Jeg har tidligere fremlagt hypotesen om at høye omkostninger på basisbehov basert på generelle regressive skatter kan føre til et samfunn der man skaper et behov for statlige støtteordninger, og ødelegger marginale arbeidsplasser. Norge er et land med progressiv lønnsbeskatning, men også regressive avgifter. Avgifter som åpenlyst er fiskale.
Når man snakker om arbeidslinja og velferd, snakker man aldri eller sjelden om at problemet med store sosialutgifter kan være skapt også direkte av det økonomiske system, men velger å legge skylden på den enkelte, som må "stå opp om morran".
Det vises blant annet til at det kan lønne seg å være trygdet fremfor å jobbe bak disken på Rema. Men er dette et tegn på at trygder er for høye, eller er det et tegn på at det er for dårlig betalt i mange lavtlønnede yrker?
Den enkle løsning er selvsagt å late som om det er trygdene som er for høye. Og den enkle løsningen er selvsagt å si at flere får versågod komme seg på jobb. Dette i et samfunn som er utviklet slik at arbeid ikke lenger er skapt av den enkelte - i.e. som i et jeger- og samlersamfunn eller en enkel landbruksøkonomi, men er en komplisert samvirkning mellom flere aktører, og der rammevilkårene i stor grad er definert av myndighetene.
Den vanskelige løsningen ligger i å forstå at trygder er fastsatt etter kriterier som går på å leve i noenlunde verdighet, og at det regressive avgiftsregimet nettopp rammer lavtlønnede sterkest. Det er derfor et sykdomstegn at lave lønninger kan være mindre enn trygder. Vi har idag et tilnærmet flatt skattesystem i praksis, der marginale arbeidsplasser og de lavtlønnede svir. Den vanskelige løsningen ligger i å kunne tenke at det er selve det økonomiske systemet som skaper mange av problemstillingene.
Et mer progressivt system skattlegger både mennesker og bedrifter med små overskudd lettere. Dette kan gi økt rom for marginale arbeidspasser, og skape rom for en "arbeidslinje" skapt av rammevilkårene i samfunnet snarere enn politisk ønsketenkning. Uansett hvor mange som står opp om morran, så skaper levedyktige arbeidsplasser seg ikke av seg selv.
Man ønsker flere uføretrygdede i jobb. Samtidig står der også titusenvis av mennesker med fysiske handikap og ønsker seg jobb. Ønsker seg jobb! Med andre ord - mennesker som har nedsatt funskjonsevne enten det er slik eller slik, får ikke jobb i Norge. Påstanden om at det handler om å stå opp om morran faller derfor på egen urimelighet.
Vi er stolte over at norsk arbeidsliv er så effektivt. Men denne effektiviteten er da også nødvendig innenfor de økonomiske rammene som samfunnet opererer med. Dette betyr imidlertid at det nettopp blir vanskeligere å ansette mennesker med nedsatt funskjonsevne. Samfunnet er blitt effektivitetsrettet og ikke rettet mot det menneskelige liv. Et godt samfunn er ikke nødvendigvis effektivt. Et godt liv er ikke nødvendigvis effektivt.
Politisk ønsketenkning forandrer ikke på det. Når så skytset rettes mot den enkelte "unnasluntrer" så unngår man å rette kritikk mot egen politikk, man unngår å måtte gjøre store endringer som kan rokke båten der flertallet er såre fornøyd, og man kan bedrive hets mot mindretallet. Det er alltid en lettvint løsning.
I mellomkrigstiden hadde man også sosiale problemer. Man ønsket å redusere sosialbudsjettet. Intet er nytt under solen. Den gjengse oppfatning dengang var at problemgrupper - tatere, omstreifere, samer, "defekte mennesker", alenemødre - alle skulle steriliseres. Og barna skulle tas fra dem. Ideene omkring dette hadde mye til felles med de senere nazistiske ideer om rasehygiene. Ingeborg Aas, norsk lege med praksis i Trondheim, var en av de sterkeste forkjemperne for denne idèretningen. Tankene stod sterkt i USA, Tyskland, Sveits, England og de nordiske land. Vi snakker ikke så mye om dette lenger, fordi det er bedre å tro at det var nazistene som oppfant ideen om rasehygiene og undermennesker.
Selvsagt er dagens arbeidslinje av et annet kaliber. Og det er til og med bra at en ønsker at alle skal ha mulighet til arbeid. Men måten man nå i stadig større grad hetser mindretallet bør ses i et større perspektiv. Det er sjelden slik taktikk ender opp med å gi løsninger.
Skattesystemet vårt er delt opp i en progressiv beskatning av inntekt, men en regressiv beskatning av forbruk. I snitt kan dette gi en tilnærmet flat skatt.
Flat skatt (og regressiv skatt) fordeler skattebyrden slik at de lavtlønnede betaler mest i prosent av inntekt, og - hvis den skattesatsen er høy - betaler de lavtlønnede uforholdsmessig mye av sin inntekt i skatt.
Et eksempel på hva det fører til så vi i Litauen, der en flat skatt på 27% førte til at lavtlønnede flyttet til andre EU-land. Dette førte til et underskudd av arbeidskraft og gav etterhvert en lønnsjustering. Imidlertid er det fremdeles vanskelig å besette lavtlønnede yrker, visse jobber er rett og slett ikke lenger bærekraftige.
Vi ser problemstillingen også i Norge, der vi må importere billig utenlandsk arbeidskraft for å dekke endel av våre behov. Hva skjer når disse menneskene er så godt integrerte at de også ønsker å ta del i den generelle velstand?
Et alternativ er å opprette shantytowns, brakkebyer osv med unntak fra de ellers høye kvalitetskrav i samfunnet. Vi kan skape et økonomisk apartheidskille. Men er det ønskelig? Viktigere - vil det i det hele tatt kunne skapes politisk grunnlag for slike ordninger? Og hvis ikke - hva er da løsningen? Å ønske alle i arbeid? Å ønske at det er fred på jord og at alle har det bra og sånn...?
Vel, man ønsker jo først og fremst å få arbeidshemmede i arbeid. Forsåvidt er jeg enig i dette ønsket. Det som taler mot å få dette til, slik jeg kan oppfatte det, er blant annet:
*Høye generelle priser på livsnødvendigheter - dette vanskeliggjør selvberging for de svakeste og krever samtidig effektivitet i arbeidslivet ved at generellt lønnsnivå og generelle kostnader går opp.
*Et skattesystem som i praksis allerede går mot å være flatt og der stadig flere regressive skatter legges til - dette vanskeliggjør selvberging for de svakeste og krever også effektivitet i arbeidslivet.
*En oljeøkonomi som presser prisnivå og lønninger opp - dette vanskeliggjør selvberging for de svakeste og krever effektivitet i arbeidslivet.
En seriøs løsning på problematikken ligger derfor ikke i enkle løsninger rettet mot individer som faller utenfor. Langt derifra. En seriøs forståelse for problematikken vil vise at vi langt på vei har skapt problemstillingene gjennom rammevilkårene i samfunnet. Rammevilkår som det store flertall er såre fornøyd med er muligens problemet i seg selv. Problemstillingen blir da at "ingen" ønsker forandringer.
Og da er det synd at vi i praksis bare har to politiske retninger som kjemper om flertallets gunst. De som ønsker mer av det samme, og de som ønsker mer til de rike.
Felles er imidlertid ønsket om å hetse de svakeste.
Det bør vi passe oss for. Sjelden løser det problemer, og sjelden gir det oss historiske perioder som vi kan være stolte over.
Løsning: Innse at det er klasseforskjeller og redusere kostnader for livsnødvendigheter - i det minste ikke kunstig øke slike kostnader. Redusere den regressive beskatningen til fordel for større progressivitet som også vil medføre mindre ugifter til marginale foretak og større muligheter for å ansette marginal arbeidskraft, og ikke minst, gi større rom for selvberging for mennesker som arbeider i marginale foretak eller må ta til takke med marginal lønn.
Viktig er det også å innse at myndighetene aldri maksimerer velferd eller rettferdighet i et samfunn - de maksimerer istedet sannsynligheten for gjenvalg (Canegrati, 2007) og skatterater er i ekvilibrium bare når de favoriserer de mektigste gruppene (de som i praksis blir støttet bevisst eller ubevisst av flertallet). Selvkontroll, høy moral og situasjonsårvåkenhet blant de folkevalgte er nødvendig for at ikke et samfunn skal degenerere til et flertallsdiktatur som undertrykker mindretallet.
Ønsker man, eller makter man ingen av disse tiltakene, kan man drive gjenbruk av tankegods om undermennesker og slikt og leke at det har løst problemene før. Eller man kan innse at prisen å betale for å ønske den økonomiske politikk vi har idag er mange utenfor arbeidslivet, og høye sosiale utgifter.
Man får ikke i pose og sekk.
Når man snakker om arbeidslinja og velferd, snakker man aldri eller sjelden om at problemet med store sosialutgifter kan være skapt også direkte av det økonomiske system, men velger å legge skylden på den enkelte, som må "stå opp om morran".
Det vises blant annet til at det kan lønne seg å være trygdet fremfor å jobbe bak disken på Rema. Men er dette et tegn på at trygder er for høye, eller er det et tegn på at det er for dårlig betalt i mange lavtlønnede yrker?
Den enkle løsning er selvsagt å late som om det er trygdene som er for høye. Og den enkle løsningen er selvsagt å si at flere får versågod komme seg på jobb. Dette i et samfunn som er utviklet slik at arbeid ikke lenger er skapt av den enkelte - i.e. som i et jeger- og samlersamfunn eller en enkel landbruksøkonomi, men er en komplisert samvirkning mellom flere aktører, og der rammevilkårene i stor grad er definert av myndighetene.
Den vanskelige løsningen ligger i å forstå at trygder er fastsatt etter kriterier som går på å leve i noenlunde verdighet, og at det regressive avgiftsregimet nettopp rammer lavtlønnede sterkest. Det er derfor et sykdomstegn at lave lønninger kan være mindre enn trygder. Vi har idag et tilnærmet flatt skattesystem i praksis, der marginale arbeidsplasser og de lavtlønnede svir. Den vanskelige løsningen ligger i å kunne tenke at det er selve det økonomiske systemet som skaper mange av problemstillingene.
Et mer progressivt system skattlegger både mennesker og bedrifter med små overskudd lettere. Dette kan gi økt rom for marginale arbeidspasser, og skape rom for en "arbeidslinje" skapt av rammevilkårene i samfunnet snarere enn politisk ønsketenkning. Uansett hvor mange som står opp om morran, så skaper levedyktige arbeidsplasser seg ikke av seg selv.
Man ønsker flere uføretrygdede i jobb. Samtidig står der også titusenvis av mennesker med fysiske handikap og ønsker seg jobb. Ønsker seg jobb! Med andre ord - mennesker som har nedsatt funskjonsevne enten det er slik eller slik, får ikke jobb i Norge. Påstanden om at det handler om å stå opp om morran faller derfor på egen urimelighet.
Vi er stolte over at norsk arbeidsliv er så effektivt. Men denne effektiviteten er da også nødvendig innenfor de økonomiske rammene som samfunnet opererer med. Dette betyr imidlertid at det nettopp blir vanskeligere å ansette mennesker med nedsatt funskjonsevne. Samfunnet er blitt effektivitetsrettet og ikke rettet mot det menneskelige liv. Et godt samfunn er ikke nødvendigvis effektivt. Et godt liv er ikke nødvendigvis effektivt.
Politisk ønsketenkning forandrer ikke på det. Når så skytset rettes mot den enkelte "unnasluntrer" så unngår man å rette kritikk mot egen politikk, man unngår å måtte gjøre store endringer som kan rokke båten der flertallet er såre fornøyd, og man kan bedrive hets mot mindretallet. Det er alltid en lettvint løsning.
I mellomkrigstiden hadde man også sosiale problemer. Man ønsket å redusere sosialbudsjettet. Intet er nytt under solen. Den gjengse oppfatning dengang var at problemgrupper - tatere, omstreifere, samer, "defekte mennesker", alenemødre - alle skulle steriliseres. Og barna skulle tas fra dem. Ideene omkring dette hadde mye til felles med de senere nazistiske ideer om rasehygiene. Ingeborg Aas, norsk lege med praksis i Trondheim, var en av de sterkeste forkjemperne for denne idèretningen. Tankene stod sterkt i USA, Tyskland, Sveits, England og de nordiske land. Vi snakker ikke så mye om dette lenger, fordi det er bedre å tro at det var nazistene som oppfant ideen om rasehygiene og undermennesker.
Selvsagt er dagens arbeidslinje av et annet kaliber. Og det er til og med bra at en ønsker at alle skal ha mulighet til arbeid. Men måten man nå i stadig større grad hetser mindretallet bør ses i et større perspektiv. Det er sjelden slik taktikk ender opp med å gi løsninger.
Skattesystemet vårt er delt opp i en progressiv beskatning av inntekt, men en regressiv beskatning av forbruk. I snitt kan dette gi en tilnærmet flat skatt.
Flat skatt (og regressiv skatt) fordeler skattebyrden slik at de lavtlønnede betaler mest i prosent av inntekt, og - hvis den skattesatsen er høy - betaler de lavtlønnede uforholdsmessig mye av sin inntekt i skatt.
Et eksempel på hva det fører til så vi i Litauen, der en flat skatt på 27% førte til at lavtlønnede flyttet til andre EU-land. Dette førte til et underskudd av arbeidskraft og gav etterhvert en lønnsjustering. Imidlertid er det fremdeles vanskelig å besette lavtlønnede yrker, visse jobber er rett og slett ikke lenger bærekraftige.
Vi ser problemstillingen også i Norge, der vi må importere billig utenlandsk arbeidskraft for å dekke endel av våre behov. Hva skjer når disse menneskene er så godt integrerte at de også ønsker å ta del i den generelle velstand?
Et alternativ er å opprette shantytowns, brakkebyer osv med unntak fra de ellers høye kvalitetskrav i samfunnet. Vi kan skape et økonomisk apartheidskille. Men er det ønskelig? Viktigere - vil det i det hele tatt kunne skapes politisk grunnlag for slike ordninger? Og hvis ikke - hva er da løsningen? Å ønske alle i arbeid? Å ønske at det er fred på jord og at alle har det bra og sånn...?
Vel, man ønsker jo først og fremst å få arbeidshemmede i arbeid. Forsåvidt er jeg enig i dette ønsket. Det som taler mot å få dette til, slik jeg kan oppfatte det, er blant annet:
*Høye generelle priser på livsnødvendigheter - dette vanskeliggjør selvberging for de svakeste og krever samtidig effektivitet i arbeidslivet ved at generellt lønnsnivå og generelle kostnader går opp.
*Et skattesystem som i praksis allerede går mot å være flatt og der stadig flere regressive skatter legges til - dette vanskeliggjør selvberging for de svakeste og krever også effektivitet i arbeidslivet.
*En oljeøkonomi som presser prisnivå og lønninger opp - dette vanskeliggjør selvberging for de svakeste og krever effektivitet i arbeidslivet.
En seriøs løsning på problematikken ligger derfor ikke i enkle løsninger rettet mot individer som faller utenfor. Langt derifra. En seriøs forståelse for problematikken vil vise at vi langt på vei har skapt problemstillingene gjennom rammevilkårene i samfunnet. Rammevilkår som det store flertall er såre fornøyd med er muligens problemet i seg selv. Problemstillingen blir da at "ingen" ønsker forandringer.
Og da er det synd at vi i praksis bare har to politiske retninger som kjemper om flertallets gunst. De som ønsker mer av det samme, og de som ønsker mer til de rike.
Felles er imidlertid ønsket om å hetse de svakeste.
Det bør vi passe oss for. Sjelden løser det problemer, og sjelden gir det oss historiske perioder som vi kan være stolte over.
Løsning: Innse at det er klasseforskjeller og redusere kostnader for livsnødvendigheter - i det minste ikke kunstig øke slike kostnader. Redusere den regressive beskatningen til fordel for større progressivitet som også vil medføre mindre ugifter til marginale foretak og større muligheter for å ansette marginal arbeidskraft, og ikke minst, gi større rom for selvberging for mennesker som arbeider i marginale foretak eller må ta til takke med marginal lønn.
Viktig er det også å innse at myndighetene aldri maksimerer velferd eller rettferdighet i et samfunn - de maksimerer istedet sannsynligheten for gjenvalg (Canegrati, 2007) og skatterater er i ekvilibrium bare når de favoriserer de mektigste gruppene (de som i praksis blir støttet bevisst eller ubevisst av flertallet). Selvkontroll, høy moral og situasjonsårvåkenhet blant de folkevalgte er nødvendig for at ikke et samfunn skal degenerere til et flertallsdiktatur som undertrykker mindretallet.
Ønsker man, eller makter man ingen av disse tiltakene, kan man drive gjenbruk av tankegods om undermennesker og slikt og leke at det har løst problemene før. Eller man kan innse at prisen å betale for å ønske den økonomiske politikk vi har idag er mange utenfor arbeidslivet, og høye sosiale utgifter.
Man får ikke i pose og sekk.
6 kommentarer:
Knallinnlegg igjen. Ingen over - ingen ved siden når det gjelder sosialt engasjement.
Det verste er at du nok har rett, men at dette ikke er forstått av makteliten.
enig i innlegger over.
... skremmende 'to the point' om virkligheta.-og tankene mine blir at:
NAV-Trollet er skapt for Staten Norge AS og ikke for brukerne.Det betyr at brukerne IKKE kommer til å få det tilbudet de trenger.
...vet at meibi dette innlegg 'passet' akkurat inn her og nu!
"Vi ser problemstillingen også i Norge, der vi må importere billig utenlandsk arbeidskraft for å dekke endel av våre behov."
- OG hvorfor må vi det? Fordi nordmenn ikke vil ha disse jobbene. Tror du lønna på slike yrker hadde steget dersom vi haddde hatt innvandringsforbud?
"Hva skjer når disse menneskene er så godt integrerte at de også ønsker å ta del i den generelle velstand?" Er det ikke det vi 'håper' skal skje?
"Et alternativ er å opprette shantytowns, brakkebyer osv med unntak fra de ellers høye kvalitetskrav i samfunnet. Vi kan skape et økonomisk apartheidskille.
- Man kan si: hvorfor er det verre å ha slike lavkost-strøk her enn at de ligger i f.eks. Kina?
Mange mennesker med redusert funksjonsevne ønsker å komme ut i arbeid,og Staten er interessert i at flere arbeider og at utgiftene på sosialbudsjettet reduseres. Burde ikke svaret gi seg selv?
Arbeidsgiverne betaler f.eks. 50 % av lønna,mens Staten betaler resten.Dermed vil flere komme i arbeid og få økt trivsel og helse, og Statens utgifter blir redusert i forhold til full uføretrygd.
Kurt,
Jeg tror makteliten er for opptatt til å bry seg. Om de forstår det - hvem vet :)
ms.mess,
Jeg er helt enig i at NAV er skapt for staten - arbeidsstaten - og ikke for brukere. Det betyr ikke at de ikke innimellom hjelper brukere, men at systemet er tilpasset statens behov, og lite annet.
Jassmonsteret,
Hvem har snakket om invandringsforbud? Jeg påpeker at denne løsningen er som å pisse i buksa for å holde seg varm, og vil skape større problemer på sikt enn de løser.
Ja - når også den økonomiske integreringen er over, skal vi da importere enda mer arbeidskraft for å dekke jobbene de integrerte heller ikke lenger vil ha? Jeg synes innvandrere så absolutt skal ha samme utgangspunkt som etniske nordmenn. Se overfor - når disse er integrerte har vi samme problem som før.
Nei, det er forsåvidt riktig at Norge også godt kan ha fattige strøk. Men ser du ikke poenget at per idag er dette ikke lov - det strider mot opptil flere lover og regler. Dette er dobbeltmoral. Enten må det legges til rette for at alle kan opprettholde vedtatte standarder, eller så må man oppheve disse standardene. Det er poenget.
Og da må enkelte politikere ta den belastning det er å innrømme at man har feilet totalt.
Men du ser også bort fra en annen sak. Nemlig at staten har monopolisert en kollektiv sosial forsikring som da ikke fungerer. Hvem skal stå ansvarlig?
Er du villig til å også gi avkall på din del av denne forsikringen om du skulle være uheldig - eller gjelder det bare "de fattige" - eller "de andre"?
Jorunn,
Ja, dette burde være innlysende. jeg er helt enig.
Legg inn en kommentar