Uendelig feighet

Norge var engang mitt land. Det er lenge siden jeg avsluttet det forholdet. Norge er ikke lenger mitt land. Men jeg bekymrer meg fremdeles for nordmenn og landet, slik det kunne ha vært.

Det er et 100% kynisk samfunn. Med glimt av storhet i enkeltmennesker, selvsagt. Jeg snakker ikke om mennesker. Men det korrupte system som vi i felleskap har skapt. Eller ihvertfall akseptert å vokse frem. Jeg snakker om den urett som Norge har stått for. Lenge.

Jeg har tatt opp endel slike saker tidligere. Sviket av krigsseilerne, sviket mot samene og taterne, sviket mot nordsjødykkerne og roustabouter med kjemiske skader, sviket mot tannlegeassistentene med kvikksølvforgiftning, sviket mot de med silikose, sviket mot syke mennesker, sviket mot eldre, historieforfalskning og politisk narrespill. Etc.

Ingenting av dette har rammet meg personlig, bortsett fra den kyniske holdningen dette landet kan ha i forbindelse med sykdom. Sviket og korrupsjonen når det offentlige velger å benekte faktiske forhold og sniker seg unna ansvar og skade skapt av egen absolutte inkompetanse. Systemet som underslår bevis. Systemet som umenneskeliggjør kynisk og sterilt med fokus på systemet selv og dets håndtlangere, ikke de mennesker systemet skulle tjene.

Jotakk. Det finnes også solskinnshistorier. Jeg benekter ikke det. Alikevel er det byråkratiserte systemet først og fremst eksisterende for seg selv. Og havner en litt utenfor stolene, kan det gå riktig galt. Jeg har også opplevd det stikk motsatte.

Som jeg sier, enkeltmennesker i systemet kan være uovertruffent gode. Jeg har hatt den glede å treffe flere av disse. Men det ødelagte er vanskelig å reparere. 

Og selv om standard offisiell prosedyre er å reparere slike svik når det ikke lenger er relevant for de berørte for å finpusse på den offisielle historien, er det noen svik som ikke bør tilgis. Eller glemmes.

En ny sak på listen over den uendelige feighet Norge som nasjon kan stå for er trenden med å la politikk og økonomi gå foran moral. Vi skal ta minste motstands vei og ikke bry oss om moralsk ansvar. Nytt er forholdet til folkemordet på Armenerne. Det er ikke politisk vilje til definere dette som annet enn en tragisk hendelse.

«Norske myndigheter har ikke tatt stilling til om hendelsene oppfyller dagens kriterier for å bli klassifisert som folkemord. Fortolkningen av disse tragiske hendelsene bør heller overlates til historikerne enn til politikerne. Begrepet folkemord er nedfelt i FNs folkemordskonvensjon av 1948. Det er prinsipielt problematisk å anvende begrepet om hendelser som fant sted før konvensjonen ble vedtatt.»

Ifølge denne definisjonen er heller ikke holocaust et folkemord. Forskjellen er at det offisielle Norge ikke (ennå) har noen politisk grunn til å nedtone holocaust.

Den polsk-jødiske juristen Raphael Lemkin introduserte under den annen verdenskrig begrepet folkemord, eller genocid (gresk genos betyr familie eller stamme, cide betyr mord). Folkemord var, ifølge Lemkin, å drepe andre mennesker på grunnlag av hva de var, for eksempel trosretning, etnisk tilhørighet, seksuell legning eller kjønn, og ikke på grunn av noe de hadde gjort, som for eksempel å gjøre opprør eller revolusjon.

Det var nettopp armenia-massakren og holocaust som var bakgrunn for Lemkin's arbeide med å skape en egen lov forankret i folkeretten som tok opp slike spesielle og groteske forbrytelser mot menneskeheten.

Og ennå har jeg ikke nevnt at vår egen Fridtjof Nansen engasjerte seg i 1920-årene med å skaffe hjelp til de armenske flyktningene.

Den norske offisielle holdningen er derfor spesiellt historieløs. Og uendelig feig.