Inflasjonsbløffen III - galskap satt i system

Som vi har sett er inflasjonen større enn politikere og (de fleste) økonomer innrømmer. De som har fordeler av systemet er Staten og de allerede pengesterke. Alle andre har ulemper. Hvordan argumenterer Norges Bank for galskapen?

Høy inflasjon gjør det dyrt å sitte med penger siden disse stadig taper sin reelle verdi. Høy inflasjon kan også føre til unødig bruk av ressurser hvis mange bruker mye tid og krefter på å redusere ulempene med høy inflasjon. Videre er det kostnader for bedriftene ved stadig å måtte endre prisene.

Greit nok. Gode argumenter for nettopp å legge tilside dagens system, da inflasjonen er påvist å være vesentlig høyere enn målet, og absolutt må karakteriseres som "høy". Argumentasjonen brukes imidlertid av Norges Bank på bakgrunn av den illusjon at inflasjonen faktisk er lav.

Når inflasjonen er høy, er den som regel variabel. Variabel inflasjon skaper usikkerhet ved at husholdningene og bedriftene blir usikre på fremtidige inntekter og utgifter. Det gjør det vanskelig å fatte riktige beslutninger og gir opphav til feilinvesteringer som igjen bidrar til svingninger i økonomien. Usikkerheten kan dessuten føre til at aktørene i det økonomiske livet blir mindre villige til å inngå langsiktige kontrakter. Mye ressurser kan bli brukt til sikring mot store endringer i prisene. Store og uventede endringer i prisene gir også en vilkårlig omfordeling av inntekt og formue, for eksempel fra småsparere til profesjonelle aktører, og fra leietakere til eiere av fast eiendom.

Igjen, Norges Bank ramser opp akkurat de ulemper som vi de facto har - men som skjules i illusjonen om lav inflasjon.

Andre kostnader ved inflasjon er knyttet til skattesystemet. Mange grenser i skattesystemet fastsettes i nominelle termer for ett år av gangen (for eksempel toppskattegrensene). Høy inflasjon innebærer økende reelle skatter gjennom året. Høyere reelle skatter kan gi økende avstand mellom det som er samfunnsøkonomisk lønnsom og privatøkonomisk lønnsom atferd (økende skattekiler).

Nettopp. Og dette er årsaken til at for eksempel toppskatten nå slår inn for flere og flere. Det heter på fagspråket "Bracket creeping", og er en utkrøpen statlig strategi for å love lav skatt men i virkeligheten levere høy skatt.

Slik kan man si at lav og stabil inflasjon bidrar til en effektiv fordeling av ressursene i en markedsøkonomi. Inflasjonen bør imidlertid ikke bli for lav. Det har blant annet sammenheng med at strukturen i økonomien er i utvikling og at det kan være nominelle stivheter slik at der er vanskelig å senke nominelle priser og lønninger. Med en viss prisvekst kan relative priser og lønninger endres uten at nominelle priser og lønninger faller.

Norges bank er altså ærlige på at inflasjon brukes for å endre forholdet mellom priser og lønninger. En slags stol-lek der begge parter - arbeidsgivere/stat og arbeidstagere - er engasjert i et spill for å henholdsvis forsøke å senke eller øke den reelle lønnsveksten. Et ypperlig spill for å la partene fremstå som handlingskraftige. Som styrker alle parter direkte involvert på begge sider av forhandlingsbordet, gir makt og betydning - og fete jobber med fete lønninger til de utvalgte.

Istedet for å diskutere hva som er en fair lønn og så la det være med det, blir en avhengig av et spill som i seg selv er inflasjonsdrivende. Selvsagt krever de fleste mer lønn på grunn av økte leveomkostninger, - reelle eller forventede - som igjen gir økte levekostnader, som igjen...

Inflasjon er med andre ord selvforsterkende.

Taperene er selvsagt alle de som ikke er gode i dette spillet. Systemet genererer med andre ord både en grådighetskultur og som resultat også tapere.

For den som ønsker å vite mer, anbefales Professor Krassimir Petrov's gjennomgang av inflasjonens negative sider. Dette er et timeslangt foredrag. Hovedpoenget er helt enkelt at det ikke er noen positive sider ved inflasjon, men svært mange negative sider.




Så hva er så alternativet? La oss se raskt på historiske bevis som viser at det er moderne fiat-pengesystemer basert på fraksjons reserve bank-systemer som er problemet.


Som vi ser fra utviklingen i England, som er noenlunde representativ, var det tidligere stort sett kriger som skapte inflasjon. Årsaken var selvsagt at staten trykket opp penger for å finansiere krigene. Problemene startet først da en gikk bort fra gullstandarden, og fikk et pengesystem der politikerne var frie til å trykke opp penger som de ville også i fredstid.

Hele poenget med gullstandardan var at det temmet politikernes evne til å utvanne pengesystemet. Da det kom økonomer som mente at en kunne øke den politiske handlefrihet ved å trykke monopolpenger, var det kanskje ikke så unaturlig at politikerne hoppet på den galeien.

Gullstandarden hadde imidlertid flere fordeler. Når det oppstår en ubalanse i handelen mellom to land, betyr det i virkeligheten at et av landene lever over evne. Dette skaper gjeld (USA er et godt eksempel) som skjules i talltriksing. En handelsbalanse med en gullstandard forutsetter at landet som går i minus må selge gullreserver. Dette kan en ikke gjøre i det uendelige, fordi gullreservene vil være en endelig ressurs, i motsetning til "monopolpenger". En gullstandard tvinger med andre ord landene til å ikke leve over evne, og hindrer at en samler opp gjeld til fremtidige generasjoner - en meget uheldig og umoralsk handling.

Det finnes i praksis tre alternativer:

1) Inflasjon. Vi har gått igjennom alle ulempene, og kan konkludere med at dette bare fremmer interessene til en elite i systemet. I tillegg løser det bare problemer ved å skyve dem fremover i tid. Dette er voodo-økonomi.

2) Resesjon. Dette er en situasjon med minkende pengevolum på grunn av en svekkelse i økonomien. De fleste økonomer og politikere er livredde for resesjon, fordi det truer deres gullkalv, inflasjonen. En resesjon er imidlertid bare en justering av priser i forhold til faktisk tilgjengelige ressurser. En resesjon er dermed som regel kortvarig, og i alle tilfeller nødvendig. De negative konsekvensene ved å kunstig skape inflasjon for å unngå resesjon er vesentlig verre, og skyver problemene fremover i tid - bare gunstig for kortsynte politikere som er mer opptatt av neste valg enn velferden til landets innbyggere.

3) Stabilitet. En stabilitet som gjenspeiler faktisk forbruk av tilgjengelige ressurser uten å sende regning til neste generasjon eller utvanne pengene til denne generasjon er å foretrekke. Den økonomiske veksten vil være mer begrenset, men vil ha et langt sikrere fundament, og vil i alle tilfeller være totalt overlegen i forhold til å sikre en rettferdig fordeling av ressurser.

Økonomisk stabilitet forutsetter imidlertid et markedsbasert pengesystem i motsetning til et politisk styrt pengesystem. En gullstandard er ikke nødvendig. Fiat pengesystemet av idag har allerede sin legitimitet bare gjennom statlige garantier, og et kvotesystem for penger mellom landene ville kunne gi en ny standard der kvoter måtte byttes mellom landene ved handelsubalanse. I virkeligheten var det også slik gullstandarden i praksis fungerte, man flyttet bare meget sjelden gull fysisk.

Tatt i betraktning av at en av erfaring ikke kan stole på politikere med konstante rykninger i fingrene på seddelpressene, bør et slikt system holdes utenfor politisk kontroll. Det bør ikke ligge innenfor Stortingets oppgave å leke med et felles betalingsmiddel. Det er - som jeg har nevnt før - som å la bukken passe havresekken.

Ikke smart...