiellet var gammelt, og nok ammunisjon fantes ikke. Ikke før det var for sent reagerte den norske regjering med å innføre avgifter for å finansiere en militær satsing. Fordoblet omsetningsavgift, bensin-, tobakk-, øl-, tonnasjeavgift og en verneskatt. Heller ikke dengang kunne avgifter rette opp en i utgangspunktet umulig situasjon.

Avgiftsøkningene bidro sterkt (og avgjørende) til den etterfølgende "dyrtiden", som blant annet resulterte i krav om høyere lønninger. Funksjonærer fikk mellom 8 - 9 prosent lønnsøkning. De fattigste arbeidere fikk leve med dyrere levekostnader. Ingenting er nytt under solen.

Den 8 april 1940, ble et tysk transportskip, "Rio de Janeiro", torpedert av britene utenfor Lillesand. Overlevende tyske soldater meddelte at det hadde vært hester og kanoner ombord, på vei til Bergen, for å "hjelpe" Norge. Til tross for at regjeringen ble informert, ble ingenting foretatt. Ingen av de fem brigadene i sør-norge ble mobilisert. Kystfortene ble ikke satt i beredskap, og hadde uansett bare en fjerdedel av sine mannskaper på post. Marinen ble ikke samlet i noen operativ enhet.

Da regjeringen om morgenen 9. april endelig bestemte seg for å utstede alminnelig mobiliseringsordre (altså gjennom brev, ikke kringkasting), var det selvsagt for sent.

De fleste kjenner historien videre. Flere kystfort forsinket den tyske landgang, viktigst var Oscarsborg i Oslofjorden, som senket slagkrysseren Blucher. Følgen var at tyskernes landgang ikke ble som planlagt i Oslo havn. Konge, regjering, og gullreserver ble dermed reddet. Norske tropper forsinket med stor tapperhet videre tysk fremrykking til tross for store mangler i utstyr og ammunisjon, og den norske regjering kunne derfor evakueres til England. De væpnede landstyrkene kapitulerte i begynnelsen av mai. Stort sett på grunn av mangel på ammunisjon.

I England rekvirerte den norske eksil-regjering kontroll over alle norske skip, gjennom Nortraship. Nortraship var dengang verdens største handelsmarine, etterhvert med over 50 kontorer etablert over hele verden. Inntektene herifra var regjeringens hovedinntektskilde, og ble brukt til å finansiere egne utgifter samt den videre norske krigsinnsats. Også varer og tjenester under oppbyggingen av Norge etter krigen ble betalt i stor grad av disse inntektene. Kanskje mindre kjent er at Nortraship forhandlet frem en avtale med britene som reduserte norske sjømenns lønninger, og satte de sparte pengene inn på et hemmelig fond. Dette fondet ble det etter krigen en rettsak om, krigsseilerne mente de lovlig hadde råderett over dette. Høyesterett gav imidlertid den norske stat råderetten.

Først i 1969, altså 24 år(!) etter krigens slutt, gav den norske regjering krigsseilerne krigspensjon. Dette til tross for at tjenesten hadde vært hard, med store tap, og mange krigseilere hadde utviklet psykiske plager, seinplager, etter flere år i krigssoner. 4000 norske sjøfolk mistet livet under krigen, og 710 skip gikk ned.

Rederiene fikk sine skip tilbake etter krigen. Tap var selvsagt forsikret.

Den norske "handelsmarinen" var i virkeligheten en "krigsmarine" under krigen. Over 3000 kanoner, og nesten 4000 maskingevær ble montert på skipene. Flåten var aktiv under krigsoperasjoner som evakueringen fra Dunkirk, samt landgangen i Normandie. Skipenes hovedoppgave var selvsagt å frakte forsyninger i konvoier til England, og senere Sovjet via murmansk, men mindre skip som hvalskip og trålere ble for eksempel også brukt som minesveipere.

Den totale kompensasjonen for de overlevende sjømennene i 1969 var på 155 millioner kroner. Knapper og glansbilder.

Mange norske sjøfolk havnet også i krigsfangeskap. Blant annet i Tyskland, Japan, og Nord Afrika.

700 nordmenn ble umiddelbart internert i Vichy-franske fangeleirer i Nord Afrika da krigen brøt ut. Disse har ennå ikke blitt kompensert. Flertallet i en komité nedsatt av stortinget kom til at: Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har stor forståelse og medfølelse for de lidelser som mange av krigsseilerne ble utsatt for under 2. verdenskrig. Flertallet mener imidlertid at det ikke er gitt at alle som ble berørt av vanskelige forhold under 2. verdenskrig, skal tilkjennes en rimelighetskompensasjon. Det vises til St.meld. nr. 44 (2003-2004), som Stortinget har sluttet seg til, der det er gitt en generell vurdering av hvordan fremtidige krav fra ulike grupper skal behandles. Det er uttalt at det i utgangspunktet bør være en høy terskel for å utvide billighetserstatningsordningen.

Forståelse og medfølelse koster som kjent ingenting. Høye terskler er jo også etterhvert sosialistenes modus operandi i velferdssamfunnet. Les hele komiteens merknader her.

Dette er en del av Norges skam. Kanskje vi snart bør ta denne saken opp på ny? De fleste det gjelder er jo allerede døde. Og betaler vi med knapper og glansbilder igjen, bør det vel finnes penger på et eller annet budsjett. Mitt forslag er at det samtidig arrangeres en æresfest med gratis mat og børst til stortingsrepresentantene fra AP og SV, samt arrangeres foto-opportunities, så får de også noe ut av det.