Mange anser evig vekst som løsningen på alle økonomiske problemer, og til og med en ønsket tilstand uavhengig av problemstillinger. Ordet "evig" og "vekst" går imidertid ikke godt sammen. Jorden har begrensede ressurser, og denne forståelsen er til alt overmål grunnpillaren i kapitalisme. Det handler om å allokere begrensede ressurser mest mulig effektivt.
Men det gjør det jo ikke. Det handler om å vinne rotteracet. Dog er de kapitalistiske grunnprinsipper like gyldige som for eksempel termodynamikkens lover. De er virkeligheten. Men hvordan vi benytter dem er også i høyeste grad viktig.
Illusjonen er at disse lovene ikke fungerer, og at vi kan omgå dem. Der hører sosialismen hjemme. Men like farlig - kanskje enda farligere - er å omskrive lovene for å tilfredstille behovet for egosentrisk vekst.
Begge prinsipper er basert på rovdrift. Av jorden - av mennesket.
Jorden har begrensede ressurser. Mennesker har begrensede ressurser. Dog liker vi det ikke, og fornekter det.
La meg tillate meg å påpeke en problemstilling som sjelden er debattert når det gjelder vekst. Alle økonomier ønsker vekst. Og alle tror at vekst både er mulig og ønskelig. Men ingen har forstått hva vekst er, og hvorfor vekst i et begrenset (lukket) miljø har begrensninger. Vi har ikke engang innsett at vi ER i et lukket system idag.
Alle økonomier girer for vekst. Det medfører - at i et system med begrensede ressurser og der ressursene er i ferd med eller nær ved å bli beskattet optimalt - må voksende økonomier spise av andre.
Når Kinas økonomi vokser, må andre økonomier reduseres. Man kan selvsagt trykke opp mer penger (og det gjør man), men dette skaper ingen egentlig vekst. Hadde det gjort det, burde man gitt seddelpresser i U-hjelp, og fattigdomsproblemet ville løse seg av seg selv. Vi kunne avskaffet fattigdommen i Norge - ikke med et pennestrøk - men ved å gi de fattige visakort uten begrensning. Det forstår vi at ikke er mulig.
Vi er idag i en situasjon der presset på naturressursene sannsynligvis er optimalt høyt. Vi forbruker mer enn naturen kan reprodusere på flere områder, og dette vil ikke kunne fortsette lenge. Logisk nok må derfor beskatningen av naturlige ressurser idag være høyere enn det kommer til å være i fremtiden, med mindre vi koloniserer verdensrommet.
Og ingenting tyder på at vi vil ha ressurser til å kolonialisere verdensrommet i fremtiden. Vi sliter idag med å kunne nå månen igjen. Alle våre penger er så lite verdt. - For veik, for veik er Kongens bue ...
Videre økonomisk vekst er derfor idag en illusjon. I beste fall snakker vi om en refordeling. Og det er forsåvidt på sin plass. Men refordeling skaper ingen nye ressurser i seg selv. Vi er nå i et slags økologisk speilbilde av termodynamikkens annen lov. Vi kan ikke skape mer enn vi har, og vi kan ikke engang beholde det vi har for evig.
Virkelig vekst kan idag kun skje ved å implementere teknologier som forbruker mindre ikke-fornybare ressurser enn idag. Det er et faktum totalt uavhengig av økonomisk voodo og politisk ønsketenkning. Men det er også en prioritet nederst på den politiske agenda. Utrolig nok har politikerne tilsynelatende satt seg like dårlig inn i slike problemstillinger som de kjenner til egne pensjonsregler.
Run away - run away!
Vi forstår rett og slett ikke verden lenger, og den politiske virkelighet har innhentet Monthy Python i absurditet. Merkelig nok er DET ikke morsomt.
Men det gjør det jo ikke. Det handler om å vinne rotteracet. Dog er de kapitalistiske grunnprinsipper like gyldige som for eksempel termodynamikkens lover. De er virkeligheten. Men hvordan vi benytter dem er også i høyeste grad viktig.
Illusjonen er at disse lovene ikke fungerer, og at vi kan omgå dem. Der hører sosialismen hjemme. Men like farlig - kanskje enda farligere - er å omskrive lovene for å tilfredstille behovet for egosentrisk vekst.
Begge prinsipper er basert på rovdrift. Av jorden - av mennesket.
Jorden har begrensede ressurser. Mennesker har begrensede ressurser. Dog liker vi det ikke, og fornekter det.
La meg tillate meg å påpeke en problemstilling som sjelden er debattert når det gjelder vekst. Alle økonomier ønsker vekst. Og alle tror at vekst både er mulig og ønskelig. Men ingen har forstått hva vekst er, og hvorfor vekst i et begrenset (lukket) miljø har begrensninger. Vi har ikke engang innsett at vi ER i et lukket system idag.
Alle økonomier girer for vekst. Det medfører - at i et system med begrensede ressurser og der ressursene er i ferd med eller nær ved å bli beskattet optimalt - må voksende økonomier spise av andre.
Når Kinas økonomi vokser, må andre økonomier reduseres. Man kan selvsagt trykke opp mer penger (og det gjør man), men dette skaper ingen egentlig vekst. Hadde det gjort det, burde man gitt seddelpresser i U-hjelp, og fattigdomsproblemet ville løse seg av seg selv. Vi kunne avskaffet fattigdommen i Norge - ikke med et pennestrøk - men ved å gi de fattige visakort uten begrensning. Det forstår vi at ikke er mulig.
Vi er idag i en situasjon der presset på naturressursene sannsynligvis er optimalt høyt. Vi forbruker mer enn naturen kan reprodusere på flere områder, og dette vil ikke kunne fortsette lenge. Logisk nok må derfor beskatningen av naturlige ressurser idag være høyere enn det kommer til å være i fremtiden, med mindre vi koloniserer verdensrommet.
Og ingenting tyder på at vi vil ha ressurser til å kolonialisere verdensrommet i fremtiden. Vi sliter idag med å kunne nå månen igjen. Alle våre penger er så lite verdt. - For veik, for veik er Kongens bue ...
Videre økonomisk vekst er derfor idag en illusjon. I beste fall snakker vi om en refordeling. Og det er forsåvidt på sin plass. Men refordeling skaper ingen nye ressurser i seg selv. Vi er nå i et slags økologisk speilbilde av termodynamikkens annen lov. Vi kan ikke skape mer enn vi har, og vi kan ikke engang beholde det vi har for evig.
Virkelig vekst kan idag kun skje ved å implementere teknologier som forbruker mindre ikke-fornybare ressurser enn idag. Det er et faktum totalt uavhengig av økonomisk voodo og politisk ønsketenkning. Men det er også en prioritet nederst på den politiske agenda. Utrolig nok har politikerne tilsynelatende satt seg like dårlig inn i slike problemstillinger som de kjenner til egne pensjonsregler.
Run away - run away!
Vi forstår rett og slett ikke verden lenger, og den politiske virkelighet har innhentet Monthy Python i absurditet. Merkelig nok er DET ikke morsomt.
3 kommentarer:
Flott innlegg, greit forståelig. Jeg husker en artikkel i avisen The European (den var seriøs, defor overlevde den ikke), der illustrasjonen var et bilde av alle europeiske stater, avbildet som menn. De vasset utover i havet. Det viktige var å lede, for det var der veksten lå. Så en tok et skritt frem, da måtte den neste ta to skritt osv.
Problemet var jo at vannet hele tiden ble dypere, slik at hele gjengen gikk den sikre drukningsdød i møte. Men likevel måtte de gå videre, for hele økonomien var basert på denne konkurransen, denne veksten i egen økonomi.
I de bakre rekker så vi asiater, afrikanere etc. De kom etter, med den samme ubønnhørlige vandringen mot døden.
Jeg har aldri glemt tegningen, og heller ikke budskapet.
Av og til må det slike bilder til for å få frem viktige sannheter. Dessverre er mesteparten av politikk å betrakte som reneste visjonsløse navlebeskuing ...
Å gi seddelpresser i U-hjelp. Genialt.
At ingen har tenkt på DET før...nei vent nå litt...
Legg inn en kommentar