onsdag, oktober 14, 2009

U-hjelp, en katastrofe


Vi i Norge er et av de landene som bidrar mest til u-hjelp per capita i verden. Vi liker å tro at vi er "de gode" - "de snille" - men kanskje er vi heller "de uansvarlige". U-hjelp har i det store og hele vært en katastrofe.

Nesten 2 000 000 000 000 dollar (to billioner ) har blitt brukt på bistand på verdensbasis de siste 50 år. Aldri har det stått verre til.

I Dead Aid - Why Aid Is Not Working and How There Is a Better Way for Africa (Dambisa Moyo, March 2009 ISBN: 978-0-374-13956-8) skrives det:

Dambisa Moyo describes the state of postwar development policy in Africa today and unflinchingly confronts one of the greatest myths of our time: that billions of dollars in aid sent from wealthy countries to developing African nations has helped to reduce poverty and increase growth. In fact, poverty levels continue to escalate and growth rates have steadily declined—and millions continue to suffer. Provocatively drawing a sharp contrast between African countries that have rejected the aid route and prospered and others that have become aid-dependent and seen poverty increase..
.

Dambisa Moyo er en relativt ung (dog passert vanlig forventet levealder i Zambia som er under tredve) samfunnsøkonom som under sine studiedager på Harvard ble forundret over at de asiatiske fattige land i stor grad kom seg ut av fattigdommen ved egen hjelp, mens Afrika er det kontinentet der ingen fremgang kunne spores, og der korrupsjon kveler all fornuftig utvikling.

Årsaken var bistanden - mente Moyo. For selv om våre bistandsvennlige politikere later som om vi hjelper (og nok tror på denne livsløgnen også), er virkeligheten en annen på mottakersiden.

Fattige afrikanske land er blitt avhengige av bistand. Afrika har fått politikere som ikke tenker på naturlig utvikling og som lett blir korrupte i den store pengestrømmen. De har fått skjeve markeder der vesten merkelig nok tenker at det motsatte av det som gav oss velstand skal hjelpe: null proteksjonisme og kontrollerte interne markeder. Incentivene ligger i å be om mer bistand istedet for å finne egne løsninger basert på eksisterende forhold, muligheter og kultur.

Oppe i alt dette er Norge mest interesserte i hvor mye bistand vi skal gi - som om det var et mål i seg selv. Og vi "hjelper" ved å motarbeide lokal matproduksjon basert på lokal bærekraft ved å presse på for bruk av dyr kunstgjødsel fra Hydros Yara. Vi hjelper ved å hjelpe oss selv.

Bistand kan hjelpe. Vi kan bistå ved å sørge for at Afrika får utdannet mennesker som Moyo. Og vi kan bidra med teknologi eller know how. Men målet må være at Afrika selv kan produsere sin egen velstand basert på egne ressurser, egen kultur, og frigjøre seg fra bistandsåket.

Se Dambisa Moyo på Bloomberg.

Foto: Geraint Lewis

12 kommentarer:

kurt sa...

Skjelden å høre fornuftige stemmer omkring dette temaet. De fleste er enten for å ukritisk pøse på med uhjelp eller beholde alt for oss selv.

Anonym sa...

Å trekke bort bistand nå vil skape en katastrofe.

Fred Rune Rahm sa...

Problemet blir vel å dreie selve fokuset bort fra antall kroner, for i stedet å evaluere effekter. Der er det mangler.
Og så regner jeg med at du holder en nødhjelp utenfor regnskapet ditt.

Nemo sa...

Kurt,

Vi skal ikke ukritisk pøse ut: "uhjelp målt i antall kroner", men heller ikke beholde alt selv. Dambisa Moyo er forøvrig den fornuftige stemmen her, ikke meg :)

Anonym,

Selvsagt. Dette må skje langsiktig, Moyo ønsker en slutt innen fem år - dette blir litt for kort tid for omstilling. Dog er det nok slik at en ny tankegang kunne kommet raskt - helst igår ;)

Fred Rune,

Ja - antall kroner er uvesentlig - men også selve faren. Fordi avhengigheten av bistandspenger er selve problemet.

Nødhjelp holder også Moyo utenfor regnskapet, og det synes jeg er selvsagt. Nødhjelp på et saksbasert premiss skaper ikke avhengighet - rent bortsett fra at noen nødssituasjoner faktisk er basert på nettopp denne avhengigheten som Moyo snakker om.

Så den beste hjelp er også der å skape et økonomisk og ressursmessig overskudd i Afrika, slik at de med tiden kan unngå slike katastrofer som vi ser altfor ofte (mange skyldes krig og er et direkte resultat av politisk og ressursmessig ustabilitet). Bistand til nød bør vi derimot aldri stanse - om det gjelder Afrika eller ... hrm.. Island.

Men da bør motivet selvsagt ikke være å sette premisser for nødhjelpen, eller true med IMF osv.

Anonym sa...

Predikeren sa:

Jeg lyttet til Julius Kambarage Nyerere,som var den første presidenten i Tanzania. Nyerere påpekte skaden den Europeiske handelspolitikk overfor ulandene voldte. " Gi oss ett øre mer pr enhet av våre råvarer, så klarer vi oss selv."
Bistanden er bare et plaster på det såret vi påfører dem ved vår handelspolitikk, og det plasteret øker bare såret!

Nemo sa...

Helt enig. Vi driver en politikk som i utgangspunktet utarmer fattige land.

Det viktigste slik jeg kan bedømme det, er at de skaper samfunn basert på samme prinsipper som vi europeere engang gorde - at vi faktisk IKKE åpnet for åpne markeder.

Det kan da høres ut som om jeg er imot frie markeder - noe jeg ikke er. Frie markeder er markeder der kjøper og selger enes om pris.

At selger skal selge frivillig og til egen fordel er faktisk en forutsetning for frie markeder - i motsetning til åpne markeder, som er noe vi er med å presse på dem. Fordi den sterkeste alltid vinner i åpne markeder.

Afrika burde bruke ressursene sine selv, til de oppnår en styrke slik at de kan tjene på handel. Per idag subsidierer de den rike del av verden.

kurt sa...

Jeg likte da Moyo tok tak i den amerikanske overfladigheten angående "celebrities" og sa det var en "red herring". Intelligent dame!

Logikken hennes om Kina og India viser at hun er på rett spor. Hun vil ha kapital involvert, men ikke i en enveis gate, åpne markeder som du snakket om, Helge, heller i frie markeder. Det er vel det hun kaller "genuine free trade".

Så er vel mikrofinans bedre på dette stadiet enn at vi skal legge store planer for Afrika og binde dem opp i avtaler som egentlig bare er til vår fordel.

Nemo sa...

Helt klart, Kurt

IMF kjører på med at de skal kontrollere pengestrømmen - det er grunnlaget for deres raison d'etre. Vi - de rike landene tenker vel mest på egne muligheter koblet med et ønske om å bedre vår samvittighet.

Økonomisk samarbeid med Kina har skapt mer arbeidsplasser i Afrika enn all verdens uhjelp samlet. Det er ikke rart at Moyo ser at dette er veien å gå. Og hvis ikke vesten går med på den utviklingen, bør Afrika vende seg mot østen.

Admiral_Gullars sa...

Jaja Helge...du får sjenke deg i et skummende krus øl og sette deg godt til rette i stolen.

Snart kommer den første beskyldningen om rasssisme tenker jeg (tre S-er er ikke skrivefeil i denne konteksten)

Hvem vil være førstemann?
Eller kvinne?

Nemo sa...

Hehe - Jeg tror jeg går klar. Det interessante er at denne politikken ønskes av opptil flere afrikanske politikere - dessuten er Moyo smartere enn våre egne "eksperter". (Til sammen?)

Det går litt på det at afrikanere kan si nigger så mye de vil, men ikke oss blekansikter :)

Og det er kanskje litt av årsaken til at ingen vestlige tør å si at bistand ikke virker? Vi er redde for å fremstå som om vi er rasister?

Her er det Dambisa Moyo som er den smarte, og jeg er bare enig basert på empiriske data. Bistand har beviselig ikke fungert.

Jassmonsteret sa...

Har tenkt over det - hvor mye hjelper det å redde folk fra å dø og sulte ift. hvor mye det hjelper å hjelpe folk med å klare seg selv... Stod i en el. annen avis om at Uganda ikke ville ta imot bistand, men næringsliv helst.

Nemo sa...

Ja, det er en voksende tanke i Afrika at de må bygge opp egen sivilisasjon og skape sine egne verdier. Ressurser har jo forsåvidt Afrika nok av.

Jeg tror imidlertid det blir vanskeligere for oss givere å forstå at vi egentlig ikke er ønsket enn for Afrikanere å forstå at de må satse på egne midler.

For dette handler ikke om å la Afrika i stikken, men snarere å la de få utvikle seg på egne premisser.