Gjelden har skylden

Kompromissløse meninger har lenge ment at det å leve over evne ved hjelp av gjeld er en uting. Nå innrømmes det fra kommunehold at gjelden har skylden for kutt i tilbud. Det blir ingen skinnende eldreomsorg eller vann i bassengene, selv om vi ønsker det aldri så hardt.

Vi vil i virkelighetens verden ha valget mellom:

a) å kutte i komunenes totale gjeld med påfølgende pengekrise som resultat (penger ER gjeld) - paralellt med at staten tar på seg mer gjeld slik de allerede har påbegynt, for å motvirke denne pengekrisen.

b) å fortsette gjeldsspiralen med det resultat at samfunnet sakte bukker under for et gjelds- og skattetrykk som uvegerlig vil bety gradvis forringelse av kjøpekraften til både stat, kommune, privat næringsliv og private husholdninger - dette fører også til at staten må øke sin gjeld når de private ikke makter å ta opp nok gjeld. Som før nevnt er denne taktikken allerede godt i gang..

Den oppmerksomme leser vil se at resultatet av alternativ a og b i prinsippet gir samme nettoresultat, fordi samme renter må betales av samfunnet uansett. Staten kompenserer for alternative scenarier ved å balansere den nødvendige totale gjeld. Spørsmålet er bare hvem som skal bære den største byrden av denne politikken, det vil si hvordan byrdene skal fordeles over kutt og økte skatter ... og når det endelige kollapset kommer.

Det eksisterer selvsagt en opsjon c. Jeg kaller det ikke et alternativ, fordi sannsynligheten for at vi tar det i bruk er nesten uendelig liten.

c) Vi kan restrukturere valutaen til et system der penger ikke er avhengig av evig voksende gjeld, og som baserer seg på reelle verdier og premierer reell verdiskapning fremfor spekulasjon.

Alternativ c vil aldri bli et reelt alternativ, fordi hele verden er fanget i et system der det finnes mer gjeld enn faktiske penger, og der banksystemet effektivt skattlegger verdens befolkning utenfor demokratisk kontroll. Og slik tror vi at det må være. Å gå ut av dette systemet unilateralt innebærer å måtte avstå fra handel med andre land, og å kutte kraftig i økonomisk vekst (Det vil si, ikke lenger leve over evne).

Ikke særlig sannsynlig, med andre ord.

For den som tror vi egentlig har alt under kontroll og at jeg krisemaksimerer - vær klar over at i USA, der statsgjelden nå er så svimlende at alle forstår at den aldri vil bli betalt tilbake (og det er heller ikke meningen), så er gjelden per capita om lag fireogførti tusen dollar.

England har en gjelp per hode tilsvarende nær hundreogfemti tusen dollar(!)

Norge ligger hakk i hel med hundreogtretten tusen dollar. Det er bra gjort med våre oljepenger.

Verden har totalt tilsvarende nær 57 000 000 000 000 dollar i gjeld. Denne gjelden må vokse for at likviditeten i pengemarkedet skal opprettholdes. Tenk hvor interessant det hadde vært å få noen prosent i rente på dette.

Og tenk at noen faktisk gjør det.

Gjeld for en privatperson gir mening, fordi man for eksempel behøver et sted å bo før man kan spare opp til det. Gjelden følger personen, og balanseres ved personens død. Banker veier risiko opp mot forventet levetid, inntekt og sikkerhet.

En stat skal teoretisk leve evig og det finnes derfor ingen annen logisk årsak til å ha gjeld enn det å leve over evne. Staten fører imidlertid både risiko og balanse over på neste generasjon, så det vil alltid lønne seg å leve over evne. Sikkerheten for dette overforbruket er neste generasjons verdiskapning.

At banksystemet med dagens gjeldsbaserte system melker, ikke bare fløten, men har sugerør langt nedi selve melketanken, er en sak. At vi kollektivt ikke innser dette og samtidig ikke føler moralsk skam over å skyve kostnadene over på neste generasjon, er en skandale og et testamente over at bare mennesket får nok brød og sirkus, så går det meste.

Problemene oppstår når det er slutt på brødet og sirkuset. Det er da imperier faller, og revolusjonene kommer. Helt til vi alle blir lurt igjen.