Advokat Hasse Benberg har en glimrende artikkel i siste nummer av Syndrom, medlemsbladet for Arbeidsmiljøskaddes Landsforening, der han tar opp den manglende bruk av yrkeshygienikere i trygdesaker. Etter en lovendring i folketrygdloven paragraf 13-4 i 2002, ble det åpnet for å bruke yrkeshygienikere ved utredning av yrkessykdomssaker. Rikstrygdeverket skriver i et rundskriv: "Det er viktig at yrkespåvirkningens omfang, intensitet og varighet så langt råd er, er klarlagt før saken forelegges lege og/eller spesialist".
Alt er vel og bra. "Viktig" betyr vel at man legger til rette for dette? Nei, som Benberg påpeker, det er sjelden at yrkeshygienikere trekkes inn i erstatnings og trygdesaker.
Årsakene til dette kan være mange. Jeg vil spekulere i at legene hegner om dette som sitt ansvarsområde, selv om de ikke er kompetente til å vurdere eksposisjon for kjemikalier eller andre skadelige elementer. Deres uttalelser blir derfor synsing. Jeg vil også spekulere i at trygdesystemet henger etter i kompetanse på dette området, og at de ikke har fokus på objektive utredninger, men heller på evinnelige utredninger av restarbeidsevne. Fokus er ikke på individet. Fokuset er ikke på objektivitet. Fokuset er på at ifølge det sosialiserte sikkerhetsnett er mennesker eid av staten, og deres arbeidsevne skal utnyttes til siste rest.
At denne fremgangsmåten fører til personlige tragedier, og med stor sannsynlighet er lite effektiv i å faktisk legge til rette for menneskers fortsatte tilhørighet til arbeidslivet, er uinteressant for den politiske ledelse. For der er ihvertfall kompetansen om yrkesskader ikke-eksisterende. At vi har et system der ansatte innen trygdesystemet heller ikke tør gi tilbakemeldinger oppover i hierarkiet borger for at korrektiver heller ikke når frem til skrivebordsteoretikerne.
Summen er et umenneskelig, inneffektivt og bent ut umoralsk system.
Som regel er det den yrkesskadde som må innhente opplysninger og dokumentasjon om arbeidsmiljø. Trygdesystemet og leger er i dette nærmest å regne som å stå i opposisjon til den objektive vurdering. For i et slikt system er objektiv vurdering nærmest umulig.
Yrkeshygienikere er de eneste med kompetanse til å dokumentere og vurdere arbeidsmiljø. Som vanlig er dette innsett av loven - men i praksis tilsidesatt av de ansvarlige myndigheter. Ansvaret pålegges derfor den enkelte til å ta opp denne siden av saken. Det er vanskelig gjennomførbart for mange med nedsatt funksjonsevne i en skade/sykdomsituasjon. Det er også vanskelig fordi rådgivning og veiledning er ikke-eksisterende. Imidlertid er det viktig å ta tak i saken når en får overskudd. Det er fullt mulig å kreve gjennomgang av saken av en yrkeshygieniker. NAV vil gjerne sende folk til sine egne "spesialister" for vurdering av restarbeidsevne, men i den grad det er mulig, bør en i utgangspunktet kreve at slike tiltak utsettes til en fullverdig og objektiv vurdering av situasjonen er ferdig.
Og det er mulig. Selv eldre saker kan gjenopptas hvis en anmoder å få saken gjennomgått av yrkeshygieniker. Mitt råd er imidlertid, ta først opp saken med advokat, og søk om fri rettshjelp. Dette innvilges som regel i trygdesaker. Ta ikke kontakt med NAV direkte. NAV er i dagens system part i saken.
At NAV i det hele tatt anstrenger seg for å gjøre seg selv og sine leger til en part i saken, ved å insistere på å ha egne spesialister - ofte kjent for å løpe statens "maurtue-samfunn" ærend, gjør ikke saken bedre. Hvis det hadde vært et snev av moral hos den politiske ledelse, ville en sørget for at vurderinger skjer på et så objektivt grunnlag som mulig. NAV burde derfor ikke hatt mulighet til å håndplukke sine egne spesialister. Hvis en mistenker leger for trygdesvindel på vegne av sin pasient, får en ta slikt opp med rettsvesenet. Det er slik en oppfører seg i en rettstat. Men trygdede er i Norge i praksis holdt utenfor rettssikkerheten.
Myndighetene kan ikke, og bør ikke, tiltros ærlighet. All erfaring tilsier at både byråkrati og politisk ledelse ikke bare trenger, men er avhengige av - sterke kontrollmekanismer. At de i praksis velger å se bort ifra den virkelige kompetanse i yrkesskadesaker er bare et av bevisene på dette.
Alt er vel og bra. "Viktig" betyr vel at man legger til rette for dette? Nei, som Benberg påpeker, det er sjelden at yrkeshygienikere trekkes inn i erstatnings og trygdesaker.
Årsakene til dette kan være mange. Jeg vil spekulere i at legene hegner om dette som sitt ansvarsområde, selv om de ikke er kompetente til å vurdere eksposisjon for kjemikalier eller andre skadelige elementer. Deres uttalelser blir derfor synsing. Jeg vil også spekulere i at trygdesystemet henger etter i kompetanse på dette området, og at de ikke har fokus på objektive utredninger, men heller på evinnelige utredninger av restarbeidsevne. Fokus er ikke på individet. Fokuset er ikke på objektivitet. Fokuset er på at ifølge det sosialiserte sikkerhetsnett er mennesker eid av staten, og deres arbeidsevne skal utnyttes til siste rest.
At denne fremgangsmåten fører til personlige tragedier, og med stor sannsynlighet er lite effektiv i å faktisk legge til rette for menneskers fortsatte tilhørighet til arbeidslivet, er uinteressant for den politiske ledelse. For der er ihvertfall kompetansen om yrkesskader ikke-eksisterende. At vi har et system der ansatte innen trygdesystemet heller ikke tør gi tilbakemeldinger oppover i hierarkiet borger for at korrektiver heller ikke når frem til skrivebordsteoretikerne.
Summen er et umenneskelig, inneffektivt og bent ut umoralsk system.
Som regel er det den yrkesskadde som må innhente opplysninger og dokumentasjon om arbeidsmiljø. Trygdesystemet og leger er i dette nærmest å regne som å stå i opposisjon til den objektive vurdering. For i et slikt system er objektiv vurdering nærmest umulig.
Yrkeshygienikere er de eneste med kompetanse til å dokumentere og vurdere arbeidsmiljø. Som vanlig er dette innsett av loven - men i praksis tilsidesatt av de ansvarlige myndigheter. Ansvaret pålegges derfor den enkelte til å ta opp denne siden av saken. Det er vanskelig gjennomførbart for mange med nedsatt funksjonsevne i en skade/sykdomsituasjon. Det er også vanskelig fordi rådgivning og veiledning er ikke-eksisterende. Imidlertid er det viktig å ta tak i saken når en får overskudd. Det er fullt mulig å kreve gjennomgang av saken av en yrkeshygieniker. NAV vil gjerne sende folk til sine egne "spesialister" for vurdering av restarbeidsevne, men i den grad det er mulig, bør en i utgangspunktet kreve at slike tiltak utsettes til en fullverdig og objektiv vurdering av situasjonen er ferdig.
Og det er mulig. Selv eldre saker kan gjenopptas hvis en anmoder å få saken gjennomgått av yrkeshygieniker. Mitt råd er imidlertid, ta først opp saken med advokat, og søk om fri rettshjelp. Dette innvilges som regel i trygdesaker. Ta ikke kontakt med NAV direkte. NAV er i dagens system part i saken.
At NAV i det hele tatt anstrenger seg for å gjøre seg selv og sine leger til en part i saken, ved å insistere på å ha egne spesialister - ofte kjent for å løpe statens "maurtue-samfunn" ærend, gjør ikke saken bedre. Hvis det hadde vært et snev av moral hos den politiske ledelse, ville en sørget for at vurderinger skjer på et så objektivt grunnlag som mulig. NAV burde derfor ikke hatt mulighet til å håndplukke sine egne spesialister. Hvis en mistenker leger for trygdesvindel på vegne av sin pasient, får en ta slikt opp med rettsvesenet. Det er slik en oppfører seg i en rettstat. Men trygdede er i Norge i praksis holdt utenfor rettssikkerheten.
Myndighetene kan ikke, og bør ikke, tiltros ærlighet. All erfaring tilsier at både byråkrati og politisk ledelse ikke bare trenger, men er avhengige av - sterke kontrollmekanismer. At de i praksis velger å se bort ifra den virkelige kompetanse i yrkesskadesaker er bare et av bevisene på dette.
10 kommentarer:
Jeg må innrømme at det fortsatt «forbauser» meg at nav/staten gjør sit beste for å gjøre den syke sykere.
Jeg er eller kan komme i en sånn situasjon akkurat nå og ser ikke akkurat fram til det.
Jeg håper du unngår denne situasjonen Amos, hvis ikke anbefaler jeg advokat inne i bildet fra dag en. Ønsker deg uansett lykke til, og hvis du har problemer med helsa, ønsker jeg deg inderlig god bedring!
Selv har jeg vært gjennom kverna. En arbeidsgiver som påstod at alt var under kontroll, og at ingen fare eksisterte. Selv om målinger viste at både støv og farlige kjemikaliedamper var langt over tillatte verdier. dette ble selvsagt holdt hemmelig for de ansatte.
Ble sendt til lege av arbeidsgiver - som kanskje på grunn av at arbeidsgiver var Stavanger kommune, trenerte saken i flere år, før jeg endelig fikk diagnose på Haukeland.
Fikk null informasjon om hvordan systemet fungerte av NAV. Måtte kjempe mot systemet på egen hånd.
Har ennå bare fått diagnose på støvpåvirkningen, fordi det var bare det det hadde kompetanse til å utrede! Sliter sannsynligvis med løsemiddelskadeliknende skader i tillegg, og ser ikke bort fra at jeg har et snev av ME.
Saken ruller videre. Har ikke fått et øre i erstatning, selv om dette har pågått i åtte - snart ni år.
Det er faktisk slik at NAV/staten oppfører seg som reneste Gestapo i slike saker. Og det til tross for at det finnes mange dyktige mennesker i NAV systemet. Problemet er vel heller at systemet ikke tillater individuell dyktighet, men legger opp til at NAV skal være statens forlengede arm når det gjelder den totalt feilslåtte sosialpolitikk som har blitt ført gjennom altfor mange år.
Forrige reorganisering var heller ikke vellykket. Bjarne Håkon Hanssen har jo uansett vist at han er på systemet, ikke brukernes side. Hva han får til av galskap i helsevesenet nå skal ennå være usagt, men en klarer vel å forverre situasjonen der også.
Jeg har sterke nakkeplager etter tre år på kontor (halvt bevisstløs av smerter, men bedre nå), og har nå vært sykmeldt i åtte uker, så da skal man ha det beryktede møtet mellom nav og arbeidsgiver og meg, er det vel, i følge de nye reglene. Det er jo håp om at jeg blir bra igjen da, men det tar tid. Forhåpentligvis blir jeg bra igjen fort fra nå av, før de begynner å kødde med meg. Jeg skal starte behandling nå til uken.
Det tok meg altså bare tre år med åtte til fire jobbing før jeg fikk seriøse helseproblemer. Samfunnet bryter ned folks mentale og fysiske helse, det er sikkert.
Jeg vil dog si at ditt problem er langt verre, så langt. Det er den klassiske «unnlatelsessynd» (som de sier så pent), den som industrien bedriver daglig og aldri tar ansvar for.
Betong Bjarne startet «friskt» fra dag en han, i sin nye ryddejobb.
Slike plager kan heldigvis gå over, Amos - vær obs på at hvis du får aktiv sykemelding, så må du ikke anstrenge deg for mye. Arbeider med en sak nå, der arbeidsgiver i VERNET BEDRIFT ikke engang tok hensyn til at arbeidet måtte tilrettelegges.
Ja, her er jeg så absolutt enig med deg. Samfunnet bryter ned mennesker. Med den velstand og overflod vi har opparbeidet oss idag, bør vi kunne redusere antall arbeidstimer, og forbruke mindre. Det vil gi oss langt bedre liv. Som jeg pleier å si: lykken er ikke ny mobil hvert år.
Vi kunne enkelt klart oss med mindre forbruk. Da er det problematisk at det synes som om den økonomiske politikken idag går ut på å gjøre folk mer avhengige av å jobbe, ikke mindre.
Av og til tror jeg det er bevisst. Men inkompetansen på politisk hold gjør at jeg heller tror de er lurt av kapitalistene til å tro at slik skal det være. At livet uten 120% arbeidstempo blir umulig. Det er selvsagt feil.
Et annet problem som er politisk sopt innunder teppet er at arbeidsgivere er skjermet fra å ta fullt ansvar i forhold til yrkesskader. Erstatningssummer er ofte latterlig lave, og saker blir ofte trenert i det uendelige.
Dermed subsidieres selvsagt arbeidsgivere med dårlig arbeidsmiljø indirekte av staten. Det er trygdede som blir ansett sdom et "problem", mens det reelle problemet overses.
Nok et eksempel på at selv "sosialistiske" regjeringer i hovedsak er på linje med borgerlig "arbeidere som slaver"-tenkning.
Fysikalsk behandling vil koste meg mellom 2000 og 3000 kroner. Ingenting blir dekket. Jeg kunne ha fått dekket seksti kroner for hver behandling, men da er det en måneds ventetid. Summen er nok lite for vellykkede nordmenn, men mye for meg. Selv om jeg har råd til det så har jeg ikke RÅD til det.
Morsomt
Tragikomisk
Morsomt
Tragikomisk.
Det med egenandeler er morsomt. Mange har ikke råd til slikt, og da blir det jo tilbake til det samfunnet der bare de "rike" har råd til skikkelig behandling uansett.
Det samme gjelder enkelte legemidler. Jeg har kuttet ut behandling for lungene mine i flere år om gangen, fordi regelverket ikke gav rom for dekning. Fordi jeg ikke hadde godkjent yrkesskade. Og godkjent yrkesskade hadde jeg dengang ikke fordi systemet maler utrolig sent.
Et skikkelig sosialt sikkerhetsnett hadde selvsagt dekket alt, og jeg mener vi generelt betaler nok skatt (bortsett fra de super-rike, som ikke betaler noe) til å kunne ha et gratis helsevesen. Men ingen penger er øremerket i systemet, og da blir det altfor enkelt for politikerne å bruke pengene til andre ting istedet.
Jeg burde ikke bli overrasket mer, men slike forhold som beskrives her i forhold til NAV og trygdesystemet trodde jeg ikke var mulig.
Legg inn en kommentar