torsdag, august 14, 2008

Sløsing


Vi sløser voldsomt med ressurser i vårt samfunn, dette gjelder også mat - en ressurs som blir stadig dyrere på verdensbasis. Matavfall i Norge utgjør 7% av det totale avfallet, og selv om mye av dette er reelt avfall, er mye rett og slett mat som vi kaster.

Miljødepartementet har uttalt seg i sakens anledning, og mener at usolgt kantinemat bør gis til veldedige organisasjoner - som ett tiltak for å redusere sløsingen.

Miljøverndepartementet har også foreslått at mat bør bli dyrere for å stanse sløsing. Som vanlig er de politiske løsningene kostnadsdrivende. Og sannsynligvis lite effektive. De generelle kostnader i vårt samfunn er store, og lønningene for mange så høye at slike tiltak selvsagt bare ender opp som et slag i trynet på de fattige. De som sløser minst i utgangspunktet.

Et område det snakkes lite om er imidlertid den sløsing som skapes av byråkratiets kravmentalitet. Vi har for eksempel strenge regler for hva som slippes ut på markedet av mat. Og det er jo udelt positivt, vil en jo i utgangspunktet tro. Men byråkratiet og kravmentaliteten både fra det offentlige og fra oss som forbrukere får mange svært negative konsekvenser. EU har for eksempel en rekke forordninger som vi må underkaste oss. Noen nesten morsomme, men med store konsekvenser.

Krumheten på agurker har vært et av de områder som EU-kommisjonen har lagt seg opp i. Bananer må også tilfredstille krav til perfeksjonistisk kurvatur. Slike regler har ført til at hundrevis av tonn med mat har blitt kastet - ikke fordi kvaliteten objektivt sett har vært dårlig, men fordi en perfeksjonistisk standard har vært det subjektive kriteriet for sortering.

Med de høye priser og den matkrise som verden idag står overfor tar muligens EU-kommisjonen snart til vett og forstår at perfeksjon av rotvekster og andre grønnsaker aldeles ikke bør kreves! Eksempelvis smaker en agurk like godt, og har lik næringsverdi, uavhengig av kurvatur.

Hvordan står det så til med sorteringen i det norske landbruket? Et bilde fra en tilfeldig utvalgt gulrotåker gir svaret. Etter innhøsting ligger de forkastede gulerøtter spredt utover åkeren, i et antall som forskrekket meg. Opptil 10% av produksjonen kastes før den kommer lenger enn første inspeksjonrunde.


Bildet gir ikke skikkelig inntrykk av virkeligheten. Synlig er bare de nærmeste gulerøttene, hele åkeren var i virkeligheten slik. Gulerøtter så langt en kunne se. De fleste absolutt brukbare til mat, selv om de ikke alltid hadde godkjent størrelse eller fasong.

Noe svinn vil det alltid bli ved industriell matproduksjon - men her er det tydeligvis stort behov for å utnytte produksjonen bedre. Er det regelverket som skaper problemet? Er det vi som er for kresne som kunder? Eller er det bøndene som er for godt subsidierte?

Jeg aner en kombinasjon av årsakssammenhenger. Sikkert er det ihvertfall at en ikke ensidig kan gi husholdningene skylden for sløsing. Og her bør altså staten ta sin del av ansvaret, både når det gjelder å gi de rette rammevilkår og for å holde fokus for en gangs skyld på områder der en kan få resultater uten samtidig å bidra til kostnadsspiralen.

Jeg aner for eksempel at selv for store eller for små gulerøtter gjør seg like godt som andre i for eksempel salater. Er det kostnadnivået på råvarer som skal opprettholdes på kunstig vis? I så fall er det ikke første gang at systemet motarbeider fornuften.

8 kommentarer:

Arve sa...

Det blir aldri pekt på at byråkratene som jobber i sitt eget diktatur er en stor bidragsyter til matdumpingen! Det samme er bondeorganisasjonene i Europa! Mat blir dumpet for å holde akkurat prisen oppe! Det burde vært sånn at det var kun folk som hadde god råd som skulle ha tilgang på mat! Det samme burde gjelde transport og mange andre ting! Her i huset har vi aldri kastet mat! Alt blir brukt og rester bli gjennbrukt inne tre dager! Det har vi lært hjemmefra, vi som er vokst opp på 50 tallet! Da kjøpte vi inn slik at vi hadde akkurat nok! Da ble ingen ting kastet! Det er ikke de som de ønsker å ramme som kaster mat! Det ser ut som om det er de fattigste som kaster mest mat? Siden det er de fattigste som rammes? Nå har bilen vår stått bensintom over en uke, selv om jeg har betalt veiavgift for 12 måneder! Da burde vi kutte ned på bilbruken sikkert! Her sitter vi i vårt flotte fengsel til den 20. august! I mellomtiden tyner vi fryseren for all maten vi kjøpte forrige måned! Slik er det for mange av oss. Vi har ikke råd til å kaste annet enn skyllevann! De sosialistiske solidariske har også fremmet tanken om å øke prisene kraftig på billigmat fordi vi spiser for mye av dette. Det er vist bevist at billigmat er usunt! Da kommer mitt forslag inn! Mat bør forbeholdes de kjøpekraftige som har råd til å kaste maten sin!

Helge Samuelsen sa...

Det er de fattigste som rammes med alle de "verktøy" som moderne politikere har. En skulle nesten tro at de da forstår at de er ansvarlig for at fattigdomsbekjempelsen er en stor bløff!

På den annen side, så er jo det meste en bløff. Nå skal for eksempel bompengene omkring Stavanger dobles! Så får vi en utgiftsspiral på alt nok en gang.

Jeg tror de vil ha fattige drevet ut av landet, det er det som er løsningen ;)

frr sa...

Jeg tilhører en gruppe som ikke ser veldig mye på matprisene. Likevel er jeg rystet over kast-mentaliteten.Jeg har levd lenge nok til å huske hvor vredifull maten var, og at mat ikke skulle kastes.

Nå vokser det opp en hel generasjon som får helt andre holdninger, - og det i en verden med økende matmangel.

I spissen går ofte våre myndigheter, som du peker på.

Helge Samuelsen sa...

Jeg husker også helt andre holdninger fra min barndom. Og jeg husker også at min mor laget all maten, som regel godt tilpasset familiens reelle behov.

Sparementaliteten var der som en selvfølge.

Halvfabrikata brukes i større grad enn før, og arbeidsintensive middagsretter blir laget i svært mindre grad enn før. Det er ihvertfall mitt inntrykk.

Kan det være at maten er blitt for "upersonlig", at vi tar den som en selvfølge, og uten omtanke.

Jeg tror dette kan være en like god psykologisk forklaring som prisnivå, selv om dette selvsagt også spiller inn.

Ett er ihvertfall sikkert, selve rammevilkårene for matproduksjon og distribuering legger opp til et stort svinn i seg selv.

Amos Keppler sa...

Vi lever i overflodssamfunnet. Alt ødes og sløses. Tonnevis av fisk kastes tilbake på sjøen fordi den ikke har riktig størrelse. fullt brukbare industrielle produkter kasrtes mens de fortsatt er fullt brukbare osv.

Det har alltid vært problematisk, men nå er problemet i ferd med å bli dramatisk, siden man faktisk ser enden på overflodssamfunnet og det på en global skala.

Helge Samuelsen sa...

Ja, vi ser enden på overfloden, og det kommer til å måtte bli forandringer.

Faren slik jeg ser det er at disse forandringer blir i regi av det etablerte - en anti-revolusjon som sikrer de rikeste fortsatte fordeler og herredømme.

Amos Keppler sa...

De kommer til å klore seg fast til posisjonene sine så lenge som overhodet mulig.

Helge Samuelsen sa...

Ja, det er det ingen tvil om. De har brukt lang tid på å klore seg frem til topps, så de gir det ikke opp uten kamp.