torsdag, oktober 08, 2009

Gentesting - verre enn IT-overvåking


I vårt moderne samfunn utvikler overvåkingsmekanismer seg raskt. Vi er alle kjent med at vi blir filmet opptil flere ganger daglig i de fleste sentrale strøk, bilene våre blir registrert i bomringer, nettbesøkene våre blir registrert i stadig mer omfattende databaser, mobiltelefonene våre kan både gps-lokaliseres og samtalelogger blir lagret.

Og presset for å øke lagringstid og åpne opp for at stadig flere kan få tilgang til disse dataene øker stadig. Og det er en naturlig utvikling - når informasjonen først finnes, er den selvsagt ettertraktet.

En relativt ny utvikling er at barn også skal gentestes.

"Det handler ikke om skumle gener", sier professor.

Problemet er selvsagt at dette er skummelt nok. For - forutsatt at dette er fremtiden - er det ikke nettopp skumle gener som burde testes?

Eller er det heller slik at kanskje
ingen gener burde testes?

"Her dreier det seg om å studere genene i samspill med andre faktorer, først og fremst oppvekstmiljøet."

Og så skal ikke dette være skummelt? Hva skal disse dataene brukes til? Er det ikke slik at hvis man finner den minste sammenheng mellom gener, oppvekstmiljø og "avvik", så blir det fort et poeng å bruke dette til å risikovurdere barn i forhold til samfunnets krav til stadig sykeliggjøring, diagnose-avhengighet, og potensiell sortering? Kan man ikke se for seg at barn allerede i barnehagen kan bli utsatt for "behandling" for potensielle adferdsproblemer?

Og - hvis man alikevel studerer adferdsproblemer - hvorfor skulle dette være mer naturlig å gripe fatt i enn somatiske problemer? Har man sagt A sier man ofte også B.

Her ligger det en nesten obsessiv-kompulsiv holdning om at en må ha kontroll og katalogisere fra myndighetenes side.

Sannheten er jo at det normale snart ikke lenger eksisterer. Man tar ikke lenger mennesker på alvor som individer - man er snart alle et kasus. Og vi kan snart alle bli fortalt at vi mangler et eller annet for å bli den fullendte arbeidsmaur i samfunnets tue.

Det helsevesenet og forskere burde fokusere mer på er etter min mening å finne ut hvordan en skal ta pasienten mer på alvor enn diagnosen. Å lytte, å være litt mindre opptatt av katalogisering og litt mer interessert i humaniora. Som aldri bør dreie seg om ensretting.

Ja, vi har barn som ikke klarer seg helt bra i vårt samfunn. Og de skal vi ta ekstra godt vare på. Men er det på grunn av at de er syke og trenger medisinering, eller er det på grunn av at samfunnet er blitt for ensporet til å akseptere og stimulere mangfoldet? Trenger vi terapi og dop*, eller trenger vi å justere oppførsel både i barnehage og skole - og hjemmet, for å gi rom og støtte til det vi kaller "avvikere"?

Og trenger vi forskning på saker vi "selvsagt aldri skal bruke"?

*Jeg refererer til en økende bruk av medisinering av barn, også i Norge. Hele 10% av amerikanske gutter får for eksempel amfetaminbaserte Ritalin mot ADHD. Det er økende bekymring for at sykdommen er overdiagnostisert.

5 kommentarer:

Anonym sa...

Meget bra at du tar opp dette, Helge. Her legger man opp til mer kontroll fra barnevern, og nok en måte å la foreldre få dårlig samvittighet fordi poden ikke klarer krevene fra samfunnet.

Anonym sa...

Vi er alle snart i hendene på forståsegpåerne og blir definert som syke når vi ikke går i takt!

Helge Samuelsen sa...

Anonym #1

Barnevern må vi ha - men sosial kontroll bør vi ikke ha.

Anonym #2

Ja, det er nok slik at alle maktsystemer har et ønske om å stadig klarere ha kontroll på samfunnets definisjonsbegreper.

kurt sa...

Dette blir fremstilt som helt ufarlig - men utviklingen vil nok gå i retning av at man kontrolleres fra fødsel til grav også genetisk.

Helge Samuelsen sa...

Og det er jo så mange positive grunner til at vi skal akseptere dette. Det er vanskelig å si nei til at barn skal hjelpes - men det egentlige spøsmålet her er vel om hjelpen er god, eller om ikke andre virkemidler er bedre.