Navar-Gynt

Samferdselsminister Liv Signe Navarsete har sikkert ikke lest Kompromissløse meninger - for da hadde hun sett lyset før. Men man skal ikke kimse av følgende utsagn:

- Vi har sakket akterut, og samferdselsdebatten har nesten vært fraværende. Hovedproblemet i Norge er at vi har brukt mye mindre på samferdsel enn andre land. Det er vanskelig å få fram enighet i det politiske miljø om at infrastruktur er helt grunnleggende for økonomisk vekst. På grunn av oljen har vi i mindre grad enn andre sett behov for å oppgradere infrastrukturen.

Med andre ord er hun den første(?) politiker som faktisk innrømmer at oljen har vært ødeleggende for norsk infrastruktur, og dermed for norsk konkurranseevne. Dette har mer fremsynte folk sett for lenge siden. Men dette dreier seg ikke bare om veier eller økonomisk vekst. Det gjelder all infrastruktur, og det gjelder selvsagt den dyrtid skapt av oljen som har rasert store deler av norsk velferd og ressursskapning og gjort det umulig for samtlige norske regjeringer siden oljeforbannelsen kom over oss å føre en fornuftig politikk.

Økonomisk vekst bør ikke være et overordnet mål lenger. Men å bruke ressurser på å faktisk skape et godt samfunn og å løse de energimessige og klimamessige kriser som vi står overfor krever faktisk en sunn økonomi. Legg merke til at en sunn økonomi handler mer om balanse enn om vekst.

Med et system der sløsing på grunn av enorme oljeinntekter har blitt en del av hverdagen, samtidig som dyrtiden og inflasjonen dreper all marginalitet og gjør det umulig for mange å klare seg selv i et samfunn basert på en avsindig pengegalopp - har utgiftsspiralen i samfunnet snart brakt all fornuftig aktivitet utenom den basert på avsindig pengejag i kne. Og spiralen har ingen ende. Største taper i kroner og øre er staten, som største aktør i markedet og den som er tvunget til å innse at skatter og avgifter år for år ikke strekker til, fordi pengene blir stadig mindre verdt. Men den som føler problemet på kroppen er de som ikke kan kompensere. De dårligst betalte som har liten evne til å kreve høyere lønn, og de konkurranseutsatte næringer.

Alt konspirerer for å gjøre hverdagen dårligere for arbeiderklassen, samtidig som reell verdiskapning utenom oljesektoren går ned. Og når jeg snakker om reell verdiskapning så snakker jeg ikke om profitt. Jeg snakker om det grunnlaget av ressursskapning som skal bære barnehager, skoler, universiteter, forskningsmiljø, helsevesen, trygdevesen, pensjonssystemer og så videre inn i fremtiden. Penger er ikke ressurser.

Pengene til alle disse formålene finnes visstnok bare i krisebudsjetter der en trykker opp fiktive penger (uten grunnlag i reelle verdier) for å redde et økonomisk system som i utgangspunktet er selve problemet.

Slikt er det samme som å pisse i buksa for å holde seg varm.

Nå vet jeg ikke om Navarsete har for vane å pisse i buksa. Men hennes nye innsikt vil uansett neppe føre til en omlegging av vårt økonomiske system. Det er selvsagt rent valgflesk fra regjeringen at en nå på magisk vis skal rydde opp i flere tiårs mislighold. Grunnlaget for økonomien er den samme som før, og en kan ikke holde på med å pisse i buksa i det uendelige for å holde varmen. Krisemidler kan ikke trylles frem for ofte uten alvorlige økonomiske konsekvenser.

Norge har idag et svært usunnt næringsliv dominert av store enheter med statsgitte fordeler. Energipolitikken bidrar ikke til verdiskapning. Vi vrir i stadig større grad arbeidslivet i retning av enten papirflytting eller interne servicenæringer. Vi har et lite fremtidsrettet innovasjonsmiljø som mer eller mindre eies av oljå. Skolene våre utdanner snart de "dummeste" folkene i europa. Nyskapning og innsats er snart så dyrt at en nesten må være idiot for å satse på egen bedrift i et land som suger allt overskudd inn i det sorte hullet på Løvebakken.

Det er ikke olje i maskineriet - det er sand.

Norge står overfor enorme utfordringer i fremtiden. Og allerede idag lever mange under åket av en totalt feilslått politikk. I fremtiden vil det bare bli verre. For gapet mellom muligheter og realiteter blir stadig større, og selv en samferdselsministers innrømmelse av at til og med egen flertallsregjering står til Lite Godt, vil nok ikke være nok til å innse at verdien av oljefondet vårt de facto er negativ når en trekker fra alle de problemer som følger med denne rikdommen - en imaginær rikdom basert på usunne og tomme kalorier.

Norge kunne vært så mye mer. Desverre har vi ikke bedre vett enn å vite hva vi skulle ha gjort. Uten å handle. Ibsen tok oss på kornet. Han forstod den norske sjel. Vi er alle Per Gynt. Tenke det, ville det, men gjøre det? Livsløgnen er vår venn. Denne tradisjonen er så godt innarbeidet at vi etterhvert lyver så vi tror det selv. Og bukkerittet fortsetter. Som StatoilHydro sier: Alle må gjøre litt... Og så lite de gjør med sine visjoner om å være bærekraftige ligger tyngdepunktet på litt. Litt for lite. Litt for sent. Litt for teit det...

Piss i buksa, så holder vi varmen en stund til.

Illustrasjon: Fra uroppføringen av Peer Gynt 1902, Aagot Nissen er Solveig, Halfdan Christensen er Peer.