Pengekrise - party party!

Full pengekrise i politiet, lyder budskapet fra VG. For mange kan det synes som et paradoks i rike Norge.

For andre er det akkurat som forventet. Vi HAR en pengekrise. Men den er ikke begrenset til politiet. Den er i alle ledd i samfunnet. Det er ikke for ingenting at vi må innføre stadig høyere beskatning i Norge. Det er ikke grådighet, det er en nødvendighet.

De ukontrollerte kostnadene med vårt system er som forventet. En høy inneffektivitet på grunn av en enorm administrasjon, enorme pengebeløp som skytes inn i økonomien fra olje og gass utvinning, og en altfor stor andel av statsbedrifter.

Vår verdiproduksjon er i mindre og mindre grad skapt av ærlig arbeid. Vi pumper opp olje, vi flytter papir, vi bygger og pusser opp...men vi skaper mindre og mindre.

Slikt blir det problemer av. Og ikke en kjeft i det politiske miljøet har forstått, eller tør (velg selv) å gi beskjed hvor langt vi er utforbi stupet.

For å opprettholde en noenlunde standard i samfunnet vil det uungåelig bli nødvendig å stadig øke skattenivået. Derfor har vi bomstasjoner. Derfor har vi verdens høyeste moms. Derfor må vi innføre eiendomskatt basert på markedsverdi. Osv, etc. Vi er i en pengekrise fordi pengene våre stadig blir mindre verd. Det er en ond sirkel. Hver gang Norge AS skal gjøre noe, det være seg bygge nye veier, drive sykehus, eller finansiere politiet, er det blitt dyrere enn sist. Resultatet? Politikerne pøser mer penger inn, men pengene gjør ikke MER enn før...resultatet er at en får MINDRE igjen for pengene. Pengene mister verdi.

Og intelligentsiaen på Stortinget ser ikke ut til å forstå dette. Millionoverføringer til for eksempel politiet blir til realnedgang når utgiftsveksten trekkes fra. Satsing blir til nedgang. Og til slutt undergang.

Hvordan kan slikt utvikle seg? Har vi ikke økonomer i Norge? Sannheten er at økonomer oftest er lojale mot det system som nærer dem. Det finnes ingen karriere i å spå dommedag. Ihvertfall ikke i et land som skryter over å være best, med penger på bok og alt det der. Det er som å banne i kjerka eller pisse i full offentlighet å hevde at det viktigste er bærekraftig verdiskapning, ikke skattekister med penger.

At historien burde ha lært oss dette er irrelevant. Mennesket har konsekvent aldri lært av historien. Fagmiljøene lager sin egen virkelighet basert på de til enhver tid gjeldende politiske ideer. Derfor gikk Spania konkurs, med alle sine gullskatter fra sør amerika (kontinuerlig strøm av dyrebare metall = kontinuerlig strøm av olje og gass), derfor fikk vi Holland syken (the shift away from manufacturing can be detrimental). Lyder dette kjent?

Vi kan ikke bruke oljeinntektene direkte. Selv om vi bruker dem gradvis, har effekten alikevel vært at idag er en for stor del av vår næring å flytte papir eller oljerelatert. Økonomene har imidlertid misforstått. Hovedproblemet er ikke at vi ikke kan sprøyte mer penger inn i økonomien (som blant andre Frp i sin infantile virkelighetsoppfatning vil), selv om dette også er katastrofalt. Hovedproblemet er at oljeøkonomien koplet til en enorm stat og høye skatter kveler annen produksjon. Vi skaper ikke lenger nok verdier, paradoksalt nok, selv om oljen og gassen ennå tyter opp som før.

Ikke all rikdom er god rikdom. Vanskelig å forstå, men slik er det.

Staten pøser dermed stadig mer penger inn i driften av AS Norge. Det har to effekter. For det første krever en slik gradvis økende pengebruk stadig høyere skatter. Dette medfører igjen økte lønninger, økt fattigdom, økt inflasjon. Og løser ingenting. Den andre effekten er at pengene blir mindre verdt så lenge en fortsetter karusellen. Det blir nesten som å trykke mer penger. Effekten av vår strategi (eller mangel på sådan) er mer gradvis, og kan ikke så lett forstås, men vil over tid alikevel føre til at økonomien stadig håndterer større volum av penger. Det fører igjen til valutabasert inflasjon. Det vil si, pengene blir mindre og mindre verdt inntil de ikke lenger fungerer som effektivt betalingsmiddel. Eksempler på dette er hyperinflasjonen i Tyskland i 1920 årene, og i USA etter uavhengighetskrigen.

Ikke i noen av disse nevnte, eller for den saks skyld liknende tilfeller, har politikere eller økonomer forstått problemstillingen før i ettertid. Handlingsregelen for oljefondet er skapt nettopp for å ikke gå i samme fella, men en går altså i den alikevel. Menneskets evne til å se de store perspektiver er mindre enn evnen til å se seg blind på en snever bit av virkeligheten. Og et miljø, det være seg økonomisk eller politisk, vil alltid gratulere seg selv og feire sin fortreffelighet før en innrømmer problemstillinger. Kjekkere det, liksom.

Hva kan vi gjøre for å bøte på dagens begredelige situasjon? Først av alt må vi slutte å late som om det går så det griner. Det gjør det ikke. Det går så en kan grine av det, men det er en annen sak. Dernest må vi bruke oljepengene fornuftig. Det betyr å bruke dem gradvis til å redusere skatter og forbedre infrastruktur, for å stimulere annen næringsutvikling. Samtidig må lønninger, og dermed inflasjon ned (kjøpekraft kan således holdes konstant). Et annet alternativ er å bruke pengene mer direkte. Det blir katastrofalt, med mindre vi slutter å bruke den norske kronen, og pøser pengene inn i en langt større økonomi.

Det betyr i praksis å gå over til Euro, som igjen betyr medlemskap i EU. Det er et alternativ, ikke nødvendigvis ønskelig, men et mulig resultat av vår hodeløse økonomistyring.

Virkelighetens verden er nok imidlertid heller valget mellom status quo (som går mot avgrunnen med bremsene på), eller Frp's løsning (som er å gå mot avgrunnen med bremsene av).

Fordelene med siste løsning er at det ihvertfall blir noen få år med party, party!

Deretter kan historikere, politikere og økonomer si "hva var det vi sa", i etterpåklokskapens lys. Som er det eneste lys de kjenner.