Lederkurs kan være så mangt. I dette tilfelle gjaldt det førskolelærerutdanning på UiS. Lærere er ledere, og jeg har en mistanke om at denne tankegangen går igjen i all offentlig regissert pedagogikk rettet mot ledere i Norge.
Samarbeid er bra. Nesten for bra. Det høres så bra ut. Slik som fred og felleskap og slikt. Ingen er vel imot samarbeid? Sannheten er at at det lett blir så altfor politisk korrekt å være for samarbeid for enhver pris. Inntil det idiotiske. Inntil en kveler personlig initiativ, og minste felles multiplum, middelmådigheten, ikke bare blir resultatet, men blir målet.
Innledningsvis i denne utdanningen (som jeg aldri fullførte av mange årsaker - en av dem var den totale mangel på kvalitet i undervisning og organisering av undervisningen i flere viktige fagområder) hadde vi en "bli kjent med og lær å samarbeide dag". Greit nok. Men en av "oppgavene" fikk meg til å innse at middelmådigheten faktisk fremelskes i vårt samfunn. Ineffektivitet ønskes, og det er viktigere å være lojal mot systemet enn å påpeke åpenbare feil.
Vi ble inndelt i grupper som skulle "konkurrere" om å løse en oppgave. Oppgaven bestod i å bære vann fra en liten dam over i en bøtte en seks - sju meter unna. Vi fikk bare bruke det vi hadde på oss, og en medbrakt innebandy-ball. For den som ikke vet hva dette er, er det en liten ball med hull. Så store hull at å bære vann i denne er nesten som å bære vann i en sil. En får med seg toppen et par kubikkcentimeter vann om gangen. Og vi skulle fylle en ti liters bøtte.
Enkel matematikk tilsier da at å løse oppgaven på tiltenkte måte var ren og pur idioti. Det ville nesten være like greit å sette seg ned å vente på neste regnskyll, som truet i horisonten. Alikevel satte alle lag i gang med å danne en rekke, og å skvette noen dråper vann i bøtta nå og da. Joda, det var jo morsomt og alt det der.
Men det gikk jo ikke. Vi hadde jo imidlertid lov til å bruke alt vi hadde på oss, tenkte jeg, og synes det var dumt at ingen hadde støvler. Men jeg hadde en allværsjakke. Og den hadde en hette. En impregnert hette. En vanntett hette.
Jeg sa til de andre at skulle vi noensinne bli ferdige, så fikk vi prøve noe annet. Jeg tok av jakken, og vips - så hadde jeg en "hette-bøtte". Å sende denne frem og tilbake i rekken var håpløst, så jeg gikk selv de tre - fire gangene det tok å fylle bøtta. Vi vant. Med god margin. Og det var jo enda mer morsomt at vi gjorde det på en litt oppfinnsom og "sprø" måte.
Joda, faglærer måtte innrømme at vi vant. Men. Det var et men... Vi hadde ikke lært at samarbeid lønner seg. Selv om samarbeid selvsagt også kan være at en i en gruppe finner en løsning på en problemstilling. Men det gjelder ikke i Norge. For middelmådigheten, underkastelsen av systemet er viktigst.
Dette skjedde på universitetsnivå. En bør bli skremt hvis dette er et prinsipp som gjør seg gjeldende på alle nivå og områder i samfunnet. Og mye tyder på det.
Heri ligger kanskje forklaringen på den totale mangel på evne til å faktisk løse viktige problemstillinger i samfunnet?
Tillegg: Ekstra morsomt blir dette da at UiS reklamerer på egen nettside med at de skal "utfordre det velkjente og utforske det ukjente". Nyskaping kaller de det. Nyskapingen består imidlertid først og fremst i å utdanne nye folk til gårsdagens løsninger.
Samarbeid er bra. Nesten for bra. Det høres så bra ut. Slik som fred og felleskap og slikt. Ingen er vel imot samarbeid? Sannheten er at at det lett blir så altfor politisk korrekt å være for samarbeid for enhver pris. Inntil det idiotiske. Inntil en kveler personlig initiativ, og minste felles multiplum, middelmådigheten, ikke bare blir resultatet, men blir målet.
Innledningsvis i denne utdanningen (som jeg aldri fullførte av mange årsaker - en av dem var den totale mangel på kvalitet i undervisning og organisering av undervisningen i flere viktige fagområder) hadde vi en "bli kjent med og lær å samarbeide dag". Greit nok. Men en av "oppgavene" fikk meg til å innse at middelmådigheten faktisk fremelskes i vårt samfunn. Ineffektivitet ønskes, og det er viktigere å være lojal mot systemet enn å påpeke åpenbare feil.
Vi ble inndelt i grupper som skulle "konkurrere" om å løse en oppgave. Oppgaven bestod i å bære vann fra en liten dam over i en bøtte en seks - sju meter unna. Vi fikk bare bruke det vi hadde på oss, og en medbrakt innebandy-ball. For den som ikke vet hva dette er, er det en liten ball med hull. Så store hull at å bære vann i denne er nesten som å bære vann i en sil. En får med seg toppen et par kubikkcentimeter vann om gangen. Og vi skulle fylle en ti liters bøtte.
Enkel matematikk tilsier da at å løse oppgaven på tiltenkte måte var ren og pur idioti. Det ville nesten være like greit å sette seg ned å vente på neste regnskyll, som truet i horisonten. Alikevel satte alle lag i gang med å danne en rekke, og å skvette noen dråper vann i bøtta nå og da. Joda, det var jo morsomt og alt det der.
Men det gikk jo ikke. Vi hadde jo imidlertid lov til å bruke alt vi hadde på oss, tenkte jeg, og synes det var dumt at ingen hadde støvler. Men jeg hadde en allværsjakke. Og den hadde en hette. En impregnert hette. En vanntett hette.
Jeg sa til de andre at skulle vi noensinne bli ferdige, så fikk vi prøve noe annet. Jeg tok av jakken, og vips - så hadde jeg en "hette-bøtte". Å sende denne frem og tilbake i rekken var håpløst, så jeg gikk selv de tre - fire gangene det tok å fylle bøtta. Vi vant. Med god margin. Og det var jo enda mer morsomt at vi gjorde det på en litt oppfinnsom og "sprø" måte.
Joda, faglærer måtte innrømme at vi vant. Men. Det var et men... Vi hadde ikke lært at samarbeid lønner seg. Selv om samarbeid selvsagt også kan være at en i en gruppe finner en løsning på en problemstilling. Men det gjelder ikke i Norge. For middelmådigheten, underkastelsen av systemet er viktigst.
Dette skjedde på universitetsnivå. En bør bli skremt hvis dette er et prinsipp som gjør seg gjeldende på alle nivå og områder i samfunnet. Og mye tyder på det.
Heri ligger kanskje forklaringen på den totale mangel på evne til å faktisk løse viktige problemstillinger i samfunnet?
Tillegg: Ekstra morsomt blir dette da at UiS reklamerer på egen nettside med at de skal "utfordre det velkjente og utforske det ukjente". Nyskaping kaller de det. Nyskapingen består imidlertid først og fremst i å utdanne nye folk til gårsdagens løsninger.
14 kommentarer:
Slik du beskriver det kan utdanning=tvanning, -av ansvar, av fantasi, av personlig kreativitet. Ingen stikker seg frem på egen hånd, ingen går foran, og alle samles på midtbanen. Desverre ere det slik at målene ligger på endene...
Nettopp.
Skulle gjerne visst om andre har samme erfaringer med dette. Har selv i flere sammenhenger sett at en bruker argumenter om "midtbanen" for å sikre at alle blir "fornøyde". I virkeligheten er det jo bare en behagelig situasjon der ingen behøver ta ansvar.
Man må humre, uansett hvor galt det er. God historie!
Her en om høyskoleidioti fra meg: Studenter som ikke hadde fått noen undervisning i forskningsmetodikk, skulle i en praksisperiode kartlegge "hvor langt integreringen av innvandrere er kommet" i en bydel. De fleste i gruppen, med unntak av meg og en til, ville "gjøre det så lettvint som mulig", for å få "rapporten" unnagjort. Ett av spørsmålene til informantene var "Synes du integreringsprosessen er vanskelig?" Jeg kranglet med kontaktpersonen vi hadde i bydelen og sa at dette prosjektet var helt umulig, det var som 7. klassinger som ble sendt ut for å intervjue bygdas ordfører el. likn. Hun ble fryktelig provosert over kritikken min. Jeg trakk meg fra hele greia. Ikke hadde det noen verdi i seg selv, og det var respektløst overfor dem som skulle intervjues.
Ja, det kan nok se ut som om mange av de oppgaver studenter får er mer en ryggmargrefleks uten tanke bak, Sigrun.
For å holde meg litt på sporet med mimring, så kan jeg fortelle om en liknende oppgave vi fikk, vi skulle kartlegge arealbruken i en barnehage. Selvsagt også uten først å få undervisning i noe som helst teori.
Jeg og en annen ville ta fatt i de begrensninger som lå arealbruken, at hagen faktisk var for velfrisert til å kunne brukes effektivt av lekende barn.
Dette ble vi nektet å skrive om, da det nok først og fremst var positive tilbakemeldinger en ønsket :)
Nok en opplevelse som har fått meg til å innse verdien av å være kritisk.
Norsk mentalitet er rar. Jeg var invovert i en industribedrift for noen år siden. Der gjorde ledelsen det slik at de som tok opplæring slik at de kunne brukes ved flere maskiner fikk et par kroner i timen mer i lønn.
Det tålte ikke fagforeningen. De krevde likelønn. Bedriften forklarte at dette var tillegg for kompetanse, men til ingen nytte.
Fagforeningen sa: Alle,eller ingen. Ledelsen svarte at da ble det ingen. Greit nok, sa foreningen.
Da er det ikke samling på midtbanen, det er samling utenfor banen.
Ja, dette er et resultat av likhetsprinsippet. Alle skal være like middelmådige!
Lik lønn for likt arbeid er en selvfølge, men det sier seg selv at rettferdighet ikke har noe med likhet å gjøre.
Nei guri, noe sånt hadde tatt humøret fra meg. Jeg elsker strategi-tenkning og smarte løsninger, som f.eks. den du representerte der. Din tanke var fri og din idé derfor kreativ. Du så muligheten til å nå målet, ikke begrensningene. Det er jo helt TOPP!
Men så skal det altså være noe annet enn det å få flyttet vannet - noe annet enn det å nå gruppens (felles) målsetning - som er målsetningen. Ko ko! Hvor er det man vil hen, da? Ingen steds? Den eneste visjonen er å kunne si "nå har vi det koselig, dere"?
Hva da med SAKEN (oppgaven)? Er ikke den som regel hele grunnen til at en arbeidsgruppe er satt sammen i utgangspunktet? Hallo liksom.
Dette hadde jeg opplevd som meningsløst. Og som sagt hadde det tatt humøret fra meg, gjort meg demotivert.
Ja, selv om det ikke gikk inn på meg der og da, var det nok en liten faktor som var med på å bestemme at jeg sluttet.
Det virket hele tiden som om det lå implisitt i oppgavene vi gjorde noe annet enn det som oppgaveteksten sa. Det var et annet problem. Siden vi gutta hadde en tendens til å gjøre ting litt annerledes enn jentene, var det et problem at dette ble sett på som mindreverdig.
Så mange av oss sluttet etterhvert.
Det skjønner jeg godt.
Når jeg tenker meg om, har også jeg opplevd noe lignende. Det skjedde en gang i lokallaget til en organisasjon jeg var medlem av. På den tiden var det nokså labert engasjement fra medlemmene i distriktet. Styret lurte ofte på hvordan man kunne få flere til å møte opp på møter, bidra med forslag og innspill osv.. Det var også snakk om å prøve å kartlegge hvilken kompetanse som befant seg blant medlemmene, slik at de kunne brukes som ressurser om de ville og hvis det var bruk for det.
Organisasjonen var nokså ung, og dens vedtekter var fremdeles bare noen som hadde blitt midlertidig utformet av et par-tre stykker som var med på stiftelsen.
Selv syntes jeg at ordlyden i paragraf nr. 1 (formålsparagrafen) med fordel kunne endres noe, og fordi jeg er nokså familiær med paragrafers oppbygning og utforming, påtok jeg meg å utforme et konkret forslag. Forslaget bygget på det eksisterende innholdet, men ordlyden og rekkefølgen av punktene ble bedre, syntes jeg.
Så fremmet jeg et forslag om at det lokale Årsmøtet adopterte det som sitt forslag og fremmet det overfor neste Landsmøte (det øverste organet).
Noen likte forslaget godt og var enige i at ordlyden ble langt bedre, så de stemte for. Men flertallet mente at vi burde la de to-tre stk. som hadde formulert disse vedtektene til å begynne med, se på forslaget først, og la DE eventuelt fremme det som et forslag. Dette av respekt for at det var de som hadde utformet de første vedtektene.
Og da begynner jeg å lure: Er poenget med formålsparagrafen HVEM som har utformet ordlyden i den? Jeg trodde det var dens budskap I SEG SELV som var poenget, jeg.
Det trodde jeg også, Laila :)
Dette må vel henge sammen med janteloven, og en misforstått respekt for andre?
Dette må vel henge sammen med janteloven, og en misforstått respekt for andre?
Mulig det, men altså; Her var det faktisk et medlem (jeg) som hadde kapasitet og lyst til å bidra med noe, slik man hadde etterlyst (i brev fra styret til oss medlemmene). Men ved avstemmingen var det nettopp noen i styret som ikke hadde sansen for at utkastet ble laget av et hvilket som helst medlem (med den begrunnelse jeg nevnte).
Det var uhyre demotiverende, og jeg skal love deg at jeg fortalte dem hva jeg mente etterpå, om at de avfeide initiativet på den måten etter å ha oppfordret oss til å bidra med noe.
Parallellen til ditt tilfelle, mener jeg, er at det blir så håpløst - og et så snålt og feil fokus - hvis man skal ta slike utenomliggende hensyn i arbeidet med konkrete saker (eller hvordan jeg skal si det..).
Så absolutt, Laila.
Det er jammen ikke kjekt å vise initiativ når det blir møtt med slik respons.
Og det er det som så ofte slår meg, at vi ser ut til å ha en kultur i Norge der det å gjøre en innsats litt utenom det vanlige blir nærmest sett ned på.
Middelmådigheten belønnes mer enn initiativ.
Er det rart at samfunnet går i stå? Det ser ut til at kos og middelmådighet går foran kreativitet.
Ja, det er visst slik. Så er det alltid lettere for eliten å unngå utfordringer.
Eller kanskje det er et ledd i sosialiseringen av samfunnet. Middelmådighet er jo en dyd og en nødvendighet for å eksistere i et virkelig sosialistisk samfunn.
Legg inn en kommentar