Norge har minst skatt i Norden og er ellers på gjennomsnittet i Europa. Og vi vet alle at det er sterke krefter som ønsker å øke skattene. Derfor blir det viktig å fortelle oss at skatteøkning er helt fair og på sin plass.
Samlede skatter og avgifter som andel av samlet verdiskapning ligger rett under 40 prosent i de 15 vestlige EU-landene. I Norge ligger det rett over 40 prosent.
Men denne propagandaen har sin svakhet. Norge har en vesentlig verdiskapning i oljå. Denne verdiskapningen fordeles meget ujevnt over befolkningen, der enkelte vasser i penger, mens andre sliter med det høye utgiftsnivået som denne rikdommen faktisk skaper. Norge går imidlertid snart 100 milliarder i UNDERSKUDD på budsjettbalansen. Dette er penger som må tas fra oljefondet (eller tas opp i lån) og skaper automatisk økning i pengemengden = inflasjon.
Det vil derfor være direkte umoralsk å:
a) innføre nye regressive skatter som øker byrden for de som IKKE tar del i pengedrysset fra olje- og kapitalinntekter.
b) øke presset på næringsliv som heller ikke får samme pengedryss og som konkurrerer med andre på pris (det gjelder også bønder).
Å skvise økonomien nå er det samme som å skape større forskjeller, og radere ut enda mer av den reelle verdiskapningen i Norge. Oljå skaper mest papirpenger. Det kan komme som et sjokk på økonomer, men dette er IKKE reelle verdier selv om det gir oss muligheten til å kjøpe verdier - på bekostning av en sunn økonomi. Oljå er et sukkersjokk - deilig, kortvarig, og usunt.
Hadde politikerne håndtert oljå slik de påstod at de skulle på 70 tallet - holde skattene nede, investere i infrastruktur - så hadde vi vært i en helt annen situasjon. Nå står vi imidlertid overfor en kommende krise. Selv om staten skulle innføre 100% skatt kan denne krisen ikke løses. Å pisse i buksa holder oss nok varme i et par stortingsperioder til - men festen er forbi. Nå bør vi heller konsentrere oss om å få ut fallskjermen.
Og til alle denne gangen - ikke bare de som har hatt mest i utgangspunktet.
Tillegg:
Visesentralbanksjef Jarle Bergo sa i et foredrag i 2002:
Men, når konsekvensene for næringsstrukturen av handlingsregelen blir synlig, er det ikke gitt at alle vil være like begeistret. Er vi samtidig i en situasjon med en sterk valutakurs, kan det bli framført ønsker om at pengepolitikken skal motvirke en sterk kronekurs, selv om vi er på plass i forhold til inflasjonsmålet. Det verken kan eller skal pengepolitikken gjøre. Pengepolitikkens oppgave er å bidra til lav og stabil inflasjon. Å sette ned renten for å svekke kronen, og dermed sette inflasjonsmålet i fare, ville bety at vi ikke gjorde jobben vår. Det ville heller ikke endre det omstillingsbehov som den økte bruken av oljeinntektene innebærer, men bare øke kostnadene ved den.
Omstillingsbehov og konsekvenser. Noe regjeringen vil utsette ved å dra inn mer kjøpekraft samtidig som de pøser inn oljemilliarder, mer kjøpekraft for de utvalgte, for å unngå å omstille og for å utsette konsekvensene. De som omstiller fordi politikerne ikke gjør det er konkurranseutsatt industri og næringer. Omstillingen består stort sett i å miste økonomisk bærekraft, noe som fører til nedleggelse eller utflagging.
Realitycheck: handlingsregelen betyr at budsjettunderskuddet alltid tilsvarer avkastningen på oljefondet, som alltid stiger år for år så lenge vi putter mer penger inn i det fra oljå. Konsekvensene er stadig økende overforbruk av ressurser basert på økende import, vekst i det offentlige, og stadig svekkelse av norsk varig og reell verdiproduksjon.
Samlede skatter og avgifter som andel av samlet verdiskapning ligger rett under 40 prosent i de 15 vestlige EU-landene. I Norge ligger det rett over 40 prosent.
Men denne propagandaen har sin svakhet. Norge har en vesentlig verdiskapning i oljå. Denne verdiskapningen fordeles meget ujevnt over befolkningen, der enkelte vasser i penger, mens andre sliter med det høye utgiftsnivået som denne rikdommen faktisk skaper. Norge går imidlertid snart 100 milliarder i UNDERSKUDD på budsjettbalansen. Dette er penger som må tas fra oljefondet (eller tas opp i lån) og skaper automatisk økning i pengemengden = inflasjon.
Det vil derfor være direkte umoralsk å:
a) innføre nye regressive skatter som øker byrden for de som IKKE tar del i pengedrysset fra olje- og kapitalinntekter.
b) øke presset på næringsliv som heller ikke får samme pengedryss og som konkurrerer med andre på pris (det gjelder også bønder).
Å skvise økonomien nå er det samme som å skape større forskjeller, og radere ut enda mer av den reelle verdiskapningen i Norge. Oljå skaper mest papirpenger. Det kan komme som et sjokk på økonomer, men dette er IKKE reelle verdier selv om det gir oss muligheten til å kjøpe verdier - på bekostning av en sunn økonomi. Oljå er et sukkersjokk - deilig, kortvarig, og usunt.
Hadde politikerne håndtert oljå slik de påstod at de skulle på 70 tallet - holde skattene nede, investere i infrastruktur - så hadde vi vært i en helt annen situasjon. Nå står vi imidlertid overfor en kommende krise. Selv om staten skulle innføre 100% skatt kan denne krisen ikke løses. Å pisse i buksa holder oss nok varme i et par stortingsperioder til - men festen er forbi. Nå bør vi heller konsentrere oss om å få ut fallskjermen.
Og til alle denne gangen - ikke bare de som har hatt mest i utgangspunktet.
Tillegg:
Visesentralbanksjef Jarle Bergo sa i et foredrag i 2002:
Men, når konsekvensene for næringsstrukturen av handlingsregelen blir synlig, er det ikke gitt at alle vil være like begeistret. Er vi samtidig i en situasjon med en sterk valutakurs, kan det bli framført ønsker om at pengepolitikken skal motvirke en sterk kronekurs, selv om vi er på plass i forhold til inflasjonsmålet. Det verken kan eller skal pengepolitikken gjøre. Pengepolitikkens oppgave er å bidra til lav og stabil inflasjon. Å sette ned renten for å svekke kronen, og dermed sette inflasjonsmålet i fare, ville bety at vi ikke gjorde jobben vår. Det ville heller ikke endre det omstillingsbehov som den økte bruken av oljeinntektene innebærer, men bare øke kostnadene ved den.
Omstillingsbehov og konsekvenser. Noe regjeringen vil utsette ved å dra inn mer kjøpekraft samtidig som de pøser inn oljemilliarder, mer kjøpekraft for de utvalgte, for å unngå å omstille og for å utsette konsekvensene. De som omstiller fordi politikerne ikke gjør det er konkurranseutsatt industri og næringer. Omstillingen består stort sett i å miste økonomisk bærekraft, noe som fører til nedleggelse eller utflagging.
Realitycheck: handlingsregelen betyr at budsjettunderskuddet alltid tilsvarer avkastningen på oljefondet, som alltid stiger år for år så lenge vi putter mer penger inn i det fra oljå. Konsekvensene er stadig økende overforbruk av ressurser basert på økende import, vekst i det offentlige, og stadig svekkelse av norsk varig og reell verdiproduksjon.
2 kommentarer:
Hm, hva tror du kommer til å skje, da? Fattigdom, selvberging, utflytting?
Økende fattigdom, helt klart. Den eksisterer jo allerede idag, og bare delvis skjult/kompensert for ved hjelp av velferdssamfunnet.
Staten må nok slankes enten man vil eller ei, dessverre tror jeg det går hardest ut over de svakeste.
Det største sjokket kommer imidlertid av at vi "plutselig" må skape mer verdier på fastlandet. Det gir selvagt rom for mer arbeidsplasser, men for at de skal kunne konkurrere med lavkostland må jo arbeiderne ned på omtrent sultelønn.
Selvberging blir vanskelig, da staten allerede gjør dette nærmest umulig ved å ønske/tillate høye skatter på eiendom (all eiendom, ikke bare for de rikeste)
Utflytting? Det skjer allerede. Mange som er fattige i Norge lever allerede bedre i utlandet - på trygd. Dog, hvis man søker samme levekår som i Norge og tror trygdene vil holde seg blir man nok skuffet.
Det er umulig å spå konsekvensene fullt ut. Norge kan jo ennå justere og kompensere for fremtidige bortfall i olje og gassintekter og bygge opp annen næring. Men det synes å være fjernt fra denne regjeringens strategi ihvertfall.
Legg inn en kommentar