fredag, juni 20, 2008

Paradigme I


Sivilisasjonen er en utvikling uten ende. Status Quo har vært søkt av alle herskende klasser, men er et illusorisk mål. Heldigvis. Fordi utviklingen er organisk. Anarkistisk - fraktalistisk - til tross for all statsmakt og kontroll. Uten ende. Men med et mål. Menneskets selvrealisasjon som tenkende art.

Med historien som bakgrunnsteppe, kan vi se at vi ennå navigerer mulighetenes ocean, til tross for manglende kart og kompass. Til tross for stagnasjonen blant våre ledere. Mulighetene er uendelige. Men mulighetene tar tid.

Dagens system har feilet på alle områder. Vi har ingen bærekraft. Vi har bare falsk lykke. Vårt demokrati har samlet makten i kapitalen og oligarkiet av selvhevdende partier. Det såkalte demokratiet overstyrer lokalsamfunn og folkets tanker og behov. Folket skal loses inn i fremtiden, uten annet enn en illusorisk finger på styret. Alikevel bæres drømmen om noe bedre i alle mennesker. Og virkeligheten eies ikke av makta. Den eies av borgere av Jorden, i alle avskygninger, i all sin uforutsigbare menneskelighet. Vi gjør det vi kan, med de begrensninger vi har. Og vi er store i alt det små.

Ill tell you something
Jack, he is a banker

And Jane, she is a clerk

Both of them save their monies, ha

And when, when they come home from work

Oh, sittin down by the fire, oh!

The radio does play

The classical music there, Jim

The march of the wooden soldiers

All you protest kids

You can hear Jack say, get ready, ah

Sweet Jane! come on baby!
Sweet Jane! oh-oh-a! Sweet Jane!


Til tross for all undertrykkelse gjennom tidene, har den menneskelige ånd ikke bukket under. Vi er her, uhomogeniske i all vår likhet, våre drømmer og menneskelighet. Forskning viser at vi blir mest fornøyde når våre basisbehov er dekket, og resten av vår tid er vår egen. Alikevel presses vi inn i et samfunn kontrollert av de som ønsker å leve på vårt forbruk, vår ville dans om det uoppnåelige mål om materiell lykke.

Some people, they like to go out dancing
And other peoples, they have to work, just watch me now!

And theres even some evil motherfuckers

Well theyre gonna tell you that everything is just dirt

Yknow that, women, never really faint

And that villains always blink their eyes, woo!

And that, yknow, children are the only ones who blush!

And that, life is just to die!

And, everyone who ever had a heart

They wouldnt turn around and break it

And anyone who ever played a part

Oh wouldnt turn around and hate it!

Sweet Jane! whoa-oh-oh!
Sweet Jane! Sweet Jane!


Heavenly wine and roses

Seems to whisper to her when he smiles

Heavenly wine and roses

Seems to whisper to her when she smiles


Lykken er ikke mobiltelefon til en krone.

Og alikevel har den moderne sivilisasjon temmet oss. Den herskende klasse fant raskt ut at å skattlegge menneskers arbeid var veien å gå. Det ble umulig å leve bare for seg selv, av det en selv produserte. Føydalsamfunnet gjorde de få priviligerte, og de mange ufri. Mer utviklet var statsmakten - med sin rett til å både skattlegge, kontrollere og tilrettelegge vårt liv. Men staten er en predator, verktøy for at noen skal leve av flertallets arbeid. Hva vi fikk var ikke gull og grønne skoger, men kunstig lykke. Produksjon for å konsumere, liv for å gå andres ærend. Og midt i edderkoppnettet av pengestrømmen sitter staten og dens allierte, rikere, og mer mektig enn noensinne. Kursen er staket ut - mot all sunn fornuft - mot mennesket, ikke for. Og vår generasjon ser problemene det skaper, men ikke løsningen.

Løsningen ligger et annet paradigme til.

Jenny said when she was just five years old
My parents are gonna be the death of us all

Two TV sets and two Cadillac cars
--
Ain't gonna help us at all -- not at all
Then one fine mornin' she puts on a New York station

She don't believe what she heard at all

She started dancin' to that fine fine music

You know her life was saved by Rock 'n' Roll

Despite all the computations

You could just dance to a rock 'n ' roll station

-- and it was alright.

It was alright!


Og vi er redde for å redde oss selv. Vi er redde for å ta kontrollen tilbake. Derfor følger vi, uten å vite hvorfor, Hegels diktum om at friheten er å underkaste oss statsmakten. Staten tar vare på oss. Tenker for oss. Mens vi tenker at - ved neste valg - da blir alt bedre. Og tror på lovnadene. Og tror demokratiet i dets nåværende form er det eneste mulige. At vi er i førersetet. Og at redningen kommer av seg selv.

Slik har det aldri vært...

And what costume shall the poor girl wear
To all tomorrow's parties
A hand-me-down dress from who knows where
To all tomorrow's parties
And where will she go, and what shall she do
When midnight comes around
She'll turn once more to Sunday's clown and cry behind the door

And what costume shall the poor girl wear
To all tomorrow's parties
Why silks and linens of yesterday's gowns
To all tomorrow's parties


Lyrikk fra (Velvet Underground) Lou Reed/Nico - Sweet Jane/Rock&Roll/All tomorrows parties

6 kommentarer:

Amos Keppler sa...

Jeg er uenig i at sivlisasjonen har utviklet seg siden sin spede begynnelse. På ti tusen år har den egentlig, til tross for ytre forandringer i sin kjerne forblitt den samme.

Din optimistiske tro på menneskehetens fremtid slutter jeg meg (med kjente forbehold) gjerne til. Uten sivlisasjonen vil det bli en fremtid. Med vil det ikke bli det.

Helge Samuelsen sa...

Snarere tvert imot, snarere tvert imot...

SÅ du vil tilbake mer enn ti tusen år i utvikling? Vel, det sier jo litt om hvor sannsynlig DET alternativet er.

Helge Samuelsen sa...

En annen sak er at hvis en definerer sivilisasjon som Burnett Tylor, så blir konseptet med å avskaffe sivilisasjonen totalt uten mening.

Amos Keppler sa...

Ja, han gjorde samme tabben som du gjør. Såvidt jeg skjønner så definerer han sivilisasjonen osv som «universal», som en tilstand som før eller senere MÅ oppstå. Jeg er som kjent dypt uenig.

Jeg vil vekk fra ti tusen av mangel på utvikling, ja. Veldig sannsynlig. Det er det å tviholde på sivilisasjonen som en levevei som er totalt usannsynlig.

Det er to muligheter: Enten kollapser sivilisasjonen og menneskeheten og de få, gjenværende pattedyrene vil overleve. Eller den fortsetter, mot alle odds, og jorden ender som en svart, død klump i verdensrommet (hvis ikke noen finner opp en kjempebombe som sprenger hele dritten før det da, noe som alltid er en mulighet):

Helge Samuelsen sa...

Igjen begår du den feil at du fremstiller mulige scenarier som endelige samtidig som du utelukker andre, mer sannsynlige scenarier.

Det finnes utallige muligheter for at sivilisasjonen vil overleve. Å se bort fra dem avslører deg. Jeg har nevnt før at dette kalles dichotomi. En velkjent teknikk, selv om du kanskje ikke bruker det bevisst.

Hva angår begrepet sivilisasjon må du nok finne deg i at jeg definerer den annerledes enn deg. Arbitrære definisjoner aksepterer jeg ikke. Det er slik en går seg vill i båssetting og vitenskapelig definisjonstvang.

Amos Keppler sa...

Det er helt greit at du har en annen definisjon enn meg, men jeg mener din er feil og min er riktig, det er så enkelt. Som sagt, det finnes utallige alternativer til sivilisasjonen, mens det innen sivilisasjonen ikke finnes noen. I hvert fall bryter de ikke med hverandre i betydelig grad etter min bestemte mening. Beskrivelsen av en livløs jord er ikke noen feil, men uunngåelig. I det minste er bevisene på det OVERVELDENDE. Så hvem som ikke ser virkeligheten her og er tvetydig er defintivt klart for meg.

Burnett Taylor så forøvrig på de primitive som barn, en typisk sivilisert holdning som sier alt om han.