søndag, oktober 11, 2009

Staten bløgger mennesker med svak økonomi


Å bløgge betyr å tappe for blod. Og det er nettopp det staten gjør på generelt grunnlag - som en Vampyr - en Nosferatu - som lusker i skyggene klar til hogg.

Hvorfor akkurat de med svak økonomi? Kanskje fordi det er lettere å ta dem? Kanskje fordi de ikke har økonomisk handlefrihet til å bedrive skatteplanlegging eller true med utflagging?

Sikkert er det ihvertfall at våre føydalherrer ikke har maktet å skattlegge de rikeste på en rettferdig måte, men heller kapitulert og innført regressive skatter. Skatter der den effektive satsen øker desto mindre inntekten er. For eksempel moms, elavgift, bompengeavgift, eiendomsskatt, CO2 avgift og andre miljøavgifter*. Dette er bare noen eksempler på avgifter som rammer de med minst hardest. En sosialklient betaler mer av sin tilgjengelige prosentvise inntekt i fiskale skatter enn en skipsreder. Og slik skal det sikkert være? Subsidiært har våre folkevalgte bommet totalt med sin politikk - men så udugelige er de nok ikke.

En avgift er spesiellt egnet til å ta de som er i en svak økonomisk situasjon. Den er så utspekulert og så utkrøpent blodsugende at man kunne tro statsministerens navn var Dracul, og finansministeren var hans barn, Dracula.

Denne avgiften er flytteskatten, eller dokumentavgiften. En ren fiskal skatt, idag gjennomsnittlig 50 000 kroner, som pålegges i all hovedsak unge mennesker som skal etablere seg, barnefamilier som må flytte på grunn av behovet for større bolig, fraskilte som må selge felles hjem og kjøpe to nye, samt mennesker som mister arbeidet og av den grunn må flytte.

På utspekulert vis fungerer alle regressive avgifter slik at de bløgger de med minst fra før, og spesiellt de som kommer i nye, ofte vanskelige livssituasjoner - slik som for eksempel i forbindelse med langvarig sykdom.

Felles for disse økonomisk svake gruppene er liten evne til å tåle ekstra utgifter. Og vi ser at staten treffer innertier. Staten er den fødte predator.

Velferdssamfunnet behøver kanskje å skape ofre for å påvise sin godhet? At vi har et sosialt sikkerhetsnett som tar over administrasjonen av mennesker som faller utenom. Slik at de vellykkede kan ha god samvittighet i sitt overforbruk og i sin status som føydalherrer.

Nosferatu - nattskapningen - suger blod og får mennesker til å tjene seg etter behov. Den er den ultimate parasitt.


*Utrolig nok kan det se ut som om den styrtrike fossilindustrien selv blir skjermet for "klimaavgifter"!

13 kommentarer:

kurt sa...

man kunne tro statsministerens navn var Dracul, og finansministeren var hans barn, Dracula.

haha! Du kan få sagt det!

Anonym sa...

Dette samfunnet påstår å være et velferdssamfunn. Men det er påfallende at det istedet er et skatteparadis for de rikeste, og at vanlige mennesker, og som du nevner de økonomisk svakeste, blir melkeku for staten.

Helge Samuelsen sa...

Kurt,

Kristin som Dracula? Ja - jeg synes det var n god analogi ;)

Anonym,

Ja, desverre er det jo lenge siden en så at å skattlegge bare de rikeste ikke gav nok penger i statskassen.

Jorunn sa...

Kan noen definere ordet sosialisme for meg? De som lar rike slippe unna størstedelen av skatten med avskrivingsregler og ved å stikke unna formuer i skatteparadiser, kalles sosialister. Ei jente som skriver på en blogg får 4400 kr. i måneden i attføringspenger mens husleien er på 4500 kr. Hun måtte kjempe for å få ut 1000 kr på sosialkontoret. Men myndighetene kalles sosialister--.

Helge Samuelsen sa...

Jorunn,

Jeg har utviklet min "bakvendtland"-teori basert på at politikere stort sett oppnår det motsatte av det de påstår at de vil.

Det forklarer jo ingenting, men er en ren observasjon.

Sosialdemokratene i Norge er for en blandingsøkonomi, desverre i den grad at de favoriserer sine egne (statens) bedrifter på bekostning av andre og fri konkurranse. Jevnfør blant annet Statskraft, Statoil.

Dette har ingenting med ditt spørsmål å gjøre på overflaten - men det sier litt om tankegangen. Man favoriserer sine egne. Både beslutningspolitisk, skattemesig og ellers.

En blandingsøkonomi er dog avhengig av private virksomheter for å skape nok produktive arbeidsplasser. Og heri ligger problemet, ihvertfall slik jeg ser det. For Sosialdemokratene ser også på denne delen av arbeidslivet som "sitt". De har kontroll.

Og det er i samfunnets beste at så mange som mulig er i arbeid.

Høyresiden har en noe annen vinkling - de som ikke er i arbeid burde være det i tråd med tidligere tiders tenkning. Du er din egen lykkes-smed, og ingen har krav på hverken jobb eller penger. Til tross for at konservativ høyrepolitikk nettopp gikk ut på å skape en situasjon med stor arbeidsledighet og fattigdom, fordi det presset lønninger ned.

Begge politiske retninger har en nedlatende holdning til det å ikke være i arbeid, selv om den ene var basert på klassetenkning (høyresiden) og den andre på ren utilitarisme (sosialdemokratene).

Selvsagt er det best for flest mulig å være i arbeid. Alternativet - at det blir valgfritt, som det synes som om noen ekstra røde kommunister synes er mulig, er selvsagt ikke mulig. Det ville bety at det ikke ble skapt verdier, og ytelsene til de fleste ville være små og sannsynligvis langt under sultegrensen.

Men dette er jo en misforstått politikk - utopisk, men først og fremst helt motsatt av hva sosialisme i praksis har betydd. Alle virkelige sosialistiske land har hatt regimer der arbeiderene i praksis har vært styrt av staten som arbeidsmaur. "Til det felles beste". Og det felles beste var alltid for å realisere ledernes drømmer.

Helge Samuelsen sa...

Så da er vi full sirkel. Sosialdemokratiet har tatt med seg denne "arbeidsmaur-filosofien", selv om de ikke vil erkjenne det. I tillegg er filosofien også basert på blandingsøkonomi, og det blir lett å trekke med seg samme holdninger som høyresiden har.

At FrP har vokst seg store har også bidratt til at de har måttet tilpasse seg med slagord som "det skal lønne seg å jobbe".

Men ikke mer enn at de lavest betalte jobbene i grunn ikke gir rom for å leve, bare å jobbe.

Og når det skal lønne seg å ta en lavtlønnet jobb fremfor å ikke jobbe blir det automatisk smalhans for alle syke. Fordi prinsippet er at de "burde" jobbe selv om de ikke kan.

Men driver ikke "sosialistene" og overfører for å skape mindre klasseforskjeller?

Nei, det er det de ikke gjør. Ihvertfall ikke lenger. De store overføringene går til middelklassen. Rett skal være rett, Ap er for eksempel imot kontantstøtte. Men de virkelig store overføringene går alikevel ikke til de "fattige", men de "rike". Og det er et resultat av det jeg vil kalle flertallsdiktaturet. Demokratiet slik det fungerer mangler mange av de "checks and balances" som burde være tilstede - og gir for mye makt til politikere. Resultatet er flertallsdiktaturet - man er avhengig av å blidgjøre flertallet. Da går pengene til middelklassen og da blir minoriteter ikke så viktige.

Jeg er faktisk av den oppfatning at selv snakket om "velferd" og "sosiale sikkerhetsnett" er retorikk myntet på middelklassen for å gi inntrykk av "godhet" som ledd i en politisk strategi.

Og så ender man opp med at de på bunn selvsagt aldri får nok til å klare seg i en økonomi der kostnadene stiger for hvert eneste år - ikke på grunn av de fattige - men den generelle økonomiske ekspansive politikk.

Helge Samuelsen sa...

Som libertarianer ser jeg ikke at statens oppgave skal være å ta hånd om de fattige eller syke. Det blir da slik at staten ønsker å redusere slike utgifter. Bukken og havresekk syndromet.

Staten bør være garantist for gjeldende lover - ikke mer.

Et sosialt sikkerhetsnett bør overlates til forsikringsselskap. De vil selvsagt også av og til søke å redusere utgiftene, men da kommer staten på den svakes side, ikke den sterke (i dag - seg selv!)

Man forsikrer biler pålagt ved lov. Forsikret inntekt på en progressiv måte (rike betaler mer) uansett årsak til behov er fullt ut mulig. Og da blir beløpene som er involvert beregnet i forhold til faktiske behov - ikke hva staten har i sin store sekk og helst vil bruke til andre ting.

Idag arbeider også hele støtteapparatet nettopp for staten - leger, NAV. Og er absolutt part i saken. NAV forskjellsbehadler folk alt etter hvor mye de har igjen på årsbudsjettet, og leger får føringer om å ikke uføretrygde basert på politiske signaler - ikke medisinske.

Kompliserte spørsmål - håper svaret mitt ikke ble for komplisert :) Dette er min mening og erfaring. Hvis andre har innspill er jeg åpen for det.

Helge Samuelsen sa...

Kan legge til at statens evne til å finne penger til mange andre formål, eksempelet med kontantstøtte (Krf) er godt, redningspakker til bankene hver gang det går galt er et annet - viser at det faktisk er så lett som SV (Kristin Halvorsen) påstod, at fattigdommen kan fjernes med et pennestrøk.

Praktisk politikk - styrt av de prinsipper jeg har nevnt overfor - gjør imidlertid at man ikke "kan". Hensynet til andre prinsipper er altså størst.

Jorunn sa...

Jeg synes synspunktene dine er velfungerte helt til du kom frem til konklusjonen,at staten ikke skal ta ansvar for fattige og syke,men overlate dette til forsikringsselskapene.

Forsikringsselskapene driver ikke veldedighet. De som er fattige og syke i utgangspunktet,klarer ikke å betale de forsikringssummene som skal til for senere å få trygg økonomi. Det å oppnå full helseforsikring i USA koster f.eks. 40-50 000 i året. Dette har mange ikke råd til, og nærmere 50 millioner får ingen andre helsetjenester enn akutthjelp.

Jeg tror alt koker ned til et verdispørsmål. Har alle mennesker lik verdi uavhengig av hva de klarer å yte til samfunnet? Hvis vi mener dette,må vi alle være med på å ta et ansvar slik at også de som har hatt uflaks med helse og andre ressurser kan leve et godt og verdig liv.

Helge Samuelsen sa...

Nei, jeg ønsker ikke amerikanske tilstander - det er jo den andre motpol. Jeg mener HVERKEN staten eller private kan ta hånd om en slik forsikring.

Staten, fordi den i praksis bare ser på de store linjene, og nesten per definisjon setter opp økonomiske rammer som skal underlegges hovedrammene i samfunnet. Det betyr at mange opplever statens organer som motstandere, isteden for hjelpere. Se på manges opplevelse av NAV for eksempel og nettopp de lave satsene som beviser at staten ikke er "barmhjertig", selv om propagandaen tilsier noe annet.

Private selsaper vil søke å få profitt, og her blir det også enkeltmennesket satt opp mot et system.

Men jeg ser ikke for meg at et sosialt sikkerhetsnett drives basert på profitt. Ikke alt bør baseres på profitt. For de fleste libertarianere ser en behovet for flere oppgaver som staten skal garantere. Men ikke nødvendigvis drifte.

Kostnader til drift av systemet skal selvsagt de private kompenseres for, pluss et fastsatt overskudd. Kostnader til drift pluss en del sløsing finnes allerede i offentlige tungrodde systemer. At man snakker om "gratis" helsevesen er jo absolutt tull - det er den største utgiften samfunnet vårt har. Kollektivt betalt er ikke lik gratis.

Jeg snakker her om et system basert etter vanlig forsikringsteori - at man kollektivt betaler det systemet koster, dette kan gjerne være progressivt - men uansett med et bunnfradrag. Det vil si at alle er garantert "medlemskap" i ordningen - og at alle har en kontraktsbasert rett til ytelser.

I dagens system er man avhengig av statens velvilje. I et rent kapitalistisk system er man avhengig av pengemakt.

Men ingen av modellene viser seg i praksis å fungere optimalt. På tide å tenke annerledes?

Jorunn sa...

Vi får en befolkning som er stadig eldre,og nye og mer krevende behandlingsmetoder utvikles hele tiden. Hvis helsetjenestene skal finansieres av fellesskapet fremdeles,og alle kan ta ut på forsikreingen det de føler at de har behov for,vil helsetjenestene bli et bunnløst,økonomisk sluk. Hvem skal da lage rammene?

Finnes det seriøse undersøkelser som viser at private helsetjenester er mer effektive enn offentlige? Slike undersøkelser må bygge på like forutsetninger dvs.at de private også får ansvar for kronikere,for mennesker med usikre diagnoser og derfor et uforutsigbart hendelsesforløp osv.

Helge Samuelsen sa...

Private bygger ut etter behov, kutter kostnader i forhold til konkurranse og har regnskapsmessig kontroll over hva kostnadene vil bli.

I tillegg leveres service.

Det offentlige makter ingen av delene.

I forhold til begrensninger i tilbudet må dette tilpasses budsjettet. Forutsetningene legges i forsikringsordningene som godkjennes politisk. Forskjellen er at da må noen regne på hva det koster og faktisk hente inn disse ressursene på grunn av et kontraktsforhold.

Staten har i Norge vist med 100% klarhet at de ikke kan drifte helsetjenester. Alle helseforetak går i minus og blir ikke utviklet i forhold til nødvendig kapasitet. Dette er et administrasjonsmessig problem.

I tillegg har staten incentiver for å spare penger istedet for å levere et produkt. Fordi de ikke har noen individuell kontrakt å forholde seg til.

Og dessuten designer staten alltid overbyråkratiserte systemer. Det jobber flere mennesker med å flytte papir i helsevesenet enn med å drive helsevesen.

Det offentlige helsevesenet driver også rovdrift på personellet i en grad som ikke ville blitt akseptert i det private næringsliv.

Når staten blir part i en sak fungerer staten alltid etter bukken og havresekk-syndromet. Bare ved å stå utenfor kan staten regulere på en skikkelig måte.

Jeg er faktisk kroniker, og skal jeg ha hjelp nytter det ikke med det offentlige helsevesenet - de gidder ikke. Min holdning er nok farget av at jeg har sett gang på gang at det nettopp ikke er sant at det offentlige tar vare på kronikerne. De forholder seg til budsjetter, og vi blir sanert bort til fordel for mer lønnsomme pasienter.

Se også på problemstillingen der staten sitter med flere hatter i saker som nordsjødykkere og slikt. Å tro at staten er snill og ønsker alle det beste er naivt.

Dog trodde jeg også at det var slik - men det er meget lenge siden.

Per idag bygges helsevesenet ned, til tross for store utfordringer i fremtiden. Det kan ikke administreres verre enn det.

Private løsninger i Norge blir nå i større grad enn før tilgjenelige nettopp fordi det offentlige svikter - for de som har nok penger. Det er problemet, det offentlige feiler, og noen kan kjøpe seg ut av køene. Vi har fått et klasseskille til tross for mye retorikk om det motsatte.

Et eksempel på at private er mer effektive er at Haukeland sykehus lenge leide inn operasonsteam fra det private - og fikk bort store køer. Uten at det kostet mer enn den vanlige driften - som ikke maktet å ta bort køene.

Det er nå politisk uønsket med en slik løsning, og køene vokser igjen.

I det hele tatt er det ineffektiviteten med venting, med byråkratisk kompartmentalisering og liten evne til justeringer i forhold til behov som gjør at det offentlige svikter. De baserer seg på femårsplaner a la østblokken. Det har aldri fungert.

Helge Samuelsen sa...

Ja, og så bør jeg nevne at for eksempel Sveits har et system som likner mye på det jeg har foreslått:

http://en.wikipedia.org/wiki/Healthcare_in_Switzerland

Etter det jeg forstår fungerer dette meget mye bedre enn det norske. Det koster - men kostnadene er synlige. I Norge leker vi jo at helsevesenet er "gratis", mens det i virkeligheten spiser opp så mye av skattepengene at det halve bokstavelig talt burde være nok.

Det vil være politisk umulig å gjennomføre dette per idag i Norge, fordi sosialdemokratiet har en stor stat som politisk målsetting - mens det for eksempel i USA (der systemet er diskutert) ikke vil være mulig, fordi en synes det er for "offentlig styrt".