Bjarne Håkon Hanssen er i disse dager svært bekymret over at Norge mangler arbeidskraft. Det bør han være. Men i sitt elfenbenstårn og blant sine politikerkollegaer i liksomverdenen på Stortinget har han ikke lenger utsyn over den virkelige verden et sted langt der nede. Alt blir nok så smått sett fra høyden.
Klart Norge mangler arbeidskraft. Vi bygger jo alt det remmer og tøy kan holde i olje-rusen. Vi flytter jo mer papir på offentlige kontor enn noensinne. Vi har et arbeidsmarked som er altfor godt vandt i et velferdssamfunn som baserer seg på velferd for de velykkede - ikke de som havner utenfor.
Med de støtteordninger som har eksistert en god tid nå, er det latterlig å tro at en arbeidsgiver skal ansette en delvis ufør UTEN en eller annen godtgjørelse fra staten. Systemet lyder godt, men har altså den bakdelen. Det hever drastisk den list som de svakeste må over. Mange refuserer - eller krasjer inn i hinderet med dunder og brak. Og det som skulle være en hjelp er blitt et hinder.
...så lenge hjelpen av storsamfunnet blir sett på som uønsket - og de som trenger hjelpen som uønskede...
Men det vil du aldri høre en politiker si. At noen er uønskede. Det er imidlertid det som er utgangspunktet for hele den offentlige debatt idag. Altfor mange er trygdet. Implisitt: de trygdede er uønskede. Vrir jeg det for langt? Legger jeg ord i Statsrådens munn? Jeg vil påstå at jeg ikke gjør det. Og Bjarne Håkon Hanssen gir meg ammunisjonen i hendene:
- NAV-kontorene er det viktigste tannhjulet i den viktigste utfordringen Norge står overfor, å sikre et velfungerende arbeidsmarked. Det sa arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen da han mandag åpnet NAV-kontoret i Røyken kommune i Buskerud. Kilde.
Men høres ikke dette bra ut da? Nei, det gjør ikke det. Ansvaret for et velfungerende arbeidsliv legges ikke på arbeidslivet - men på NAV - eller implisitt brukerene av NAV. For problemet i NAV er jo brukerene - som de ikke får ut i arbeidslivet. De ansatte på NAV er jo i arbeid de - så der går det på skinner....
Her uttaler en seg tydeligvis uten å ofre en tanke på hvorfor enkelte brukere ikke kommer tilbake til arbeidslivet. Det en konstaterer er at disse menneskene er et hinder for et velfungerende arbeidsliv. Og arbeidslivet og Bjarne Håkon og NAV og hele sulamitten er jo uangripelige og flinke - og hvis det er et problem så er det at folk ikke står opp om morran!!
Ja, det har jo Bjarne sagt.. med kulerunde øyne. Over opptil flere spaltemetre. Så han mente det sikkert. Uten å huske - den dagen ihvertfall - at prosentandelen av befolkningen i yrkesaktivitet er like høyt i Norge som i resten av Europa - vi plasserer bare mer mennesker over på andre trygder enn arbeidsledighetstrygd enn andre gjør. Men nå er det jo særnorskt å syte...
Men så er det altså ute av Pandoras boks. NAV er der for å sikre et velfungerende arbeidsliv. Flott at trygdekontoret forsvinner opp i alt dette og sannheten kommer for dagen. Arbeidslivet er det som berettiger NAVs eksistens. Ikke brukerene. Ikke tro et øyeblikk på at vi ønsker velferd for de som er uproduktive i effektivitetens og selvforherligens hjemland. Vi ønsker å sparke dem ut i arbeidslivet. Fysj som disse menneskene koster i kroner og øre! Fysj! Fysj! - Fysj!
Så er det jo et paradoks da at statistikk viser at de aller fleste trygdede og syke ønsker seg tilbake til arbeidslivet. Det er et paradoks at NAV ikke skal fungere som den hjelpende hånd som vi alle har betalt for gjennom en sosialistisk skattemodell - en slags pålagt sosial forsikring. Dette er snudd på hodet. Forsikringsselskapet Norge AS ønsker ikke lenger å ta risiko. Velferden trues. De velføddes velferd.
Så er det da også et paradoks at en ikke leter etter årsaken til problemstillingene. De er som kjent i hovedsak:
-Vi har for lite arbeidskraft.
-Mange er syke.
En forsøker å binde disse to problemstillingene sammen. Det er feil. Blir en syk og faller utenfor arbeidslivets rammer ligger ikke ansvaret for mangel på arbeidskraft på den syke. Ansvaret ligger da utenfor den personlige sfære og må plasseres på rammebetingelser i arbeidslivet. At samfunnet i tillegg bedriver en vill vekst inn i fremtiden på tross av advarsler om at verden snart ikke tåler mer vekst er heller ikke den gjengse NAV brukerens feil.
De problemstillinger som er virkelige - med all politisk retorikk, nytale og faglige skylapper tatt bort, er disse:
-Vi har utviklet et samfunn der arbeidskraften brukes vesentlig forskjellig fra tidligere tider. Et stort antall mennesker arbeider i administrative og ikke-verdiskapende jobber. Vi har også valgt å plassere store deler av arbeidstyrken vår innen petroleumsindustrien. Vi bedriver også en storstilet utbygging av større anleggsprosjekter. Det nytter ikke å late som om dette ikke har konsekvens for andre samfunnsområder. Vi kan ikke ha kaken og samtidig spise den.
-Vi har et samfunn der det viser seg at et stort antall mennesker blir syke av tildels hardt og fysisk belastende arbeid og tildels kjemisk skadelig arbeid - syke nok til at arbeidslivet definerer dem som ubrukelige. Hva NAV definerer er da i denne sammenheng uvesentlig. En leier altså heller inn polakker enn å ansette arbeidshemmede. Løsningen her ligger ikke hos den enkelte trygdede, men er en systemfeil. Eller ikke - alt etter hvordan man definerer det. Spørsmålet er om næringslivet skal få søke størst mulig effektivitet og om staten skal ta kostnadene. Spørsmålet er, men burde ikke være: Skal de svakeste ta ansvar for nasjonal ønsket politikk? Skal ansvaret, skylden og skammen legges over på enkeltindividet for at storsamfunnet skal kunne sove godt om natten?
Årlig dør det 800 - åttehundre - mennesker av yrkesrelaterte skader eller sykdommer. Antallet uføre og ødelagte mennesker per år er selvsagt vesentlig høyere. Og har en kumulativ effekt. Antallet sykedøgn tilskrevet yrkessykdommer eller skader er selvsagt også vesentlig. Hvorfor er det ingen innsats her? Hvor blir tiltakslysten av når det gjelder virkelige og vanskelige problemstillinger? NAV kan knapt kalles et vesentlig bidrag til å løse slike forhold. Selv den dyktigste saksbehandler kan ikke vedta at slikt opphører.
Hvordan kan vi leve med et system som istedet for å tale brukerene sin sak skal gå politikerenes ærend og være et verktøy for et velfungerende arbeidsliv - presumtivt i betydningen enda mer effektivt? Hvordan kan vi tro at et politisk maktapparat kan fungere uten å støtte seg på fagmiljøer som på politisk uavhengig vis kan opparbeide kompetanse innen sitt virkefelt? Hvordan kan vi i det hele tatt tro på politisk detaljstyring? Over alt hvor det gjelder (les: hvor det er snakk om å tjene penger) har en jo for lengst oppgitt slike fremgangsmåter.
Er de uproduktive så lite verd at ingen bryr seg? Er NAV systemet så fattig på kompetanse at det må underlegges politiske femårsplaner? Er politikkens behov for fanesaker og symbolpolitikk så viktig at samfunnet aksepterer et system som i stor grad bryter mennesker ned istedet for å gi dem hjelp? Skal de svakeste ofres i maktspillet og kappgangen mot målet om de største symbolsakene og den mest slående retorikken?
Klart Norge mangler arbeidskraft. Vi bygger jo alt det remmer og tøy kan holde i olje-rusen. Vi flytter jo mer papir på offentlige kontor enn noensinne. Vi har et arbeidsmarked som er altfor godt vandt i et velferdssamfunn som baserer seg på velferd for de velykkede - ikke de som havner utenfor.
Med de støtteordninger som har eksistert en god tid nå, er det latterlig å tro at en arbeidsgiver skal ansette en delvis ufør UTEN en eller annen godtgjørelse fra staten. Systemet lyder godt, men har altså den bakdelen. Det hever drastisk den list som de svakeste må over. Mange refuserer - eller krasjer inn i hinderet med dunder og brak. Og det som skulle være en hjelp er blitt et hinder.
...så lenge hjelpen av storsamfunnet blir sett på som uønsket - og de som trenger hjelpen som uønskede...
Men det vil du aldri høre en politiker si. At noen er uønskede. Det er imidlertid det som er utgangspunktet for hele den offentlige debatt idag. Altfor mange er trygdet. Implisitt: de trygdede er uønskede. Vrir jeg det for langt? Legger jeg ord i Statsrådens munn? Jeg vil påstå at jeg ikke gjør det. Og Bjarne Håkon Hanssen gir meg ammunisjonen i hendene:
- NAV-kontorene er det viktigste tannhjulet i den viktigste utfordringen Norge står overfor, å sikre et velfungerende arbeidsmarked. Det sa arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen da han mandag åpnet NAV-kontoret i Røyken kommune i Buskerud. Kilde.
Men høres ikke dette bra ut da? Nei, det gjør ikke det. Ansvaret for et velfungerende arbeidsliv legges ikke på arbeidslivet - men på NAV - eller implisitt brukerene av NAV. For problemet i NAV er jo brukerene - som de ikke får ut i arbeidslivet. De ansatte på NAV er jo i arbeid de - så der går det på skinner....
Her uttaler en seg tydeligvis uten å ofre en tanke på hvorfor enkelte brukere ikke kommer tilbake til arbeidslivet. Det en konstaterer er at disse menneskene er et hinder for et velfungerende arbeidsliv. Og arbeidslivet og Bjarne Håkon og NAV og hele sulamitten er jo uangripelige og flinke - og hvis det er et problem så er det at folk ikke står opp om morran!!
Ja, det har jo Bjarne sagt.. med kulerunde øyne. Over opptil flere spaltemetre. Så han mente det sikkert. Uten å huske - den dagen ihvertfall - at prosentandelen av befolkningen i yrkesaktivitet er like høyt i Norge som i resten av Europa - vi plasserer bare mer mennesker over på andre trygder enn arbeidsledighetstrygd enn andre gjør. Men nå er det jo særnorskt å syte...
Men så er det altså ute av Pandoras boks. NAV er der for å sikre et velfungerende arbeidsliv. Flott at trygdekontoret forsvinner opp i alt dette og sannheten kommer for dagen. Arbeidslivet er det som berettiger NAVs eksistens. Ikke brukerene. Ikke tro et øyeblikk på at vi ønsker velferd for de som er uproduktive i effektivitetens og selvforherligens hjemland. Vi ønsker å sparke dem ut i arbeidslivet. Fysj som disse menneskene koster i kroner og øre! Fysj! Fysj! - Fysj!
Så er det jo et paradoks da at statistikk viser at de aller fleste trygdede og syke ønsker seg tilbake til arbeidslivet. Det er et paradoks at NAV ikke skal fungere som den hjelpende hånd som vi alle har betalt for gjennom en sosialistisk skattemodell - en slags pålagt sosial forsikring. Dette er snudd på hodet. Forsikringsselskapet Norge AS ønsker ikke lenger å ta risiko. Velferden trues. De velføddes velferd.
Så er det da også et paradoks at en ikke leter etter årsaken til problemstillingene. De er som kjent i hovedsak:
-Vi har for lite arbeidskraft.
-Mange er syke.
En forsøker å binde disse to problemstillingene sammen. Det er feil. Blir en syk og faller utenfor arbeidslivets rammer ligger ikke ansvaret for mangel på arbeidskraft på den syke. Ansvaret ligger da utenfor den personlige sfære og må plasseres på rammebetingelser i arbeidslivet. At samfunnet i tillegg bedriver en vill vekst inn i fremtiden på tross av advarsler om at verden snart ikke tåler mer vekst er heller ikke den gjengse NAV brukerens feil.
De problemstillinger som er virkelige - med all politisk retorikk, nytale og faglige skylapper tatt bort, er disse:
-Vi har utviklet et samfunn der arbeidskraften brukes vesentlig forskjellig fra tidligere tider. Et stort antall mennesker arbeider i administrative og ikke-verdiskapende jobber. Vi har også valgt å plassere store deler av arbeidstyrken vår innen petroleumsindustrien. Vi bedriver også en storstilet utbygging av større anleggsprosjekter. Det nytter ikke å late som om dette ikke har konsekvens for andre samfunnsområder. Vi kan ikke ha kaken og samtidig spise den.
-Vi har et samfunn der det viser seg at et stort antall mennesker blir syke av tildels hardt og fysisk belastende arbeid og tildels kjemisk skadelig arbeid - syke nok til at arbeidslivet definerer dem som ubrukelige. Hva NAV definerer er da i denne sammenheng uvesentlig. En leier altså heller inn polakker enn å ansette arbeidshemmede. Løsningen her ligger ikke hos den enkelte trygdede, men er en systemfeil. Eller ikke - alt etter hvordan man definerer det. Spørsmålet er om næringslivet skal få søke størst mulig effektivitet og om staten skal ta kostnadene. Spørsmålet er, men burde ikke være: Skal de svakeste ta ansvar for nasjonal ønsket politikk? Skal ansvaret, skylden og skammen legges over på enkeltindividet for at storsamfunnet skal kunne sove godt om natten?
Årlig dør det 800 - åttehundre - mennesker av yrkesrelaterte skader eller sykdommer. Antallet uføre og ødelagte mennesker per år er selvsagt vesentlig høyere. Og har en kumulativ effekt. Antallet sykedøgn tilskrevet yrkessykdommer eller skader er selvsagt også vesentlig. Hvorfor er det ingen innsats her? Hvor blir tiltakslysten av når det gjelder virkelige og vanskelige problemstillinger? NAV kan knapt kalles et vesentlig bidrag til å løse slike forhold. Selv den dyktigste saksbehandler kan ikke vedta at slikt opphører.
Hvordan kan vi leve med et system som istedet for å tale brukerene sin sak skal gå politikerenes ærend og være et verktøy for et velfungerende arbeidsliv - presumtivt i betydningen enda mer effektivt? Hvordan kan vi tro at et politisk maktapparat kan fungere uten å støtte seg på fagmiljøer som på politisk uavhengig vis kan opparbeide kompetanse innen sitt virkefelt? Hvordan kan vi i det hele tatt tro på politisk detaljstyring? Over alt hvor det gjelder (les: hvor det er snakk om å tjene penger) har en jo for lengst oppgitt slike fremgangsmåter.
Er de uproduktive så lite verd at ingen bryr seg? Er NAV systemet så fattig på kompetanse at det må underlegges politiske femårsplaner? Er politikkens behov for fanesaker og symbolpolitikk så viktig at samfunnet aksepterer et system som i stor grad bryter mennesker ned istedet for å gi dem hjelp? Skal de svakeste ofres i maktspillet og kappgangen mot målet om de største symbolsakene og den mest slående retorikken?
Skal de syke ta ansvaret også for "velferdsamfunnets robusthet"? I så fall har velferdssamfunnet allerede forlist.
3 kommentarer:
Jeg gremmes fortsatt, uansett den kynismen som sniker seg inn med årene over hvordan Betong Bjarne og folk som han «misforstår» verden. De lever ikke i virkeligheten, men i en virkelighet konstruert av dem selv og/eller deres forgjengere. Dette gjelder uansett politisk parti eller type næringsliv.
Jeg har hatt noen runder med NAV siden mai måned! De klapper meg på hodet slik de gjør med en hund! De sier at jeg må være optimist, og at jeg ikke kan vente meg arbeid på dagen når jeg er blitt femti!NAV har også fått føringer for at de aller fleste med problemer skal over på fattigkassa til kommunene! De har kuttet så hardt i rehabtiden at de aller fleste må et år minst på soialkontoret! Når de da endelig får en uføretrygd så skal etterbetalingen overføres til kommunene! Dette er vel for at kommunene skal klare hverdagen? Fakta er at i 2007 så har ikke kommunene større utgifter til sosialklienter enn de hadde i 1980! Jeg vet om mange som er blitt syk ikke får en sosialhjelp fordi de eier noe! Det vil si at alle som blir syk som NAV ikke får inn igjen i arbeidslivet skal selge alt de eier før uføretrygda er på plass! Sinnsykt!
Amos,
Ja - visse mennesker oppfatter verden slik andre leser bibelen. Og som du sier, dette går på tvers av alle politiske skillelinjer.
Det er blitt in å være kynisk.
Arve,
Ja, verden er ikke bare kynisk - men nådeløs. Og folk flest oppfatter ikke dette. De er vel for opptatt med å telle pengene sine og rydde frem julepynten i disse tider kan jeg tenke meg.
Legg inn en kommentar