Joda, jeg har skrevet om det før, men enkelte ting kan ikke gjentas ofte nok, fordi visse sannheter er så godt gjemt i bakgrunnsstøyen fra det etablerte maktmiljø, at det overhodet ikke er en del av offentlig debatt. Snarere tvert imot er det som regel en overraskelse for folk flest at samfunnet er innrettet slik at ressurser automatisk allokeres mot toppen i samfunnet. Stikk i strid med vanlig oppfatning. For vi lever jo i et sosialdemokrati?
Både ja og nei. Fordelingen av ressurser i samfunnet går nok på overflaten fra de rike til "den store dugnaden", men de underliggende økonomiske premisser mer enn oppveier for denne tendensen. Snarere tvert imot er den generelle regressive beskatningen i seg selv nok til å kompensere for denne påståtte dugnadspolitikken.
Men mer grunnleggende prinsipper arbeider i bakgrunnen. Det viktigste er inflasjonspolitikken. Inflasjon er i prinsippet at staten trykker opp nye penger, slik at pengemengden øker og pengenes verdi dermed synker. De nye pengene injiseres i samfunnet først og fremst gjennom bankvesenet, og videre til kapitaladelen og kan dermed brukes til å kjøpe opp verdier før den reelle nedjusteringen av pengeverdien slår inn. Middelklassen, og spesiellt de lavest på den økonomiske rangstigen får disse nye pengene sist - når inflasjonen allerede har spist stykker av verdien på både tidligere eksisterende kapital og de nye pengene.
En kontinuerlig inflasjon fordeler altså mer ressurser over på de som allerede hadde mest fra før. En kontinuerlig inflasjon driver også kontinuerlig opp prisen på aksjer - som gavner dem som har mye aksjer - og det er ikke den gjennomsnittlige lavtlønnede arbeider, for å si det slik - samtidig som prisen (ikke reell verdi) på for eksempel bolig kontinuerlig går opp, noe som kan benyttes til å melke middelklassen for formue- og boligskatt. Samtidig kan man jo påstå at "alle" er blitt rike, og at det overinvesteres i bolig.
En kontinuerlig inflasjon er det politiske hovedmålet for Norges bank.
Målsettingen er å holde en lav rente. Målet med en lav rente er å vri markedet bort fra en sunn likevekt for å skape kunstig vekst. Som om det ikke-bærekraftige samfunnet behøver kunstig vekst. Når markedet ikke er i likevekt gir dette feilinvesteringer og overkonsum. Men dette gagner jo noen. Investeringer i langsiktige fellesgoder som helse, skole, samferdsel og pensjonssparing er ikke blant de tilgodesette områdene. Kortsiktig gevinst favoriseres.
Vi er alle med på dugnaden. Men ikke alle får ta del i godene av denne dugnaden.
I tillegg skaper systemet grunnlaget for markedskorreksjoner - resesjoner. Og også disse bæres i all hovedsak av hvermansen. Noen får med andre ord både i pose, sekk og trillebår.
Resultatet av dette samfunnet er et system der spekulasjon og politisk favorisering gir uttelling, mens hardt arbeid og sparsommelighet er kontraproduktivt. Det er smartere å profittere på inflasjon enn på produksjon av varige verdier.
Hva som er verre er at verdens regjeringer skjuler faktisk inflasjon ved å ha oppfunnet begrepet "kjerneinflasjon", som ofte ligger mellom 2 - 3%. Virkelig inflasjon er ofte i nærheten av 10%.
Løsning? Finnes ikke. Ingen regjering vil noensinne, eller har noensinne, oppgitt muligheten til å kontrollere pengemarkedet når de først har fått dette monopolet.
En teoretisk mulighet er å innføre en ny myntenhet basert på gull. For eksempel en tusenkrone mynt av gull. En slik enhet vil begrense inflasjon, fordi dens verdi aldri vil bli mindre enn prisen av faktisk gullinnhold. I den grad andre penger mister verdi, vil de fleste investere i slike penger istedet for dagens monopolpenger. Inflasjon undergraver verdien av fiat-penger ("vanlige" inflasjonskontrollerte penger) og gullpenger vil dermed utkonkurrere de dårlige pengene.
I en slik situasjon ville imidlertid myndighetene trekke inn gullpengene. Det har skjedd før. Monopolet må opprettholdes, og spillet må gå videre. Alle gatene har fått hus og hoteller eid av eliten, og frikortene er delt ut på forhånd.
Som vanlig er spillet rigget.
Både ja og nei. Fordelingen av ressurser i samfunnet går nok på overflaten fra de rike til "den store dugnaden", men de underliggende økonomiske premisser mer enn oppveier for denne tendensen. Snarere tvert imot er den generelle regressive beskatningen i seg selv nok til å kompensere for denne påståtte dugnadspolitikken.
Men mer grunnleggende prinsipper arbeider i bakgrunnen. Det viktigste er inflasjonspolitikken. Inflasjon er i prinsippet at staten trykker opp nye penger, slik at pengemengden øker og pengenes verdi dermed synker. De nye pengene injiseres i samfunnet først og fremst gjennom bankvesenet, og videre til kapitaladelen og kan dermed brukes til å kjøpe opp verdier før den reelle nedjusteringen av pengeverdien slår inn. Middelklassen, og spesiellt de lavest på den økonomiske rangstigen får disse nye pengene sist - når inflasjonen allerede har spist stykker av verdien på både tidligere eksisterende kapital og de nye pengene.
En kontinuerlig inflasjon fordeler altså mer ressurser over på de som allerede hadde mest fra før. En kontinuerlig inflasjon driver også kontinuerlig opp prisen på aksjer - som gavner dem som har mye aksjer - og det er ikke den gjennomsnittlige lavtlønnede arbeider, for å si det slik - samtidig som prisen (ikke reell verdi) på for eksempel bolig kontinuerlig går opp, noe som kan benyttes til å melke middelklassen for formue- og boligskatt. Samtidig kan man jo påstå at "alle" er blitt rike, og at det overinvesteres i bolig.
En kontinuerlig inflasjon er det politiske hovedmålet for Norges bank.
Målsettingen er å holde en lav rente. Målet med en lav rente er å vri markedet bort fra en sunn likevekt for å skape kunstig vekst. Som om det ikke-bærekraftige samfunnet behøver kunstig vekst. Når markedet ikke er i likevekt gir dette feilinvesteringer og overkonsum. Men dette gagner jo noen. Investeringer i langsiktige fellesgoder som helse, skole, samferdsel og pensjonssparing er ikke blant de tilgodesette områdene. Kortsiktig gevinst favoriseres.
Vi er alle med på dugnaden. Men ikke alle får ta del i godene av denne dugnaden.
I tillegg skaper systemet grunnlaget for markedskorreksjoner - resesjoner. Og også disse bæres i all hovedsak av hvermansen. Noen får med andre ord både i pose, sekk og trillebår.
Resultatet av dette samfunnet er et system der spekulasjon og politisk favorisering gir uttelling, mens hardt arbeid og sparsommelighet er kontraproduktivt. Det er smartere å profittere på inflasjon enn på produksjon av varige verdier.
Hva som er verre er at verdens regjeringer skjuler faktisk inflasjon ved å ha oppfunnet begrepet "kjerneinflasjon", som ofte ligger mellom 2 - 3%. Virkelig inflasjon er ofte i nærheten av 10%.
Løsning? Finnes ikke. Ingen regjering vil noensinne, eller har noensinne, oppgitt muligheten til å kontrollere pengemarkedet når de først har fått dette monopolet.
En teoretisk mulighet er å innføre en ny myntenhet basert på gull. For eksempel en tusenkrone mynt av gull. En slik enhet vil begrense inflasjon, fordi dens verdi aldri vil bli mindre enn prisen av faktisk gullinnhold. I den grad andre penger mister verdi, vil de fleste investere i slike penger istedet for dagens monopolpenger. Inflasjon undergraver verdien av fiat-penger ("vanlige" inflasjonskontrollerte penger) og gullpenger vil dermed utkonkurrere de dårlige pengene.
I en slik situasjon ville imidlertid myndighetene trekke inn gullpengene. Det har skjedd før. Monopolet må opprettholdes, og spillet må gå videre. Alle gatene har fått hus og hoteller eid av eliten, og frikortene er delt ut på forhånd.
Som vanlig er spillet rigget.
8 kommentarer:
Brilliant innlegg!
;)
Hmm, aner jeg en mulighet for et 'underground' pengesystem?
-k
Så absolutt. Et underground pengesystem ville være på sin plass, og ha nesten samme effekt som det eksempelet jeg nevnte med gullpenger.
Problemet vil være at staten ikke vil akseptere slike "penger" som betalingsmiddel, og da må man alltid veksle inn endel i "monopolpenger" uansett.
Romerriket hadde store problemer med inflasjon, og metoden var delvis å heve skattene for å kompensere, delvis å påby bruken av disse utvannede pengene.
http://mises.org/story/3663
Begge deler gjøres jo også idag - om enn på en noe mer kontrollert (og skjult) måte.
Dette er årsaken til at staten aldri har hatt mer penger, men sliter med å betale for vanlige vedlikeholdskostnader og driftskostnader.
I Romerriket prøvde man tilslutt å kreve inn skatter i naturalia og arbeid - pengene hadde for liten verdi. Jeg er sikker på at hadde det eksistert en alternativ valuta brukt av folket idag, ville denne tilslutt (etter å ha blitt motarbeidet i begynnelsen) blitt "adoptert" av staten, og krevd inn i skatt. Og så ville staten begynt runddansen igjen.
Man kan ikke vinne, dessverre :)
Hvis du mener at det uansett går i denne retningen, hvordan forklarer du at mange land har klart å bygge solide velferdsstater der ekstremt få lever i fattigdom? Der retningen går i at fattige og middelklasse blir løftet opp - og ikke i retningen du beskriver?
Det er vel snarere lysten på å ta opp boliglån for å spekulere i dette markedet som driver norsk middelklasse ut i "pengenød" enn det er at inflasjonen spiser opp deres muligheter til å bli rikere.
Bjarne,
Jeg er litt i tvil om hva du mener. Det er ikke en direkte sammenheng mellom å bygge en velferdsstat og det å la inflasjonen løpe løpsk. Det er også slik at det tar mange tiår før en slik boble kommer ut av kontroll.
Men jeg er uenig i at det er lysten til å ta opp boliglån som er problemet. Det er ikke slik at folk flest tenker at de ikke gidder eie sin egen bolig fordi prisen er for høy. Og ingen ønsker å betale mer enn markedsprisen tilsier.
Problemet er at inflasjonen nettopp øker markedsprisen, og det får størst utslag i dyre objekter som nettopp bolig. Det er det mange økonomer som vil være enig med meg i. Inflasjonen driver selvsagt også opp lønninger, slik at dette går hånd i hånd. Markedet går på statlige stereoider, og det kan ikke gå bra i lengden.
Inflasjonen som problem handler IKKE om å gjøre folk flest rikere - snarere gjør den de rikeste rikere - poenget er at den driver opp økonomien slik att både priser OG lønninger stiger. Problemet er at lønninger heller ikke stiger jevnt for alle, noe som også skaper ujevnheter, og denne ustabiliteten gir for eksempel enorme utslag på sosialbudsjettene - og problemer med at "det ikke lønner seg å jobbe" osv. Nei, det gjør faktisk ikke det - i lavtlønnede yrker.
Egen bolig er et meget inelastsisk behov, faktisk mer enn mat (fordi de fleste kjøper for mye mat uansett i vårt samfunn) - og derfor blir presset stort for å nettopp bruke mye penger på bolig.
Lysten til å spekulere i boligmarkedet gjelder bare de som kjøper andre boliger enn den de selv lever i. Bortsett fra noen få som har penger nok til å kjøpe mer enn de egentlig trenger - DET er ikke hvermansen i dagens økonomi! Og noe av det meget positive som denne regjeringen nettopp gjorde, var å skattlegge andre - tredje osv boliger hardere enn første.
Det er positivt - dog kommer skattleggingen av hvermansen uansett, fordi det er der de virkelig store pengene er å finne, og som du vet behøver staten stadig mer penger selv om den vasser i penger.
Case closed :)
Helge,
Jeg er skremt over at det er så mange som tror at vanlige folk driver med reneste "aksjespekulasjonen" i forhold til å eie egen bolig. Her kommer galskapen og missunnelsen frem. Og selvsagt ser vi at eliten tror vanlige folk er like grådige som dem selv og bedriver skatteplanlegging. Snarere er det jo slik at hadde man skattlagt alle aktiva hadde både alle bedrifter og alle private gått konk!
Istedet bskrur man skruen langsomt til men bruker selvsagt argumentet at ved å ikke skattlegge maksimalt, så er man snill!
Tja, det er vel en strategi for å dekke over det gallopperende behovet for mer skatt? Blandet med den gode gamle strategien med å skape skyldfølelse?
Men mest av alt ligger det vel i bunn en føydal tenkning om at alle verdier både skal og må skattlegges.
Legg inn en kommentar