Sardonisk?

Jokerens grimase er en arketyp som stikker dypt i mennesket. Kanskje fordi smilet er knyttet til både opplevelse av glede, og virker både avvæpnende og betryggende - men er også et speilbilde av falskhet og forræderi. Et falskt smil blir imidlertid som regel intuitivt avslørt, fordi et ekte smil involverer flere muskeltyper enn et uekte, og kan spesiellt avsløres på øynene.

Bedre blir det ikke av at "smil" hos dyr signaliserer det stikk motsatte av hva det gjør for mennesker. Hos sjimpanser betyr et smil frykt og usikkerhet. Hos de fleste dyr er det å vise tenner truende, en advarsel.

Menneskets smil er mest sannsynlig videreutviklet fra liknende dyriske trekk, til et tegn som idag speiler glede og gir sosial trygghet. Et ønske om vennskap og fred. De fleste tradisjonelle måter å hilse på hverandre er bygget på prinsippet om å signalisere ufarlighet. Det hinduistiske namaste (håndflatene presset mot hverandre) er opprinnelig et tegn på underdanighet. Å hilse ved å vise håndflaten, eller å ta noen i hånden, viser også underdanighet eller likeverdighet. Et fellestrekk er at slike hilsener viser at man ikke holder i et våpen.

Antropologer tror at også smilet opprinnelig var et tegn på underdanighet. Blandet med usikkerhet og frykt. Nå representerer det altså det motsatte. Men det er kanskje ikke så rart at smilet ennå rører ved noe av vår egen usikkerhet og indre demoner.

Smil kan være falske. Mest truende er de når vi ikke kan tolke dem. Kanskje er det derfor at noen synes klovner er skremmende, kanskje er det derfor at Jokerens smil eller grimase er så virkningsfull.

Men redselen for falske smil begynte selvsagt ikke med klovner eller Jokere. Falske smil har alltid betydd fare. Og allerede i antikken (og sikkert lenge før uten at dette er nedtegnet) var man oppmerksom på at "sinnsyke" smilte, uten at man kunne tolke dette på vanlig måte. Også mennesker i rus smilte uten å nødvendigvis signalisere vennligsinnethet. Dette var utgangspunkt for usikkerhet, redsel og overtro.

Homer forteller at på Sardinia brukte Fønikere å gi kriminelle og eldre plantegift fra det de kalte vannselleri (Oenanthe Crocata) som inneholder den sterke nervegiften oenanthetoxin. Denne giften gir muskelspasmer, som gir ansiktet en ufrivillig grimase som likner på et smil. Ikke ulikt giften som Jokeren bruker i flere Batman-fortellinger.

Fønikerne kastet de bedøvede og "smilende" menneskene utenfor stup, eller hvis avstraffelse var planen, så ble ofrene ofte slått i hel, før de ble kastet utenfor stupet. En effektiv metode, tatt i betraktning av at giften i seg selv som regel også var dødelig.

Denne skikken gav opphavet til uttrykket sardonisk - ondskapsfullt, spottende, hånlig, krampaktig.

I moderne tid kaster man ikke mennesker utfor stup. Men man behandler heller ikke demente på norske sykehus hvis man kan unngå det.

Selv om vi idag har mer enn nok ressurser til å gjøre det.

Hvor lang tid tok det før mennesket utviklet smilet fra å være en grimase skapt av vår redsel? Hvor lang tid tar det før vi utvikler oss videre slik at vi engang kan unngå å finne våre indre demoner også i våre smil?