SV's kamp mot vindmøller

SV gir opp kampen mot fattigdommen. Audun Lysbakken ber om innspill.

Det første SV bør innse er at staten ikke kan avskaffe fattigdom. Men staten kan innrømme at livsnødvendigheter bør beskattes såpass lavt at slikt ikke skaper utilbørlig press på fattige. Subsidiært bør de laveste inntektene beskattes lavere, eller helst ikke i det hele tatt. Så løser de fleste fattige selv problemene.

I Norge er livsnødvendigheter beskattet meget hardt, og regjeringen, inkludert SV, jobber meget hardt med å beskatte dem hardere. Boligbyggingen er også for lav - også på grunn av et kunstig høyt kostnadsnivå - og dette fører til ekstra høye omkostninger for alle. Realitycheck, Lysbakken - enten får dere brenne av oljefondet for å kompensere, eller innse at oljeøkonomien i realiteten sparker beina under levedyktigheten til lavtlønnede jobber, slik at vi i oljelandet alltid vil ha et stort gap mellom de vellykkede og de fattige. Slikt produserer avmakt og apati og er prisen man må betale. Problemstillingen er akkurat lik for kommunene, som får stadig mindre råd etter som skattene stiger. Det nytter ikke å ønske noe annet, for dette er resultatet enten man ønsker det eller ei, og enten det står i den økonomiske læreboka eller ei.

Men tro ikke SV justerer kartet etter terrenget denne gangen heller.

Prisen for en kjempestor byråkratisk stat oppblåst langt over evne på oljemilliarder er at omkostningene blir så store at de fattigste må ofres. Sosialistdrømmen om at staten redder alle er død, og selv sosialistene begynner å forstå dette. Dog er det å forstå ikke det samme som å innse virkeligheten. For politikere og økonomer har en tendens til å ønske å bøte på et problem med mer av det samme som skapte problemet. De har lært at de har rett, og selv når de har feil finnes ingen andre verktøy enn de man har pugget på i teoriens verden.

Det beste Lysbakken kunne gjøre er å melde seg ut av SV. Istedet er han schizofren og melder: – Selv om vi lever i verdens rikeste land, så makter vi ikke å løse problemene for alle. Vi makter ikke å gi alle barn mulighetene til et godt liv. Barnefattigdommen mener jeg vi særlig må ta opp kampen mot.

Altså - Lysbakken innrømmer at SV ikke makter å løse problemene for alle, men skal alikevel ta opp kampen. Noen vil kalle dette å slåss mot vindmøller etter at man har forstått at man sloss mot vindmøller og ikke kjemper. Andre vil kalle det å famle i blinde fordi man bevisst ikke ønsker å slå på lyset.

Lysbakken bør lese Don Quijote, den handler om kontrasten mellom ideal og virkelighet - og ikke bare om en syk mann som tror han er en ridder i skinnende rustning.