Skyldig

Norge er skyldig i internasjonalt lovbrudd. Ifølge International Covenant on Civil and Political Rights (ICCPR), på norsk FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, hvis konvensjon Norge politisk korrekt ratifiserte i 1972 -  heter det under artikkel 14:

No one shall be liable to be tried or punished again for an offence for which he has already been finally convicted or aquitted in accordance with the law and penal procedure of each country.

Norge har riktignok reservert seg angående plikten til å holde unge lovovertredere og domfelte adskilt fra voksne, at Riksrettens dommer ikke kan ankes, at det er begrensninger i adgangen til å anke fellende straffedommer, og at Norge ikke har et forbud mot krigspropaganda. Alikevel bryter Norge konsekvent også mot prinsippet om Double Jeopardy.

I tillegg kommer European Convention of Human Rights, som Norge også meget politisk korrekt har ratifisert, der det heter:

No one shall be liable to be tried or punished again in criminal proceedings under the jurisdiction of the same State for an offence for which he or she has already been finally aquitted or convicted in accordance with the law and penal procedure of that State.

Unntak er at ny rettsak kan føres hvis nye bevis fremskaffes i en sak, eller at brukte bevis blir tilbakevist, eller prosedyren blir påvist å hatt feil. Heller ikke det blir tatt så nøye av Norge, eksempelvis Torgersen-saken der det er påvist både svindel med bevis fra påtalemaktens side, at bevisene uansett ikke har vitenskapelig gyldighet, og at moderne vitenskapelige analyser finner  at de faktiske bevisene trekker i retning av at den dømte ikke kunne ha utført drapet. Dette er altså ikke nok. I Norge.

Tilbake til prinsippet om Double Jeopardy. I Norge kan man lett bli frikjent for en kriminell handling, men fremdeles dømmes til å betale erstatning for samme handling. Det er fordi det i erstatningssaker er nok å sannsynliggjøre skyld, mens i straffesaker må skyld være bevist over enhver tvil. 

Jusprofessor Jon Johnsen ved Universitetet i Oslo:

– Det er strengere beviskrav for erstatning der erstatningen er knyttet til straffbare handlinger. I vanlige erstatningssaker skal det være sannsynlighetsovervekt, men i saker med straffbare handlinger skal det være klar sannsynlighetsovervekt.

Johnsen utredet på slutten av 1990-tallet ordningen med delte rettssaker (allerede i strid med Double Jeopardy). Det var Birgitte-saken, og oppstyret rundt frifinelse for straff i kombinasjon med erstatningsdommen, som var grunnlaget for utredningen. Johnsen fant at eksisterende ordning var god. Fordi den også ivaretar ofrenes interesser.

Kompromissløse meninger mener ofrenes interesser bør være sammenfallende med menneskerettighetene og alminnelig rettssikkerhet, at ingen blir idømt straff uten en klar bevisførsel. Å dømme noen for å få hevn eller legge saken død kan ikke anses som å være i noens egentlige interesse i seg selv. Hva er sannsynlighetsovervekt? 51% sannsynlig? 60% sannsynlig? Alt i alt koker det ned til skjønn. Menneskelig skjønn er som kjent ikke avhengig av faktiske bevis for å foreta en vurdering. Men heller ikke egnet til å på egenhånd idømme straff.

Ihvertfall ikke hvis man er opptatt av prinsippet avspeilet i Blackstone's formulation:

"It is better that ten guilty persons escape than that one innocent suffer"

Sir William Blackstone 1775 

Prinsippet om at tvil skal komme tiltalte til gode, er universellt kjent. Ei incumbit probatio qui dicit, non qui negat, betyr at bevisbyrden ligger på anklageren, ikke den anklagede. Man har med andre ord ingen plikt til å bevise uskyld, men plikten ligger altså på anklager til å bevise skyld.

Men altså ikke i erstatningssaker. Her snakker man ikke om bevis, men sannsynlighet. Selv om en høy erstatningssum kan ødelegge livet for noen like så effektivt som en fengselstraff. I tillegg kommer det at den frikjente altså egentlig anses som skyldig, men "slapp billig fra det" ved å unngå fengsel. Dette illustreres godt med professor Johnsens kommentar:

– Man slipper fengselsstraff. Det er mer et spørsmål om hvorvidt man skal slippe unna en erstatning. 

Skal man slippe unna? Altså legger professoren til grunn at den frikjente egentlig er skyldig, men ikke skal slippe unna uten ihvertfall å bli idømt erstatning. Man slipper ikke byttet så lett. Johnsen mener videre:

– I de 12.000 frifinnelsene, ble tiltalte ilagt erstatning for minst 40 forhold – eller i tre promille av frifinnelsene.

At det gjelder få saker er ikke et godt argument for dem som blir rammet. Man sitter med anklagen over seg hele livet, uten engang forbryterens sedvanlige rett - til å sone ferdig for forbrytelsen. Og å allment anses som da å være ferdig med saken. Og ha et støtteapparat bak seg når man skal rehabiliteres. En antatt gjerningsmann "bare" idømt erstatning har altså på mange måter blitt idømt en straff for livet, uten engang kvalifisert bevisførsel!

Og skal man bli kvitt anklagen, må man nettopp føre bevis for uskyld. Ofte en umulighet, og uansett et totalt brudd med et av de viktigste prinsippene innen sivilisert rettsvesen.

Som vi ser er saker med delt utfall i strid med flere fundamentale rettslige prinsipper. Men det er selvsagt ikke så nøye, når man ser på hvordan jusen omtaler "hensynet til materiellt riktige dommer" - altså hensynet til å faktisk dømme riktig.

Et sentralt poeng er å løse tvilssituasjoner slik at vi får mest mulig riktige dommer. Det har etterhvert blitt en nokså almennt akseptert oppfatning at dette hensynet i sivile saker ivaretas best gjennom det såkalte "overvekstprinsippet", som innebærer at når dommeren er i tvil, må han legge til grunn det alternativ som fremstod som mest sannsynlig, For ut fra de store talls lov, vil vi da få flere riktige avgjørelser enn uriktige avgjørelser.

Statistikk gir ingen rettsikkerhet. Det mest sannsynlige er da også kun det som kan underbygges med bevisførsel. Alt annet er synsing. Rettigheten til ikke å bli synset skyldig burde være innlysende. Den Europeiske Menneskerettsdomstolen anså da også "Karmøydommen" (Birgitte-saken) som å være i strid med prinsippet om uskyldspresumpsjonen.

Men Norge går sine egne veier, det viktigste er tross alt at statsmakten står over individets rettigheter, ikke omvendt. Hvor skulle det ende? Det er uansett viktig at det fremdeles er mulig å falle mellom stolene i kongeriket. Så er man ikke i veien for dem som sitter trygt. På stolene

.