Ytringsfrihet/Toleranse

Som de fleste har fått med seg har Nina Kari Monsen fått Fritt Ord prisen. Tidligere mottaker av prisen, Karen-Kristine Friele mislikte det så sterkt at hun leverte fra seg prispengene sine i protest.

Det gjorde hun rett i. For Friele har ikke forstått forskjellen på toleranse og ytringsfrihet. Ytringsfrihet handler ikke om å alltid være enig i alt eller tolerere alt i stillhet. Friele har ikke fattet essensen av dette, og burde med andre ord aldri fått - eller tatt imot - prisen i utgangspunktet.

Ytringsfrihet kan aldri dreie seg om å tillate det en er enig i - det handler alltid om å tillate det en er uenig i. Man kan være så dundrende uenig som man vil, men ethvert forsøk på å kneble mennesker som Monsen er selvsagt et brudd på ytringsfriheten.

Friele kan være så forbannet som hun vil. Og kanskje med rette. Men hun er ingen verdig kandidat til noen Fritt Ord pris.

Statoil drypp

StatoilHydro dropper renseanlegget ved oljesandprosjektet i Canada.

"Alle må gjøre litt. StatoilHydro må tjene litt mer penger".

Hva synes du?

Klima på ville veier

Jordens klima er på ville veier. Og det er jammen jordens beslutningstakere også...

Klimamøtet i Tromsø var så absolutt en god indikasjon på dette. All verdens tomprat - alle verdens teorier og propaganda betyr ingenting så lenge sykdommen i verden idag er at ingen forstår at ting skjer ved å handle.

Er vi blitt så intellektuellt hemmede - så fastkjørt i politisk svada at det mest fundamentale ikke lenger ses? Handling får ting til å skje. Å prate kan være en forutsetning for å få ting til å skje, men betyr ingenting i seg selv.

Da er det synd at våre representanter i en årrekke har fått oppleve at velgerne er fornøyde med lite handling og mye prat. For dette må ha formet de menneskene vi kaller representanter. Folket idag er like handlingslammede som sine politikere. Har vi det for godt til å innse at vi ikke har moralsk rett til å overforbruke på neste generasjons bekostning?

Mye tyder på det. Og prioriteringene til folket er like umoralske som prioriteringene til politikerene. Vi får som vi fortjener. Eller det vil si, det er ikke vi - det er neste generasjon som får regningen. Så umoralsk har vi laget systemet. Vi er den mest ufyselige og den mest umoralske generasjon noensinne. Joda, de var alltid egoistiske og brutale de forrige generasjonene også. Men de visste ihvertfall ikke at de levde på bekostning av fremtiden.

Steinar Lem er død. Nå var jeg alltid uenig i hans løsninger. For, som de fleste, innså aldri Steinar at økt beskatning aldri har effekt i det økonomiske systemet vi har skapt. Det systemet er laget for å være robust mot forandringer som kan true det etablerte. Men Steinar så selvsagt problemene. En av de få som ikke var korrumpert av makt eller hadde fått sitt sinn forvridd av propagandaen. Fred over hans minne.

Andre lyser jeg ikke fred over. De som bevisst driver med tomprat i en tid der verden trenger handling, bør få kjenne en storm mot seg. Men folket har ingen storm å by på. Ikke engang en lett bris. For vi er fornøyde i vår liksomvirkelighet der vi tror Storebror løser alt. Men Storebror løser ingenting. Storebror ønsker ikke forandring.

Mens de mest radikale forslagene idag går på å forby biler som bare kan gå på bensin (i beste fall en promilleløsning), skjer det ingenting der det teller. Riktignok har Ap utsatt beslutningen om videre råkjør i oljeindustrien til etter valget - tradisjonen tro er ikke virkeligheten del av valgflesket - men ingenting tyder på at vi ønsker eller makter å ta en kurskorrigering som krever rev i seilene.

Men politikere snakker fremdeles om forpliktelser. Uten å forplikte seg. Virkeligheten er derimot en annen. Virkeligheten er slik at bare handling betyr noe. Alt annet er bare tomprat.

Illustrasjon: Målinger av CO2 fra Hawaii og New Zealand.

Et lite drypp

Kanskje skriver jeg etterhvert mindre betraktninger imellom "skikkelige" innlegg under betegnelsen "Drypp"... Her er ihvertfall ett:

"Det er betegnende for vår kulturs avmakt at ungdommen av idag mest lar seg engasjere av spørsmålet om de skal få lov å få tak i gratis musikk"

Hva synes du?

Internett har lover

I den pågående debatten om fildeling, nå spesiellt aktualisert i saken om The Pirate Bay som nylig fikk en dom mot seg i Sverige, så har jeg oppfattet at det er en rekke vrangforestillinger ute å går. Blant annet at internett er et friområde der samfunnets lover ikke gjelder.

Dette er feil. Hovedregelen er at enhver virksomhet som er ulovlig i det land en utfører handlingen, også er ulovlig om virksomheten utføres gjennom internett. Således er det for eksempel meget begrenset ytringsfrihet på internett i Kina, men meget god ytringsfrihet på internett i Norge. Du kan teoretisk sett bli dømt for injurier på nettet i Norge, men det skal endel til - som ellers i samfunnet. Det er lov å kalle folk både idioter og inkompetente fjols på nettet. Selv om det kanskje ikke er så høflig.

Dette betyr at hvis det er ulovlig å legge tilrette for deling av kopibeskyttet materiale i Sverige (det er det), så er det også ulovlig å gjøre det på internett fra Sverige. I og med at de fleste land har slike lover, gjelder dette så godt som i hele verden, så å flytte fra Sverige ville ikke nødvendigvis hatt effekt for Pirate Bay gjengen. Å ha servere i andre land som en bruker til kriminalitet er like ulovlig som å flytte formue til hemmelige konti i utlandet. Blir en tatt for det i hjemlandet, blir en dømt. Dette burde ikke komme som en overraskelse på noen, men gjør det tydeligvis. Mange ser på internett som en frisone, et absolutt anarki.

Men det er det ikke. Og beviset på at absolutt anarki aldri vil fungere ser man på internett. For selvjustisen som er nødvendig for at et slikt samfunn skulle kunne fungere eksisterer ikke. Egoismen tar alltid overhånd over prinsipper.

I Norge prøver man å opprettholde internett så fritt som mulig, og tar stor høyde for ytringsfriheten. Kriminell aktivitet på internett er det som eventuellt vil begrense denne friheten. Desto mer kriminalitet på nettet, desto større ufrihet må til for å motvirke dette. De kriminelle på internett er derfor de som setter det frie internett i fare, og er aldri frihetskjempere eller helter.

Internett filtreres over hele verden. Kina er nevnt. Også Iran filtrerer over en lav sko. Blant annet gjelder dette homoseksualitet, menneskerettigheter, kvinners rettigheter og politisk opposisjon. Denne type sensur finnes ikke i Norge. Selv Vigrid har ytringsfrihet på nettet her.

Alikevel finnes det altså sensur også i norge. Sitat teknologirådet: Kripos vedlikeholder en liste over nettadresser hvor det vises seksualiserte skildringer av barn. De fleste norske nettleverandører filtrerer sin trafikk mot denne listen, slik at kunder som forsøker å besøke et av de aktuelle nettstedene møter en stoppside fra Kripos. Et mindretall i Datakrimutvalget (NOU 2007:2) har foreslått at filtrering bør være lovpålagt og kunne utvides til å gjelde også andre områder som er ulovlige i Norge, for eksempel ulovlige pengespill.

Man kan anta at ulovlig fildeling en gang kan komme på denne listen. Hvis problemet blir stort nok og blir vurdert som viktig nok. Dette avhenger selvsagt av selvjustisen på internett. Som per idag synes å være ikke-eksisterende.

Min holdning er at hverken ulovlige pengespill eller ulovlig fildeling bør bli stanset på denne måten. Pengespill er monopolisert av den norske stat, og dette er umoralsk og en maktdemonstrasjon. Per definisjon burde derfor pengespill på nettet være fritt. Ulovlig fildeling derimot er et brudd på internasjonale copyright rettigheter, som er fornuftige nok. Det forstår enhver som lever av åndsverk. Det er en meget fornuftig årsak til at en forfatter ikke bare har kontroll på manuset til sin bok, eller at et band bare har kontroll over masteren til sitt nye album. At kopiering av musikk og etterhvert også film er blitt meget enkelt betyr ingenting i denne sammenheng. At mange ønsker gratis musikk eller film er også uten betydning. Det er også straffbart å trykke opp kopier av penger - det er ikke formildende at man fant en enkel metode eller hadde lyst.

Min holdning er at hvis folk flest innser at det ikke er moralsk riktig å laste ned kopibeskyttet musikk gratis, og hvis det kommer på plass gode nok lovlige løsninger, så kan dette problemet løses gjennom frivillig selvjustis.

Skjer ikke dette, finnes det imidlertid flere metoder å sensurere nettet på.

Teknisk blokkering: Teknisk blokkering kan gjøres på to nivåer: Sentralt og hos den enkelte nettleverandør (ISP). Dersom man filtrerer sentralt, vil alle brukerne i et land bli rammet likt. Ved filtrering hos ISP kan filtreringen oppleves svært forskjelling avhengig av hvilken ISP man bruker.

IP-blokkering: Blokkering av tilgangen til bestemte servere som er koblet til internett. Dersom en slik adresse tilhører en server som inneholder flere nettsteder eller tjenester (for eksempel e-post), risikerer man overblokkering, dvs at innhold som ikke er forbudt også blokkeres.

DNS-manipulering: Dersom noen forsøker å besøke et gitt nettsted, blir de ført til en annen nettside. Dette kan være en blokkeringsside, men også en vanlig feilmelding.

Proxy-basert filtrering: I dette tilfellet har man en liste over URL-er (nettadresser) som det ikke skal gis tilgang til. Når en bruker taster inn en av disse adressene, gis det en feilmelding eller man kommer til en blokkeringsside. Dette gir mulighet til å blokkere enkeltsider uten å blokkere et helt nettsted. Med proxy-basert blokkering kan også baseres på nøkkelord i URL-en – for eksempel demokrati eller falun gong. Det er ikke kjent at noen filtrerer på nøkkelord i innholdet på selve nettsiden, selv om dette i teorien er mulig.

Fjerning av søkeresultater: Søk på bestemte ord gir ikke noe søkeresultat. Dette krever et samarbeid med leverandøren av søkemotoren.

Take down: Fjerning eller avregistrering av nettsteder som nasjonale myndigheter har tilgang til og jurisdiksjon over.

Pålagt selvsensur: Bruk av lover og reguleringer, arrestasjoner av personer som publiserer uønsket innhold på nettet, og lignende virkemidler.*

Hvis noen lurer på hvilken løsning en valgte mot Pirate Bay, så var det den siste. Det er absolutt fornuftig, fordi det var strid om lovligheten av virksomheten. En slik strid løses i ethvert rettssamfunn i retten. Man må anta at alle nevnte virkemidler vil bli tatt i bruk om de vurderes som relevante etter at rettskraftig dom foreligger.

Graden av sensurering av internett er imidlertid i dette og liknende tilfeller aldri større enn graden av faktisk kriminalitet. Å "avkriminalisere" slik virksomhet på internett - slik mange ønsker - krever en "avkriminalisering" av virksomheten utenfor internett. All argumentasjon basert på bruk av teknologi er derfor ikke annet enn teknologiblindhet. Det vil aldri ha noen betydning hvilken teknologi som brukes for å begå lovbrudd på internett, hvis tilsvarende virksomhet anses som ulovlig også utenfor internett.

*Personlig selvsensur gjennom å avstå fra kriminelle handlinger fungerer selvsagt best.

Følgene av ulovlig fildeling

I utgangspunktet er debatten om ulovlig fildeling stort sett kjørt på et stort undervanns-skjær. Mye ligger nok i det at mange har brukt Pirate Bay eller liknende, og føler en slags trang til å forsvare egne handlinger. Så ligger det nok også mye ungdomsopprør i dette.

Men disse strømningene er meget farlige.

Mye av argumentasjonen er ulogisk og uten rot i virkeligheten, jeg vil her bare nevne kort noen av variantene av argumentasjon.

- De store musikkselskapene og Hollywood er fæle kapitalister, og fortjener å bli stjålet fra.

Vel, da antar jeg at alle som har noe piratene ønsker kan bli stjålet fra? I et slikt samfunn bør man daglig gå med pistol. Man stiller opp noe som i praksis tilrettelegger for absolutt anarki og lovløshet som idealet. Problemet er at i en slik verden er det alltid den ekte mafiaen som vinner. Da blir det lite gratis fildeling, for å si det slik.

- Nettets nøytralitet er i fare.

Nettnøytralitet handler om noe helt annet. Man sier ikke at veiene ikke er nøytrale fordi det finnes fartsgrenser. Det man i praksis bør forholde seg til er om lovlig nettbruk er fritt for alle. Det er der kampen ligger, ikke om internett skal være fristed for kriminalitet. Mange internettbrukere vil nok synes det er et problem om nettsvindlere på generellt grunnlag skulle ha absolutt immunitet.

- Noe som gjør en stor andel av befolkningen til kriminelle bør være lovlig.

Antar da at frie fartsgrenser også er målet? Hvis mange nok driver med innbrudd, er det også greit?

-Eiendomsretten over min musikk (film,bok, etc) gir meg rett til å gjøre som jeg vil.

Nei, det gjør den ikke, fordi du har kjøpt dette produktet under visse vilkår. Du har derfor ikke full eiendomsrett. Hvis du ønsker å kjøpe mangfoldigjøringsrett til produktet må du nok betale litt mer. Og så klager man allerede over dyr musikk? ;) Kanskje burde slike produkter i fremtiden bare leies ut? Jeg ser ikke helt hvordan dette skal være en fordel for forbrukeren. Dagens system er nok bedre og svært så rimelig i sine krav.

-Å dele er ikke å stjele. Å dele er sosialt og moralsk riktig.

Å dele på lovlig vis forutsetter en eiendomsrett til det man deler. Man har ikke full eiendomsrett til et åndsverk man har kjøpt personlig bruksrett for. Og det er umoralsk å stjele full bruksrett uten at den er til salgs eller at man har betalt for den. Lag egen musikk og del som man vil. Men ikke tro at man kan gjøre det samme med andres åndsverk uten å ha fulle rettigheter.

-Fri deling av informasjon er fremtiden. Kopibeskyttelse er en forholdsvis ny bestemmelse som kun begrenser fri informasjonsflyt.

Nei, fri deling av informasjon er ikke fremtiden. Får vi håpe. For andre har ikke og skal ikke ha tilgang på all informasjon om deg basert på egne ønsker. Internett er et særdeles godt verktøy for informasjonsutveksling, men det bør være et tankekors at spesiellt de røde partiene ønsker ufrihet fra å holde informasjon tilbake. Dette er selvsagt et uttrykk for den ufrie kollektivisme.

Kopibeskyttelse er imidlertid ikke et nytt fenomen, allerede de gamle grekere vurderte problemstillingen. Tidligere var det imidlertid slik at det var tidkrevende og forbundet med store kostnader å kopiere, og selvsagt langt lettere å kontrollere. Kanskje hadde også folk bedre moral før? Bokhandlere i romerriket betalte forfattere for kopieringsretten. Alle de klassiske komponistenes beskyttere hegnet om kopieringsretten til deres verker, noe som selvsagt ikke har begrenset muligheten til å oppleve disse verkene. Kopibeskyttelse i lovs form ble nødvendig da boktrykkerkunsten gjorde det mulig å kopiere forholdsvis enkelt. Kopibeskyttelse, eller opphavsrettigheter, er med andre ord en naturlig beskyttelse av åndsverk som har eksistert så lenge kopiering har vært praktisk mulig.

- Demokratiet må bestemme, det er dette folk ønsker. Vi må ha nettfrihet.

Dette er en livsfarlig tankegang. Dette er å nedjustere et politisk demokrati til et generellt mobbstyrt flertallsdiktatur. Nå antar jeg ikke sånn uten videre at folk flest i dette landet vet forskjellen, den dårlige kvaliteten på allmenn utdannelse tatt i betraktning, men det er altså en forskjell. Et flertallsdiktatur betyr at enkeltindividets rettigheter ikke eksisterer.

Og det er her problemet ligger. Man snakker om frihet, nøytralitet, demokrati og alt annet uten å forstå ordenes betydning. Nytalen brukes ikke bare av politikere lenger, men er opptatt i dagligtale. Krig er blitt fred. Egoisme gjemmes bak kollektivisme.

Om man aldri så mye er imot de stygge kapitalistkreftene så er det slik at ingen er trygg hvis ikke eiendomsretten beskyttes. Kan jeg få Ipod'en din - nei, ikke din - vår...

Og sosialistene og venstresiden vil vite å utnytte dette. Sannsynligvis vil det bli slik at en legger på en avgift på nettet som skal gå til kunstnere. På denne måten sørger ikke bare staten for å få kontroll over all kunstnerisk frihet, men resultatet vil være det stikk motsatte av hva det folk trodde de fikk.

Man betaler enten man laster ned eller ikke. Ufrihet.

Man får artister kontrollert av den som sitter på pengesekken. Ufrihet.

Man får redusert mulighet for små og uavhengige artister. Ufrihet.

Man tar også bort incitamentet for å produsere det folk vil ha. Maktmennesker som for eksempel Giske vil bestemme hva som er bra musikk eller ikke. Man må anta at det legges opp til et "representativt" utvalg av statsartister. Ufrihet.

Man får et samfunn der i enda større grad avgjørelser tas kollektivt og der en må anta at de sosialistiske krefter får saueflokken i enda større grad til å dilte etter der en vil. Ufrihet.

Men det er jo dette folk vil ha? Eller?

Nei, jeg tror folk bare er egoistiske nok til å ønske å få fruktene av andres arbeid gratis. Egoismen er sterkeste drivkraft.

Men kollektivismen og samrøret mellom de politiske maktmiljøer og de skapende miljøer er det vi får - enten vi liker det eller ikke.

NUF!

Som jeg har påpekt før, og som mange har opplevd, så finnes det nærmest livstidsstraff for å komme i økonomisk uføre i Norge. Det går spesiellt hardt ut over mennesker som søker å leve av personlige foretak. Man risikerer å plutselig være personlig ansvarlig for selskapets gjeld. Gjeldsordninger finnes, men i mange tilfeller fungerer de ikke. Det vil si, de fungerer ikke i forhold til å gi verdige liv for de rammede. De fungerer heller ikke i forhold til samfunnsøkonomi, da hele opplegget med gjeldsansvar i Norge skaper umulige livsituasjoner som avler psykiske lidelser og utløser trygdeansvar.

Det er, ifølge norsk lov, støtende, om en ikke gjør opp for seg. Janteloven og beskyttelse av samfunnet veier altså tyngre enn medmenneskelighet og fornuftige økonomiske rammer.

Man er nok redd for konkursrytteri - men de egentlige konkursrytterne vet å bruke loven til egen fordel. Det er vanlige mennesker - ikke de slu, ikke de uærlige, som rammes. Morsomt nok har ikke land med humane konkursordninger større problemer med slikt enn Norge.

Samme problemstilling finnes i andre tilfeller der en kan komme i økonomisk vanføre i Norge. Ved skilsmisse, ved sykdom osv.

Poenget er at en - til tross for et meget annonsert velferdssamfunn - ikke er sikret mot økonomisk ruin. Snarere tvert imot jobber systemet det det kan for å knuse folk med full tyngde når problemene inntreffer.

Det er IKKE humant å pålegge mennesker et system der gebyrene ved inkasso ofte over tid dobler den totale gjeld. Det er ikke humant å nekte ordinær konkurs for privatpersoner. Det er ikke humant å pålegge gjeldsordninger som reduserer en families inntekt til et absolutt eksistensminimum.

Heldigvis finnes det et motsvar. Den generelle regelen må være ALDRI å opprette et enkeltpersonforetak, ANS, eller DA i Norge. Med gjeldende regelverk er dette galskap. Man må alltid organisere et selskap med begrenset ansvar. I praksis et AS. Men terskelen for et AS i Norge er høy. Man må ha 100 000 i kapital og har revisorplikt. Dette forleder mange mindre foretak til å satse på enklere, men farligere selskapsformer. I Norge er det slik at bare den med mye kapital får alle fordelene.

Motsvaret er imidletid å danne et NUF. Dette er et selskap registrert i utlandet, med norsk underavdeling - ofte med hovedselskapet (det egentlige AS) sovende. I England for eksempel kan man registrere et AS (Ltd) for en symbolsk sum, 1£ - ca 10 Nkr med gjeldende kurs, og man har bare begrenset rapporteringsplikt ved å måtte sende inn årsregnskap i registreringslandet for moderselskapet. Årsregnskap må selvsagt også sendes inn i Norge, og man må registreres i merverdiregisteret som vanlig. Revisorplikt inntrer imidlertid ikke før omsetningen overstiger 5 millioner.

Man må teknisk sett også ha en "company secretary", og man må sette seg inn i registreringslandets regelverk. Det finnes flere selskaper som tilbyr slik hjelp til en billig penge, men kostnadene og innsatsen er ikke stor ved å gjøre det selv, og man må uansett se på dette som en forsikring mot total økonomisk ruin. Å drive mindre firma under norske regler er nemlig en risikosport.

Nå er det slik at norske myndigheter ikke liker NUF - det vil si, de aksepterer det for store utenlandske selskaper, men de liker ikke at enkeltpersoner i Norge sikrer seg gjennom organisasjonsformen. Dette selvsagt fordi det underminerer de særnorske kravene som ikke uventet er meget underlegne vanlig internasjonal standard. I Norge favoriserer man ikke å legge tilrette for småbedrifter, man favoriserer å pålegge krav og risiko.

Imidlertid er Norge pålagt gjennom EU å akseptere NUF registrert i land innenfor unionen, og det finnes rettskraftige dommer på dette.

Lurer man på å starte eget foretak, eller allerede driver et slikt som ikke har begrenset ansvar, anbefaler jeg sterkt å opprette et NUF. Jeg anbefaler å registrere moderselskapet i England, fordi forholdene der er gunstige, og fordi det finnes muligheter for en rimelig penge til å la et velrennomert engelsk advokatfirma ta seg av alt papirarbeidet, og garantere at alt går riktig for seg. Disse investeringene må anses som en billig forsikring mot Norges kyniske og menneskefiendlige system.

På sikt ser jeg for meg at NUF også kan regulere usikkerheten ved andre økonomiske problemstillinger, som i Norge ofte utløser økonomisk ruin. Det er for eksempel ingenting i veien for å leie huset sitt av et Ltd som man selv eier. Regelverket i Norge fremtvinger snart at en vanlig familieøkonomi bør underlegges en fornuftig selskapsform som motsvar til samfunnets favorisering av kapitalkrefter og det stadige press på ordinære borgere.

Inflasjonsbløffen III - galskap satt i system

Som vi har sett er inflasjonen større enn politikere og (de fleste) økonomer innrømmer. De som har fordeler av systemet er Staten og de allerede pengesterke. Alle andre har ulemper. Hvordan argumenterer Norges Bank for galskapen?

Høy inflasjon gjør det dyrt å sitte med penger siden disse stadig taper sin reelle verdi. Høy inflasjon kan også føre til unødig bruk av ressurser hvis mange bruker mye tid og krefter på å redusere ulempene med høy inflasjon. Videre er det kostnader for bedriftene ved stadig å måtte endre prisene.

Greit nok. Gode argumenter for nettopp å legge tilside dagens system, da inflasjonen er påvist å være vesentlig høyere enn målet, og absolutt må karakteriseres som "høy". Argumentasjonen brukes imidlertid av Norges Bank på bakgrunn av den illusjon at inflasjonen faktisk er lav.

Når inflasjonen er høy, er den som regel variabel. Variabel inflasjon skaper usikkerhet ved at husholdningene og bedriftene blir usikre på fremtidige inntekter og utgifter. Det gjør det vanskelig å fatte riktige beslutninger og gir opphav til feilinvesteringer som igjen bidrar til svingninger i økonomien. Usikkerheten kan dessuten føre til at aktørene i det økonomiske livet blir mindre villige til å inngå langsiktige kontrakter. Mye ressurser kan bli brukt til sikring mot store endringer i prisene. Store og uventede endringer i prisene gir også en vilkårlig omfordeling av inntekt og formue, for eksempel fra småsparere til profesjonelle aktører, og fra leietakere til eiere av fast eiendom.

Igjen, Norges Bank ramser opp akkurat de ulemper som vi de facto har - men som skjules i illusjonen om lav inflasjon.

Andre kostnader ved inflasjon er knyttet til skattesystemet. Mange grenser i skattesystemet fastsettes i nominelle termer for ett år av gangen (for eksempel toppskattegrensene). Høy inflasjon innebærer økende reelle skatter gjennom året. Høyere reelle skatter kan gi økende avstand mellom det som er samfunnsøkonomisk lønnsom og privatøkonomisk lønnsom atferd (økende skattekiler).

Nettopp. Og dette er årsaken til at for eksempel toppskatten nå slår inn for flere og flere. Det heter på fagspråket "Bracket creeping", og er en utkrøpen statlig strategi for å love lav skatt men i virkeligheten levere høy skatt.

Slik kan man si at lav og stabil inflasjon bidrar til en effektiv fordeling av ressursene i en markedsøkonomi. Inflasjonen bør imidlertid ikke bli for lav. Det har blant annet sammenheng med at strukturen i økonomien er i utvikling og at det kan være nominelle stivheter slik at der er vanskelig å senke nominelle priser og lønninger. Med en viss prisvekst kan relative priser og lønninger endres uten at nominelle priser og lønninger faller.

Norges bank er altså ærlige på at inflasjon brukes for å endre forholdet mellom priser og lønninger. En slags stol-lek der begge parter - arbeidsgivere/stat og arbeidstagere - er engasjert i et spill for å henholdsvis forsøke å senke eller øke den reelle lønnsveksten. Et ypperlig spill for å la partene fremstå som handlingskraftige. Som styrker alle parter direkte involvert på begge sider av forhandlingsbordet, gir makt og betydning - og fete jobber med fete lønninger til de utvalgte.

Istedet for å diskutere hva som er en fair lønn og så la det være med det, blir en avhengig av et spill som i seg selv er inflasjonsdrivende. Selvsagt krever de fleste mer lønn på grunn av økte leveomkostninger, - reelle eller forventede - som igjen gir økte levekostnader, som igjen...

Inflasjon er med andre ord selvforsterkende.

Taperene er selvsagt alle de som ikke er gode i dette spillet. Systemet genererer med andre ord både en grådighetskultur og som resultat også tapere.

For den som ønsker å vite mer, anbefales Professor Krassimir Petrov's gjennomgang av inflasjonens negative sider. Dette er et timeslangt foredrag. Hovedpoenget er helt enkelt at det ikke er noen positive sider ved inflasjon, men svært mange negative sider.




Så hva er så alternativet? La oss se raskt på historiske bevis som viser at det er moderne fiat-pengesystemer basert på fraksjons reserve bank-systemer som er problemet.


Som vi ser fra utviklingen i England, som er noenlunde representativ, var det tidligere stort sett kriger som skapte inflasjon. Årsaken var selvsagt at staten trykket opp penger for å finansiere krigene. Problemene startet først da en gikk bort fra gullstandarden, og fikk et pengesystem der politikerne var frie til å trykke opp penger som de ville også i fredstid.

Hele poenget med gullstandardan var at det temmet politikernes evne til å utvanne pengesystemet. Da det kom økonomer som mente at en kunne øke den politiske handlefrihet ved å trykke monopolpenger, var det kanskje ikke så unaturlig at politikerne hoppet på den galeien.

Gullstandarden hadde imidlertid flere fordeler. Når det oppstår en ubalanse i handelen mellom to land, betyr det i virkeligheten at et av landene lever over evne. Dette skaper gjeld (USA er et godt eksempel) som skjules i talltriksing. En handelsbalanse med en gullstandard forutsetter at landet som går i minus må selge gullreserver. Dette kan en ikke gjøre i det uendelige, fordi gullreservene vil være en endelig ressurs, i motsetning til "monopolpenger". En gullstandard tvinger med andre ord landene til å ikke leve over evne, og hindrer at en samler opp gjeld til fremtidige generasjoner - en meget uheldig og umoralsk handling.

Det finnes i praksis tre alternativer:

1) Inflasjon. Vi har gått igjennom alle ulempene, og kan konkludere med at dette bare fremmer interessene til en elite i systemet. I tillegg løser det bare problemer ved å skyve dem fremover i tid. Dette er voodo-økonomi.

2) Resesjon. Dette er en situasjon med minkende pengevolum på grunn av en svekkelse i økonomien. De fleste økonomer og politikere er livredde for resesjon, fordi det truer deres gullkalv, inflasjonen. En resesjon er imidlertid bare en justering av priser i forhold til faktisk tilgjengelige ressurser. En resesjon er dermed som regel kortvarig, og i alle tilfeller nødvendig. De negative konsekvensene ved å kunstig skape inflasjon for å unngå resesjon er vesentlig verre, og skyver problemene fremover i tid - bare gunstig for kortsynte politikere som er mer opptatt av neste valg enn velferden til landets innbyggere.

3) Stabilitet. En stabilitet som gjenspeiler faktisk forbruk av tilgjengelige ressurser uten å sende regning til neste generasjon eller utvanne pengene til denne generasjon er å foretrekke. Den økonomiske veksten vil være mer begrenset, men vil ha et langt sikrere fundament, og vil i alle tilfeller være totalt overlegen i forhold til å sikre en rettferdig fordeling av ressurser.

Økonomisk stabilitet forutsetter imidlertid et markedsbasert pengesystem i motsetning til et politisk styrt pengesystem. En gullstandard er ikke nødvendig. Fiat pengesystemet av idag har allerede sin legitimitet bare gjennom statlige garantier, og et kvotesystem for penger mellom landene ville kunne gi en ny standard der kvoter måtte byttes mellom landene ved handelsubalanse. I virkeligheten var det også slik gullstandarden i praksis fungerte, man flyttet bare meget sjelden gull fysisk.

Tatt i betraktning av at en av erfaring ikke kan stole på politikere med konstante rykninger i fingrene på seddelpressene, bør et slikt system holdes utenfor politisk kontroll. Det bør ikke ligge innenfor Stortingets oppgave å leke med et felles betalingsmiddel. Det er - som jeg har nevnt før - som å la bukken passe havresekken.

Ikke smart...

Inflasjonsbløffen II - Konspirasjonen

Konspirasjon er et ord som ofte ikke gir den tyngde som man skulle forvente. Sannsynligvis fordi det finnes så mange konspirasjonsteorier at de virkelige konspirasjonene lett blir oversett. Alikevel - hva skal en kalle et system som kontinuerlig doper markedet med nye penger og som dermed sørger for kunstig oppblåsing av børser og boligpriser. Hva skal en kalle et system som daglig overfører verdier fra hvermannsen til de aller rikeste?

Dette er en virkelig konspirasjon som ingen kan benekte. Bevisene ligger helt opp i dagen. Men oversikten i økonomi er for folk flest så liten at man ikke ser skogen for bare trær. Man har lært at slik skal det være.

Det skal være slik at det er mer penger å tjene på aksjespekulasjon enn på å investere langsiktig i verdiskapning. Det skal være slik at de som har mest fra før kunstig får økt sine verdier på bekostning av menigmann. Det skal være slik at banker og meglere vasser i nye penger, slik at de kan pøse på med bonuser og frynsegoder på bekostning av andres ressurser. Det skal være slik at meglere kan presse boligprisene i været for å tjene mer. Det skal være slik at arbeiderklassen subsidierer de rike.

Nei, det skal selvsagt ikke være slik. Ingen har noensinne gått til valg på at det skal være slik. Ingen har noensinne spurt borgerne i noe land om de ønsker å subsidiere eliten og å skape en kunstig forbrukskarusell. Derfor skal det i demokratier ikke kunne være slik. Alikevel er det slik.

De usynlige og hemmelige agendaer er aldri del av valgflesket.

Konspirasjonen eksisterer derfor. Og alle som forstår den vet å tjene på den. Og de trenger ingen organisert konspirasjon for å vite hva de skal gjøre. De vet godt at dette er for komplisert for folk flest å forstå. Som i middelalderens katolske kirke er det bare de innvidde som skal kunne lese bibelen. Kunnskapsmonopolet er viktig. Sannheten finnes ennå ikke på fotfolkets språk. Vi lever økonomisk sett i før-reformatisk tid.

Vi har hatt sterk vekst i økonomien sies det. Om en skylder på viktigheten av dyktige forretningsfolk eller fordelene ved den norske sosialistiske modellen - så er begge deler en sannhet med store modifikasjoner. Forskning viser at norsk økonomi går best når den følger liberale prinsipper (Grytten 2004). Alikevel går vel alt som det suser nå? Nei, det gjør ikke det. Mye av børsoppgangene i de senere år skyldes rett og slett doping av børsene med nye penger. Dette foregikk helt frem til kredittkrisen. Og man later som om hovedproblemet er påvirkning utenfra. Det er ikke slik. Hele verden har hatt samme økonomiske system lenge. At en krise har ett utspring er som forventet. At dette utspringet er unikt er imidlertid ikke tilfelle. Dominobrikkene står alltid klar for fall overalt.

En kraftig økning i pengemengden (inflasjon) har flere effekter. Selvsagt reduseres verdien av pengene. Men de som får tak i de nye pengene først har store fordeler. Nye penger kanaliseres først og fremst inn i lån og investeringer. På denne måten gis det enormt spillerom for de kapitalsterke til å øke sine investeringer. Dette doper børsene, der en får en tildels kraftig økning av verdien av aksjer. Fordi det blir tilgjengelig stadig mer penger å pøse inn i slike markeder.

Men dette er monopolpenger. De eksisterende underliggende verdiene øker ikke like hurtig som inflasjonen. Tenk over dette: Den reelle markedsverdien til en aksje representerer en andel av den reelle markedsverdien til en bedrift. I en ikke-ekspansiv pengeøkonomi avspeiler en økning i aksjeverdi en opplevd reell økning i en bedrifts verdi. Men ikke under inflasjon. Inflasjon gir investorer tilgang på billige monopolpenger, samtidig som pengeverdien over tid nedjusteres. En økning i aksjeverdi betyr ikke lenger en økning av reell verdi. Aksjene er dopet. Når aksjer stiger på grunn av inflasjonens dobbeleffekt gir dette stor avkastning for de som eier aksjer - men det har ikke nødvendigvis skjedd en økning i skapte ressurser. Verdier er imidlertid alikevel overført fra den generelle potten til de heldige på aksjemarkedet. For selv om pengene etterhvert blir mindre verdt, er det noen som har fått så mye nye penger at de kan le hele veien til banken.

Det vil si - bare idioter setter penger i banken. Der taper pengene seg stort sett alltid i verdi når man tar hensyn til den reelle inflasjonen. Rentenivået er ikke i stand til å kompensere. Nei, bare de med mye kapital kan spille det store spillet.

Norges Bank og børsene vil jevnlig rapportere om stigende aksjekurser. Dansen om gullkalven har en tendens til å ta pusten fra de fleste. Det er som å spille på lotto. Muligheten for gevinst får blodet til å bruse. Grådighet er en viktig drivkraft bak menneskelig adferd. Men de store kanonene på børsen vet at å spille på lotto er noe bare ukyndige i økonomi driver med. De som drømmer om rikdom, men som ikke har midlene eller kunnskapen til å få virkelig rikdom.

Stigende aksjekurser er nesten gitt innen en ekspansiv pengepolitikk. Har man nok penger til å ta noen tap innimellom kommer de store pengene stort sett rekende på en fjøl. Men ikke si det til noen. For det skal være en hemmelighet. Folk flest skal heller bli lurt til å sette pengene i finurlige opplegg skreddersydd for bankene slik at bankene tjener penger.

Noen tjener alltid penger. Men vekst og velstand i aksjemarkedet er for en stor del en illusjon. Det står aldeles ikke så godt til med økonomien som eliten påstår. Men det står riktignok bra til med deres økonomi...

Konspirasjon? Selvsagt. Men ikke en organisert konspirasjon. Grådighetsprinsippet holder hjulene igang. Jeg hørte en gang en spekulant si at han visste han ødela for bedrifter og gjorde folk arbeidsløse ved å drive short-sale. Men han måtte bare gjøre det, for ellers så gjorde andre det. Ran er normalt forbudt. Men ikke når det gjelder aksjespekulasjon.

USA er sterkt rammet av en totalt feilslått økonomisk politikk. Når det begynner å gå ut over deres evne til å pøse penger inn i det militære industrielle kompleks, vet man at det står dårlig til.

Ikke rart, fordi gjeldspolitikken og handelsunderskuddet i USA kommer på toppen av en totalt uansvarlig pengepolitikk.

Grafen viser økningen i pengemengden - inflasjonen - i USA. Veksten er nær eksponentiell. Slik er det i nesten alle land. Keynesianismen, fraksjons reserve banksystemet og fiat-penger skaper så store fristelser at å holde seg unna godteposen blir tilnærmet umulig for enhver politiker.

Hvordan noen kan tro at markedet kan absorbere så store økninger i antall penger er uvisst. Det kan ikke forklares med annet enn at de ansvarlige for denne politikken ønsker en vekstkarusell uten like, og at de faktisk tror at alt kan vokse inn i himmelen.

Eller så er de bare stokk dumme.

Mer sannsynlig er det den usynlige konspirasjon som slår til. Alle maktmennesker enten de er innen politikken eller næringslivet ønsker selvsagt tilgang på nye billige penger. Og menneskets natur er slik at når bukken passer havresekken er utfallet gitt.

Neste: Oppsummering av negative effekter av inflasjon. Og hvorfor alternativene er bedre.

Inflasjonsbløffen I - Den største løgnen

Inflasjon er en god ting, sier Norges Bank og Storting. Det synes å være en absolutt enighet om at vi bør holde en viss inflasjon, idag definert som 2,5% per år for at hjulene skal gå rundt i samfunnet.

Etterhvert skal vi se litt på hvorfor myndighetene ønsker inflasjon, hvorfor inflasjon ikke gagner andre enn myndighetene og eliten, hvorfor inflasjon er ran på høylys dag, hvorfor inflasjon stimulerer til forbruk og lånevekst, hvorfor inflasjon er den egentlige årsaken til den økonomiske krisen, hvorfor inflasjon overfører ressurser fra de fattige til de rike, med mer.

Men først av alt skal vi se hvorfor myndighetene bløffer om inflasjonen.

La oss anta at det er korrekt at litt inflasjon er positivt, men at mye er negativt. Rasjonalet for at mye inflasjon er negativt er enkelt å forstå: Høy inflasjon vil ødelegge pengenes verdi, og etterhvert øker prisene inntil en må ha en trillebår full av penger for å kjøpe et brød. Alternativet er at myndighetene trykker opp pengesedler med stadig større numerisk "verdi". En slik situasjon gagner selvsagt ingen.

Men 2,5% inflasjon er kanskje bra? La oss se hva myndighetene, gjennom Norges Bank, sier om pengepolitikken:

Regjeringen har fastsatt et inflasjonsmål for pengepolitikken i Norge. Det operative målet er en vekst i konsumprisene som over tid er 2½ prosent.

Videre heter det:

Inflasjon er vedvarende vekst i det generelle prisnivået. Inflasjon er det samme som et fall i verdien av penger, det vil si at man får mindre varer enn før for en bestemt pengesum. Inflasjonen måles vanligvis ved veksten i konsumprisene, slik den måles i Statistisk sentralbyrås konsumprisindeks. I henhold til forskrift for pengepolitikken, er målet for pengepolitikken en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2½ prosent.

Ok. Inflasjonen måles vanligvis ved veksten i konsumprisene. Er det korrekt? Selvsagt ikke. Her forledes man til å tro at en politisk definisjon er en korrekt definisjon. Det vil si, en har jo definert dette til å være en korrekt definisjon idag (nytale), men det pleide å være slik at inflasjon var definert som en økt mengde penger i omløp. Det en idag beskriver er egentlig et symptom på inflasjon - nemlig at økt pengevolum gir økte priser.

Men økte priser er ikke inflasjon. Det kan være svært mange årsaker til at priser går opp eller ned, såsom mindre/mer tilgjengelige råvarer, tilgjengeligheten av importvarer fra lavkostland, mer/mindre konkuranse eller kapasitet på et spesifikkt felt, og så videre. Tenker man etter ser man raskt at økte priser i seg selv ikke er det samme som inflasjon.

Inflasjon skaper høyere priser - men høyere priser er ikke nødvendigvis et resultat av inflasjon. Likeledes er ikke lavere priser nødvendigvis skapt av mangel på inflasjon.

Myndighetenes definisjon er med andre ord feil. Morsomt nok er de fleste økonomer som idag støtter (og blir støttet av) myndighetenes politikk enige om å bruke denne feilaktige definisjonen av inflasjon. Bare noen få økonomiske skoler holder på den gamle definisjonen, blant annet den østerrikske skole. Disse prøves idag å marginaliseres, fordi deres filosofi er at myndighetene ikke bør rote med pengepolitikk i det hele tatt, fordi resultatet alltid er inflasjon og boom/bust sykler i økonomien. Disse økonomene forutsa med stor nøyaktighet dagens økonomiske krise, men ble avfeid som teoretiske drømmere. "Ansvarlige" økonomer over hele verden påstår slike ting ikke kan spås, men "vet" heller ikke hvorfor slikt skjer. Og deres løsning på for stor pengeflom er en enda større pengeflom...

Mantraet idag er at markedskreftene har slått feil, og at styring må til. Ingen tenker på at pengemarkedet i alle siviliserte land er 100% kontrollert allerede. Men det er selvsagt opportunt å fremstille det som om grådighet er det samme som markedskrefter. Det er ikke det. Grådighet er en menneskelig kvalitet, og må selvsagt reguleres. Markedskrefter er imidlertid en naturlov, og må tas hensyn til. Først og fremst betyr det at man må forstå disse kreftene.

Naturloven når det gjelder pengepolitikk er at tilgjengelige ressurser forblir de samme uansett hvor mange penger man trykker opp. Mer penger betyr derfor at hver pengeenhet representerer mindre tilgjengelige ressurser, og prisen på ressurser (inkludert arbeid) går derfor opp. Slik vil det alltid være. Dette kan man ikke regulere seg bort fra.

Norges Bank sier videre om inflasjon:

Verdien av sparepengene dine faller mer jo høyere inflasjonen er. Du får mindre varer enn før for en bestemt pengesum. Med høy inflasjon er det dessuten vanskeligere å sammenligne prisene på ulike varer og tjenester fordi prisene stadig settes opp. Når inflasjonen er høy er den som regel variabel. Variabel inflasjon skaper usikkerhet om fremtidige inntekter og utgifter. Lav og stabil inflasjon betyr isolert sett at det er mindre usikkerhet knyttet til de økonomiske beslutningene dine enn om inflasjonen er høy.

Inflasjon innrømmes å ha negative sider. Men spørsmålet er stadig: er 2,5% inflasjon et magisk tall som gjør inflasjon positivt? Det må jo være en grunn til at en har lagt seg på et slikt nivå?

Spørsmålet er på mange måter akademisk. For både sentralbank, statistisk sentralbyrå og myndighetene lyver. Vi har ikke 2,5% inflasjon. Vi har aldri hatt det, og vi kommer aldri til å få det. Årsaken er at en måler inflasjon som økning i konsumprisene, definert ved konsumprisindeksen (KPI).

Siden økninger i konsumprisindeksen ikke er det samme som inflasjon, men bare ett av mange resultater av inflasjon, og siden KPI ikke tar hensyn til en rekke forhold, blir koblingen mellom KPI og inflasjon feil. Men lukrativt for noen aktører i samfunnet.

Wikipedia sier:

Det kan rettes kritikk mot at indeksen ikke lenger viser de reelle endringene av pengeverdien sett fra befolkningens synspunkt («levekostnad»), da offentlige avgifter ikke tillegges tilstrekkelig vekt. Offentlige avgifter og gebyrer (statlige og kommunale) har hatt en betydelig høyere prisvekst enn de varer som omfattes av konsumprisindeksen de siste 35 årene.

Med andre ord - måten en definerer KPI på gir myndighetene en definitiv fordel. Befolkningens levekostnader speiles ikke fullt ut i KPI, og en får da en situasjon der lønnsforhandlinger basert på KPI over tid gir en reduksjon i kjøpekraft, og der myndighetene kan pøse på med avgifter uten at dette regnes som økte levekostnader. Hvilket det selvsagt er.

Resultatet er en gradvis forverring for alle som er "dumme nok" til å akseptere lønnsforhøyelser basert på KPI. Man får et rotterace der bare de grådige vinner. Man får også et samfunn der alle som lever på fast lønn (pensjoner, trygder) automatisk sakker akterut med mindre staten viser "storsinn". Man får i tillegg en situasjon der staten kan skryte på seg mindre inflasjon enn den reelle.

Men hvis KPI ikke definerer inflasjon, hva gjør det da? Morsomt at du spør.... En har nemlig historisk definert inflasjon politisk akkurat som man vil. Og dette er ikke et særnorskt fenomen. Langt der ifra.


Tabellen viser forskjellige måter å beregne inflasjon på. Ved å bruke tidligere beregningsmetoder ville vi idag hatt en skyhøy inflasjon. Men det "har" vi ikke. Fordi vi med tallmagi (beregningsmetode) har definert at inflasjonen er lavere enn den er.

Men i og med at inflasjon egentlig bare har en korrekt definisjon - en økning i pengevolumet - er alle slike beregninger imidlertid ren fantasi. Tenk på et tall...

Sannheten er at vi heldigvis har uavhengige internasjonale observatører som holder rede på hva vi bedriver, for eksempel St. Louis Federal Reserve. Som har følgende tallmateriale.

KPI (CPI) ligger ikke langt fra 2,5%? Norges Bank er med andre ord flinke.


Problemet er at den virkelige inflasjonen (Monetary Aggregates) selvsagt er langt høyere. At dette til en viss grad idag kompenseres for forbrukere i form av billig import fra østen er en ting. At det innenlandske pengemarkedet alikevel overflommes av penger med "fiktiv" verdi (nye penger inn i samme ressurs-pool) er imidlertid et alvorlig problem. Blant annet er et resultat at det ikke går an å spare seg inn i boligmarkedet. En som spinker og sparer vil få sparebeløpet redusert årlig med den reelle inflasjonsraten, mens en som låner av de "nye" pengene som er i omløp lett kan overby. Sentralbanken ser på høyere boligpriser som "bytte av penger" og ikke økte leveomkostninger! Ser du det slik?

På grunn av at det stadig pumpes nye penger inn i økonomien, blir penger sluset inn i en rekke uheldige forhold. Pengemengden (volumet) i Norge har fordoblet seg fra 2003! Disse pengene må nødvendigvis brukes ett sted. Resultatet er at vi får boligbobler, høyere meglerlønninger, bonuser til toppledere i øst og vest, kunstig høye aksjekurser, mer spekulasjon og større luksusforbruk. Det svarer seg faktisk med luksusforbruk fremfor nøkternhet. Vel og merke for dem som har pengene! I tillegg svekkes innenlandsk produksjon, blant annet i landbruk og konkurranseutsatt produksjon. Dette er resultater som ingen politikere ønsker - men som de legger opp til selv i et evinnelig vanstyre.

For fordelen av høy inflasjon for myndighetene er så forlokkende at alle negative resultater blir fortrengt. Fordelen er at myndighetene står fritt til å trykke opp nye penger til eget forbruk og til å dope økonomien med mer penger - som i virkeligheten betyr mer gjeld. Og som ikke gagner noen i den virkelige verden. Bortsett fra eliten på toppen som forsyner seg av kaka før den råtner.

Økonomisk overlevelsesevne

Den økonomiske overlevelsesevnen i et land avhenger av mange faktorer, hovedsaklig bestemt av pålagt kvalitetsnivå og pris/lønnsnivå. En kan klare seg uten penger i et land der pålagt nivå er lavt, og der muligheten for selvberging er stor. Imidlertid er det slik at en i de fleste industrielle samfunn har bestemt en mal for hva som tillates av konsumentnivå.

Eksempelvis er det slik at man er pålagt å være knyttet til strøm/vann, betale kommunale avgifter, ha en standard på bolig som er i samsvar med gjeldende regelverk, osv.

I Norge er dette nivået høyere enn de fleste steder. Generellt høyt prisnivå, høye boligpriser og høye regressive skatter er hovedårsakene til at listen er satt oppsiktsvekkende høyt i et land der regjeringen påstår å ønske å fjerne fattigdommen.

Dette har konsekvenser. Det diskuteres om enslige skal få redusert skatt, og om dagpengene skal økes. I samme diskusjon bør en også ta med pensjoner. For problemstillingen bunner i at kostnadsnivået, slik det er definert som minimum av myndighetene, i virkeligheten i dette samfunnet nå er blitt så høyt at enslige, arbeidsledige og pensjonister både har - og i fremtiden vil få - problemer med å holde et anstendig økonomisk nivå. Økonomisk overlevelsesevne i Norge anno 2009 begynner å nærme seg et krav om å være i fullt arbeid og å leve i partnerskap. Dette er en farlig utvikling.

På den ene siden så skaper det økonomiske presset store problemer ved at marginale arbeidsplasser forsvinner. Kostnadsnivået i Norge krever skikkelig overskudd for bedrifter. Arbeidsplasser for en hel klasse mennesker forsvinner dermed i effektivitetsjaget, og man får press på trygdeordninger. Dette er en makroøkonomisk problemstilling, selv om de fleste fremstiller det som om vi har en klasse av "late" mennesker. Det er i virkeligheten de "vellykkede" økonomer og politikere som har skapt denne problemstillingen. De har ansvaret.

Økte levekostnader og høy inflasjon har også den negative effekt at man får et meget stort press på personlig effektivitet. Dette går ut over de fleste. Samfunnet blir kaldere, effektivitetsjaget større, lønnspresset øker, og i sum dreper dette mennesket som ikke er laget for å være arbeidsmaur. Høy materiell levestandard kompenserer overhodet ikke for en slik utvikling. Snarere tvert imot - jaget etter stadig mer forbruk og bedre TV og bil enn naboen dreper livet slik det burde være.

Mennesker i fattige land er ofte mer fornøyd og lever et fullere liv enn det vi ofte oppnår.

Samfunnet idag setter listen høyt. Det skaper tapere. Det dreper livsgnisten til mange. Det skaper sykdom og angst. Det prioriterer evig vekst og grådighet. Det er ikke et godt samfunn. Ingen flere oljemilliarder eller skatter til fordeling av "gratis" goder kan forandre på det.