Med småkos og fattigmannsluksus skal nordmenn komme seg gjennom finanskrisen. Forbruket må ned, og billigere underholdning må til.
Og det er selvsagt helt riktig. Håpet må faktisk være at en igjen finner verdien i det billige. Det store, det som er det virkelige livet. Og jeg har god tro på at folk flest kan finne igjen disse sannhetene. Verre er det med offentligheten.
Offentligheten kan være så mangt. Vi har mange aktører på det planet, alt fra idretten som ønsker milliardsubsidiering for å kontinuere sine overdådige sirkus-show, til kommuner som subsidierer konserthus og festivitas av ymse slag, og som i sin jakt på balanserte budsjetter får stadig større skatteiver. Verst er det med Staten, som pumper opp sine avgiftsmuskler hvert eneste år, samtidig som det jubles over høye energipriser. Pengene ruller inn.
Og alle disse pengene hjelper selvsagt ingen. Lønnskarusellen går, og den evige spiral er i gang. Det er ikke dårlige tider som gjør at sykehusene har rekordstore underskudd. Listen for å ha råd til å bruke menneskelige ressurser legges stadig høyere. Lønnsfesten er vår nemesis.
En lønnsfest som store deler av befolkningen ikke er med på. Lønnsoppgjørene skaper allerede i utgangspunktet skjevheter med sine prosentvise tillegg. En prosent av en halv million er selvsagt mer enn en prosent av tohundretusen. Klasseforskjellene styrkes på autopilot. Like viktig er det at rammevilkårene for all virksomhet - alt liv - i systemet er basert mer og mer på regressive skatter og avgifter. Utgiftene til enslige er i stor grad de samme som for familier. Utgiftene for fattige er i stor grad de samme som for rike.
Det vil si - de nødvendige - og de pålagte utgiftene. Et slikt system er selvsagt menneskefiendtlig i utgangspunktet. Det er et vinn og tap samfunn der jakten etter suksess målt i penger blir det viktigste. Den sosialistiske stat har skapt en bizarro-verden der alt en oppnår er det motsatte av det en sier en skal oppnå. Et bakvendtland.
Men en skal da hjelpe? Jo, en ønsker å øke bostøtten. Fine greier, bortsett fra at en selvsagt først må innse at behovet for slik støtte har basis i at flere og flere ikke klarer seg i samfunnet på egen hånd. En må trygle og be for å få støtte for å leve. Dette skaper avhengighet og sier klart og tydelig fra om at myndighetene ikke har tro på muligheten for rettferdige og gode rammevilkår og muligheten for sjølberging. En skal heller ha støtte. Er det rart passivisering og utnyttelse av systemet forekommer?
Og hva med dem som ikke får støtte? Det er i virkeligheten slik at det ikke svarer seg å prøve å klare seg selv for dem som de borgerlige med et dårlig skjult hånlig flir kaller "de ubemidlede". Det er på mange måter lettere å gi opp. Premissene for sparing eller sjølberging er ikke på den politiske dagsorden.
Middelklassen har nok ikke problemer med å finne på litt "småkos og fattigmannsluksus" i disse tider. Lavtlønnede og trygdede er nok godt vant med denne "luksus" allerede, og avventer neste pålagte offentlige avgift med nervøsitet. Kostnadene for å eksistere er større enn mange kan bære. Valget er for mange ikke mellom å kjøpe ny sofa eller nye puter, men blir snarere en nødvendighet av å sette livet på hold mens man sparer opp til offentlige regninger. Myndighetene derimot, skal nok som vanlig være "provenynøytrale", og løfte seg opp av krisetidene på menigmanns skuldre.
Og det er selvsagt helt riktig. Håpet må faktisk være at en igjen finner verdien i det billige. Det store, det som er det virkelige livet. Og jeg har god tro på at folk flest kan finne igjen disse sannhetene. Verre er det med offentligheten.
Offentligheten kan være så mangt. Vi har mange aktører på det planet, alt fra idretten som ønsker milliardsubsidiering for å kontinuere sine overdådige sirkus-show, til kommuner som subsidierer konserthus og festivitas av ymse slag, og som i sin jakt på balanserte budsjetter får stadig større skatteiver. Verst er det med Staten, som pumper opp sine avgiftsmuskler hvert eneste år, samtidig som det jubles over høye energipriser. Pengene ruller inn.
Og alle disse pengene hjelper selvsagt ingen. Lønnskarusellen går, og den evige spiral er i gang. Det er ikke dårlige tider som gjør at sykehusene har rekordstore underskudd. Listen for å ha råd til å bruke menneskelige ressurser legges stadig høyere. Lønnsfesten er vår nemesis.
En lønnsfest som store deler av befolkningen ikke er med på. Lønnsoppgjørene skaper allerede i utgangspunktet skjevheter med sine prosentvise tillegg. En prosent av en halv million er selvsagt mer enn en prosent av tohundretusen. Klasseforskjellene styrkes på autopilot. Like viktig er det at rammevilkårene for all virksomhet - alt liv - i systemet er basert mer og mer på regressive skatter og avgifter. Utgiftene til enslige er i stor grad de samme som for familier. Utgiftene for fattige er i stor grad de samme som for rike.
Det vil si - de nødvendige - og de pålagte utgiftene. Et slikt system er selvsagt menneskefiendtlig i utgangspunktet. Det er et vinn og tap samfunn der jakten etter suksess målt i penger blir det viktigste. Den sosialistiske stat har skapt en bizarro-verden der alt en oppnår er det motsatte av det en sier en skal oppnå. Et bakvendtland.
Men en skal da hjelpe? Jo, en ønsker å øke bostøtten. Fine greier, bortsett fra at en selvsagt først må innse at behovet for slik støtte har basis i at flere og flere ikke klarer seg i samfunnet på egen hånd. En må trygle og be for å få støtte for å leve. Dette skaper avhengighet og sier klart og tydelig fra om at myndighetene ikke har tro på muligheten for rettferdige og gode rammevilkår og muligheten for sjølberging. En skal heller ha støtte. Er det rart passivisering og utnyttelse av systemet forekommer?
Og hva med dem som ikke får støtte? Det er i virkeligheten slik at det ikke svarer seg å prøve å klare seg selv for dem som de borgerlige med et dårlig skjult hånlig flir kaller "de ubemidlede". Det er på mange måter lettere å gi opp. Premissene for sparing eller sjølberging er ikke på den politiske dagsorden.
Middelklassen har nok ikke problemer med å finne på litt "småkos og fattigmannsluksus" i disse tider. Lavtlønnede og trygdede er nok godt vant med denne "luksus" allerede, og avventer neste pålagte offentlige avgift med nervøsitet. Kostnadene for å eksistere er større enn mange kan bære. Valget er for mange ikke mellom å kjøpe ny sofa eller nye puter, men blir snarere en nødvendighet av å sette livet på hold mens man sparer opp til offentlige regninger. Myndighetene derimot, skal nok som vanlig være "provenynøytrale", og løfte seg opp av krisetidene på menigmanns skuldre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar