Kompromissløse meninger har tidligere advart mot den nonchalanse som våre representanter til stadighet overøser seg selv med. Vi hadde for eksempel bilsaken, der en tydeligvis trodde at bil til privat bruk både skulle og burde dekkes av skattepenger, denne saken var selvsagt bare toppen på isberget. For i tillegg til alle goder en har bevilget seg som med litt godvilje kan anses som rimelige, så er det ikke måte på hvilke ordninger som i praksis eksisterer. Både etterlønn, ventelønn og hva det nå heter. En jobb på Stortinget er springbrettet inn i en verden av gavedryss og gode pensjonsordninger.
Pensjonen er i dag på 430 000. Den utgjør 2/3 av årslønnen. Full rett til alderspensjon opptjenes etter bare 12 år, mot 40 år(!) som er det vanlige i offentlig sektor og i de fleste private pensjonsordninger. Grensen for alderspensjon er 65 år, men man kan få fulle pensjonsrettigheter før den tid. Det er faktisk mulig å oppnå full pensjon fra Stortinget ved fyllte 51 år. Pensjonsalder for almuen er som kjent 67 år. Det er ingen grense for hvor mye tidligere Stortingsrepresentanter kan tjene på toppen av pensjonen. Almuen blir trukket hvis en tjener over 15 000 kroner. Kjekke greier.
Men selv slike gullkantede ordninger er tydeligvis ikke nok for gutte- og jenteklubben Grei. En blanding av inkompetanse og rå grådighetskultur borger for at en i tillegg til alle de lovlige godene heller ikke tar det så nøye om man urettmessig erhverver seg mer. Dette er i så fall penger direkte stjålet fra landets befolkning.
Beløp som for vanlige dødelige ville medført automatiske krav - i noen tilfeller politianmeldelse med påfølgende fengselsstraff, blir betegnet som ubetydelige. Vi ser at den politiske eliten lider av samme sykdom som de bemidlene. Noen hundretusen på sveitsiske bankontoer og slikt er jo ingenting. Slikt må man nesten regne med. Man skal jo ha råd til litt høy sigarføring. Jevnfør Simonsen-saken. Trygdede som i en vanskelig hverdag faller for fristelsen til å jukse får lovens fulle tyngde over seg - den politiske ledelse ser tydeligvis lettere gjennom fingrene med sitt eget juksemakeri.
I stor grad er også politikere viklet inn i situasjoner der de bruker sin posisjon i samrøre med næringslivet. Tønne-saken var av den kategori. Uheldigvis med ulykkelig utfall, men det bør ikke svekke fokus på denne problemstillingen. I denne saken ble det bevisst forsøkt å dekke over forholdet mellom den politiske elite og toppskiktet i næringslivet.
Desverre er det all grunn til å tro at slike forhold er regelen snarere enn unntaket. Lykken for norsk næringsliv er å få politisk støtte. For slik er det jo - en må ha Staten med på laget. For staten bestemmer alt i vårt lille land.
Pensjonsskandalen som nå rulles opp må ses i sammenheng. Saken er i seg selv ikke hovedproblemet. Sakens kjerne ligger langt dypere. Problemet ligger egentlig i at vår politiske elite har laget et apartheidsystem der reglene som skal gjelde for oss andre er annerledes enn de regler som de selv ønsker å følge. Denne kultur er så inngrodd at folkelig moral ikke lenger eksisterer på Løvebakken. En tror det skal være slik. Og det er jammen ikke rart, fordi en har jo fått lov å ture frem så altfor lenge nettopp slik.
Politikere tror de er noe, for å si det på folkelig vis. Og det kan de jo være. Men så altfor ofte misbruker de anledningen. De skal være våre representanter, men miljøet oppfører seg som om de alle er Solkonger som både bør og skal ha særfordeler. Demokratiet har fostret en elite med samme grunnsyn som hoffet til Solkongen. - La dem spise kake, hører man nesten ekkoet av der fra Stortingssalen, der en er så opptatt av egne fordeler at man ikke kan se eller forstå hvermansen.
Denne saken bør selvsagt ende opp i politianmeldelser i de tilfeller der straffeforfølgelse er naturlig. Høyesterett har tidligere fastslått at trygdejuks over 60 000 kroner kvalifiserer til fengselsstraff. Så vi vet hvor lista ligger. Tilbakebetalinger bør selvsagt også følge normale prosedyrer. Nå kan vi få lakmustesten på om det de fleste oppfatter som rettssamfunnet Norge virkelig fungerer, eller om strengere straffer bare gjelder de som de høye herrer vil karakterisere som almuen. Vi har en gyllen sjanse til å få avslørt det økonomisk/rettslige apartheidsystem. La dette være hovedfokus - ikke enkeltsakene!
Lærdommen må være at vi må påtvinge våre politikere til å følge de regler som de pålegger oss andre - og at de regler som en lager for seg selv på Stortinget også skal gjelde for alle andre. At det ikke skal eksistere et eget univers med særfordeler i forhold til det å være representant, og at bukken ikke må få lov til å passe havresekken uten tilsyn.
Pensjonen er i dag på 430 000. Den utgjør 2/3 av årslønnen. Full rett til alderspensjon opptjenes etter bare 12 år, mot 40 år(!) som er det vanlige i offentlig sektor og i de fleste private pensjonsordninger. Grensen for alderspensjon er 65 år, men man kan få fulle pensjonsrettigheter før den tid. Det er faktisk mulig å oppnå full pensjon fra Stortinget ved fyllte 51 år. Pensjonsalder for almuen er som kjent 67 år. Det er ingen grense for hvor mye tidligere Stortingsrepresentanter kan tjene på toppen av pensjonen. Almuen blir trukket hvis en tjener over 15 000 kroner. Kjekke greier.
Men selv slike gullkantede ordninger er tydeligvis ikke nok for gutte- og jenteklubben Grei. En blanding av inkompetanse og rå grådighetskultur borger for at en i tillegg til alle de lovlige godene heller ikke tar det så nøye om man urettmessig erhverver seg mer. Dette er i så fall penger direkte stjålet fra landets befolkning.
Beløp som for vanlige dødelige ville medført automatiske krav - i noen tilfeller politianmeldelse med påfølgende fengselsstraff, blir betegnet som ubetydelige. Vi ser at den politiske eliten lider av samme sykdom som de bemidlene. Noen hundretusen på sveitsiske bankontoer og slikt er jo ingenting. Slikt må man nesten regne med. Man skal jo ha råd til litt høy sigarføring. Jevnfør Simonsen-saken. Trygdede som i en vanskelig hverdag faller for fristelsen til å jukse får lovens fulle tyngde over seg - den politiske ledelse ser tydeligvis lettere gjennom fingrene med sitt eget juksemakeri.
I stor grad er også politikere viklet inn i situasjoner der de bruker sin posisjon i samrøre med næringslivet. Tønne-saken var av den kategori. Uheldigvis med ulykkelig utfall, men det bør ikke svekke fokus på denne problemstillingen. I denne saken ble det bevisst forsøkt å dekke over forholdet mellom den politiske elite og toppskiktet i næringslivet.
Desverre er det all grunn til å tro at slike forhold er regelen snarere enn unntaket. Lykken for norsk næringsliv er å få politisk støtte. For slik er det jo - en må ha Staten med på laget. For staten bestemmer alt i vårt lille land.
Pensjonsskandalen som nå rulles opp må ses i sammenheng. Saken er i seg selv ikke hovedproblemet. Sakens kjerne ligger langt dypere. Problemet ligger egentlig i at vår politiske elite har laget et apartheidsystem der reglene som skal gjelde for oss andre er annerledes enn de regler som de selv ønsker å følge. Denne kultur er så inngrodd at folkelig moral ikke lenger eksisterer på Løvebakken. En tror det skal være slik. Og det er jammen ikke rart, fordi en har jo fått lov å ture frem så altfor lenge nettopp slik.
Politikere tror de er noe, for å si det på folkelig vis. Og det kan de jo være. Men så altfor ofte misbruker de anledningen. De skal være våre representanter, men miljøet oppfører seg som om de alle er Solkonger som både bør og skal ha særfordeler. Demokratiet har fostret en elite med samme grunnsyn som hoffet til Solkongen. - La dem spise kake, hører man nesten ekkoet av der fra Stortingssalen, der en er så opptatt av egne fordeler at man ikke kan se eller forstå hvermansen.
Denne saken bør selvsagt ende opp i politianmeldelser i de tilfeller der straffeforfølgelse er naturlig. Høyesterett har tidligere fastslått at trygdejuks over 60 000 kroner kvalifiserer til fengselsstraff. Så vi vet hvor lista ligger. Tilbakebetalinger bør selvsagt også følge normale prosedyrer. Nå kan vi få lakmustesten på om det de fleste oppfatter som rettssamfunnet Norge virkelig fungerer, eller om strengere straffer bare gjelder de som de høye herrer vil karakterisere som almuen. Vi har en gyllen sjanse til å få avslørt det økonomisk/rettslige apartheidsystem. La dette være hovedfokus - ikke enkeltsakene!
Lærdommen må være at vi må påtvinge våre politikere til å følge de regler som de pålegger oss andre - og at de regler som en lager for seg selv på Stortinget også skal gjelde for alle andre. At det ikke skal eksistere et eget univers med særfordeler i forhold til det å være representant, og at bukken ikke må få lov til å passe havresekken uten tilsyn.
