Kompromissløse meninger benytter seg selvsagt av ytringsfriheten ved hvert innlegg. Et av grunnkonseptene er aldri i utgangspunktet å ta hensyn til hva andre eventuellt synes om mine meninger. Slikt burde være en selvfølge, men er det ikke for alle. Langt der i fra.
For selv i samfunn der ytringsfriheten står relativt sterkt, er det nå engang slik at gruppepress og ønske om ikke å skille seg ut gjør seg gjeldende. Eller bent fram redsel for å redusere karrieresjanser eller sosial status i et samfunn som ofte både er overfladisk og menneskefiendtlig. Til tross for både ytringsfrihet og materiell velstand.
Det er en sak jeg vil fokusere på. Og det er den sammenblanding mellom personlige meninger og aksept av andres tanker som gjennomsyrer samfunnet. Det er oftest slik at en tenker: Dette er jeg motstander av - dette liker jeg ikke - og så setter man likhetstegn mellom den tankerrekken og at en derfor må motarbeide det en ikke liker. Dette er bakgrunnen for at flertallsdiktaturet fungerer. Hele konseptet bygger på at en bygger opp ideer - memer om en vil - som en enten opptar i eget tankeunivers eller avviser som uønskede.
Men annerledes tanker er alldeles ikke uønskede. De er livsblodet i samfunnet som garanterer både nødvendig korreksjon til det etablerte, individuell frihet og ytringsfrihet. Når alle tenker likt er vi ute å kjører - vi er blitt roboter.
Toleranseprinsippet er mye brukt innen moralfilosofi og politisk teori. Voltaires berømte sitat: Jeg er helt uenig med deg, men vil kjempe inntil døden for din rett til å si det du sier*, er velkjent. Men det handler ikke bare om retten til å si noe, men også om retten til å være uenig uten å nødvendigvis å måtte motsette seg motpartens ideer i praksis. Det som er "riktig" for ett menneske kan være "feil" for et annet. Vi er ikke like. Og vi bør heller aldri bli det.
Så... betyr dette at alt skal aksepteres? Selvsagt ikke. For det første skal ethvert tenkende menneske legge frem egne synspunkter og ideer som en forutsetning for å eksistere intellektuellt. For det annet skal man motsi ethvert standpunkt som man finner urimelig eller usant. Man skal ikke respektere alt. Spesiellt ikke tanker som går på intoleranse. For toleranse er utgangspunktet for ytringsfrihet. Respekt er imidlertid ikke det samme som toleranse. Man skal tolerere at andre har andre ideer, men dette medfører ikke at man automatisk skal ha respekt for disse. I toleransebegrepet ligger en respekt for retten til å ha andre meninger og å handle annerledes enn en selv, ikke nødvendigvis respekt for det som ytres eller gjøres.
Dette prinsippet kom frem under hijab debatten i Norge (eller snarere ikke). Man behøver ikke respektere at andre mennesker bruker hijab. Man kan godt se på det som kvinneundertrykkende. Og på flere nivåer er det også det. Men på flere nivåer er det nettopp ikke det. Man kan ikke nekte noen å følge sin overbevisning med det som utgangspunkt å stanse undertrykkelse. Det er i seg selv undertrykkende.
Det er lov å være uenig. Men den som søker makt for å avkreve etterfølgelse av egne prinsipper bidrar hverken til ytringsfrihet eller annen frihet. Denne forståelsen har vi kollektivt tilsidesatt idag. Vi tillater i altfor stor grad statens voldsmonopol nettopp å tilsidesette toleranse overfor andres meninger og handlinger nettopp fordi flertallet jevnt over ikke respekterer mindretallets rettigheter.
*Det er idag allment akseptert at dette er en parafrase for noe Voltaire skrev i et brev til M. le Riche: «Jeg avskyr det du skriver, men jeg vil ofre livet for å gjøre det mulig for deg å fortsette å skrive.»
For selv i samfunn der ytringsfriheten står relativt sterkt, er det nå engang slik at gruppepress og ønske om ikke å skille seg ut gjør seg gjeldende. Eller bent fram redsel for å redusere karrieresjanser eller sosial status i et samfunn som ofte både er overfladisk og menneskefiendtlig. Til tross for både ytringsfrihet og materiell velstand.
Det er en sak jeg vil fokusere på. Og det er den sammenblanding mellom personlige meninger og aksept av andres tanker som gjennomsyrer samfunnet. Det er oftest slik at en tenker: Dette er jeg motstander av - dette liker jeg ikke - og så setter man likhetstegn mellom den tankerrekken og at en derfor må motarbeide det en ikke liker. Dette er bakgrunnen for at flertallsdiktaturet fungerer. Hele konseptet bygger på at en bygger opp ideer - memer om en vil - som en enten opptar i eget tankeunivers eller avviser som uønskede.
Men annerledes tanker er alldeles ikke uønskede. De er livsblodet i samfunnet som garanterer både nødvendig korreksjon til det etablerte, individuell frihet og ytringsfrihet. Når alle tenker likt er vi ute å kjører - vi er blitt roboter.
Toleranseprinsippet er mye brukt innen moralfilosofi og politisk teori. Voltaires berømte sitat: Jeg er helt uenig med deg, men vil kjempe inntil døden for din rett til å si det du sier*, er velkjent. Men det handler ikke bare om retten til å si noe, men også om retten til å være uenig uten å nødvendigvis å måtte motsette seg motpartens ideer i praksis. Det som er "riktig" for ett menneske kan være "feil" for et annet. Vi er ikke like. Og vi bør heller aldri bli det.
Så... betyr dette at alt skal aksepteres? Selvsagt ikke. For det første skal ethvert tenkende menneske legge frem egne synspunkter og ideer som en forutsetning for å eksistere intellektuellt. For det annet skal man motsi ethvert standpunkt som man finner urimelig eller usant. Man skal ikke respektere alt. Spesiellt ikke tanker som går på intoleranse. For toleranse er utgangspunktet for ytringsfrihet. Respekt er imidlertid ikke det samme som toleranse. Man skal tolerere at andre har andre ideer, men dette medfører ikke at man automatisk skal ha respekt for disse. I toleransebegrepet ligger en respekt for retten til å ha andre meninger og å handle annerledes enn en selv, ikke nødvendigvis respekt for det som ytres eller gjøres.
Dette prinsippet kom frem under hijab debatten i Norge (eller snarere ikke). Man behøver ikke respektere at andre mennesker bruker hijab. Man kan godt se på det som kvinneundertrykkende. Og på flere nivåer er det også det. Men på flere nivåer er det nettopp ikke det. Man kan ikke nekte noen å følge sin overbevisning med det som utgangspunkt å stanse undertrykkelse. Det er i seg selv undertrykkende.
Det er lov å være uenig. Men den som søker makt for å avkreve etterfølgelse av egne prinsipper bidrar hverken til ytringsfrihet eller annen frihet. Denne forståelsen har vi kollektivt tilsidesatt idag. Vi tillater i altfor stor grad statens voldsmonopol nettopp å tilsidesette toleranse overfor andres meninger og handlinger nettopp fordi flertallet jevnt over ikke respekterer mindretallets rettigheter.
*Det er idag allment akseptert at dette er en parafrase for noe Voltaire skrev i et brev til M. le Riche: «Jeg avskyr det du skriver, men jeg vil ofre livet for å gjøre det mulig for deg å fortsette å skrive.»
18 kommentarer:
Vi har ytringsfrihet... helt til man kommer til de enormt mange tilfellene der storsamfunnet eller lokalsamfunnet ikke liker deg og det du skriver om, og du har tråkket på for mange tær og den feite dama hylskriker.
Ja, men det er en vesensforskjell på selvsensur i enkelte media og den totale manglende ytringsfrhet som man har i mange andre land, for eksempel Kina.
Er ikke den begrensning som Amos Keppler snakker om her nettopp et resultat av det du snakker om her, Helge?
Joda, det er det såvisst. Man kommer ikke utenom selvsensur i mange media. Jeg er imidlertid prinsipiellt imot det, respekterer det ikke, men tolererer det.
Jeg mener som sagt at ytringsfriheten må være absolutt, uten bortforklaringer eller unnskyldninger.
Jeg er uenig ia t det er vesensforskjell mellom kina og "oss". "Vi" er sleipere, dyktigere i faget, det er det hele. så på en måte er det verre her, fordi her har folk illusjonen av medbestemmelse og ytringsfrihet, men det er fjernt fra sannheten.
Det er langt fra bare snakk om selvsensur, men sensur, punktum.
Ytringsfriheten kan aldri være absolutt, fordi Amos Keppler ikke kan påtvinge andre aktører sin filosofi like lite som andre kan eller bør påtvinge Amos Keppler sin filosofi.
At det ikke er forskjell på ytringsfriheten i Norge og i Kina (verre eksempler kan også finnes) faller på egen urimelighet og tanken er et uttrykk for samme logiske brist som nulltoleranseprinsippet bare med motsatt fortegn.
Når det gjelder illusjonen av medbestemmelse, så er den langt på vei illusorisk. Men først og fremst fordi massene velger å IKKE egentlig engasjere seg.
Her må man uansett skille mellom respekt og toleranse. Noe som sjelden gjøres i et språk som snart er mer ullent enn saueull. DET er et større problem enn manglende ytringsfrihet i Norge - at ideer høvles og pusses ned til et intetsigende møl.
Det er en vekselvirkning slevsagt, men trykket mot å ytre seg er minst like stor her.
Dog er reaksjonen på upopuløre ytringer noe mer brutal i Kina.
Jeg antar du har ett i at ytringsfriheten ikke kan være total, men den kan være langt nærmere hundre prosent enn den er.
Og ytringsfriheten har da ikke noe med å tvinge sin mening ned over hodene på folk???
Snarere tvert om.
Ja, der skal jeg være enig. Ytringsfriheten er aldeles ikke så god som den burde være. Dagspressen er for eksempel så konservativ i sin tillatelse av ytringer at det grenser til det absurde - NRK ER allerede langt over det absurde.
Men ytringsfrihet i den forstand at en skal ha en klausul om at for eksempel aviser ikke skal få ha redaksjonellt "utvalg" er jo nettopp tvang. Man påtvinger en avis å ta inn hva som helst. Selv om en ikke liker at slik selvsensur eksisterer, så er dette morsomt nok et resultat av mediets frihet og ytringsfrihet. Mediet signaliserer med et slikt utvalg sin verdibase, og alle står jo fritt til å velge dette bort når det blir for tamt. (Dog har jo folk flest ikke vett til å gjøre det, kan man si ;)
Jeg antar at det vi egentlig diskuterer er en slags skinnuenighet. Jeg synes også at mange flere fora SKULLE ha tillatt langt mer av ytringer. Men ingen kan påtvinge dem det.
Trykket imot å ytre seg "kontroversiellt" er selvsagt stort. Dog er det på ingen måte en reaksjon som i vesentlig grad sensurerer ytringer så lenge en selv står for mediet og bedriver en egeninnsats. Det er en vesentlig form for ytringsfrihet som svært mange andre land mangler totalt.
Ytringsfriheten dreier seg faktisk også om muligheten til å bli hørt, fortrinnsvis i viktige fora. Uten det blir enhver del av det noe hult.
Det er nok litt mer komplisert. I den grad en meningsytring bevisst over tid blir undertrykket på generellt grunnlag, så kan man snakke om sensur. Men det finnes ingen rettighet til å bruke andres medier som man vil.
Alikevel er det et poeng at blir man ikke hørt, så er ytringsfriheten kanskje mindre verdt i forhold til å kunne påvirke.
Men YTRINGSFRIHETEN er ikke påvirket av en slik begrensning, fordi ytringen i seg selv ikke er forbudt.
Artikkel 19 i menneskerettighetserklæringen sier: - Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.
"ethvert meddelsesesmiddel" betyr ikke at en uten forbehold har rett til å KREVE tilgang til et eksisterende meddelelsesmiddel, men at man har retten til å skape og bruke et slikt meddelelsesmiddel. Og det har man i Norge idag, med den begrensning at ytringer som er direkte ulovlige i en viss grad ikke er tillat. Men når man ser hva for eksempel nynazistene får lov til å skrive så ser en at takhøyden er stor.
Men det ville ikke være i tråd med dine prinsipper om slike organisasjoner uten forbehold fikk tilgang - fikk KREVE tilgang - til ethvert medium?
Ytringsfriheten har egentlig intet med retten til å bruke andres eiendom å gjøre, men er en rett til å uttrykke seg ved å bruke egne ressurser.
Jeg fortstår tankegangen din, men her er det en vanskelig balansegang mellom forskjellige prinsipper. Ytringsfriheten garanterer imidlertid bare at man kan ytre seg uten å bli stanset av myndigheter eller andre maktgrupper - ikke at man får rett til å få tilgang til ethvert medium.
Jeg mener ikke at man skal ha tilgang til ethvert medium, bare nok av dem til at man blir hørt. Alle burde feks ha hatt ubegrenset adgang til nrk eller tilsvarende.
Ellers synes jeg ikke menneskerettserklæringen går langt nok og det gjelder på en rekke områder.
Jeg avskyt rasistiske utalelser. Faktisk så blir jeg nærmest dårlig av dem, men jeg ønsker ikke å forby dem. Jeg støtter Voltaire.
På en annen side så er det også uakseptabelt at feks Borgeravisen blir dominert av Hans Rustad og andre drittsekker.
Men jeg synes ikke den balansegangen du antyder er noe vanskelig, uansett. I eventuelle tvilstilfeller blir ytringsfriheten og retten til å bli hørt valgt.
Det viktigste her, både i norge og andre vestlige land, som leker frihet, på alle områder, som i virkeligheten er totalt ufrie er at man behøver ikke putte folk i fengsel for å begrense friheten deres. Diktaturet er smartere enn som så i denne vår moderne verden, denne 1984 i andre potens. Folk blir holdt på plass av tusen tråder i edderkoppens nett. Lenker er stort sett unødvendig og også upraktisk. Man trenger undersåtter og arbeidere, og at de lever med den nevnte illusjonen av frihet.
Vel, her er det nok slik at du har en annen oppfatning enn de fleste. Ubegrenset tilgang til NRK? Hvordan ville det gått? Det er ikke praktisk mulig.
Voltaire sa: "Jeg avskyr det du skriver, men jeg vil ofre livet for å gjøre det mulig for deg å fortsette å skrive." Han la ikke til: Og jeg skal publisere det du skriver.
Det er ingen rettighet å bli publisert i noe medium som sådan. Ditt system er ikke ytringsfrihet, men publikasjonsfrihet under tvang.
Mitt system er sann ytringsfrihet.
Jeg nevnte bare nrk som et eksempel. Det ville vært lett i praksis å få det til, ved å bruke et utall metoder. Det er ikke muligheten det skorter på, men viljen. Det er ofte slik.
Jepp,, som vanlig har jeg et uendelig mye bedre syn på ting og tang enn de aller fleste.
Takk takk takk...
Ditt system er ikke sann ytringsfrihet, fordi du definerer ytringsfrihet på en typisk venstreradikal måte der tvang og "komiteløsninger" (hvem skal bestemme hvem som slipper til?) er eneste tanke, og som stikk i strid med det du snakker om alltid vil degenerere til absolutt sensur og ufrihet.
Nei, her aner du ikke hva du snakker om, rett og slett.
"Jeg nevnte bare nrk som et eksempel. Det ville vært lett i praksis å få det til, ved å bruke et utall metoder. Det er ikke muligheten det skorter på"
Selvsagt er det et utall muligheter å instruere et medium å ta inn stoff som ingen der vil ha. Pistol mot tinningen er en av dem. Hvis du ikke mente NRK spesiellt, mener du da altså at alle medier skal underlegges en statlig sensur der du og dine likesinnede definerer hva som skal på agendaen? Det er nemlig det som skjer hver gang slike tanker som du har skal omsettes i praksis.
Nei, slike tanker må nok desverre ignoreres, fordi de er en alvorlig trussel både mot frihet og ytringsfrihet. Men det er jo klart at hele den radikale venstresiden aldri kan gjøre annet enn å sutre over manglende forståelse og tilgang. dDen visa er det hakk i. Det må være fordi en ennå bruker gamle LP'er. ;) Virkeligheten er imidlertid at tilgangen på egenpublisering, internett osv aldri har vært bedre, men noen er ikke fornøyde før de kan bestemme over alle andre. Det er en langt mer alvorlig trussel enn at Amos Keppler ikke kommer i NRK.
Jeg kan ikke annet enn å gjenta: Ditt system er ikke ytringsfrihet, men publikasjonsfrihet under tvang. Utrykk som "sann" ytringssfrihet er bare en frase uten mening. Du har så stor ytringsfrihet allerede at jeg mistenker at det i seg selv er irriterende, fordi det da ikke er noe å klage på.
"Og det er den sammenblanding mellom personlige meninger og aksept av andres tanker som gjennomsyrer samfunnet. Det er oftest slik at en tenker: Dette er jeg motstander av - dette liker jeg ikke - og så setter man likhetstegn mellom den tankerrekken og at en derfor må motarbeide det en ikke liker. Dette er bakgrunnen for at flertallsdiktaturet fungerer."
Og dette er hovedproblemet i verden idag i forhold til sameksistens. Og ingen kommenterer en slik innsikt?
Vel, du tok den, anonym ;)
Viktigheten i dette temaet kommer enda tydeligere frem nå, etter 22. juli 2011. Godt skrevet.
Takk. Leste gjennom denne pånytt nå, og det gikk faktisk et lite gys igjennom meg.
Legg inn en kommentar