tirsdag, april 07, 2009

Inflasjonsbløffen I - Den største løgnen


Inflasjon er en god ting, sier Norges Bank og Storting. Det synes å være en absolutt enighet om at vi bør holde en viss inflasjon, idag definert som 2,5% per år for at hjulene skal gå rundt i samfunnet.

Etterhvert skal vi se litt på hvorfor myndighetene ønsker inflasjon, hvorfor inflasjon ikke gagner andre enn myndighetene og eliten, hvorfor inflasjon er ran på høylys dag, hvorfor inflasjon stimulerer til forbruk og lånevekst, hvorfor inflasjon er den egentlige årsaken til den økonomiske krisen, hvorfor inflasjon overfører ressurser fra de fattige til de rike, med mer.

Men først av alt skal vi se hvorfor myndighetene bløffer om inflasjonen.

La oss anta at det er korrekt at litt inflasjon er positivt, men at mye er negativt. Rasjonalet for at mye inflasjon er negativt er enkelt å forstå: Høy inflasjon vil ødelegge pengenes verdi, og etterhvert øker prisene inntil en må ha en trillebår full av penger for å kjøpe et brød. Alternativet er at myndighetene trykker opp pengesedler med stadig større numerisk "verdi". En slik situasjon gagner selvsagt ingen.

Men 2,5% inflasjon er kanskje bra? La oss se hva myndighetene, gjennom Norges Bank, sier om pengepolitikken:

Regjeringen har fastsatt et inflasjonsmål for pengepolitikken i Norge. Det operative målet er en vekst i konsumprisene som over tid er prosent.

Videre heter det:

Inflasjon er vedvarende vekst i det generelle prisnivået. Inflasjon er det samme som et fall i verdien av penger, det vil si at man får mindre varer enn før for en bestemt pengesum. Inflasjonen måles vanligvis ved veksten i konsumprisene, slik den måles i Statistisk sentralbyrås konsumprisindeks. I henhold til forskrift for pengepolitikken, er målet for pengepolitikken en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2½ prosent.

Ok. Inflasjonen måles vanligvis ved veksten i konsumprisene. Er det korrekt? Selvsagt ikke. Her forledes man til å tro at en politisk definisjon er en korrekt definisjon. Det vil si, en har jo definert dette til å være en korrekt definisjon idag (nytale), men det pleide å være slik at inflasjon var definert som en økt mengde penger i omløp. Det en idag beskriver er egentlig et symptom på inflasjon - nemlig at økt pengevolum gir økte priser.

Men økte priser er ikke inflasjon. Det kan være svært mange årsaker til at priser går opp eller ned, såsom mindre/mer tilgjengelige råvarer, tilgjengeligheten av importvarer fra lavkostland, mer/mindre konkuranse eller kapasitet på et spesifikkt felt, og så videre. Tenker man etter ser man raskt at økte priser i seg selv ikke er det samme som inflasjon.

Inflasjon skaper høyere priser - men høyere priser er ikke nødvendigvis et resultat av inflasjon. Likeledes er ikke lavere priser nødvendigvis skapt av mangel på inflasjon.

Myndighetenes definisjon er med andre ord feil. Morsomt nok er de fleste økonomer som idag støtter (og blir støttet av) myndighetenes politikk enige om å bruke denne feilaktige definisjonen av inflasjon. Bare noen få økonomiske skoler holder på den gamle definisjonen, blant annet den østerrikske skole. Disse prøves idag å marginaliseres, fordi deres filosofi er at myndighetene ikke bør rote med pengepolitikk i det hele tatt, fordi resultatet alltid er inflasjon og boom/bust sykler i økonomien. Disse økonomene forutsa med stor nøyaktighet dagens økonomiske krise, men ble avfeid som teoretiske drømmere. "Ansvarlige" økonomer over hele verden påstår slike ting ikke kan spås, men "vet" heller ikke hvorfor slikt skjer. Og deres løsning på for stor pengeflom er en enda større pengeflom...

Mantraet idag er at markedskreftene har slått feil, og at styring må til. Ingen tenker på at pengemarkedet i alle siviliserte land er 100% kontrollert allerede. Men det er selvsagt opportunt å fremstille det som om grådighet er det samme som markedskrefter. Det er ikke det. Grådighet er en menneskelig kvalitet, og må selvsagt reguleres. Markedskrefter er imidlertid en naturlov, og må tas hensyn til. Først og fremst betyr det at man må forstå disse kreftene.

Naturloven når det gjelder pengepolitikk er at tilgjengelige ressurser forblir de samme uansett hvor mange penger man trykker opp. Mer penger betyr derfor at hver pengeenhet representerer mindre tilgjengelige ressurser, og prisen på ressurser (inkludert arbeid) går derfor opp. Slik vil det alltid være. Dette kan man ikke regulere seg bort fra.

Norges Bank sier videre om inflasjon:

Verdien av sparepengene dine faller mer jo høyere inflasjonen er. Du får mindre varer enn før for en bestemt pengesum. Med høy inflasjon er det dessuten vanskeligere å sammenligne prisene på ulike varer og tjenester fordi prisene stadig settes opp. Når inflasjonen er høy er den som regel variabel. Variabel inflasjon skaper usikkerhet om fremtidige inntekter og utgifter. Lav og stabil inflasjon betyr isolert sett at det er mindre usikkerhet knyttet til de økonomiske beslutningene dine enn om inflasjonen er høy.

Inflasjon innrømmes å ha negative sider. Men spørsmålet er stadig: er 2,5% inflasjon et magisk tall som gjør inflasjon positivt? Det må jo være en grunn til at en har lagt seg på et slikt nivå?

Spørsmålet er på mange måter akademisk. For både sentralbank, statistisk sentralbyrå og myndighetene lyver. Vi har ikke 2,5% inflasjon. Vi har aldri hatt det, og vi kommer aldri til å få det. Årsaken er at en måler inflasjon som økning i konsumprisene, definert ved konsumprisindeksen (KPI).

Siden økninger i konsumprisindeksen ikke er det samme som inflasjon, men bare ett av mange resultater av inflasjon, og siden KPI ikke tar hensyn til en rekke forhold, blir koblingen mellom KPI og inflasjon feil. Men lukrativt for noen aktører i samfunnet.

Wikipedia sier:

Det kan rettes kritikk mot at indeksen ikke lenger viser de reelle endringene av pengeverdien sett fra befolkningens synspunkt («levekostnad»), da offentlige avgifter ikke tillegges tilstrekkelig vekt. Offentlige avgifter og gebyrer (statlige og kommunale) har hatt en betydelig høyere prisvekst enn de varer som omfattes av konsumprisindeksen de siste 35 årene.

Med andre ord - måten en definerer KPI på gir myndighetene en definitiv fordel. Befolkningens levekostnader speiles ikke fullt ut i KPI, og en får da en situasjon der lønnsforhandlinger basert på KPI over tid gir en reduksjon i kjøpekraft, og der myndighetene kan pøse på med avgifter uten at dette regnes som økte levekostnader. Hvilket det selvsagt er.

Resultatet er en gradvis forverring for alle som er "dumme nok" til å akseptere lønnsforhøyelser basert på KPI. Man får et rotterace der bare de grådige vinner. Man får også et samfunn der alle som lever på fast lønn (pensjoner, trygder) automatisk sakker akterut med mindre staten viser "storsinn". Man får i tillegg en situasjon der staten kan skryte på seg mindre inflasjon enn den reelle.

Men hvis KPI ikke definerer inflasjon, hva gjør det da? Morsomt at du spør.... En har nemlig historisk definert inflasjon politisk akkurat som man vil. Og dette er ikke et særnorskt fenomen. Langt der ifra.


Tabellen viser forskjellige måter å beregne inflasjon på. Ved å bruke tidligere beregningsmetoder ville vi idag hatt en skyhøy inflasjon. Men det "har" vi ikke. Fordi vi med tallmagi (beregningsmetode) har definert at inflasjonen er lavere enn den er.

Men i og med at inflasjon egentlig bare har en korrekt definisjon - en økning i pengevolumet - er alle slike beregninger imidlertid ren fantasi. Tenk på et tall...

Sannheten er at vi heldigvis har uavhengige internasjonale observatører som holder rede på hva vi bedriver, for eksempel St. Louis Federal Reserve. Som har følgende tallmateriale.

KPI (CPI) ligger ikke langt fra 2,5%? Norges Bank er med andre ord flinke.


Problemet er at den virkelige inflasjonen (Monetary Aggregates) selvsagt er langt høyere. At dette til en viss grad idag kompenseres for forbrukere i form av billig import fra østen er en ting. At det innenlandske pengemarkedet alikevel overflommes av penger med "fiktiv" verdi (nye penger inn i samme ressurs-pool) er imidlertid et alvorlig problem. Blant annet er et resultat at det ikke går an å spare seg inn i boligmarkedet. En som spinker og sparer vil få sparebeløpet redusert årlig med den reelle inflasjonsraten, mens en som låner av de "nye" pengene som er i omløp lett kan overby. Sentralbanken ser på høyere boligpriser som "bytte av penger" og ikke økte leveomkostninger! Ser du det slik?

På grunn av at det stadig pumpes nye penger inn i økonomien, blir penger sluset inn i en rekke uheldige forhold. Pengemengden (volumet) i Norge har fordoblet seg fra 2003! Disse pengene må nødvendigvis brukes ett sted. Resultatet er at vi får boligbobler, høyere meglerlønninger, bonuser til toppledere i øst og vest, kunstig høye aksjekurser, mer spekulasjon og større luksusforbruk. Det svarer seg faktisk med luksusforbruk fremfor nøkternhet. Vel og merke for dem som har pengene! I tillegg svekkes innenlandsk produksjon, blant annet i landbruk og konkurranseutsatt produksjon. Dette er resultater som ingen politikere ønsker - men som de legger opp til selv i et evinnelig vanstyre.

For fordelen av høy inflasjon for myndighetene er så forlokkende at alle negative resultater blir fortrengt. Fordelen er at myndighetene står fritt til å trykke opp nye penger til eget forbruk og til å dope økonomien med mer penger - som i virkeligheten betyr mer gjeld. Og som ikke gagner noen i den virkelige verden. Bortsett fra eliten på toppen som forsyner seg av kaka før den råtner.

11 kommentarer:

Anonym sa...

Jøss, gjør du ting på oppfordring? :)

Meget bra. Faktisk Svært bra. Lettforståelig - men dette gir meg ikke akkurat bedre goodwill overfor myndighetene. Hvor lenge skal vi tillate å bli lurt? Skummelt.

Helge Samuelsen sa...

Har hatt dette innlegget i hodet en tid, men syntes det var på tide å få det ut.

Goodwill overfor myndighetene? Aldri. Det må en aldri ha. det finnes agendaer overalt ;)

kurt sa...

Nok er eksempel på kvalitetsdominans på Kompromissløse Meninger. Er noe slik vi blir forespeilet i denne verden ;)

Helge Samuelsen sa...

Kort sagt Kurt, nei... :O)

frr sa...

Bevares. Hva du kan. Og jeg forstod mye, om ikke alt.

Amos Keppler sa...

Det er det sinnssyke forbrukersamfunnet som gjør inflasjon «nødvendig». Nå kjøper jo folk mindre av det de overhodet ikke har bruk for, og det går jo ikke an.

Jeg er uenig med deg om markedskreftene, men det er sikkert ingen overraskelse...

Helge Samuelsen sa...

Frr,

Vel, jeg har da lært det av mer kloke hoder enn meg selv :O) Det kommer mer, som forhåpentligvis avklarer ting bedre. Hvis jeg ikke kludrer det til med å skrive for komplisert, da ;O)

Amos,

Nei, det er snarere slik at pengepolitikken presser frem forbrukssamfunnet. Forbrukssamfunnet er ingen naturgitt forutsetning. Men når man pumper penger inn i markedet vil det legge grunnlag for forbruk. At sparing i praksis blir rent tap er en sterkt medvirkende årsak. Dette systemet vi har idag legger tilrette for overforbruk på en helt annen måte enn en ikke-ekspansiv pengepolitikk vil gjøre. Faktisk er hele poenget med systemet å skape mest mulig vekst ved å gi mest mulig kreditt.

At vi er uenige om markedskreftene er derimot ingen overraskelse :)

På den annen side så er jeg av den oppfatning av at det egentlig er en skinnuenighet. Markedskreftene vil alltid eksistere i ethvert samfunn, poenget er hvordan en legger tilrette. I betydningen av at markedskreftene (kapitalisme) legger opp til det samfunnet vi har idag så er vi sikkert relativt enige.

Men jeg trodde at du var noe anarkistisk anlagt, markedskrefter er ikke mer enn læren om frivillig handling. Det må du være for.

"Markedskreftene" basert på grådighet og opprettholdt av et system som vrir alt i favør av kapitalholdere på bekostning av alle andre, og som nesten påtvinger overforbruk har ingenting med markedskreftene å gjøre. Selv om man prøver å la det se slik ut. Denne illusjonen tjener, som jeg har sagt tidligere både kapitalister og sosialister (statsmakt) på. Men det er IKKE annet enn en perversjon av markedskreftene.

Markedskreftene i forhold til inflasjon er en virkelighet en ikke kommer unna. Uavhengig av politisk system vil pengeverdien alltid være avhengig av volumet av penger og tilgjengelige ressurser. Og uavhengig av politisk system vil noen alltid ønske å kontrollere pengestrømmen.

Kapitalisme er blitt pervertert til å bety grådighet. Og det passer selvsagt grådige kapitalister meget bra, fordi da kan de gjemme seg bak et økonomisk system og fortsette å være grådige.

Man må imidlertid skille mellom de prinsipper som beskriver frivillig handel og som ikke er menneskelig skapte, snarere bare empirisk beskrevet, og de prinsipper som brukes for å fremtvinge markedsunderkastelse. Jeg er klar over at få sier dette: men det er to forskjellige ting.

Hele boligboomen og de ekspansive utlån som lå til grunn for den økonomiske krisen har sitt utspring - ikke i mangel på kontroll - men overskudd av penger. Dette betyr ikke at jeg argumenterer for null kontroll. Snarere tvert imot. Men det er viktig å forstå sammenhengene. Dagens "løsning" stimulerer bare til enda mer økt forbruk. Og det tror jeg vi er enige om at ikke er bra.

Anonym sa...

Kunne du forklare hva du mener med at eliten på toppen forsyner seg av kaka før den råtner. Greit nok at staten får mer penger til dilldal, og greit nok at masse av de nye pengene sikkert går til de som har mest fra før. Men råtner kaka?

Helge Samuelsen sa...

Mesteparten av de nye pengene kommer til folk som har høy kredittverdighet, fordi de kan ta opp større lån. Kapitalister investerer derved i kapitalvarer, som på grunn av inflasjon faktisk stiger i verdi, mens sparte midler forringes i verdi.

Dermed økes klasseforskjellene.

Men dermed øker også luksusforbruk som kjøp av millionhytter på Hafjell og biler og båter og alt annet mulig dilldall.

Kaka råtner imidlertid for de fleste. Fordi de som får tak i nye penger først får bruke pengene før verdien er forringet. Den som låner og investerer får 100% verdi ut av pengene. Men inflasjonen gjør at om litt er alle penger nedjustert i verdi - og dette går selvsagt mest utover den som prøver å være nøktern å spare seg til bolig eller annet forbruk.

Med andre ord, nye penger i omløp gir noen fordeler i form av tilgjengelige midler, mens andre får sine midler forringet. Det lønner seg dermed å låne og forbruke, ikke å spare.

Derfor er kaka råtnet når disse pengene er blitt "gamle", og bare de som henger med på pengegaloppen fikk fordeler. Alle andre fikk ulemper!

Anonym sa...

Takk for god orientering. Her er det tydeligvis mye som folk flest ikke kjenner til!

Helge Samuelsen sa...

Bare hyggelig. Hvis folk flest hadde forstått hvordan pengepolitikken fungerer tror jeg at det hadde blitt hett om ørene på folka på løvebakken ;)