Hitlers stealt-jagere, andre flyvende vinger og litt om politikk

Horten HO IX

Vi er normalt av den oppfatning at stealth er en ny oppfinnelse. Så er ikke tilfelle. Allerede i 1944 designet og fløy de geniale brødrene Reimar og Walter Horten en flygende vinge, Horten HO IX. Konstruksjonen hadde gode flygeegenskaper, lang rekkevidde, og var så godt som usynlig for datidens radarsystemer.

Konseptet var i utgangspunktet at en flygende vinge ville ha mindre luftmotstand enn et konvensjonellt design. Dette var viktig, fordi selv om de tyske jetmotorene som var utviklet på denne tiden var revolusjonerende, brukte de for mye drivstoff til å gi rekkevidde inn over England. Målet var å utvikle et bombefly som var raskere enn noe annet i luften, og som derfor ville være usårbart for angrep fra Englands avskjæringsjagere.

Selv om de rene linjene til bombeflyet i seg selv gav store fordeler i forhold til radar-refleksjon, og flyet for en stor del i tillegg var laget av trelaminat, arbeidet Horten også med en blanding av karbon og sagspon som innlegg i vingene for å aktivt absorbere radarbølger. Med andre ord - alle prinsipper for dagens stealth-teknologi var allerede tilstede.

I ettertid er det fra amerikansk hold påstått at stealth egenskapene var "tilfeldige". Imidlertid overser en da at tyskerne også eksperimenterte med karbonbelegg på ubåter for å gjøre dem usynlige for radar. Horten brødrene hadde tilgang til disse hemmelige forsøkene, og innleggene av karbon synes ikke å kunne ha annen funksjon. Undersøkelser etter krigen viste da også at designet absorberte spesifikt datidens brukte radarbølgelengder. Walter Horten refererte også flere ganger til flyet som lav-observerbart i intervjuer etter krigen.

Northrop YB-49

I motsetning til de noe senere amerikanske eksperimenter, som resulterte i den meget ustabile Northrop YB-49, var Horten designet meget vellykket. Det hadde gode aerodynamiske egenskaper, oppnådde en hastighet på 977 km/t, nær lydens hastighet, og utklasset selv det avanserte tyske jagerflyet Messerschmidt 262 (topphastighet 800 km/t - til sammenlikning kunne Spitfire oppnå 606 km/t). Heldigvis for verden og de allierte kom begge disse tyske design for sent til å ha en reell betydning i krigen.

Delta 1

Hortens HO IX var imidlertid ikke det første vellykkede forsøk på flyvende vinge konseptet. Den tyske Flypioneren Dr. Alexander Lippisch konstruerte et design som fløy i 1931, Delta 1. Overraskende for mange som er oppflasket på vestlige historie definisjoner vil det nok også være at det også i sovjet fantes brilliante designere, som for eksempel Iosef G. Neman, som konstruerte det vellykkede Neman KhAI-3 som i 1936 kunne frakte 12 personer. Neman ble imidlertid offer for Stalins utrenskninger i 1938 og det var slutten på det eventyret.

Neman KhAI-3

Felles for alle disse konstruksjonene var at de var stabile, med gode manøvreringsegenskaper, god brenseløkonomi og raske i forhold til motorkraften brukt. Det tok amerikansk-vestlig flyindustri ytterligere førti år å utvikle stabil flygende-vinge teknologi, da i form av superdyre og superkompliserte B1 Spirit. Og påstanden er at dette ikke kan gjøres nettopp uten avansert datakontroll og fly-by-wire. Det er beviselig en bløff.

MBB Lampyridae

Tyskernes Messerschmitt-Bolkow-Blohm utviklet til alt overmål en stealth-jager sent på 80-tallet som var vesentlig mer "stealthy" enn amerikanernes F-117 Nighthawk. Prosjektet ble skrinlagt i 1987. Ryktene sier at det var fordi Reagan administrasjonen ble forferdet over at andre hadde bedre teknologi enn dem selv, og at behovet for å bevare inntrykket av USA som teknologisk overlegent var viktigere enn alliertes behov. MBB's Lampyridae (Ildflue) var tenkt å være supersonisk, noe F-117 aldri kunne oppnå.

Hendelsen med politisk press er, hvis den er sann, ikke unik. Eksempelvis kan nevnes at britiske BAC TSR-2 i sin tid ble kansellert, selv om det var vesentlig bedre enn F-111 som amerikanerne ville selge til britene. F-111 ble mislykket, og RAF endte dengang opp med å kjøpe F-4 Phantom, et fly som hadde blitt sett på som totalt uegnet og underlegent sett opp mot TSR-2. F-4 måtte til alt overmål suppleres med det tidligere forkastede Blackburn Buccaneer, fordi F-4 ikke kunne fylle alle oppgaver tiltenkt TSR-2. Begge disse flyene hadde vesentlig dårligere egenskaper enn TSR-2 på alle områder.

Avro Canada's CF-105 ble også kansellert sent i utviklingsprogrammet etter at Canada ble del av NORAD-programmet, og det fra amerikansk side ble lovet deltakelse i et forsvar basert på å sprenge atombomber over Canada for å stanse eventuelle russiske bombefly (!).

Canada kjøpte etterhvert amerikanske F-101 Voodoo, som var armert med en "unguided" Genie rakett med en 1,5 kilotonns atombombe. Noe som sikkert avskrekket russerne, men som også gjorde at Canada ikke hadde mulighet til konvensjonellt forsvar, og som i en krigssituasjon burde avskrekke canadierne like mye som russerne, fordi det lå i kortene at Canada ville bli utsatt for enorme mengder radiaktivt nedfall.

Heller dem enn oss var nok parolen i Pentagon.