Følgende er en sann samtale mellom pårørende og lege i Det Norske Helsevesenet A/S anno 2010:
Situasjon - mor på 70 er kollapset, ingen kontakt er oppnådd, hjerneblødning er konstatert. Kulisser - Norsk sykehus, la oss si i Stavanger. EKG maskiner i bakgrunnen. Drypp. Plastslanger gjennom nese, you know the drill. Aktører - mor i seng, i koma. Sønn redd, usikker, fortvilet. Lege med pasienjournal, jobber for den store kjøttkverna.
Lege: Har din mor noen problemer med begynnende Alzheimer? Var hun klar i hodet da dette skjedde?
Sønn: Mor har klart seg bra helt til det siste, hun har fått litt hjelp av oss barna etter at far nylig døde.
Lege: Men hun var klar?
Sønn: Ja.
Lege: Ja, hadde hun ikke vært det hadde vi ikke prøvd å gjøre noe. Har dere barna bestemt om hun skal forsøkes gjennopplivet ved hjertestans?
Omtrent slik har det foregått. Etter det jeg har forstått ble hele situasjonen opplevd som krenkende. Gjett hva? Jeg tror de fleste hadde opplevd det slik.
Opplysning til pårørende fra amerikansk helsevesen:
Because recovery after stroke depends on so many medical, social, financial, and lifestyle factors, rehabilitation and care for older people should be individually designed and managed by a team of health care practitioners (including nurses, psychologists, and social workers as well as a doctor or therapist). Team members can also provide information about resources and strategies to help people who have had a stroke and their caregivers with daily living.
I Norge er vi altså mest opptatt av om pasienten helst bør dø. Riktignok spør vi ikke om helseforsikring, men vi har altså trange budsjetter. Slik er det når staten har ansvaret, og samfunnet er blitt usosialt og kaldt.
Tillegg: Pasienten våknet i dette tilfellet etter ca en uke. Et mirakel mente legene, men jeg mener det er mer et mirakel at leger tror de vet noe som helst om utsiktene i slike situasjoner. Pasienten er noe lam i ene siden, men ellers i fin form.
Utrolig nok måtte familien leve med at sykehuset mente pasienten kanskje var hjernedød (den opplysningen fikk jeg ikke før nå - men...kan man ikke finne ut slikt? Uansett var det altså feil), og måtte ta stilling til om livet skulle opprettholdes. For en flott prioritering i det jeg har lyst til å definere som "landet som gir faen".
Ikke minst har vi alle lært at er man dement så gidder ikke helsevesenet i Norge bry seg. På tide å flagge ut?
Situasjon - mor på 70 er kollapset, ingen kontakt er oppnådd, hjerneblødning er konstatert. Kulisser - Norsk sykehus, la oss si i Stavanger. EKG maskiner i bakgrunnen. Drypp. Plastslanger gjennom nese, you know the drill. Aktører - mor i seng, i koma. Sønn redd, usikker, fortvilet. Lege med pasienjournal, jobber for den store kjøttkverna.
Lege: Har din mor noen problemer med begynnende Alzheimer? Var hun klar i hodet da dette skjedde?
Sønn: Mor har klart seg bra helt til det siste, hun har fått litt hjelp av oss barna etter at far nylig døde.
Lege: Men hun var klar?
Sønn: Ja.
Lege: Ja, hadde hun ikke vært det hadde vi ikke prøvd å gjøre noe. Har dere barna bestemt om hun skal forsøkes gjennopplivet ved hjertestans?
Omtrent slik har det foregått. Etter det jeg har forstått ble hele situasjonen opplevd som krenkende. Gjett hva? Jeg tror de fleste hadde opplevd det slik.
Opplysning til pårørende fra amerikansk helsevesen:
Because recovery after stroke depends on so many medical, social, financial, and lifestyle factors, rehabilitation and care for older people should be individually designed and managed by a team of health care practitioners (including nurses, psychologists, and social workers as well as a doctor or therapist). Team members can also provide information about resources and strategies to help people who have had a stroke and their caregivers with daily living.
I Norge er vi altså mest opptatt av om pasienten helst bør dø. Riktignok spør vi ikke om helseforsikring, men vi har altså trange budsjetter. Slik er det når staten har ansvaret, og samfunnet er blitt usosialt og kaldt.
Tillegg: Pasienten våknet i dette tilfellet etter ca en uke. Et mirakel mente legene, men jeg mener det er mer et mirakel at leger tror de vet noe som helst om utsiktene i slike situasjoner. Pasienten er noe lam i ene siden, men ellers i fin form.
Utrolig nok måtte familien leve med at sykehuset mente pasienten kanskje var hjernedød (den opplysningen fikk jeg ikke før nå - men...kan man ikke finne ut slikt? Uansett var det altså feil), og måtte ta stilling til om livet skulle opprettholdes. For en flott prioritering i det jeg har lyst til å definere som "landet som gir faen".
Ikke minst har vi alle lært at er man dement så gidder ikke helsevesenet i Norge bry seg. På tide å flagge ut?
9 kommentarer:
Problemet med alle slike situasjoner er at de er doble. På den ene siden skal helsearbeideren - enten han er lege eller sykepleier eller noe annet - følge regler og prosedyrer og ivareta trykket fra systemet som skal spare penger og "sikre kvalitet". Ivaretakelse av mennesker krever at helsearbeideren bruker sine kunnskaper om å være menneske. Det en da bør si og gjøre i slike situasjoner kan fort oppleves av helsearbeideren som å stride mot systemets krav. Men det vil ikke stride mot systemets intensjon.
Dette er ikke et forsvar for legens oppførsel og måte å kommunisere på. Det er likevel slik at mange helsearbeidere opplever dette vanskelig. Helseveseneet jobber konstant for å bli bedre på dette samtidig som en jobber for effektivitet og kvalitet. Forskjellen mellom cure og care, det vil si forskjellen mellom den medisinske behandligna og hvordan du tar deg av pasietner og pårørende, er alt for ofte ikke i samsvar med det vi ønsker.
Et system er ikke i stand til å vise varme uansett hvem som eier det. Det er menenskene som må stå for den delen. Alt for ofte blir systemet styrenede i slike situasjoner.
Jan Ole Bolsø,
Takk for en meget insiktsfull kommentar.
Personlig er jeg enig i at det er trykket fra systemet som skaper slike situasjoner. Om systemets intensjon er ivaretatt begynner jeg å bli usikker på. Kanskje det begynner å bli lite forståelse for resultatet av ønsket politikk i diverse administrative ledd?
Som kroniker har jeg opplevd mange gode leger i systemet, og fantastiske holdninger. Desverre har jeg også møtt mange problemstillinger skapt av regelverk og prosedyrer.
Mister man den menneskelige dimensjon, går utviklingen definitivt i feil retning.
Utrolig historie. Spesiellt med tanke på at det gikk bra!
Men det var vel ikke så bra for AS Norge, sånn rent økonomisk. Du har rett, Helge. Vi er blitt et usosialt og kaldt land.
Jeg lurer egentlig på hva du mener med at "staten har ansvaret"? Tror du virkelig det blir bedre med private løsninger?
Kurt,
Desverre så mener jeg dette er uungåelig så lenge helsevesenet skal administreres og driftes av staten.
Anonym,
Private løsninger er ikke noen magisk løsning, og de kan fungere dårlig. Poenget er alikevel at offentlige løsninger heller ikke er en magisk løsning, slik det ofte blir fremstillet som, spesiellt her i sosialdemokratiet.
Jeg tror det er viktig å forstå de problemstillinger som kan oppstå, og som etter mitt skjønn HAR oppstått her i Norge. Staten bedriver nærmest "femårsplaner" for utvikling, det er fullt kaos i økonomien i forhold til prioriteringer - OG de prioriteringer som det offentlige MÅ gjøre er ikke nødvendigvis de samme som folk ønsker å gjøre. Jeg er også av den oppfatning at staten aldri kan drive business, og ender opp med innefektivitet uansett.
Men det verste, staten bestemmer over liv og død. Jeg er sikker på at de fleste ikke tenker på penger i en situasjon som her er beskrevet, men systemet gjør det, kaldt og brutalt.
Og jeg tror en slik utvikling er uungåelig, så lenge byråkrater og politikere skal bestemme ressursbruk.
Jeg tror denne kyniske utviklingen vil forsterke seg i årene som kommer, fordi statens forbruk ikke går ned, mens økonomien er i total ubalanse. Vi produserer stadig mindre verdier, og oljen tar snart slutt. Jeg er redd det vil kuttes på alle områder som ikke direkte griper inn i kjernevelgergruppene - hardt og brutalt.
Det er nemlig slik demokratiet fungerer i praksis. Politikere maksimerer alltid sjansen for gjenvalg, og da blir prioriteringene deretter. Det bør vi være oppmerksomme på.
Jeg mener løsningen er et påbudt forsikringssystem, der det eksisterer en klar avtale. Som alle forsikringssystemer så burde dette vært basert på å fordele utgiftene, men også være knyttet til skattesystemets progressivitet.
Har nettop vært i møte med kommunelegen om min mors demens!
Noe av det første vi fikk spørsmål om var nettopp gjennoppliving ved for eksempel hjertestans! I samme setning fikk vi høre at det stod 10 stykker med minst like store behov for pleie, i kø for å ta over plassen til min mor hvis hun skulle dø?
Dette blir bare verre og verre her i FRP kommunen!
Det verste av alt er at jeg tro ikke det spiller noen rolle hvem som sitter med flertallet i kalde kommunner i kalde og kyniske Norge!
I et privat sykehjem så har vel ikke dette vært et problem, fordi en ny pasient koster det samme som en gammel?
Uffda, Arve! Ja, det er rett og slett ikke lenger et menneskelig system! Hvis det noensinne var det?
Jeg tror privat forsikring - i den grad at en selv eier pengene - ikke staten - vil gi bedre muligheter til å selv bestemme pleie og omsorg. Da slipper man at byråkrater prioriterer. Det er jo faktisk ikke statens penger som brukes til helsevesenet, det er våre penger som vi har betalt inn over mange år.
At staten ikke makter å forvalte disse pengene skikkelig, fordi de har andre planer er imidlertid tydelig.
Jeg spår mer kynisme, mer kaldhet i systemet etterhvert. Desverre kommer vi nå opp i situasjoner som jeg rett og slett vil karakterisere som perverse. Demente er nå uønskede, flere sykehjem serverer kald mat - hva blir det neste?
Dette er ikke en verdig avslutning på livet for noen! Mitt råd må være å emigrere mens man ennå har helse til det!
Men et privat system vil ikke dekke de som ikke kan betale, så da bytter vi et problem mot et annet!
Anonym,
Det spørs hvordan det er organisert, jeg ser det som fornuftig om det hadde vært påbudt, automatisk gjeldende for alle (også barn og arbeidsledige), men at "kontigenten" bare ble trukket progressivt ved inntekt.
Sveits har et slikt påbudt system som et eksempel. Selve helsetjenestene er private. Da kommer myndighetene på "din side" automatisk.
Legg inn en kommentar