Nye perspektiver på Jack the Ripper (dissertasjon - del 5)

Dette er en fortsettelse på en serie, begynnelsen finner du her

Elizabeth Stride

Elizabeth Stride, født Gustafsdotter (AKA Long Liz) var opprinnelig fra Hisingen ved Gøterborg, Sverige. Hun emigrerte til England i 1866, og giftet seg med John Tomas Stride tre år senere, men ble separert i 1881. Som for så mange andre kvinner i samme situasjon, var forholdene som enslig vanskelige. Hun livnærte seg som syerske og som hushjelp, og fra tid til annen som prostituert. I 1885 flytter hun inn med Michael Kidney. Forholdet er stormfullt, mye på grunn av alkoholmisbruk, men de lever sammen av og på til 1888, da Elizabeth, 45 år gammel, møter Jack the Ripper søndag 30 september.

06.30PM blir Stride sett på puben Queen Anne av Elizabeth Tanner, bestyrerinne på 32 Flower and Dean, der Stride bor for tiden. Dagen før hadde Stride vasket to rom i herberget, og tjent 6d. Jack the Ripper hadde lenge vært et samtale emne i omegnen. En av beboerne uttalte: - "We're all up to no good, no one cares what becomes of us! Perhaps some of us will be killed next!"

I etterpåklokskapens lys profetiske ord.

07.00-08.00PM: Elizabeth har vært innom herberget, og gir en venninne et stort stykke dyrt stoff som hun ber henne ta vare på til hun kommer tilbake. Vaktmannen på herberget la merke til at hun så svært glad ut, og kommenterte: -"I know the deceased had 6d when she left, she showed it to me, stating that the deputy had given it to her." Med andre ord, hun hadde ennå pengene hun tjente på husvasken.

11.00PM: To arbeidere, J. Best og J. Gardner, observerer Stride på puben Bricklayers Arms. Hun går ut med en kort mann med mørk bart og lyse øyenbryn. -"They had been served in the public house and went out when me and my friends came in. It was raining very fast and they did not appear willing to go out. He was hugging and kissing her, and as he seemed a respectably dressed man, we were rather astonished at the way he was going on at the woman. Stride and her man stood in the doorway for some time hugging and kissing". Mennene, bekjente av Stride, prøvde å få dem til å sette seg med dem, men mannen nektet. Best og Gardner ropte da på spøk til Stride: -"That's Leather Apron getting 'round you." Stride og mannen forsvant i retning Commercial Road og Berner Street.

Gardner forteller senere politiet at Stride hadde fått en rød blomst i knapphullet av mannen.

11.45PM: William Marshall, en annen bekjent av Stride, ser henne i Berner Street. Hun snakker med en mann i svart frakk og seiler-hatt. De kliner og kysser åpenlyst. Mannen blir overhørt å si: -"You would say anything but your prayers".

12.35AM: Politi konstabel William Smith ser Stride med en ung mann i Berner Street over gaten til the International Worker's Educational Club. Mannen er beskrevet som ca. 28 år gammel, med en gammel mørk frakk og en "Deerstalker"-hatt. Mannen bærer en pakke med innpakningspapir av avispapir, ca. 45 cm lang.

Ca. 12.40AM: En lokal arbeider, James Brown, ser Stride med en mann i nabogata Fairclough Street: -" She was leaning against the wall talking to a stoutish man about 5' 7" tall in a long black coat that reached to his heels. He has his arm against the wall. Stride is saying "No, not tonight, some other night."

Omtrent på samme tid, kanskje 12.45: Ifølge politi-rapport:

"Israel Schwartz of 22 Helen Street, Backchurch Lane, stated that at this hour, turning into Berner Street from Commercial Road, and having gotten as far as the gateway where the murder was committed, he saw a man stop and speak to a woman, who was standing in the gateway. He tried to pull the woman into the street, but he turned her round and threw her down on the footway and the woman screamed three times, but not very loudly. On crossing to the opposite side of the street, he saw a second man lighting his pipe. The man who threw the woman down called out, apparently to the man on the opposite side of the road, "Lipski", and then Schwartz walked away, but finding that he was followed by the second man, he ran as far as the railway arch, but the man did not follow so far.

Schwartz cannot say whether the two men were together or known to each other. Upon being taken to the mortuary Schwartz identified the body as that of the woman he had seen."

Schwartz beskriver mannen som er i håndgemeng med Stride slik: -"...about 30 years old, 5' 5" tall with a fresh complexion, dark hair and small brown mustache. He is dressed in an overcoat and an old black felt hat with a wide brim."

Ropet "Lipski" er et utvetydig antisemittisk utbrudd. Inspektør Abberline forklarte i en politi-rapport: - "Since a Jew Lipski was hanged for the murder of a Jewess in 1887 the name has frequently been used by persons as mere ejaculation by way of endeavouring to insult the Jew to whom it has been adressed."

01.00AM: Louis Diemschutz, som blant annet var en slags vaktmester på the International Worker's Educational Club (AKA International Working Mens's Club), bedre kjent lokalt som "Berner Street Club"- en gren av International Workingmen's Association, ankommer stedet med sin ponni og vogn. Umiddelbart innenfor portene til den mørklagte "Dutfield's Yard", stanser ponnien, og refuserer. Diemschutz stiger av, og i mørket kjenner han en bylt ligge like ved sidedøren til klubben. Etter først å ha trodd at det var snakk om en døddrukken kvinne - løper han inn i klubben etter hjelp. Det blir etterhvert klart at kvinnen er drept, med halsen skåret over.

Diemschutz uttalte senere til politiet at han var sikker på at kvinnen nylig var blitt drept, og at morderen - sannsynligvis skremt av hans ankomst - fremdeles var tilstede i mørket idet han åpnet portene.

Elizabeth Stride hadde fått halsen kutten over. Hun hadde papirinnpakkede pastiller i venstre hånd. Noen pastiller var strødd utover bakken. Døden må ha inntruffet raskt og uventet.

George Baxter Phillips, legen som også håndterte post-mortem for Chapman, skrev:

"The body was lying on the near side, with the face turned toward the wall, the head up the yard and the feet toward the street. The left arm was extended and there was a packet of cachous in the left hand.

The right arm was over the belly, the back of the hand and wrist had on it clotted blood. The legs were drawn up with the feet close to the wall. The body and face were warm and the hand cold. The legs were quite warm.

Deceased had a silk handkerchief round her neck, and it appeared to be slightly torn. I have since ascertained it was cut. This corresponded with the right angle of the jaw. The throat was deeply gashed and there was an abrasion of the skin about one and a half inches in diameter, apparently stained with blood, under her right arm.

At three o'clock p.m. on Monday at St. George's Mortuary, Dr. Blackwell and I made a post mortem examination. Rigor mortis was still thoroughly marked. There was mud on the left side of the face and it was matted in the head.;

The Body was fairly nourished. Over both shoulders, especially the right, and under the collarbone and in front of the chest there was a bluish discoloration, which I have watched and have seen on two occasions since.

There was a clear-cut incision on the neck. It was six inches in length and commenced two and a half inches in a straight line below the angle of the jaw, one half inch in over an undivided muscle, and then becoming deeper, dividing the sheath. The cut was very clean and deviated a little downwards. The arteries and other vessels contained in the sheath were all cut through.

The cut through the tissues on the right side was more superficial, and tailed off to about two inches below the right angle of the jaw. The deep vessels on that side were uninjured. From this it was evident that the hemorrhage was caused through the partial severance of the left cartoid artery.

Decomposition had commenced in the skin. Dark brown spots were on the anterior surface of the left chin. There was a deformity in the bones of the right leg, which was not straight, but bowed forwards. There was no recent external injury save to the neck.

The body being washed more thoroughly I could see some healing sores. The lobe of the left ear was torn as if from the removal or wearing through of an earring, but it was thoroughly healed. On removing the scalp there was no sign of extravasation of blood.

The heart was small, the left ventricle firmly contracted, and the right slightly so. There was no clot in the pulmonary artery, but the right ventricle was full of dark clot. The left was firmly contracted as to be absolutely empty.

The stomach was large and the mucous membrane only congested. It contained partly digested food, apparently consisting of cheese, potato, and farinaceous powder. All the teeth on the lower left jaw were absent."

Etter mordet ble alment kjent, samlet det seg en rasende menneskemengde utenfor Berner Street Club for å protestere mot politiets manglende evne til å fange morderen. Folk flest hadde fått mer enn nok av "Terrorhøsten".

Kjennelse: Willful murder against some person or persons unknown.

Vurdering:

Her har vi en lengde stoff og en rød blomst - silkeskjerfet om halsen er et ekko fra Chapman-saken. Gaver fra Jack? Svært sannsynlig. Hvorfor var Stride i så godt humør? Var hun lovet en ny fremtid sammen med en ny mann? Var denne mannen Jack? Bildet av Jack som en kynisk manipulator blir sterkere og det mediaskapte bildet av mannen som angrep ukjente og tilfeldige ofre begynner å bli lite troverdig.

Men mer enn dette går imot den vanlige oppfatningen. Var de to mennene Schwartz så i ledtog? Sannsynligvis var de det. Kommunikasjonen dem imellom (Lipski) tyder på det. Og tidsmessig er det liten sannsynlighet for at andre angrep Stride - Jack hadde altså en medhjelper. Den såkalte "pipemannen" som jagde Schwartz.

Eller var pipemannen en medhjelper? Er det ikke like sannsynlig at den person media og historien har oppkonstruert som en person - Jack the Ripper - i virkeligheten var en liten konspirasjon? Med minimum to - kanskje flere involverte?

At uttrykket "Lipski" ble brukt mot Schwartz indikerer antisemittiske holdninger hos de to mennene i nærheten av Stride. Schwartz hadde et tydelig jødisk utseende.

Hvordan henger den observerte gatekrangelen sammen med lydløse mord? Dette samsvarer ikke med tidligere MO. Eller gjør det? Var alt iscenesatt - ikke for Schwartz, som var et tilfeldig vitne...men for Stride? En krangel på åpen gate var ufarlig - ingen ville brydd seg med det i datidens Whitechapel. Men kanskje det var nødvendig for å SIKRE seg at Stride gikk bort fra gaten - og midt oppe i "The Ripper Scare" - inn i faretruende mørke, Dutfield's Yard. Slik at mordet - det plutselige og lydløse mordet - kunne skje nettopp der. Var det viktig for Jack at drapet skjedde utenfor the Berner Street Club?

Hva om alt var iscenesatt for at Strides angriper skulle bli "jagd" bort av pipemannen? Hva om "pipemannen" var den som hadde innyndet seg med Stride tidligere? Samme mann som hun hadde blitt sett sammen med tidligere på kvelden (mindre variasjoner i beskrivelse er å forvente i forhold til øyenvitner). Hva om Stride derfor hadde absolutt tillit, og fullstendig tiltro til sin nye kjæreste alias pipemannen alias Jack? Slik at hun ble med ham inn i mørket? Kanskje Jack til og med lokket henne med en kveld innenfor i varmen? I "hans" klubb?

Dette er spekulasjon. Det som imidlertid IKKE er spekulasjon er at Jack FIKK Stride med inn i Dutfield's Yard minutter etter episoden på gaten. Og direkte utenfor sidedøren til Berner Street club - en klubb for ekstreme jødiske sosialister og anarkister - drepte han henne.

Hvorfor var det ingen mutilasjon denne gang? Ble Jack virkelig avbrutt? Fikk han ikke tid?

At Jack ble avbrutt i denne situasjonen var statistisk sett svært sannsynlig. Faktisk kan dette stedet lett sies å være det farligste åstedet overhodet. Det var fullt hus i klubben - fra gaten kunne allsang høres. Det finnes vitneutsagn som påviser at mennesker var ute på gatene og at folk kom og gikk i klubben - også gjennom sidedøren - omkring dette tidspunktet.

Vi har i virkeligheten to alternativer. Enten kjente Jack overhodet ikke til risikoen fordi stedet var ukjent for ham - eller så var det så viktig at drapet skjedde her - utenfor klubben - at han var villig til å ta en sjanse.

Enkelte Ripperologer avskriver Stride som et offer for Jack med den begrunnelse at MO ikke stemmer. Til det er det bare å si at alt er der - bortsett fra mutilasjonen. Til og med Jacks provoserende varemerke med å anbringe ofrene med opptrukne og skrevende ben. Hans modellering av åstedet for maksimal sjokkvirkning. Og det er virkelig sannsynlig at Jack faktisk ble avbrutt. Ikke på grunn av Diemshcutz' antagelse, som selvsagt er ren spekulasjon - men på grunn av fluktveien...

Et stort sett oversett faktum er at politiet et øyeblikk faktisk trodde de hadde fanget Jack. En dør i en ubrukt stall innerst i Dutfield's yard var låst. På innsiden!

Detective-Inspector Edmund Reid, H division, rapporterte at Dutfield's Yard nesten umiddelbart hadde blitt avstengt av klubbens medlemmer og kort tid etter av politi: -"When it was found a murder had been comitted a thorough search was made of the yard and the members of the club was interrogated, their names and adresses taken, their pockets searched, and their clothes and hands examinated. There were 28 of them. Each person was dealt with separately. They properly accounted for themselves, and were then allowed to leave. The houses were then searched a second time and the names of the people therein taken, and they were also examined and their rooms searched. The door of a loft was found locked on the inside, and it was forced. The loft was searched, but no trace of the murderer could be found."

Vel inne i stallen var det en smal sak å unnslippe. I annen etasje var det en takluke som førte ut til takene, og det ville være relativt enkelt å klatre ned en takrenne eller hoppe ned via et utbygg til Battys Gardens eller Back Church Lane, godt utenfor synsvidde fra Berner Street!

Hva kan vi konkludere med her? At Jack nødvendigvis måtte ha hørt Diemschutz' ponni og kjerre på brosteinen minst et halvt minutt før han stanset utenfor porten. At Jack idet lyden kom nærmere, gjemte seg inne i stallen. Det fantes ingen andre fluktmuligheter. At Jack - når det ble klart at Diemschutz fant liket - hastet opp trappene til loftet, låste døren bak seg og flyktet over takene.

Det er bare et problem med dette scenarioet. Ingen ville frivillig låse seg inne i en stall og dermed fange seg selv. Alle instinkter burde tilsi at en kom seg ut av blindgaten Dutfield's Yard i det øyeblikk Diemschutz løp inn i klubben. Alle instinkter ville tilsi at en måtte ta en risiko ved å løpe ut på gaten før andre kom tilstede - det vil si...med mindre en visste at det var en annen vei ut.

Jack må ha vært svært godt kjent i Dutfield's Yard. Med andre ord - Jack var kjent i Berner Street Club. Jack var sannsynligvis et medlem. Eller sympatisør.

Eller så var han det ikke? Berner Street Club hadde engang vært et sentrum for sosialisme. Nå var det et sentrum for en spesiell form for jødisk radikalisme. Var Jack et tidligere medlem med et horn i siden til jødene like mye som til myndighetene? Var han ute etter - i et samfunn med stor grad av antisemittisme - å legge skylden på jødene generelt - de anarkistiske jødiske miljøene spesielt - og håpe på et inkompetent politi som ville ta hans agn "hook, line & sinker"?

Jack's videre aktiviteter den kvelden forsterker det inntrykket. Denne gang var Saucy Jacky ikke fornøyd med ett mord. Han - eller skal vi si de - behøvde to. Et "Double Event".

Dette er en post i flere deler, neste del finnes her

Staten taper dykkersakene

I lang tid har statsapparatet obstruert erstatsningssakene til Norsjødykkerne. Det viser seg nå at sak etter sak blir avgjort i dykkernes favør. Dette kan koste milliarder. Og det bør det. Enhver arbeidsgiver bør være ansvarlig i forhold til skade som oppstår som følge av farlige arbeidsforhold.

At staten har brukt ethvert triks for å unndra seg erstatningsansvar er en god illustrasjon på statens dobbeltmoral og kynisme. I verste fall viser det seg at staten også har opptrådt i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Det viktige her er å forstå at nordsjødykkerene ikke er alene. Det er normen, snarere enn unntaket, at yrkesskadde blir sett på som rene "samfunnsfiender" av et system som skryter av velferd, men som behandler mennesker så menneskefiendlig at en undres på hvor sammenhengen mellom festtalene og realitetene er.

En lege ved yrkesmedisinsk avdeling på Haukeland tok engang bladet fra munnen da han sa til meg: -"Du vet, med en gang det kommer et mulig økonomisk ansvarsforhold inn i bildet, blir det vanskelig". Og det er ingen overdrivelse. Det kan synes som om systemet er svært opptatt av på politisk bakgrunn å kjøpe stemmer ved å innføre kontantstøtte og andre ordninger for middelklassen, mens sikkerhetsnettet i forhold til ORDINÆRT erstatningsansvar blir nedprioritert og mennesker tråkket ned og forsøkt sopt under teppet. Hipp Hurra for Norge!

Staten lyver

...når en sier at en ønsker å satse på miljøvern... At ikke bølgekraftprosjektet Buldra får komme inn i varmen, er bare ett eksempel på det. Statsmaktens næringsprosjekter skal ha førsterett, må vite. Derfor er det Statkraft, Statoil, og delstatlige Hydro og AkerKværner som får full pott med sin satsing på gasskraftverk og svinedyre CO2 deponering. Alle vi andre får regningen, mens petroleumsindustrien kan glise, som de statssubsidierte gullongane som de er.

Når dette er sagt, så bør det ikke være noen automatikk i at skipsreder Fred. Olsen skal få sugerør ned i statskassen slik at han i neste instans kan legge enda noen milliarder til formuen sin. Staten bør imidlertid legge rammevilkårene for slike prosjekter ihvertfall tilnærmet likt det en kan finne utenlands. Så unngår en at andre får høste fruktene av norsk teknologi. Oppgradering av vår infrastruktur burde uansett være en prioritert oppgave og ansett som bedre investering enn aksjer i Coca Cola.

Sidrompa norsk politikk er imidlertid en garantist for at når det gjelder teknologi utenfor vår statsmonopoliserte kjernevirksomhet, så stiller vi i taperklassen.

Innlysende politikerlogikk - skattlegg folk fra hus og hjem

Hvis alle ble skattet fra hus og hjem ville Staten ha vunnet. Da hadde alle ressurser blitt fordelt etter politisk logikk - eller Innlysende PolitikerLogikk (IPL^TM). Med andre ord absolutt inkompetanse.

Og det blir jo mest rettferdig for alle? At alt blir styrt like inkompetent i Sovjetstaten Noreg?

I Strand gjør politikerne det beste de kan for å oppnå denne idealstaten. Det ble nylig innført eiendomskatt over hele kommunen, slik at innbyggerne kunne betale for kommunale ekstratjenester på toppen av alt det andre vi er påtvunget å betale på. Som dårlige og trafikkfarlige veier og ferger fra forrige århundre. For eksempel.

Vi har nok observert takstmennene. Med en gjennomsnittlig behandlingstid på 10 minutter fra en gjennomsnittlig avstand på 60 meter med kikkert, har disse overbetalte, men ikke overarbeidede, snylterne i aldeles ikke-produserende jobber klart det kunststykket å taksere hus fra femtitallet som om de var nybygg på 500 kvadratmeter i tjukkeste storbyen når de i virkeligheten står i tjukkeste granskogen i uren luren himmelturen.

Her vanker det nok bonuser!

Det innlysende politikerlogiske trikset er at bare de eiendommene som IKKE ble taksert en gang på åttitallet er taksert denne gang. Derfor ble bare mindretallet skrudd (og mindretallet betyr ingenting i et flertallsdiktatur). Derfor får nå de som bor i de mest grisgrendte strøk dobbel takst i forhold til de som bor i ørlite mer urbane strøk (dvs. med ihvertfall en rundkjøring). Og selvsagt får alle absolutt høyeste skattesats.

Det kommer nå inn meldinger i lokalavisen at enslige ikke lenger har råd til å bo - ihvertfall ikke uten stor møje. Og det er også innlysende politikerlogikk. La folk blø så det kjennes. Så har vi penger til dem når de havner på sosialen.

Hoi! Hvor flinke de er. Tenker på alt.

Det store cluet her er at nå skrikes det om hvor urettferdig eiendomskatten har blitt. Slik at en ved neste korsvei kan si at for å rette opp i denne urettferdigheten må også de mer tettbygde strøk takseres på nytt. Slik at alle kan blø like mye. Innlysende politikerlogikk. Bare alle har det like jævlig er jo alt rettferdig. Og bare stat eller kommune kan få ta hånd om pengene blir de sikkert brukt fornuftig.

Beste innsats i valgkampen? Det må vel være tanken om at de som ikke klarer å betale eiendomskatten kan få den ettergitt - en gang etter valget. Kanskje. Hvis regelverket tillater det...

Eller var det uroen for at folk nå river verneverdige bygg på gårder fordi en ikke lenger har råd til å betale for dem?

Og så ber de oss å stemme? Ikke en av de inkompetente fjolsene har kommet med noe som er til fordel for folk flest på en mannsalder. De får ikke min stemme. Basta. Kunne jeg stemt for standsrett ville jeg gjort det. Ved neste korsvei er det alikevel ny sjanse - forutsatt at de bruker sundt folkevett - ikke "innlysende politikerlogikk".

Som bare er innlysende for politikere.

Fattigere Norge

Stabburet Øyenkilen legges snart ned, og makrell i tomat blir svenskprodusert. Bra, ifølge kapitalismens ideal om at alt skal produseres mest mulig effektivt.

Problemet er bare at det har ikke noe med dette å gjøre. Det har med rammevilkår i Norge å gjøre. Norge er snart så rikt og oljesmurt at alt annet forsvinner. Og det har ingenting med effektivitet å gjøre. Det har med økonomi og økonomisk planlegging å gjøre - eller mangel på sådan.

Uansett, det skal bli moro å se Norges omstilling fra oljenasjon til pottitnasjon. Fortrinnsvis fra bassengkanten i Spania eller noe slikt...

Rogaland vil kjempe - men av feil årsak

Rogaland - med Stavangers ordfører Leif Johan Sevland i spissen, vil kjempe for å beholde forsvarets institusjoner. Men av helt grunnleggende feil årsaker. Det burde ikke være snakk om å beholde forsvaret på grunn av arbeidsplasser eller prestisje. Ønsket om å beholde forsvaret burde være basert i at et av Norges rikeste områder snart er uten militær beskyttelse.

Hvis politikere ikke ser forsvarets eksistensberettigelse som annet enn å skaffe arbeidsplasser - foreslår jeg at det nedlegges i sin helhet. Subsidiært at politikerne blir satt på en fjøl på rek ut fjorden...

Overdreven frykt?

Senterpartiets førstekandidat til kommunevalget i Drammen, Tarald Rike, mener CO2 frykten er overdreven.

-"Vi er mer opptatt av de nære ting, god og sunn mat og at den ikke skal være forurenset. Det er viktigere enn CO2-målinger fire kilometer opp i atmosfæren", mener Rike.

Og det er riktig. God sunn mat og lite forurensing er en forutsetning for et godt liv. Bare så synd at maten vi produserer forurenser så mye da. Tarald Rike har tydeligvis misforstått - det er nå engang slik at CO2 problemet skyldes vår bruk av fossile drivstoff - og det skaper ikke bare utslipp av CO2, men også i stor grad nettopp den forurensing han ikke vil ha. Dessuten - hvor blir det av satsingen på økologisk mat i Norge?

Det er uansett tydelig at senterpartiet er mer interessert i å opprettholde status quo enn å gjøre forandringer.

Internettstemming

Ved neste kommunevalg kan en kanskje stemme via internett. Dette synes jeg er en glimrende løsning. Og for det skal regjeringen ha skryt.

For det første er det et poeng å begrense transport og papirbruk mest mulig i forhold til miljøet. Personlig oppmøte i stemmelokalet bør begrenses snarere enn å oppfordres. For det andre er det slik at hvis folk ikke "gidder" stemme ved en slik løsning, bør politikerne se skriften på veggen. Da har de ingenting å skjule seg bak og må innrømme generell misnøye ved fremtidig lav valgdeltakelse.

Jeg foreslår at partiene også presenterer seg selv og sin politikk på nettet i en integrert del av slik stemmegiving. Det kan bidra til at folk flest også forstår HVA de stemmer på. For poenget må jo være en demokratisk representasjon basert på befolkningens ønsker - ikke primært høy valgdeltakelse?

Mitt håp er at alle som ønsker forandring i politisk kurs - IKKE stemmer.

Farlig forsvarsutvikling

Omleggingen av det norske forsvaret er i stadig endring. Og det er forsåvidt bra, fordi trusselbildet selvsagt også forandrer seg. Nå nedlegges og omorganiseres som aldri før, med det resultat at for eksempel Harald Haarfagre i Stavanger planlegges nedlagt.

Dette er ment å være "Strengt Hemmelig" - og detaljer skulle holdes tilbake til ETTER valget. Slikt er selvsagt demokratisk landssvik i seg selv - manipulering av data i et demokrati av det politiske miljø kan ikke være annet enn å føre folket bak lyset. Omlegging av våre militære baser er ikke mulig å holde hemmelig for andre lands etterretningstjenester - så her er motivet rent innenrikspolitisk. Løgn og bedrag er med andre ord på dagsorden. Noen vil kanskje også kalle det manipulering eller politisk manøvrering. Det blir samme sak.

Vårt forsvar har lenge blitt betraktet som et rent invasjonsforsvar. Dette er også i tråd med den linje norsk politikk har fulgt i mange generasjoner. Omleggingen av forsvaret bryter totalt med denne tankegangen. Vi er ikke lenger noen fredsnasjon.

Kjøp av fregatter er en katastrofe, fordi vi egentlig ikke har mannskaper eller penger til drift. Fregattene er imidlertid nødvendige for at vi skal ivareta internasjonale forpliktelser innen NATO.

Kjøp av Joint Strike Fighter (ingen tror vel vi kjøper annerledes?) er et kjøp av en ubrukelig avskjæringsjager - men et godt angrepsfly. Forpliktelser innen for rammen av European Security and Defence Identity betyr at vi skal være med å avlaste USA i operasjoner utenfor våre grenser.

DET er hva vårt forsvar legger til rette for.

Forsvaret er tydeligvis av for stor betydning til å la Stortinget ha kontrollen. Det har vi sett også i tidligere tider. Selv dagen før 9. april 1940 var inkompetansen så stor at en anså et angrep som "usannsynlig". Både Englands og Tysklands hovedproblem med Norge var at vi ikke hadde kapasitet til å verne om egen nøytralitet. Dagens generasjoner tror sannsynligvis at Engelskmennene minela norsk farvann for å "hjelpe oss", og at Tyskland angrep "fordi de var stygge".

Eller noe i den duren. Vettet er uansett hva det alltid har vært. Og det er skremmende.

Uten evne til å verne egen nøytralitet er idag en god beskrivelse på situasjonen. Men vi er uansett overhodet ikke lenger nøytrale. Vi legger istedet opp til å kjempe begrensede kriger i samarbeid med våre allierte. Slikt øker selvsagt trusselbildet for Norge. I tillegg er det stikk motsatt av hva nordmenn flest ønsker - det er ihvertfall mitt håp og tro.

Stortinget kan ikke lenger få kontrollere forsvaret. Fordi de har ikke tanke for forsvar av norsk territorium. Jeg foreslår at hver region får beholde pengene istedet for å sende dem innom Løvebakken, og selv bestemme hvilket forsvar som er nødvendig. Rogaland, som et eksempel, er avhengig av angrepskapasitet mot eventuelle angripende skip og fly, og må ha en sterk nok garnison til å avskrekke en landgang. Har vi ikke det, ligger vi - som i 1940 - åpne for angrep. En av våre hovedflyplasser, Sola, ble dengang tatt så godt som uten motstand.

I en gal verden har vi behov for å holde oss nøytrale. Men for å kunne gjøre det, behøves - stikk i strid med hva enkelte tror - et oppegående forsvar.

At vi - hvis vi legger ned Harald Haarfagre - i tillegg kaster nylige milliardinvesteringer på sjøen, er ikke noe nytt - men desverre en altfor vanlig forteelse. Forsvarssjefen vil flytte de menige fra den velutstyrte og nylig oppussede Madlaleiren til Luftforsvarets tekniske befalskole på Kjevik ved Kristiansand...en utslitt og lite egnet leir.

Disse prioriteringene vitner samlet om en utvikling som går totalt i feil retning.

Salatkrig

En gruppe venstreradikale Israelske aktivister bomber en palestinsk landsby med grønnsaker. I en stadig mer absurd verden er det godt at humor fremdeles finnes.

Initiativtakeren til protesten, Yigal Tzur, sier at han ønsket å protestere mot rådløsheten til den israelske regjeringen. Beboerne i Israelske Sderot er ofte utsatt for angrep med Qassam-raketter fra palestinsk side. Motsvaret denne gang er altså bokstavelig talt "tossed salad".

Bare ved at menneskeligheten overlever og slipper til - forbi barrieren av politisk skuespill og maktarroganse - finnes det håp for fred.

Håpet kan være at også Palestinerene bytter ut sprengstoff med landbruksprodukter. Den endelige seier for menneskeheten er hvis partenes ledelse inngår en avtale om å avgjøre konflikten seg imellom - med matkrig.

Gå eller kjøre?

Det er mer miljøskadelig å gå til butikken enn å kjøre, mener Chris Goodall, forfatter av "How to Live a Low-Carbon Life".

Regnestykket er, urovekkende nok, korrekt. Matproduksjon skaper så store utslipp at produksjonen av menneskets "drivstoff" slipper ut mer drivhusgasser enn biler. Og dette illustrerer selvsagt galskapen og mangelen på bærekraft i vårt moderne samfunn på en perfekt måte.

Poenget her er at bilkjøring er en vesentlig liten del av vårt totale utslipp. Hele samfunnsystemet er basert på overforbruk av forurensende kraft, og slikt forandrer man ikke ved å skattlegge enkelte deler av dette samfunnet, selv om det er politisk opportunt. Som jeg før har påpekt, så må man forandre hele energipolitikken før en kan se reelle forskjeller. Karbonbasert energi må bort - økologisk produsert energi må inn. Alt annet er å lure oss selv.

I tillegg forurenser faktisk selve tilstedeværelsen av kyr og griser i landbruket. De eksisterer i langt større konsentrasjoner enn de ville gjort i sin naturlige tilstand, og produserer store mengder metan, som er en drivhusgass langt mer potent enn CO2. "Fordelen" med metan er at den brytes ned i atmosfæren til vann og CO2...men det hjelper oss ikke så lenge vi fortsetter alle andre utslipp.

Men det er unaturlig at vi alle blir vegetarianere av den grunn. Løsningen er ikke å ikke spise kjøtt, men å innse hva som er viktig og hva som ikke er fullt så viktig. Matproduksjon er viktig - forutsatt at den foregår på best mulig måte. Bare selve produksjonen av fossile energikilder slipper ut omtrent like mye som landbruket. Vi kan jo velge - vil vi ha mat - eller olje?

Det vil hjelpe å spise mindre kjøtt. En slik strategi vil imidlertid overhodet ikke fungere isolert sett. Ikke så lenge vi sannsynligvis vil bruke den dyrkbare marken vi sparer på kjøttproduksjon til produksjon av biodrivstoff - der energiregnskapet i utgangspunktet knapt går i pluss i forhold til karbonbasert energi. Avgiftsbelegger vi kjøtt, blir produksjonen enten mer rasjonell, med dårligere livskvalitet for dyrene og dårligere matkvalitet som resultat - forbyr vi kjøtt spiller vi bare ballen over til det svarte markedet og kjøttsurrogat, som sannsynligvis vil være like energikrevende å produsere som ekte vare. Forbud og avgifter har liten effekt - I mange tilfeller motsatt effekt av hva som ønskes - tenk for eksempel på forbudstiden i USA.

Holder vi oss til det oppnåelige og legger umulig ønsketenkning på hylla, ligger løsningen - hvis vi ønsker en løsning - strengt tatt bare i en overgang til andre energiformer - også i landbruket. Og... en reduksjon av verdens befolkning.

Det første elementet i denne planen er fullt ut gjennomførbart, men går imot dagens kapitalinteresser - det andre elementet er langt vanskeligere å gjennomføre - fordi problemet i realiteten hverken er kyr eller olje, men at mennesket er en naturlig parasitt på økosystemet.

Spørsmålet er om vi noensinne innser det, og justerer kursen.

Nye perspektiver på Jack the Ripper (dissertasjon - del 4)

Dette er en fortsettelse på en serie, begynnelsen finner du her

Voksende bevissthet

Mens forholdene i Whitechapel og liknende strøk i Englands storbyer var preget av fattigdom, nød og protitusjon, var Viktoriatidens middelklasse i den tro at samfunnet hadde få mangler. I den grad det var kjent at nød eksisterte, var engasjementet hos middelklassen stort sett begrenset til å danne komiteer som fordømte - eksempelvis The Society for the Suppression of Vice. Det var viktigere å reise den moralske pekefingeren og predike enn å se på de underliggende årsakene.

Etter "Bloody Sunday", var også den sosialistiske bevegelsen sterkt redusert, selv om arbeid foregikk som før, men mer i det skjulte. Lord Salisbury kommenterte: "By October 1892 Socialist quakeries will either have been dropped or they will have been exposed by experience". En kontemporær kommentator repliserte tørt: "It is fortunate for Lord Salisbury that history judges him for his governance rather than his sooth saying".

Rev. W.E. Kendalls preken i Harley Street Chapel en septemberdag 1888 tok opp situasjonens alvor: "we are living at the crater of a vulcano which at any moment may overwhelm the community with a torrent".

Trykkokeren som lå under samfunnets føtter ble imidlertid ofte neglisjert av middel- og overklassen. I den grad slike forhold ble nevnt var det som regel for å understreke den dannethet og raffinement som "skikkelige" mennesker hadde. Sjelden eller aldri ble det fokusert på at overklassen hadde råd til sin luksus på grunn av sultelønninger for arbeidere. Faresignalene ble heller ikke tatt alvorlig da sosialistiske og kommunistiske organisasjoner ble dannet.

Det måtte bli konfrontasjon og forandring.

Frelsesarmeen var så opprørt av forholdene ved fyrstikkfabrikkene for eksempel, at de startet sin egen. Her brukte man ufarlige kjemikalier og lønnet arbeiderene dobbelt så mye som andre. Overskuddet var fremdeles vesentlig. Industrien hadde fått konkurranse. Og folk så det nyttet.

Media - den gang som nå interessert i konflikt som godt nyhetsstoff, begynte så smått å rapportere om de sosiale forhold. I den anledning var samfunnets manglende evne til å demme opp for vold et tema. En forstod at sosial nød var et godt fundament for kriminalitet. Whitechapel - mordene, som serien ennå het, var en god bakgrunnshistorie for å belyse de sosiale forhold - manglende belysning i gatene, manglende renovasjon - manglende evne til å opprettholde selv elementære sanitære forhold...manglende verdighet og livskvalitet.

Dessuten ligger det i menneskelig natur å håne den som mislykkes.

Og politiet mislykkes. Til tross for økt patruljering, sivilkedde spanere og tusenvis av ekstra politi-timer, var en ikke i nærheten av å fange morderen.

Tidligere hadde mye blitt sagt om de prostituertes manglende moral. Nå, ettersom de tydelig var målet for en nådeløs drapsmann, kom sympatien frem. En snakket om hvordan disse kvinnene ble tvunget ut i gatene av nød. Og den generelle sympatien gikk over mot de fattige, mens politiet, som samfunnets mislykkede voktere, måtte tåle mye kritikk.

Annie Chapman

Annie Chapman, hvis egentlige navn var Eliza Anne (AKA Dark Annie, Annie Siffey), var 45 år i 1888. Opprinnelig mor til tre; et jentebarn dør i ung alder, en gutt havner tidlig på hjem for krøplinger, og hennes tredje barn, Annie Georgina, jobbet på omreisende sirkus. Annie ble separert fra John Chapman i 1884, begges alkoholproblemer blir rapportert som skilsmisseårsak.

Hennes mann betaler henne 10 shilling i uken inntil han dør i 1886, hvorpå Annie, etter å ha fått vite nyheten, gråter bittert. Ifølge utsagn fra bekjente sørget hun tungt over tapet av sin skilte mann frem til sin død.

Hennes venninne, Amelia Palmer fortalte: "Since the death of her husband she seemed to have given away all together."

Annie flytter alikevel allerede i 1886 inn med en John Sivvey, og de lever sammen til hennes fraskilte ektemann dør. Deretter flytter Sivvey ut, det er grunn til å tro at han var ute etter det faste bidraget.

Uten inntekt eller bidrag var eneste utvei for Chapman deretter prostitusjon. Hun forsøkte en tid å leve av å selge blomster og å hekle, men det var ikke nok. Hun flytter inn i et "lodging house"; 35 Dorset Street, Spitalfields - 300 mennesker stuet sammen nesten som sild i tønne. Adressen er svært nær bostedet til et senere offer - Marie Kelly.

3. september snakker Chapman med Parker. -"If I can get a pair of boots from my sister, I may go hop picking." Hop-picking var å samle humle som ble brukt til øl-produksjon, og var en ettertraktet jobb - det betydde et avbrekk fra slummen og mulighet til å komme ut på landet. Chapman manglet imidlertid sko for å kunne gå til landsbygda - apostlenes hester var de fattiges eneste fremkostmiddel.

4. september møter Chapman venninnen Parker igjen, hun føler seg syk, og klager over ikke å ha spist på lenge. Parker gir henne 2d til te.

Fredag, 7. september 5PM, Parker husker venninnen som svært syk. -"It's no use my giving way," sier Chapman, "I must pull myself together and go out and get some money or I shall have no lodgings."

Lørdag 8. september 01.35AM. Annie Chapman blir observert spisende på en bakt potet. Hun gir beskjed til nattevakten på losjiet at hun ikke har nok penger for natten, men at hun snart kommer tilbake.

5.30 AM, Elizabeth Long, en bekjent, observerer Annie Chapman i samtale med en mann utenfor nummer 29. Hanbury Street - mannen spør - "Will you?", Annie svarer -"Yes".

Long beskriver senere mannen slik: -"...dark complexion, and was wearing a brown deerstalker hat. I think he was wearing a dark over coat but cannot be sure. He was a man over forty, as far as I can tell. He seemed a little taller than the deceased. He looked to me like a foreigner, as well as I could make out. He looked what I should call shabby genteel."

En observasjon som nesten sikkert kan sies å være av Jack. "Foreigner" er normalt på denne tiden en eufemisme for "jødisk".

Kort tid etter går snekkeren Albert Cadoch ut i bakhagen på 27, Hanbury Street. Han hører en kvinnestemme si -"Nei!", og et svakt dump mot gjerdet inn mot nummer 29. Han reagerer ikke på dette - prostitusjon foregår rutinemessig i bakgårdene - og bare i ettertid kan en si med stor sannsynlighet at Jack var i arbeid få meter unna, bare skjult bak et gjerde.

06AM, John Davies, en beboer i 29. Hanbury går ut i bakhagen, og finner Annie Chapman drept like ved trappene. -"I saw a female lying down, her clothing up to her knees, and her face covered with blood. What was lying beside her I cannot say...it was part of her body. I did not examine the woman, I was too frightened at the dreadful sight".


Dr. George Baxter Phillips kommer raskt tilstede og beskriver åstedet:

"The left arm was placed across the left breast. The legs were drawn up, the feet resting on the ground, and the knees turned outwards. The face was swollen and turned on the right side. The tongue protruded between the front teeth, but not beyond the lips. The tongue was evidently much swollen. The front teeth were perfect as far as the first molar, top and bottom and very fine teeth they were. The body was terribly mutilated...the stiffness of the limbs was not marked, but was evidently commencing. He noticed that the throat was dissevered deeply.; that the incision through the skin were jagged and reached right round the neck...On the wooden paling between the yard in question and the next, smears of blood, corresponding to where the head of the deceased lay, were to be seen. These were about 14 inches from the ground, and immediately above the part where the blood from the neck lay.

He should say that the instrument used at the throat and abdomen was the same. It must have been a very sharp knife with a thin narrow blade, and must have been at least 6 in. to 8 in. in length, probably longer. He should say that the injuries could not have been inflicted by a bayonet or a sword bayonet. They could have been done by such an instrument as a medical man used for post-mortem purposes, but the ordinary surgical cases might not contain such an instrument. Those used by the slaughtermen, well ground down, might have caused them. He thought the knives used by those in the leather trade would not be long enough in the blade. There were indications of anatomical knowledge...he should say that the deceased had been dead at least two hours, and probably more, when he first saw her; but it was right to mention that it was a fairly cool morning, and that the body would be more apt to cool rapidly from its having lost a great quantity of blood. There was no evidence...of a struggle having taken place. He was positive the deceased entered the yard alive. A handkerchief was round the throat of the deceased when he saw it early in the morning. He should say it was not tied on after the throat was cut."

I tillegg var mageregionen åpnet og tarmene løftet ut av kroppen og lagt over venstre skulder. Dr Phillips gjør videre observasjoner under post mortem- undersøkelsen: "The appearance of the cuts confirmed him in the opinion that the instrument, like the one which divided the neck, had been of a very sharp character. The mode in which the knife had been used seemed to indicate great anatomical knowledge".

Chapmans lomme hadde blitt skåret opp og innholdet - et musselinstykke - en kam og småpenger, hadde blitt plassert sirlig ved føttene hennes. Tre billige ringer hadde blitt tatt av fingrene til offeret, og var borte. Vagina var åpnet og øvre del av vagina og livmoren skåret ut - også denne tatt - som "suvernir"? Hodet var dreid etter dødsøyeblikket mot trappen ut til bakhagen.

Like ved liket lå et lær-forkle.

Kjennelse: Wilful murder by some person or persons unknown.

Vurdering: Både i tilfellet Nichols og Chapman var tungen utstående og svullen, et vanlig tegn ved kvelning. En kan med dette legge til i Jack's MO at han med all sannsynlighet kvalte ofrene til bevisstløshet før han kuttet strupen. Dette kan igjen forklare hvorfor ingen gjorde anskrik - Jack behøvde ikke ta frem noen kniv før offeret var bevisstløst.

Hvor fikk Chapman halstørkleet fra? Gav Jack gaver for å innynde seg hos ofrene? Husk at Nichols hadde fått en ny hatt kort tid før hun ble myrdet. Planla Jack mordene god tid i forveien, og gjorde seg kjent med ofrene, eller opererte han tilfeldig?

Ellers ser vi i økende grad en drapsmann på grensen til det nonsjalante i forhold til risiko. I begynnende dagslys, i nærhet av mennesker - som han må ha hørt - arbeider Jack metodisk og lydløst. 29. Hanbury Street hadde vinduer som vendte ut mot bakhagen, og Jack kunne blitt observert når som helst i løpet av de ti minuttene til kvarteret han arbeidet. Signaturen er uansett økende i kompleksitet, hvorfor kutte opp lommen? Hvorfor legge ut innholdet? Hvorfor dra innvollene ut? Hvorfor stjele livmoren? Hvorfor snu hodet mot trappen?

Min analyse er at Jack her i økende grad iscenesetter det teatralske. Han manipulerer den døde kroppen for maksimal sjokkeffekt. Han ønsker å sjokkere. Her er det ikke bare et mord for personlig tilfredstillelse - Jack viser at han også tenker på effekten av drapet.

Jack ønsket oppmerksomhet. Han ønsket sjokkeffekt. Terroren var kanskje viktigere enn drapet i seg selv...?

Forrige åsted, Bucks Row, hadde tilknytning til middelalderske avstraffelsesmetoder mot blant annet prostituerte. Finnes noen slik tilknytning i Hanbury Street? Det viser seg at en Mrs. Richardson eide gulvplanet i nummer 29. Hun var alment kjent som praktiserende Milleniast. Dette var en protestantisk sekt som mente Dommedag ville skje under århundreskiftet - Milleniastene var typiske svovelpredikanter som prediket omvendelse fra synd - blant annet prostitusjon. Møtelokalet var i bakrommet, like ved der Chapman ble funnet. Tilfeldighet?

Var Jack kjent med lokalene fra før? Med andre ord - var han...eller hadde han vært...involvert i disse dommedagsprofetiene? Var han i utgangspunktet svært opptatt av synd ? Dette blir selvsagt ren spekulasjon.

Hva med lær-forkleet? Politiet, deriblant Inspektør George Frederick Abberline, som nylig var overført til saken på grunn av sine store kunnskaper om Whitechapel og slummen der, lette på dette tidspunktet etter en person med kallenavnet "Leather Apron". Ryktene gikk ut på at en person kjent ved dette navnet hadde oppført seg truende mot kvinner i nabolaget. "Leather Apron" viste seg å være en jøde ved navn John Pizer - interessant nok feilrapportert i en rapport som Jack Pizer av en Inspektør Helson. Pizer ble imidlertid senere sjekket ut av saken.

Morderen, altså den virkelige Jack, hadde på bakgrunn av dette allerede fått kallenavnet "Leather Apron" i media og blant folk flest. Dette var mildt sagt politisk belastende. "Leather Apron" var et generellt kallenavn på jøder på denne tiden. Det kom av at flesteparten av jødiske menn arbeidet i yrker der lær-forklær var brukt. Anti-semittismen var allerede begynt å gjøre seg gjeldende i saken, og ikke uventet viste det seg at folk flest hadde en tendens til å tro at morderen var jødisk. Som enkelte sa det: "Slike grusomme forbrytelser kan ikke tilskrives en Engelskmann".

Hadde Jack bevisst forsøkt å spille på mistanken om "Leather Apron"? Tanken er normalt forkastet, fordi noen dager senere lykkes det politiet å finne eieren av lærforkleet, en nabo. Imidlertid er det noe som umiddelbart skurrer med denne løsningen. Menneskene i Whitechapel var generellt svært nøye med sine eiendeler - fordi de hadde så få av dem. Bruk og kast mentaliteten av idag eksisterte overhodet ikke. Selv den minste ting ble passet på - reparert - eller pantsatt. Et lærforkle ble under normale omstendigheter i denne kulturen ikke uten videre kastet på bakken, der det ville få fuktskader og bli skadd.

En konspiratorisk teori kunne være at politiet allerede på dette tidspunktet ønsket å redusere antisemittiske overtoner, og valgte å skape en "forklaring" på forkleet. En vet med sikkerhet at de ved et senere tidspunkt faktisk slettet anti-jødiske spor for, som de selv forklarte seg: "å unngå opptøyer".

Hadde Jack med seg forkleet? Vi vet ikke. Det er også mulig han så det tilfeldig, og valgte å plassere det ved liket for å spille på "Leather Apron" teorien. Media hadde allerede rapportert denne mistanken - og det kan ha vært opportunt for Jack å spille på den.

Det er i tilfelle nok et bevis for at Jack kommuniserte. Han var bevisst på at han kunne manipulere politiet. Men var det for å skjule seg bak mistanken om en jødisk morder? Jacks oppførsel ellers viser stikk i strid med denne teorien at han er nærmest ufølsom for risiko. Lå det andre motiver bak? Ønsket Jack å legge skylden på "jødene" for å oppvigle til opptøyer? Foreløpig er dette bare en teori uten mye substans.

Nye opptøyer på dette tidspunktet ville uansett ha satt folkeopinionen i enda større grad opp mot politiet og det etablerte - og underminert samfunnet - nettopp det som enkelte anarkistiske bevegelser ønsket. Også den sosialistiske bevegelsen generellt ønsket initiativet tilbake etter "Bloody Sunday". De fleste grupperinger ville nok aldri ha spillt på rasehat for å oppnå dette - men Jack er ingen hvemsomhelst. Med klare psykopatiske trekk er han sannsynligvis villig til å bruke hvem det skal være - prostituerte, jøder - til å nå sine mål.

Fredag 27. september kommer imidlertid et brev inn til Central News Agency. Det er adressert til "Dear Boss" - og lyder:

Dear Boss,
I keep on hearing the police have caught me but they wont fix me just yet. I have laughed when they look so clever and talk about being on the right track. That joke about Leather Apron gave me real fits. I am down on whores and I shant quit ripping them till I do get buckled. Grand work the last job was. I gave the lady no time to squeal. How can they catch me now. I love my work and want to start again. You will soon hear of me with my funny little games. I saved some of the proper red stuff in a ginger beer bottle over the last job to write with but it went thick like glue and I cant use it. Red ink is fit enough I hope ha. ha. The next job I do I shall clip the ladys ears off and send to the police officers just for jolly wouldn't you. Keep this letter back till I do a bit more work, then give it out straight. My knife's so nice and sharp I want to get to work right away if I get a chance. Good Luck.

Yours truly
Jack the Ripper

Dont mind me giving the trade name

PS Wasnt good enough to post this before I got all the red ink off my hands curse it No luck yet. They say I'm a doctor now. ha ha

Dette brevet er idag av mange Ripperologer ansett som å være en forfalskning, sannsynligvis skrevet av en journalist. Samme formening gikk både Assistant Commissioner Robert Anderson og Chief Inspector Donald Swanson ut med flere år etter "Terrorhøsten".

Fra denne dagen av var morderens navn for evig fastspikret som "Jack the Ripper".

Dette er en post i flere deler, neste del finnes her

Reinås går av

Hydros styreformann Jan Reinås går av. Det kom sannsynligvis som et sjokk på hele styret at eierne kan ha interesse av hva de foretar seg...

Saken går ikke på at styret avviklet opsjonsordningen - men at de avviklet den til størst mulig (og litt til) fordel for de involverte. Stikk i strid med største eiers signaler.

Plukke snegler

Mordersneglene gjør stor skade på planter og hager, og utrydder i tillegg lokale sneglearter. Stig Elling , dansk høyrepolitiker, mener arbeidsledige kan plukke snegler.

Slike forslag dukker opp med jevne mellomrom, og det er vel ikke lenge før Frp kommer med liknende utspill her på berget. Eller fri og bevare - kansje til og med Høyre.

Slike tanker er imidlertid basert på grunnleggende misforståelser.

For det første at arbeidsledige er statens eiendom, fritt til å forvalte - det er ikke tilfelle. Ihvertfall ikke uten at vi lever i et facistisk diktatur. Og det gjør vi vel ikke? Eller?... At det eksisterer ordninger med arbeidsledighetstrygd må oppfattes som et pålagt sosialt sikkerhetsnett der den arbeidsledige ikke skal påta seg annet ansvar enn å finne egnet arbeid. I den grad det offentlige skal legge seg opp i den enkeltes prioriteringer, skal det være en frivillig hjelp til å oppnå dette målet. Begrensninger i bruk ligger uansett innbakt i dette systemet.

For det andre er det slik at en arbeidsledig skal fokusere på å finne nytt arbeid. Annen virksomhet trekker selvsagt fokus bort fra dette målet. Det finnes begrensninger i tillat virksomhet på privat initiativ, og så skal myndighetene pålegge nettopp slik virksomhet?

For det tredje er slike ordninger udiskutabelt med på å skape et arbeidsmarked på siden av det ordinære arbeidsmarkedet. Stat eller kommuners arbeid bør ikke skje på slavekontrakter under tvang, men en bør kjøpe inn ønsket arbeidskraft til markedspris. Rart at høyrefolk alltid ser etter muligheter for å omgå markedspris, så mye de tilsynelatende elsker frie markeder, er det ikke?

For det fjerde er det vel ikke slik at en tenker seg at mennesker som for eksempel Jan Reinås, som muligens blir arbeidsledig snart, skal inngå i slike opplegg? La oss eksempelvis, og for argumentasjonens skyld, si at han går et par måneder arbeidsledig før han får en ny kremjobb - skal han i mellomtiden plukke snegler?

Ikke det? Men da er jo hele forslaget bygget på god gammeldags konservativ klassetenkning, da. Og i tillegg er det et forslag som gir staten makt over mennesker som en ikke burde gi en stat i et noenlunde fritt samfunn. Dessuten går hele opplegget på tvers av alle normale markedsteorier...

Brun grumsetenkning med andre ord... Fysj!

(Joda, dette innlegget er inspirert av Heidi Nordby Lundes innlegg på abc nyheter)

Parkeringsvakter får betalt etter antall bøter

Parkeringsovertredelser er strengt tatt noe en burde håpe at ikke forekom. I en perfekt verden var alle lovlydige og husket å putte på nok penger på parkometeret. I en perfekt verden burde vi derfor være fornøyd hvis vi hadde lite bruk for parkeringsvakter.

Det er derfor ulogisk at parkeringsvakter får utbetalt provisjonslønn. Ulempen er jo også at de får et stort incitament til å være litt mer iherdige i sin tjeneste enn godt er.

Men det er jo det vi lever av her i Norge. Påbud og bøter. Ingen pardong. Ikke noe mildt samfunn her, der vi smiler til hverandre og tar en bayer på bryggekanten - nei nådeløst er stikkordet.

Reinås sier det som det er

Styreleder i Hydro, Jan Reinås, mener utbetalingene til lederne er "smuler". Det er jo like greit at han er ærlig.

Slike uttalelser bør huskes ved lønnsoppgjøret. Noen kroner ekstra til vanlige arbeidere er vel da ikke engang lommerusk.

- "Når lederne har skapt store aksjonærverdier uten å diskutere hva som skyldes god ledelse og hva som skyldes oljepris, er det selvsagt en del av avtalen at det skal tilfalle en liten smule til dem," sier Reinås.

Og det er godt sagt. Ikke fordi det er klokt, men fordi det avslører logikken - ..."uten å diskutere hva som skyldes god ledelse og hva som skyldes oljepris...". Det er altså ett fett om lederene ER gode eller ei. Så lenge oljeprisen er som den er kunne jo halvtrente apekatter tjent penger på Hydro. Men systemet velger altså å premiere ledelsen uansett.

Ærlig er Reinås, det skal han ha.

Partydop

Oljens glansdager er forbi. Men Norge gråter ikke, fordi vi har gassen. Og toppen kommer uansett ikke før i - 2015?

Så kort perspektiv har vi altså. Toppen nås i 2015. 8 år til...eller skal vi si 7 1/2? Så går det nedover for godt. Men vi tror på thorium og fisk. Har noe land noensinne levd av å selge kjernekraft til andre? Har Norsk fisk den markedsandel og anerkjennelse som tilsier at dette blir et bonanza vesentlig utover det vi allerede leverer? Kan det konkurrere med olje og gass? Er det i det hele tatt spiselig fisk igjen i det stadig mer overfiskede og forgiftede havet etter 2015? Er oppdrettsfisken like giftig som før?

Slikt kan uansett ikke erstatte petroleumsinntektene. Men vi kan jo tro på julenissen og håpe at det i oljeøkonomiens høykostsamfunn kan produseres et eller annet som ikke andre kan slå oss ned i støvlene på når det gjelder pris... Right. Dream on. Hva går vi på? Oljedop?

Nå ønsker jeg ikke MER olje og gassutvinning. Jeg ønsker den faset ut så fort som vi kan. Så kan vi ta litt rev i seilene og kjøle ned økonomien til den blir iskald og bygge opp annen industri eller hva det nå er vi skal leve av i fremtiden - altså et sted forbi 2015. Kanskje bør vi satse på å bli potetbønder igjen? Per idag ser det uansett ikke ut som om noen bryr seg om annet enn at lederene skal få bonuser og lønninger fordi de er messias selv. Hver eneste en.

Sannheten er jo at på grunn av inkompetent ledelse på alle plan, er vi per idag nærmere et samfunnsøkonomisk kollaps enn noensinne. Ikke idag. Ikke engang om ti år. Men senere. Etter festen. Det er uungåelig. Men det bryr ikke noen i dag. Både næringslivsledere og politikere er pensjonert og nyter solen i Spania lenge før den tid.

Party - party - mens vi kan...

Null utslipp - drøm eller virkelighet?

Idag hadde jeg en liten elektronisk samtale med en av mine gode venner i USA. Emnet var bloggen No Impact Man. Dette er en meget god blogg, og kan anbefales. Jeg er imidlertid av den mening at mye av interessen blant miljøvernere flest er basert på feil logikk. Det er greit å minimere private utslipp, men i prinsippet løser en da ingen av de grunnleggende problemstillingene, og initiativet og tidsbruken vil på sikt føre til dårligere forhold for miljøet - fordi det tar oppmerksomheten bort fra de virkelige løsningene - uansett om tanken er god eller ikke.

Følgende er et utdrag av mitt svar til min venn, som hadde No Impact Man som sin "helt":

The point is that individual environmentalism is still dependent on a society where most of the energy is still from fossil sources. This is obviously madness. Chances are that we allready have had such an impact on the global climate that it can't be undone this century nor the next.

So the solution is obviously to stop using more fossil fuels, because that will only worsen things. But the solution cannot be NOT to use energy. Because per capita even stoneage people used more energy than we do today for cooking (burning wood in open fires is highly inefficient). Using energy is a prerequisite for human existence. So there is really only one solution. And that is to use electricity made in environmental friendly ways. And, mind you, if there is no impact on the environment in the ways we make electricity - there is really no point in using less of it.

Plants use more energy than we do - even today in our power-hungry society. So energy USE is not a problem per se. It is the way we create that energy-potential.

Electrical energy made by hydroelectric dams and mantle-temperature geothermic powerplants create no pollution. Abundant and cheap non-polluting electrical energy is the choice for powering anything - including cars. Hydrogen as an energy-carrier is perfect. But it does have one prerequisite - the energy to make hydrogen must be there to begin with.

So, contrary to conventional wisdom - I do not advocate using less energy. Because it does not work. In Norway we have so heavy taxes on energy use that if taxation worked - we would hardly use any energy at all. But we do. We use exactly as much energy as we did before the taxes. And the reason is that there are no alternatives. And the only thing that really happens is that the cost of living goes up, and that is reflected in our wages. We are running in circles...

I advocate that we must consider that we NEED to make an imprint - but we have a choice between an imprint that is polluting the environment with poison and CO2 - and an imprint that hardly pollutes at all. It is possible. Plants as you know, have a POSITIVE imprint, even though they grow for "egoistic" purposes only.

Baking bread - doing stuff more hands on - that is a prerequisite for better living and is certainly worthwhile - but it is not environmentalism.

Using LESS polluting energy does help the environment - but it is still based on pollution - and in the end it will kill us all, it will only take a little longer.

Nye perspektiver på Jack the Ripper (dissertasjon - del 3)

Dette er en fortsettelse på en serie, begynnelsen finner du her

Politiet

Londons Metropolitan-politi var under sterkt press for å oppklare de to første "Whitechapel-mordene". Etter massiv kritikk fra media - der politistyrken ble beskrevet som "inkompetent - lite effektiv og dominert av en Commissioner, Sir Charles Warren, mer interessert i parader og pomp enn politiarbeid."

Problemene politiet stod overfor var imidlertid enorme. Morderen opererte tydeligvis lydløst, etterlot ingen spor, og selv om han hadde, var åstedsgranskning i sin spede barndom. Blod kunne ikke klassifiseres - fingeravtrykk var ikke i bruk som metode, og strengt tatt var etterforskningen av nødvendighet derfor basert på et håp om å ta den skyldige på fersk gjerning, eller få nødvendig informasjon fra øyenvitner eller ved å samle inn informasjon via intervjuer av lokalkjente.

Bakgrunnen for politiets dårlige rykte var delvis den tidligere nevnte "Bloody Sunday", der politiet hadde angrepet en 10 000 stor folkemengde samlet på Trafalgar Square med politi og tropper. Flere drepte og hundrevis av skadde var resultatet av Warren's sterkt kritiserte konfrontasjonsstrategi. Årsaken til folkemøtet var en kulminasjon av den sosiale uroen - og innførselen av høyere skatter.

Som alltid i økonomiske nedgangstider forsøker det etablerte samfunn å kompensere sine inntekter med økt skatt.

Den Sosiale Demokratiske Føderasjon var involvert i folkemøtet på Trafalgar Square i 1887, og kjente sosialistiske ledere som John Burns, Annie Besant, Cunninghame Graham og George Bernhard Shaw var tilstede, for å nevne noen.

Den sosialistiske poet Edward Carpenter skrev i boken My Days and Dreams:

"A socialist meeting had been announced for 3 p.m. in Trafalgar Square, the authorities, probably thinking Socialism a much greater terror than it really was, had vetoed the meeting and drawn a ring of police, two deep, all round the interior part of the Square.
The three leading members of the SDF - Hyndman, Burns and Cunninghame Graham - agreed to march up arm-in-arm and force their way if possible into the charmed circle. Somehow Hyndman was lost in the crowd on the way to the battle, but Graham and Burns pushed their way through, challenged the forces of 'Law and Order', came to blows, and were duly mauled by the police, arrested, and locked up.
I was in the Square at the time. The crowd was a most good-humoured, easy going, smiling crowd; but presently it was transformed. A regiment of mounted police came cantering up. The order had gone forth that we were to be kept moving. To keep a crowd moving is I believe a technical term for the process of riding roughshod in all directions, scattering, frightening and batoning the people.
I saw my friend Robert Muirhead seized by the collar by a mounted man and dragged along, apparently towards a police station, while a bobby on foot aided in the arrest. I jumped to the rescue and slanged the two constables, for which I got a whack on the cheek-bone from a baton, but Muirhead was released."

Maleren og Illustratøren Walter Crane uttalte:

"I never saw anything more like real warfare in my life - only the attack was all on one side. The police, in spite of their numbers, apparently thought they could not cope with the crowd. They had certainly exasperated them, and could not disperse them, as after every charge - and some of these drove the people right against the shutters in the shops in the Strand - they returned again".

I tillegg til den økende sosialistiske motstanden mot det politiske og økonomiske regime, var London fremdeles under angrep fra de såkalte Fenians, The Irish Republican Brotherhood (en forløper for IRA), som utførte diverse mer eller mindre vellykkede bombeattentater. Metropolitan Police var desidert ett av deres mål, i 1884 ble selveste Scotland Yard utsatt for et bombeattentat, en bombe eksploderte i et urinal. Også for dette ble politiet sterkt latterligjort.

Politiet hadde i perioden i det hele tatt mange som ønsket deres ydmykelse, som et ledd i Irsk motstandskamp, eller som hevn for Bloody Sunday. Det er interessant å tenke på at en av disse med horn i siden til politiet kan ha vært Jack.

Mary Ann Nichols

Mary Ann Nichols (AKA Polly) er den første som er regnet som "sikkert" å være Jack's arbeid. Mary var 43 år, og hadde vært skilt fra sin mann William Nichols siden 1881. Uten arbeid og losji gikk hun inn og ut av diverse "arbeidshus" (Workhouses) frem til mai 1888, da hun fikk en stilling hos Samuel og Sarah Cowdry. Hun skriver i et brev til faren:

"I just right to say you will be glad to know that I am settled in my new place, and going all right up to now. My people went out yesterday and have not returned, so I am left in charge. It is a grand place inside, with trees and gardens back and front. All has been newly done up. They are teetotalers and religious so I ought to get on. They are very nice people, and I have not too much to do. I hope you are all right and the boy has work. So good bye for the present. from yours truly, Polly

Answer soon, please, and let me know how you are."

To måneder senere blir hun sparket, for å ha stjålet klær. Hun bor så sporadisk i diverse "Lodging Houses", i et strøk kjent for prostituerte. Fredag 31. august 1888 møter hun Jack the Ripper.

Om lag klokken 01.20AM blir hun avvist av verten på Thrawl Street Lodging House fordi hun mangler penger. -"Never Mind!" sier hun, "I'll soon get my doss money. See what a jolly bonnet I've got now." Optimistisk over at en ny hatt skal sikre kunder begir hun seg ut i de dunkelt opplyste gatene.

02.30AM, Nichols møter en venninne, Emily Holland, på hjørnet av Whitechapel Street og Osborn Street. Holland har nettopp vært og sett på en brann i havneområdet. Mange mennesker er ute i samme ærend. Holland beskriver senere Nichols som "svært full". -"I've had my doss money three times today and spent it", sa Nichols til Holland, full av optimisme og tydeligvis uten problemer med å finne kunder denne natten, "It won't be long before I'm back."

Prisen for en gateprostituert var 3 pence - det samme som et glass gin eller en tørr brødskive. De fleste valgte gin fremfor mat. Men denne gangen var Nichols ute etter en seng for natten. Det skulle hun ikke oppnå.

Om lag 03.40AM blir Nichols døde kropp funnet i Buck's Row av to menn på vei til arbeide. Politi og lege kommer raskt til stede, og kan konstatere at døden nylig har intruffet. Angrepet har skjedd rett under et vindu ved et soverom. Ingen har hørt en lyd, selv om en av beboerne påstår å sove svært lett. På andre siden av gaten er et hus der flere beboerne var våkne på det aktuelle tidspunktet, men heller ikke de har sett eller hørt noe uvanlig.

The Times rapporterer fra rettsmøtet:

"Five teeth were missing, and there was a slight laceration of the tongue. There was a bruise running along the lower part of the jaw on the right side of the face. That might have been caused by a blow from a fist or pressure from a thumb. There was a circular bruise on the left side of the face which also might have been inflicted by the pressure of the fingers. On the left side of the neck, about 1 in. below the jaw, there was an incision about 4 in. in length, and ran from a point immediately below the ear. On the same side, but an inch below, and commencing about 1 in. in front of it, was a circular incision, which terminated at a point about 3 in. below the right jaw. That incision completely severed all the tissues down to the vertebrae. The large vessels of the neck on both sides were severed. The incision was about 8 in. in length. the cuts must have been caused by a long-bladed knife, moderately sharp, and used with great violence. No blood was found on the breast, either of the body or the clothes. There were no injuries about the body until just about the lower part of the abdomen. Two or three inches from the left side was a wound running in a jagged manner. The wound was a very deep one, and the tissues were cut through. There were several incisions running across the abdomen. There were three or four similar cuts running downwards, on the right side, all of which had been caused by a knife which had been used violently and downwards. The injuries were from left to right and might have been done by a left handed person. All the injuries had been caused by the same instrument."

Rettsmedisinerens vurdering er at det ville ta fire eller fem minutter å påføre alle skadene. En billig ring var borte, merket etter den var tydelig på fingeren.

Kjennelse: Wilful murder by person or persons unknown.

Vurdering: Jack's kjennetegn er her fullt utviklet. Strupen kuttet med stor kraft, underliv kuttet opp. Det er på det rene at de fleste prostituerte den gang var kjent for å kunne forsvare seg mot vold, og Polly Nichols var en kraftig kvinne. Angrepet skjer tydeligvis derfor totalt overraskende og i tillegg i fullstendig stillhet. Det er grunn til å tro at Jack på forhånd har oppnådd offerets tillit, sannsynligvis ved å posere som en potensiell kunde. Til tross for at det på dette tidspunktet var kjent at en morder gikk løs, har han tydeligvis opptrådt på en måte som inngav tillit. Det er konsistent med psykopatiske trekk. Det samme er det å bruke flere minutter på mutilasjon åpent på patruljerte og frekventerte gater. Uansett motiv var Jack bestemt på å ta risikoen ved dette.

Den billige ringen som var borte kan knapt ha vært motivet for drapet. Det synes nesten merkelig at noen ville bry seg med noe slikt. Alikevel viser moderne kriminologisk forskning at seriemordere ofte tar en "suvernir" fra offeret. Dette gir dem følelse av kontroll og mulighet for å gjennoppleve handlingen mentalt.

Det er i dette tilfelle mulig Jack ble observert på vei bort fra åstedet. Patrick Mulshaw, en nattevakt for Whitechapel District Board of Works, møtte en mann på vei ned Winthrop Street. -"Watchman, old man. I believe somebody is murdered down the street", utsagnet virket emosjonellt distansert, og Mulshaw syntes det generelle inntrykket av mannen var "mistenkelig". Han la også merke til at mannens hender var underlig hvite. Mulshaw gjorde imidlertid det eneste naturlige, gikk umiddelbart til åstedet, der politiet allerede var kommet tilstede.

Hvem var denne ukjente? Uttrykket "old man" er typisk overklasse, i det hele tatt er ikke setningsbygningen Cockney i det hele tatt. Dette var ingen fattig East-Ender. Hvorfor hvite hender? Hvorfor den totale uttrykksløshet i forhold til et brutalt mord? Poenget er at på det tidspunktet visste sannsynligvis ingen (andre enn Jack) at noen var myrdet. Tidsmessig sammenfalt det akkurat med at liket ble oppdaget.

Var denne mannen rett og slett den første til å oppdage liket, uten egentlig å bry seg? Selv om det er spekulasjon, er det mer sannsynlig at det faktisk var morderen. Den uttrykksløse holdningen passer bedre til en psykopatisk iskald drapsmann enn et tilfeldig vitne.

Hadde Jack satt i verk en nøye uttenkt plan? Idag er det glemt at Buck's Row tidligere ble kalt Ducking Pond Row. I middelalderen ble kvinner bundet til en stol og dukket under vannet i lengre eller kortere perioder i en dam. Straffemetoden var spesiellt populær som straff for prostitusjon. Dammen var borte i 1888, men Jack lagde sin egen. Av blod.


Dette er en post i flere deler, neste del finnes her

Intet galt i verdens beste land

Følgende kommentar lå under temaet Emo på ABC nyheter:

"Blir kun patetisk. Uansett hvor ille du har det er det milliarder av mennesker i verden som har det mye mye verre. Er du deprimert, ta en joggetur eller tur på helsestudio, få litt betaendorfiner i sirkulasjon og du blir fort ovenpå. Å gå rundt i verdens rikeste land å ikke gjøre annet enn å klage på tilværelsen viser en total mangel på refleksjon, og blir ikke annet enn patetisk. Faktisk så er det ingen mennesker på noe punkt i historien som har hatt det bedre enn det vi i Norge har det i dag."

Først og fremst. Jeg er ikke Emo. Jeg kjenner ingen Emo'er. Kanskje dukker de opp her på landsbygda før eller senere, kanskje ikke. Det er irrelevant. Dette er ikke en post om Emo'er. Dette er heller ikke en post for å kritisere sender av dette budskapet som ser ut til å sette likhetstegn mellom Emo og depresjon. Som mer eller mindre tilfeldig mottaker føler jeg alikevel at jeg har et behov for å kommentere selve tankegangen bak.

Først av alt:

Depresjon er en alvorlig sykdom.

Depresjon er totalt uavhengig av økonomisk og materiell velstand.

Depresjon oppstår ikke uten grunn.

Depresjon i verdens rikeste land er en indikasjon på at samfunnets rikdom er irrelevant i forhold til menneskers lykke. I det hele tatt er det slik at et vellykket land i dagens verden også er et land basert på et rotterace. Slikt har ingenting med menneskelig lykke å gjøre - Det er fullt ut mulig å være strålende fornøyd med livet bosatt i en stråhytte i Afrika eller i en bladhytte i de få restene som er igjen av Amazonas. Jeg er sikker på at det har vært utallige generasjoner mennesker som har vært vesentlig lykkeligere enn dagens oljedopede og oppjagede generasjon. Vi har mistet kompasspeilingen. Et sted opp i alle våre mobiltelefoner og iPoder og plasmafjernsyn og SUV'er har vi mistet kontakten med oss selv og virkeligheten.

Vår egosentrerte definisjon av vellykkethet som vestlig materialisme er en sykdom i seg selv. Fallhøyden blir uansett stor når vellykkethet måles i kroner og øre og folk flest dessuten er hjernevasket på propaganda om Norge som et vellykket land.

Til tross for enorm oljerikdom er vår private rikdom ikke større enn vanlig europeisk standard. Til tross for høye lønninger har vi også noe av verdens høyeste priser. Vi har aldri brukt mer arbeidstid for å betjene våre totale forpliktelser. Det som er totalt perspektivløst er å anse vårt samfunn som ne plus ultra i utviklingen av den menneskelige sivilisasjon. Alt er relativt.

Bortsett fra menneskelig dumskap - som er verre enn depresjon - fordi depresjon er helbredbart - dumskap er det ikke.