mandag, juni 09, 2008

Mafiastaten seiler videre


Forutsatt at staten ønsker en slags form for rettferdighet i samfunnet, burde en kanskje ha lagt ned alle offentlige "forsikringsordninger". Velferdsstaten gir nemlig ikke ved dørene ved personlige tragedier - ikke når andre er ansvarlige - men heller ikke når staten selv er ansvarlig.

Et av mange eksempler: Gjennom flere år ble kreftpasienter bestrålt med alt for høye doser, men tro nå ikke at staten tar ansvar. Helse- og omsorgsdepartementet skriver:

«-det ikke er grunnlag for å iverksette særskilte erstatningsoppgjør til pasienter med Hodgkin lymfom og for pasienter med kreft i urinblære, testikler og livmorhals, samt for pasienter med øre-nese-hals kreft».

Hva pasientene selv mener er uvisst. Men sannsynligvis irrelevant for HOD. Det er det greie med å være Gud. En kan gjøre som man vil.

Brystkreftpasienter får derimot erstatning. Hvorfor dette er en "prestisjesykdom" med spesialrettigheter er et mysterium. Kreft i testikler? Feilbehandling? Driter vi i... Og slikt representerer på en glimrende måte den sosialistiske stats evne til å velge og vrake i løsninger. Glem rettferdighet. Glem evne eller ønske om å verne om enkeltindividet. Her bestemmes det over liv og død uten hensyn til slike småligheter. Staten har talt. Og staten har alltid feil, men det gir en blanke faen i. For å si det som det er.

Og jeg er en stor tilhenger av å si det som det er. Fine ord kan andre bruke - så la dem det.

Dette er bare et av mange eksempler på vilkårlig vurdering og kjennelser av bukken som sitter på havresekken. Betal din skatt med svette i pannen, men arbeider du i jobber der en må forvente skader, driter staten i deg. Det har de selv sagt. Skader staten deg, så vær glad om du kommer inn under de ordninger en har for skams skyld. Hvis ikke - forvent tiår med kamp for din rett. En kaller dette å gå gjennom normale kanaler. Lille herr og fru borger mot store Norske Stat. Rått parti, med andre ord.

Skader andre deg, kommer staten til unnsetning. Men ikke i din favør. Arbeidsgivere vernes mot arbeidstagere. Vi har jo så gode velferdsordninger at noen år på sosialen er greit for de "uheldige" - som sikkert har seg selv å takke likevel når de ikke kommer seg opp om morran... Mener politikerene som sitter med smør over hele seg midt i matfatet og gliser. Sosialen er greit for de ubrukelige. Vi har nemlig næringsvett i AS Norge. Staten skal ha enerett på å fordele matfatet.

Eneste løsning er private ordninger. Private forsikringer - som må være obligatoriske - også for staten i den grad den bedriver virksomhet. Og det gjør den jo i høyeste grad. Alt annet er å sette bukken til å passe havresekken. Og vi vet hvordan det pleier å gå. Dette er noen enhver bør tenke nøye igjennom. Vi kan alle havne i fella. Og staten leverer ikke varene. Ville du hatt en bilforsikring med så mye om og men som den sosialistiske velferdsstaten? Tar du sjansen på å ha en slik ordning for kropp og sjel?

Med private forsikringsordninger vet en hva en får. Og de må selvsagt være obligatoriske. En arbeidsgiver må ikke få lov til å ansette folk uten skikkelig forsikring. Et foretak må ikke få lov til å bedrive noe som helst uten skikkelig forsikring. Så kan staten følge med og passe på at de private gjør jobben sin isteden for å bedrive sin egen racketeering. Å passe på andre, ja se DET er noe staten liker, og gjør med omhu.

Så ville selvsagt lønna til for eksempel sykepleiere gå opp - fordi markedet ville reagere på alle slitasjeplagene. Og så ville den ansvarlige måtte betale. Ikke den enkelte - tro nå ikke på sosialistisk propaganda. Verden går ikke under fordi en må ta hensyn til den virkelige verden. Selvsagt må økt risiko gjenspeiles i lønnsnivået. Og da betaler vi alle det et arbeid reelt sett er verd, ikke hva Storebror synes det burde være verd.

Men mafiavirksomhet lønner seg jo - så vi får nok ikke se slike ordninger med det første.

4 kommentarer:

Anonym sa...

Jeg vet ikke helt om du er ironisk i innlegget ditt her, men jeg kan ikke si meg enig i at private forsikringer er løsningen.

Hvis vi ser på forsikringsselskapenes manglende vilje til å foreta utbetalinger, ville jeg alldeles ikke følt meg så alt for trygg. Se videre på USA, hvor konseptet med private forsikringer er velutprøvd. Få steder faller vel folk så grundig utenfor som det de gjør der.

Nemo sa...

Ja her er jeg både enig og uenig, Henrik.

Systemet i USA er dritdårlig - fordi det etter det jeg forstår er basert på at enkeltindividet må betale forsikringen etter egen evne. Det jeg foreslår er at ordningen er universell, men satsene bestemt av private selskap - som også driver systemet.

Arbeidsgiverforsikring har vi jo også idag, og den bruker jo også private forsikringsselskap! Problemet er at denne forsikringen i praksis følger statens regler - som igjen synes å være laget for å redusere utbetalinger mest mulig og å hale ut behandlingstiden til det latterlige.

Dette gjelder ikke i alle sammenhenger, men er noe jeg har følt på kroppen, og tro meg - systemet funker ikke. Mennesker faller utenfor daglig også i Norge.

Det jeg foreslår er egentlig en total fristilling av arbeidsskadeforsikringen fra staten - men med staten som "vaktbikkje". Idag er det bukken og havresekk-syndromet. Og hvorfor skal ikke Statens virksomheter behøve forsikringer styrt uavhengig av statens egne organer?

Vi ser idag at alle ordninger er basert på skiftende politiske holdninger. Idag er allerede det sosiale sikkerhetsnettet basert på at brukerene er unnasluntrere og latsabber som ikke vil stå opp om morran. Kan en slik administrasjon virkelig stå ansvarlig?

Slik jeg ser det betaler vi skatt for å dekke opp slikt. Med mindre staten tar sitt ansvar alvorlig, må staten frasi seg kontroll med slike ordninger. Arbeidsskader er trenert av staten i svært mange saker. Trygdesystemet er idag arbitrært basert på politiske strøminger. Slikt går ikke an! Systemet må baseres på en ubrytelig kontrakt mellom den enkelte borger og staten.

Så - for å oppsummere, jeg ønsker ikke et amerikansk system. Men jeg vet også at velferdsstaten feiler på mange punkter. En mellomløsning er kanskje det beste?

Anonym sa...

Ditt detaljkunnskapsnivå om dette er langt over mitt, det er sikkert. ;) Med dagens samfunnsoppbygging så ville nok en mellomting være det beste, slik du legger ting fram her. Vi er i hvert fall enige om at USA-modellen ikke fungerer.

Hvis jeg skal komme med mitt eget, uinformerte tankespinn, så mener jeg at staten ideelt sett ikke burde være en kapitalistisk interessehaver slik den er i dag. Staten er like profittdrevet som enhver bedrift, noe som selvfølgelig står i steil motsetning til det å skulle betale ut erstatninger. Staten, i den grad en sentralisert "stat" overhodet skal eksistere, burde være drevet av "sosial profitt" (er det noe som heter det? Det er det nå, i hvert fall) i stedet for kapitalprofitt.

Nemo sa...

Henrik,

Jeg er så absolutt enig i at staten ikke burde være en kapitalistisk interesseinnehaver. Og når den begynner å oppføre seg slik, er det fare på ferde. Det ser en idag i helsevesenet, der staten i enkelttilfeller velger å holde noen utenfor, presumativt for å spare penger (det er kanskje ikke velkjent, men staten velger faktisk bort enkelte lidelser som "uinteressante". Lidelsene er så absolutt ikke uinteressante for dem som lever med dem - og jeg antar at en slik utvikling vil fortsette i fremtiden med stadig mer innsparing på agendaen).

Statens dilemma i sitt kapitalistiske engasjement viser seg også til fulle i situasjonen omkring StatoilHydro, som et annet eksempel. I en tid da vi burde legge om energiproduksjon bort fra fossile energikilder, nyter selskapet godt av nærmest blankofullmakter av sin eier (den norske stat), og får i virkeligheten meget gode skattemessige vilkår for sin leteboring, noe som dreier utviklingen bort fra satsing på fornybare energikilder.

Et annet eksempel på utilbørlig kapitalistisk tenkning fra statens side er hele trygdesystemet, der en nå begynner å tenke som om en var et forsikringsselskap.

Da er det jo faktisk bedre at systemet styres av virkelige forsikringsselskap, med forsikringspremier som er basert på reell risiko, ikke politiske agendaer.

Dette er ikke å åpne for misbruk av systemet. Det forekommer sikkert idag - men jeg har inntrykk av at redselen for det er svært overdrevet. Snarere er det slik at det er næringslivet som stiller for strenge krav til å holde mennesker i arbeid. Og der "subsidieres" de jo indirekte av staten!

Et system der risiko ble justert opp mot den virkelige verden, og der pålagte forsikringer påvirker lønnsforhold (mer utsatte bransjer måtte betale mer i lønn for å kompensere for den økte risikoen), legger jo faktisk byrden over på næringslivet - der den burde være.

Idag - til tross for sosialistenes propaganda - er det slik at mange grupper blir hetset av systemet FORDI de er blitt syke. Et privat forsikringsselskap må forholde seg til fastsatte avtaler. Avtalene, om de kan kalles det, med det offentlige er så diffuse, og er så åpne for arbitrære politiske målsettinger, at en knapt kan kalle det avtaler. Og det er kanskje meningen. En ønsker politisk spillerom for valgflesk og så videre.

De fleste lever i den tro at en har gode ordninger i fall en blir kronisk syk i dagens Norge. Det er langt fra sannheten. Passer en inn i de rette A4 skjemaene, går alt greit - hvis ikke er en ødelagt for livet uten mulighet for å vinne over statsmaskineriet. Ikke før en har fått nye diagnoser - som regel psykiske.

Forskning viser at det er det fattigdomsskapende systemet som hindrer mennesker i å klatre tilbake til arbeidslivet - ikke latskap. Slikt er imidlertid vanskelig å innrømme for en stat som drifter hele systemet!

Ja, det ble et langt svar - men dette er selvsagt en sak som opptar meg mye :)