Julepresang til det norske folk fra Norge AS

Julepresangen fra den norske stat til det norske folk dette året ble altså 500 000 tonn ekstra CO2 utslipp fra produksjonskipene til BP på Skarv feltet. Kilde. Dette kommer på toppen av andre utslippsøkninger knyttet til petroleumsindustrien, deriblant 100 000 tonn CO2 fra testanlegget på Mongstad.

Skal dette tas igjen andre steder kan vi se frem til ekstra høye avgifter på drivstoff eller bilhold i fremtiden. I tillegg til at prisen på strøm vil gå opp. Delvis fordi vi skal betale CO2 avgifter på CO2 fri vannkraft.

Alt dette fordi folkets behov ikke blir ivaretatt - men kapitalen i oljeindustrien får gjøre som de vil. President Bush blir skarpt kritisert for å ta hensyn til økonomiske forhold, men det er ingen som er så i lommen på storkapitalen som det norske storting - når oljeselskapene sutrer om kostnader, så får de det som de vil. Konsesjonene sitter løst, og regelverket favoriserer oljeindustrien i forhold til ny industri etablering. Noen har tydeligvis bedre kontakter og lobbyister enn andre. Hovedsaken ser ut til å være å profilere oss politisk som et miljøland mens en i virkeligheten ikke iverksetter andre tiltak enn de som gir mer penger i statskassen (les avgifter og petroleumsproduksjon).

Det fornuftige er å innse at oljeindustrien må bli pålagt et minimum av de samme kostnader som privatpersoner i forhold til CO2 utslipp. Du og jeg og jørgen hattemaker kan i liten grad velge utslippsnivå på privatbilen for eksempel - det er stort sett bestemt av tilrettelagt teknologi (bensin og diesel) og økonomiske forhold. Alikevel skal en straffes økonomisk for å ha for dårlig råd til å kjøre annet enn en eldre bil eller for at det ikke finnes nasjonale opplegg for alternative teknologier.

Oljeindustrien hadde lett blitt utkonkurrert av alternative teknologier hvis de hadde blitt pålagt disse avgiftene direkte, og teknologimiljøene og kapitalmiljøene hadde derfor lagt opp strategien annerledes - de hadde satset på utslippsfri teknologi istedet for å svine til verden videre. Alt er taima og tilrettelagt av de politiske miljø - som til tross for retorikk velger å spille på lag med karbonmafiaen i ett og alt. Det er der politisk makt og lettjente penger ligger. Basen for politisk makt ligger som kjent i skattlegging av folket - to fluer i en smekk.

Desto viktigere blir det å love pseudo-løsninger som CO2 deponering. Som i virkeligheten bare blir foretatt sterkt subsidiert av skattebetalernes penger og der oljemiljøene tjener på det.

Mener en noe med alt snakket om miljø - så gir vi gradvis opp oljeindustrien og bygger oss inn i fremtiden ved å iverksette ny teknologi . Det er eneste logiske løsning. Men det forutsetter at vi slutter å subsidiere petroleumsindustriens utslipp.

Kald skulder?

Onar Åm, teknolog, forfatter og klimaskeptiker, spår et vendepunkt i klimadebatten i 2008.

Han mener vi har hatt en svært kald avslutning på 2007 - selv om vi har tegn på at nordpolen smelter for første gang på 55 millioner år - og at vi har regn og plussgrader omkring årskiftet - Åm er tydeligvis tynnkledd hvis han fryser. Han burde faktisk være gammel nok til å huske at vi engang hadde gode sjanser for snø til jul.

Verden gjør imidlertid ikke som Åm vil. Fordi slik ser grafene ut:


Den generelle trenden går ikke akkurat mot bikkjekaldt... Faktisk så var første halvdel av 2007 det nest varmeste halvåret som noensinne er målt. En eventuell dipp mot det kaldere på slutten av året vil uansett ikke være statistisk signifikant.

Det er imidlertid riktig, som Åm påpeker, at vi kan få en mulig reduksjon i temperatur på grunn av solens solflekksyklus - men det er i så fall en midlertidig reduksjon - og det vet Åm godt. At han skriver: Faktum er at solen nå er inne i sin roligste periode, kanskje siden begynnelsen av 1800-tallet, den gang da Themsen bunnfrøs - er jo nettopp et argument for at hvis det alikevel er så varmt som det er - så er jo faktisk effekten av global oppvarming undervurdert. Vi burde jo logisk sett hatt det kaldere enn vi har det hvis forholdene var de samme som på begynnelsen av 1800 tallet - forutsatt at det altså ikke eksisterte noen global oppvarming. Men vi ser ingen ny liten istid. Foreløpig - vil kanskje klimaskeptikerne si.

Problemet er uansett at den lille istiden ikke har noe med dagens temperatur å gjøre overhodet. Faktisk så er det lite som tyder på at Themsen frøs på grunn av lav solaktivitet - hovedeffekten er påvist å være variasjoner i golfstrømmen. Å kontinuere misforståelsen at det skyldes solflekksykelen er imidlertid hendig for klimaskeptikere - saken med den lille istid har jo lenge vært en av deres hovedargumenter. Et argument har også vært at denne "istiden" ikke har vist på temperaturmålingene som er grunnlaget for klimaforskningen - en ser da bort fra at denne lille istid lenge har vært ansett som en lokal hendelse som ikke ville bli fanget opp av tallmaterialet - helt som forutsett av klimaforskere - og også indikert av forskningen omkring golfstrømmen.

En annen fanesak som Åm nevner er iris-effekten. Kort fortalt (og overforenklet) er dette en teori som går ut på at hvis jordens atmosfære varmes opp - så vil skydekket trekke seg sammen og slippe mer varme ut til verdensrommet (teorien forutsetter faktisk global oppvarming i utgangspunktet). Dette er en teori først lansert av Richard Lindzen i 2001. Flere studier har tilbakevist teorien, selv om noen studier faktisk viser en effekt. Iris effekten blir uansett størst ved ekvator og i tropene.

Det er idag få forskere som tror høyere temperatur gir mindre skydannelse - det er en generell fysisk regel at høyere temperatur gir økt luftfuktighet - større skydannelse og mer regn. Observasjoner har da også faktisk vist at lokale temperaturøkninger har gitt mer skydekke - ikke mindre. Å si at Iris-effekten "fjerner det aller meste av drivhus-effekten" blir derfor spekulativt. I beste fall er det usikkert hvor stor effekt den har - i verste fall eksisterer den ikke på globalt nivå. Og i og med at en slik effekt beviselig IKKE har begrenset den oppvarming vi har hatt de siste hundre år (se tidligere graf) - må en spørre seg når effekten eventuellt skal gjøre seg gjeldende andre steder enn i teorien.

Åm sier videre at: Alle klimaforskere er enige om den globale oppvarmingen skal være 2-3 ganger større høyt oppe i atmosfæren enn nede ved bakken. Realiteten er at bakken varmes opp like raskt eller raskere enn atmosfæren. Dette indikerer at noe annet enn drivhuseffekten er årsaken til den observerte globale oppvarmingen.

I 2006 uttalte imidlertid for eksempel US Climate Change Science Program:
"For recent decades, all current atmospheric data sets now show global-average warming that is similar to the surface warming." Kilde. Og budskapet dengang var at dette FORSTERKET bevisene for global oppvarming. Uansett - i den senere tid er det påvist at temperaturen i stratosfæren faktisk går ned - og at dette skyldes økte mengder vanndamp som isolerer mot varme fra lavereliggende atmosfæriske lag og altså bidrar til drivhuseffekten. Kilde. Ikke bare viser det seg at en slik utvikling faktisk er skadelig for ozonlaget - men det indikerer i tillegg økt nedbryting - og altså økt forekomst - av metan (også en drivhusgass) - er i tillegg en sterk indikator for global oppvarming - og indikerer dessuten at den før omtalte iris effekten er liten. Luftfuktigheten går generellt opp - ikke ned.

Åm gjør et poeng av at det eksisterer feilmarginer i kildene til datamålinger for overflatetemperaturen. Det er helt korrekt - og det har da også vært gjenstand for mye omtanke blant klimaforskere. Det er faktisk svært sannsynlig at kildematerialet er dårlig. Feilmarginer vil derfor eksistere. Men selv om dette er tilfelle - og skyldes at for eksempel bakkestasjoner for måling av temperatur er tiltenkt brukt til meteorologiske formål - ikke klimaformål - så bygger heldigvis mer og mer datamateriale på satelittmålinger. Og selv om det er korrekt at mange måledata er feil på grunn av byvarmeøyeeffekten (lokal oppvarming på grunn av nære storbyer) - så skal det mye til for å anta at en slik lokal effekt også er ansvarlig for dette:


"The sea ice cover this year has reached a new record low," says Mark Serreze, senior research scientist at the U.S. National Snow and Ice Data Center in Boulder, Colo. "It's not just that we beat the old record, we annihilated it."

Den arktiske iskappe er drastiskt redusert. Nordvestpassasjen er åpen. Polområdets islag er nå bare en (1) meter tykt - og det ventes videre nedsmelting på grunn av økt havtemperatur til neste år. Det verste er at det nå også finnes indikasjoner på at begge polene smelter. Klimaskeptikerne har jo faktisk rett på et punkt: Det er fullt mulig å ta feil. Uheldigvis viser det seg at feilen igjen og igjen går i samme uheldige retning. "Klima-alarmistene" er for konservative. En hadde trodd at nedsmeltingen av antarktis ikke ville begynne før om lang tid. Det var feil. Fremdeles ser det ut som om vår olje-velfødde generasjon vil unngå de fleste problemstillinger. Men er vi så egoistiske at vi ikke bryr oss om de neste generasjoner?

Jeg er enig med Onar Åm på ett punkt - 2008 kan være et vendepunkt i klimadebatten. Et år da verden innser alvoret i situasjonen ut i fra reelle observasjoner og effekter og avslutter krangelen om måleavvik, teoretiske spissfindigheter og politisk polemikk.

Miljøbløff som svir

Det norske folk er utsatt for en miljøbløff som svir. Den svir fordi det er et svik i forhold til miljøet. Den svir fordi det beviser våre politikeres lempfeldighet med sannheten. Den svir fordi som så alltid så favoriseres de store kapitalmiljøer mens den vanlige mann og kvinne får tredd ned over seg avgifter og "liksomholdninger" uten ankemuligheter.

Månelandinger og CO2 rensing snakkes det mye om, og egenrosen florerer. Sannheten er derimot en annen. Ikke bare har det vist seg at det ikke blir rensing på Mongstad fra første dag som lovet, men at det stasjonære gasskraftverket på Tjeldbergodden droppes til fordel for de "midlertidige" mobile. Det er ikke lønnsomt å bygge nytt. I det hele tatt burde det vært tenkt på dette i utgangspunktet. CO2 rensing vil aldri bli lønnsomt. Ikke før en har drevet opp energiprisene vesentlig. Hele gasskraftverksatsingen er en bløff fra oljebransjen og regjeringen for å styrke fossilenergimiljøene. Punktum. Miljøsatsingen var nok bare et argument for å forklare hvorfor StatoilHydro og Shell i det hele tatt kunne få konsesjon til å drive gasskraftverkene og utvide sin virksomhet uten å bli kritisert for mye i disse miljøverntider.

Sterkt forurensende gasskraftverk - som i utgangspunktet skulle være midlertidige - blir nå stående på ubestemt tid. Denne miljøbløffen kommer til å svi mer enn i forhold til regjeringens troverdighet - som i miljøsaker nå burde ligge på nullpunktet - for i og med at samme regjering ønsker forpliktende reduksjoner i utslipp av CO2 og nekter å gjøre noe med største synder - den nasjonaliserte oljenæringen - så blir det nok deg og meg som får ta byrden igjen. I form av dyrere biler, drivstoff og strøm. I den tro at det fungerer...

Vi hører også at Sverige knuser Norge på miljøimage. Sannheten er imidlertid at vi egentlig aldri har vært gode på miljø. Gro som "verdens miljøvernminister" og en voldsom satsing på CO2 avgifter har - egentlig som forventet - ikke hatt effekt. Våre utslipp har ikke engang stabilisert seg. Alt dreier seg om propaganda og en tro på den politiske alternative virkelighet som øyensynlig befinner seg i en annen dimensjon. Del av dette Univers er det ihvertfall ikke.

Salt i sårene er det da også at Danmark har fått til en eksepsjonell satsing på vindmøller, og at Sverige nå satser på bølgekraft. Vår satsing på fossil gasskraft og renseteknologi som alle vet blir dyr - om den i det hele tatt blir tatt i bruk - vitner om hvor langt etter virkelighetens verden vår "månelanding" er.

Vårt månelandingsprosjekt har alle tegn til å være en emulering av det første menneskelagde objekt som "landet" på månen - Luna 2. Sonden var designet til å krasjlande og bli tilintetgjort i prosessen. Så også med Norges CO2 satsing. Og så har vi alle gått og trodd at Jens Stoltenberg snakket om myklandinger som i Apollo prosjektet? Så feil kan en ta.

Brett melkekartonger som aldri før. Slå av lyset på do. Kjør mindre bil. Så kan vi redusere Norges merutslipp med en prosent av de økte utslippene fra fossilenergi-mafiaen neste år.

Det vanker nok store bonuser der - så flinke de har vært til å rundlure oss. På den annen side så har de etterhvert stor erfaring med nettopp det.

Norske politikere bør avgiftsbelegges

Våre politikere er den største trussel mot miljøet. Med vitende og vilje har de samtlige gått inn for en oljebasert økonomi som de selv nå mener er farlig. Finansminister Kristin Halvorsen er den eneste som har sett et glimt av lyset i og med at hun har forstått at olje i seg selv er selve trusselen. Alikevel ser hun ingen grunn til at Norge skal redusere oljeutvinningen. Kanskje en dag. Når vi ikke tjener mer penger på det...

Som alltid er det nok befolkningen som skal ta belastningen. Og de fattigste skal tynes mest. De som nettopp IKKE har fete jobber i oljeindustrien eller nyter godt av de skyhøye lønningene oljeøkonomien skaper.

Høyre har fått for seg at mer regressive skatter er veien å gå. Slik at alle kan være med på dugnad for miljøet. Ved å spise mindre.

Eller kanskje det bare er det at de har fått med seg at å bedrive litt liksom-miljøvern kanskje gir uttelling i disse tider?

De har tydeligvis ikke fått med seg at lønnsoppgjørene stadig når nye høyder og truer med å kvele både sykehus og kommuner og sosialbudsjetter. Ja - for ingen trenger vel meg for å fortelle dem at problemstillingene som plager helsevesenet og kommunene er de samme som er forbundet med høye trygdeutbetalinger i Norge og også er knyttet til oljeøkonomiens forbannelse - rikdom uten substans.

Og selv om Bjarne Håkon huffer og puffer mot de fattigste som ulven i eventyret, lurer han vel ikke en kjeft. Eller gjør han det?

Flertallet vil nok uansett spise mer enn godt er selv om skattene økes. Faktisk må regressive skatter økes så mye at de fattigste helst bør dø før slike skatter begynner å true den feite middelklassen. Og skjemmevettet eksisterer som kjent ikke lenger. Avgifter ropes det. Vi redder verden med avgifter. Så lenge flertallet har god råd til dem er jo alt helt fett asse....

Al Gore beviste nylig for verden at han tross alt er en politiker. Han ønsker også mer skatter. Alt kan styres med skatter mener politikere. Vi har da verktøykasse! Selv om CO2 utslipp for privatpersoner her på berget er skattlagt til langt over biltaket allerede. De eneste som ikke betaler CO2 avgifter er de som produserer jævelskapen. De samme som nekter å bygge ut alternativ infrastruktur. Den Norske Stats Karbonindustri AS. Fremtiden skal tydeligvis bygges på tomme verdier og skatter.

Avlat gjennom kvoter kjøper vi oss imidlertid. Så lenge det betyr at andre må redusere sine utslipp og ikke vi. Fett asse...

Jeg foreslår derfor en avgift på politikere. Ikke en CO2 avgift. En ubrukelighetsavgift. Og foreslår at Nobelkomiteen gir de samme politikere årets idiotpris. Fordi de i så mange år har levd i sine ibenholtstårn så altfor langt fra virkelighetens verden.

På trynet inn i fremtiden?

Onar Åm er for å gå på med krum hals mot fremtiden - kjøre på - gi full gass - se dypt inn i navlen - sett skylappene på - alt går bra til slutt. Slik det gjør i de fleste Hollywood filmer...

Åm har skrevet en bok, og en borgerkronikk om emnet klimatrussel. Eller manglende sådan. Jeg tar her for meg sistnevnte. Fordi propaganda og forvrengt logikk ikke bør stå uimotsagt. Selv når det kommer fra et selverklært geni.

Argument en: Rettsikkerhet. Onar Åm bruker prinsippet om rettsikkerhet for å kritisere miljøtiltak. Føre var prinsippet bryter med rettsikkerheten til individet, mener han.

Først og fremst roter Åm med begrepene her. Det er vår sivilisasjon som legger opp til bruk av fossile energikilder - ikke enkeltindividet. Jeg tror enkeltindivider flest ville vært storfornøyd med å få en infrastruktur som gir muligheten for miljøvennlige energikilder. At systemet per idag ikke legger opp til dette gir snarere et press på enkeltindividet til å måtte underkaste seg et fossilenergi-regime som både forurenser med giftstoffer og gir utslipp av klimagasser.

All argumentasjon etter føre var prinsippet må uansett forkastes på prinsipiellt grunnlag, mener Åm. Den enkelte er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Med andre ord - det er ikke lov å tenke fremover og bruke sunn fornuft. Chamberlain bør derfor være en av Åms helter. Han brukte jo dette prinsippet til fulle i sin politikk mot Nazi Tyskland. Hitler var - uansett hvordan en kunne tolke hans handlinger og retorikk - uskyldig inntil det motsatte var bevist. Altså inntil det var for sent.

Igjen blander Åm rettsprinsipper tenkt å beskytte enkeltindividet sammen med prinsipper om politiske veivalg. Skulle en følge prinsippet om at alle veivalg må bevises rettslig sitter vi igjen med null mulighet for politisk styring. Selv om det selvsagt ikke finnes bevis for at dette gir best resultat heller. Vi bør med andre ord kun handle uten å tenke? Uten å etterstrebe en fornuft i våre handlinger basert på en, riktignok ofte subjektiv, fortolkning av virkeligheten?

Argument to: Føre var i praksis. Åm bruker et eksempel med tiltak for sikkerhet på fly. Dette er selvsagt en feilaktig analogi uavhengig av om slike tiltak gir seg til tider fjollete utslag. Vi vet at terrortrusselen finnes, men at det store flertallet selvsagt er uskyldige. I forbindelse med utslipp av klimagasser og forurensing er imidlertid alle skyldige i utgangspunktet. Saken koker dermed ned til at vi vet vi gjør noe med potensielle store konsekvenser. Åms argument baserer seg derfor på velkjent misledende (men ofte effektiv) debatt-teknikk. Bruk av feilaktige analogier for å villede publikum.

Argument tre: Aktoratets troverdighet. Igjen leker Åm at vi er i rettsalen. Der er det ofte slik at det står påstand mot påstand, og selvsagt skal rettsikkerheten til tiltalte ivaretas. Imidlertid er det slik at Åm, som så mange andre, enten har misforstått vitenskapens premisser, eller så bruker han bevisst slike gjengse misforståelser til å forkludre en debatt. Vitenskap leverer nemlig sjelden absolutte sannheter. Den vitenskapelige prosess er en kontinuerlig tilnærming til problemstillinger, og svært få ting kan bevises med absolutt sikkerhet. En teori er i vitenskapens verden svært sannsynlig korrekt, men kan aldri bevises!

Imidlertid er det slik at svært få (om noen) påstår at CO2 ikke er en drivhusgass. Det er også velkjent at metan og lystgass er drivhusgasser - begge høyt oppe på listen over menneskelige utslipp - og at for eksempel sot fra industri og skogbrenning øker nedsmelting av ismasser på grunn av økt varmeabsorbsjon. Usikkerheten ligger i hvor rask og hvor stor effekt vi får av slike utslipp. I og med at vi allerede rent empirisk observerer vesentlig nedsmelting av ismasser er det nok de forskere som ikke ennå vedkjenner seg at en menneskeskapt drivhuseffekt eksisterer som har et forklaringsproblem.

En påstår her en verdensomspennende vitenskapelig dekkoperasjon - en konspirasjon - og det påstås at forskere hverken har kompetanse innen statistikk eller vitenskapelig forutsigelse. Håper Åm tar konsekvensen av dette og aldri bruker moderne teknikk - i og med at han tydeligvis ikke har tro på at det generelt eksisterer teknisk eller teoretisk kompetanse.

Denne kritikken er dessuten påfallende i og med at de konkurrerende teorier til den faktiske issmeltingen til nå har feilet absolutt. Det er påvist at temperaturøkningen har lite til felles med de naturlige temperatursvingninger - teorien om økt solaktivitet er tilbakevist - og argumenter som at menneskelige utslipp bare er noen få prosent av de naturlige utslipp og derfor uvesentlige - er også basert på direkte feilaktig forståelse av de naturlige prosesser. De naturlige prosesser er nærmest per definisjon i balanse - menneskelige utslipp ødelegger denne balansen på en kumulativ måte. I tillegg kommer det faktum at høyere temperatur øker utslippene av naturlig forekommende metan og øker humiditeten i atmosfæren. Vanndamp er faktisk en større bidragsyter til drivhuseffekten enn Co2.

Ikke bare er skeptikerne ute av stand til å levere alternative teorier - det ser også ut til at det råder en nærmest kreasjonistisk tankegang i miljøene. En tror - men vet ikke. Men en overbeviser seg selv om at egentlig er dette å vite.

Vitenskap handler derimot om å tilnærme seg en problemstilling. Og samtlige teorier omkring global oppvarming er åpne for videre forskning - som all vitenskap er. Med mindre en altså tror på den tilnærmet globale forskerkonspirasjon. Onar Åm er imidlertid velkommen til å kullkaste alle eksisterende teorier så lenge han kan backe dem opp med god nok bevisførsel.

At Al Gores film "An Inconvenient Truth" blir beskrevet som propaganda viser også problemstillingen i kritikken her. Filmen er IKKE klassifisert som propaganda i betydningen at dens konklusjoner er "feil", som Åm prøver å antyde, men fordi den er utsatt for samme type lovgivning som gir ekstremister og religiøse fanatikere rett til å hevde at utviklingslæren er feil, og å hevde at en pseudo-vitenskap som kreasjonisme skal sidestilles. I det lys blir fremstillingen i Åms kronikk på grensen til det uredelige.

Argument 4: Konsekvensanalyse. Her hevdes det at bruken av fossile energikilder og annen forurensende industri har gitt og vil fortsette å gi fordeler - først og fremst materielle. Det er imidlertid en absolutt misforståelse å tro at bruken av mer miljøvennlig teknologi betyr en total ødeleggelse av vår sivilisasjon og mer fattigdom, dårligere helse, mindre velstand og så videre. Faktisk er det jo slik at hvis Åm har rett går vi en særdeles uvennlig fremtid i møte - lagrene av fossil energi er aldeles ikke uendelige og vi ser allerede at ressursene har nådd sin topp. Sannheten er jo at manglende satsing på ny teknologi gir en absolutt sikker kollaps i verdensøkonomien. Men ikke alle tenker lenger enn til navlen...

Argument 5: worst case. Her hevdes det at siden vi allerede ikke kan unngå 2-3 graders oppvarming (merkelig nok godtar Åm denne prediksjon fra de ellers så ubrukelige forskere), så er det nytteløst å gjøre annet enn å iverksette tiltak for å begrense skadene. At vi bør iverksette tiltak for å begrense skadevirkninger av global oppvarming er korrekt. At vi bør fortsette å slippe ut drivhusgasser slik at skadene blir maksimale er imidlertid ikke like smart. Å redde verden med maksimal økonomisk vekst basert på fossile energikilder er verre enn å pisse i buksa for å holde seg varm. Ny teknologi er jo nettopp det som uansett vil være nødvendig i fremtiden. Men noen tror ennå at status quo kan opprettholdes. Peak oil og global oppvarming sier noe annet.

En annen sak er at selv om worst case ikke er sannsynlig hvis vi begrenser våre utslipp, blir det jo nettopp mer og mer sannsynlig desto lenger vi opprettholder veksten basert på nettopp fossil energi. Og ikke en kjeft i verden vet ennå når vektskålen tipper for langt over - heller ikke Åm. Medisinen om å ta på skylappene er derfor i beste fall risikabel - i verste fall katastrofal.

Argument 6: Irreversible klimaendringer. Ingen forsker har påstått at vi står overfor irreversible klimaendringer slik som Åm påstår. Selv om det kanskje kan se slik ut i media. Imidlertid vil klimaendringer på grunn av økte mengder klimagasser vare i hundrevis av år, fordi den naturlige absorbsjon av disse gassene tar lang tid, og variasjoner utover det normale er derfor noe vi må leve med i mange generasjoner. At vi om en 50 - 100 år, ifølge Åm, på en "billig og uproblematisk måte" kan fjerne CO2 fra atmosfæren er i beste fall optimistisk - og uansett med all sannsynlighet svært energikrevende. Fysikkens lover blir neppe omskrevet vesentlig i dette tidsrommet. Og selv om det blir mulig; hvem skal ta regningen? Uttrykket "å skite i eget reir" er uansett dekkende. Klart en kan rydde opp - men det er enklere og billigere å unngå behovet.

Åm hevder han krever vitenskapelig etterrettelighet, men påroper selv science fiction aktig ikke-eksisterende teknologi som redningen. Et annet moment er at selv om vi skulle kunne fjerne CO2 fra atmosfæren er det irrelevant uten at vi samtidig fjernet vesentlige mengder metan som vil bli sluppet ut som en bieffekt av global oppvarming. CO2 er bare primeren for slike effekter. Åm kjenner tydeligvis ikke problemstillingen. Og det er kanskje ikke så rart med den politiske fokus på CO2 og det unyttige avgiftsgildet.

Argument 7: Befolkningsvekst. Lav befolkningsvekst er korrelert med høy økonomisk vekst, derfor må vi kjøre på som før for å oppnå maksimal økonomisk vekst og minimal befolkningsvekst, ifølge Åm. Men eksisterende fossile energikilder vil ikke kunne gi den fattigere del av verden økonomisk vekst særlig langt inn i fremtiden. Bare satsing på fornybar og bærekraftig vekst kan gi det. Reduserte CO2 utslipp i fremtiden vil ikke komme på grunn av befolkningsstabilisering, men etter alt å dømme på grunn av mangel på fossile energikilder.

I tillegg kommer det irriterende faktum at verdens fattigste land til tross for stor befolkning har vesentlig mindre utslipp per capita enn industrialiserte land. Eventuell vinning i form av mindre befolkningstilvekst vil med andre ord gå opp i spinningen forutsatt at de emulerer vår bruk av fossil energi.

Argument 8: Bærekraftig utvikling. Bærekraftig utvikling basert på ikke bærekraftige eller fornybare energikilder er veien å gå i følge Åm. Enough said... Dessuten - før eller siden får vi uansett en meteoritt i hodet, og bare vekst kan redde oss. Forutsetningen for at fossile energikilder skal redde oss er i så fall at nettopp det skjer innen de første 50-60 år. Etter den tid har vi hverken olje eller gass igjen, og ifølge Åms argumentasjon er vi da altså prisgitt meteorittene som kanskje kommer i morgen eller om femti millioner år uansett. Enough said...

"Sammen utgjør argumentene solide argument mot klimatiltak. De taler for frikjennelse av menneskene og full gass inn i fremtiden". Påstår Åm.

En fremtid der altså klimaeffektene blir maksimale fordi vi vil slippe ut maksimalt med klimagasser. En fremtid som uansett må takle disse klimaeffektene uten energioverskuddet fra fossile drivstoff fordi vi allerede har passert Peak Oil og snart har nådd toppen også når det gjelder gassproduksjon. En fremtid basert på den gamle barneleken: "Vi går rett på - samme hva vi støter på"...

Jo det er smart...

Velferdssamfunnets robusthet?

Bjarne Håkon Hanssen er i disse dager svært bekymret over at Norge mangler arbeidskraft. Det bør han være. Men i sitt elfenbenstårn og blant sine politikerkollegaer i liksomverdenen på Stortinget har han ikke lenger utsyn over den virkelige verden et sted langt der nede. Alt blir nok så smått sett fra høyden.

Klart Norge mangler arbeidskraft. Vi bygger jo alt det remmer og tøy kan holde i olje-rusen. Vi flytter jo mer papir på offentlige kontor enn noensinne. Vi har et arbeidsmarked som er altfor godt vandt i et velferdssamfunn som baserer seg på velferd for de velykkede - ikke de som havner utenfor.

Med de støtteordninger som har eksistert en god tid nå, er det latterlig å tro at en arbeidsgiver skal ansette en delvis ufør UTEN en eller annen godtgjørelse fra staten. Systemet lyder godt, men har altså den bakdelen. Det hever drastisk den list som de svakeste må over. Mange refuserer - eller krasjer inn i hinderet med dunder og brak. Og det som skulle være en hjelp er blitt et hinder.

...så lenge hjelpen av storsamfunnet blir sett på som uønsket - og de som trenger hjelpen som uønskede...

Men det vil du aldri høre en politiker si. At noen er uønskede. Det er imidlertid det som er utgangspunktet for hele den offentlige debatt idag. Altfor mange er trygdet. Implisitt: de trygdede er uønskede. Vrir jeg det for langt? Legger jeg ord i Statsrådens munn? Jeg vil påstå at jeg ikke gjør det. Og Bjarne Håkon Hanssen gir meg ammunisjonen i hendene:

- NAV-kontorene er det viktigste tannhjulet i den viktigste utfordringen Norge står overfor, å sikre et velfungerende arbeidsmarked. Det sa arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen da han mandag åpnet NAV-kontoret i Røyken kommune i Buskerud. Kilde.

Men høres ikke dette bra ut da? Nei, det gjør ikke det. Ansvaret for et velfungerende arbeidsliv legges ikke på arbeidslivet - men på NAV - eller implisitt brukerene av NAV. For problemet i NAV er jo brukerene - som de ikke får ut i arbeidslivet. De ansatte på NAV er jo i arbeid de - så der går det på skinner....

Her uttaler en seg tydeligvis uten å ofre en tanke på hvorfor enkelte brukere ikke kommer tilbake til arbeidslivet. Det en konstaterer er at disse menneskene er et hinder for et velfungerende arbeidsliv. Og arbeidslivet og Bjarne Håkon og NAV og hele sulamitten er jo uangripelige og flinke - og hvis det er et problem så er det at folk ikke står opp om morran!!

Ja, det har jo Bjarne sagt.. med kulerunde øyne. Over opptil flere spaltemetre. Så han mente det sikkert. Uten å huske - den dagen ihvertfall - at prosentandelen av befolkningen i yrkesaktivitet er like høyt i Norge som i resten av Europa - vi plasserer bare mer mennesker over på andre trygder enn arbeidsledighetstrygd enn andre gjør. Men nå er det jo særnorskt å syte...

Men så er det altså ute av Pandoras boks. NAV er der for å sikre et velfungerende arbeidsliv. Flott at trygdekontoret forsvinner opp i alt dette og sannheten kommer for dagen. Arbeidslivet er det som berettiger NAVs eksistens. Ikke brukerene. Ikke tro et øyeblikk på at vi ønsker velferd for de som er uproduktive i effektivitetens og selvforherligens hjemland. Vi ønsker å sparke dem ut i arbeidslivet. Fysj som disse menneskene koster i kroner og øre! Fysj! Fysj! - Fysj!

Så er det jo et paradoks da at statistikk viser at de aller fleste trygdede og syke ønsker seg tilbake til arbeidslivet. Det er et paradoks at NAV ikke skal fungere som den hjelpende hånd som vi alle har betalt for gjennom en sosialistisk skattemodell - en slags pålagt sosial forsikring. Dette er snudd på hodet. Forsikringsselskapet Norge AS ønsker ikke lenger å ta risiko. Velferden trues. De velføddes velferd.

Så er det da også et paradoks at en ikke leter etter årsaken til problemstillingene. De er som kjent i hovedsak:

-Vi har for lite arbeidskraft.

-Mange er syke.

En forsøker å binde disse to problemstillingene sammen. Det er feil. Blir en syk og faller utenfor arbeidslivets rammer ligger ikke ansvaret for mangel på arbeidskraft på den syke. Ansvaret ligger da utenfor den personlige sfære og må plasseres på rammebetingelser i arbeidslivet. At samfunnet i tillegg bedriver en vill vekst inn i fremtiden på tross av advarsler om at verden snart ikke tåler mer vekst er heller ikke den gjengse NAV brukerens feil.

De problemstillinger som er virkelige - med all politisk retorikk, nytale og faglige skylapper tatt bort, er disse:

-Vi har utviklet et samfunn der arbeidskraften brukes vesentlig forskjellig fra tidligere tider. Et stort antall mennesker arbeider i administrative og ikke-verdiskapende jobber. Vi har også valgt å plassere store deler av arbeidstyrken vår innen petroleumsindustrien. Vi bedriver også en storstilet utbygging av større anleggsprosjekter. Det nytter ikke å late som om dette ikke har konsekvens for andre samfunnsområder. Vi kan ikke ha kaken og samtidig spise den.

-Vi har et samfunn der det viser seg at et stort antall mennesker blir syke av tildels hardt og fysisk belastende arbeid og tildels kjemisk skadelig arbeid - syke nok til at arbeidslivet definerer dem som ubrukelige. Hva NAV definerer er da i denne sammenheng uvesentlig. En leier altså heller inn polakker enn å ansette arbeidshemmede. Løsningen her ligger ikke hos den enkelte trygdede, men er en systemfeil. Eller ikke - alt etter hvordan man definerer det. Spørsmålet er om næringslivet skal få søke størst mulig effektivitet og om staten skal ta kostnadene. Spørsmålet er, men burde ikke være: Skal de svakeste ta ansvar for nasjonal ønsket politikk? Skal ansvaret, skylden og skammen legges over på enkeltindividet for at storsamfunnet skal kunne sove godt om natten?

Årlig dør det 800 - åttehundre - mennesker av yrkesrelaterte skader eller sykdommer. Antallet uføre og ødelagte mennesker per år er selvsagt vesentlig høyere. Og har en kumulativ effekt. Antallet sykedøgn tilskrevet yrkessykdommer eller skader er selvsagt også vesentlig. Hvorfor er det ingen innsats her? Hvor blir tiltakslysten av når det gjelder virkelige og vanskelige problemstillinger? NAV kan knapt kalles et vesentlig bidrag til å løse slike forhold. Selv den dyktigste saksbehandler kan ikke vedta at slikt opphører.

Hvordan kan vi leve med et system som istedet for å tale brukerene sin sak skal gå politikerenes ærend og være et verktøy for et velfungerende arbeidsliv - presumtivt i betydningen enda mer effektivt? Hvordan kan vi tro at et politisk maktapparat kan fungere uten å støtte seg på fagmiljøer som på politisk uavhengig vis kan opparbeide kompetanse innen sitt virkefelt? Hvordan kan vi i det hele tatt tro på politisk detaljstyring? Over alt hvor det gjelder (les: hvor det er snakk om å tjene penger) har en jo for lengst oppgitt slike fremgangsmåter.

Er de uproduktive så lite verd at ingen bryr seg? Er NAV systemet så fattig på kompetanse at det må underlegges politiske femårsplaner? Er politikkens behov for fanesaker og symbolpolitikk så viktig at samfunnet aksepterer et system som i stor grad bryter mennesker ned istedet for å gi dem hjelp? Skal de svakeste ofres i maktspillet og kappgangen mot målet om de største symbolsakene og den mest slående retorikken?

Skal de syke ta ansvaret også for "velferdsamfunnets robusthet"? I så fall har velferdssamfunnet allerede forlist.

Eikemo saksøkt

Jon Eikemo er saksøkt for 10,7 millioner kroner. I sin naivitet overlot han til initiativtaker og utbygger å undersøke om det var mulig å bygge småkraftverk på gården og om det fantes eventuelle heftelser.

Det gjorde det. Fossen var eid av BKK. Utbygger sjekket ikke dette - Eikemo visste det ikke - og utbygger velger nå å kreve Eikemo for tap av fremtidig inntekt og for den arbeidsinnsats som allerede er nedlagt.

– Jeg hadde skjøte på gården og ba ham om å sjekke om det var eventuelle andre ting. Hvis vi ikke kan tro på folk, da blir vi jo alle kynikere, og hvordan skal det gå da, spør Eikemo.

Og har selvsagt rett. Problemet er at Eikemo lever i feil tidsalder. Han lever i en tid da muntlige avtaler var like mye verdt som skriftlige og i en tid da man kunne stole på mennesker.

Utbygger har her ikke gjort jobben han muntlig forpliktet seg til. Desverre ser jeg det ikke som umulig at Eikemo uansett vil sitte igjen med milliontap uansett hva retten kommer frem til. Bare saksomkostningene kan bli store.

Eikemo er naiv. Men jeg skulle gitt mye for å leve i den verden han lever i.

-Trur eg...

-Nei..veit eg...