Kompromissløse meninger

"Et in Arcadia Ego"

tirsdag, november 28, 2006

Krona flagger ut


Norges bank har ikke lenger råd til å trykke penger i høykostlandet Norge. Selvsagt, sier mange, hvis det er billigere å produsere penger i utlandet, hvorfor skulle vi ikke gjøre det?

Penger spart er penger tjent.

Men så enkel er ikke virkeligheten. Fordi dette egentlig ikke handler om å spare penger. Det handler like så mye om lojalitet. Næringslivet har forstått dette. Jobber du i Rema, men handler selv på ICA, så blir du uglesett. Ihvertfall av ledelsen på Rema.

Selvsagt er det ingenting som hindrer noen i å maksimere sin profitt, eller ta egne valg. Tror du. Hvis Norge som nasjon legger opp til fri konkurranse og profittmaksimering, hvorfor har vi da et tollvesen? Hvorfor har vi da moms på innenlands kjøpte varer?

Fordi systemet overhodet ikke er ærlig. Folk flest er tenkt å skulle være trofaste mot systemet. Systemet selv legger opp til full egotripp.

Kanskje burde vi huske det neste gang Gerd Liv maner til moderasjon? Eller huske på at uten opsjoner behøver vi, i likhet med Telenor sjefen, ikke gjøre en maksimal innsats. Hvorfor skulle vi det? Greed is good!

En interessant vinkling på dette sett fra et antropologisk synspunkt er at vi ikke lenger er
en stamme. Vi er ikke lenger en enhet. Å være nordmann er ikke lenger det viktige. Vi har ikke lenger reelt sett en tilhørighet. Alle mann for seg selv.

Det får være som det er. Slik er verden idag. Men la oss ihvertfall innrømme det. Snart er det bare den tomme og egentlig meningsløse sporten som binder oss sammen til
"en nasjon". Men også sporten maner frem et ideal av psykologisk egoisme mer enn noen gang.

Det som er konsekvensen av dette er at lojaliteten forsvinner. Det kan kanskje være bra for enkeltindividet på litt sikt. Eller kansje ikke. Det avhenger av om vi som mennesker har best av å kjøre egotripp eller å holde oss til vår evolusjonsutviklede stammetilhørighet. Mange tegn tyder på at psykiske plager øker i vårt moderne samfunn for eksempel. En sammenheng? En forbigående fase inntil Homo Egocentrica er fullverdig utviklet?

Personlig er jeg en stor tilhenger av personlig frihet. Men også av tilhørighet. En umulig kombinasjon? Ikke i pre-moderne tid.

Uansett. Pengene våre trykkes nå i fremtiden i utlandet. Big deal?! Som symbolsak, ja. Men av helt andre årsaker enn de en primært tenker på. Det dette symboliserer er oljestatens dilemma. Vi har flust av penger, men de kjøper mindre og mindre innenlands. Vi er rike utad, men armoden gjør seg gjeldende til slutt innenlands. Og en dag tar oljepengene slutt. Men det er snakk om en eller to generasjoner inn i fremtiden. Slik at vi moderne Homo Egocentrica ikke bryr oss om det... Men det burde vi. For når oljen tar slutt, og alt vi gjør her er å flytte papir og importere luksus...da kommer virkeligheten.

Og virkeligheten er at ikke alt kan kjøpes for penger. Og selv det som kan, tar slutt når pengene tar slutt. Våre barn og barnebarn kan komme til å se på oss som historiens duster.

6 Comments:

  • At 9:56 a.m., Anonymous Lasse G. Dahl said…

    Godt observert! Det «morsomme» med dette, er jo at få eller ingen diskuterer hva vi skal gjøre i dette landet når alle arbeidsplassene er flagget ut. For så vidt som jeg kommer på, er det ingen ting som ikke kan produseres billigere stort sett alle andre steder enn i Norge.

    Det vi hittil har berget oss på, er jo det naturen har gitt oss i form av fossile brensler. Men å hente ut råvarene våre, gjør jo mennesker fra Øst-Europa langt billigere enn folk med fast bopel her til lands, så den delen av arbeidslivet er også et lett offer på globaliseringens alter.

    Kinafarerklippfisken jeg har skrevet om før er ikke landets undergang, men et veldig godt symbol for utviklingen. Utflagginga av pengeproduksjonen er et enda bedre bilde på det samme.

     
  • At 2:37 p.m., Blogger Helge Samuelsen said…

    Leste ditt innlegg om kinafarerklippfisken. Som du sier, bae ett av mange tilfeller. Vi er en nasjon av råvareprodusenter, til tross for stor rikdom og til tross for gode naturgitte forutsettninger.

    En vakker dag må vi ta konsekvensen av dette, sannsynligvis så ender vi opp med en durabelig "Hollandsyke"!

     
  • At 4:27 p.m., Blogger Amos Keppler said…

    At en nasjon, en hvilken som helst nasjons enhet går i oppløsning er utvilsomt praktfullt. At grådigheten går over alle støvelskaft er så absolutt horribelt.

    Min mening er at ingen bør tjene mer enn ti prosent av gjennomsnittet, uansett inntjeningsform. Å ha en gigantisk formue burde vært ulovlig. Med de ti prosentene kan de som føler de trenger luksus få tilfredsstilt sine syke lyster...

     
  • At 4:35 p.m., Blogger Helge Samuelsen said…

    Grenseløs,

    Jeg tror mennesket som art behøver et felleskap, nasjonalstaten har uansett aldri kunnet erstatte de mer lokale tilknytninger som, etter mitt skjønn, er sunne.

    Når det gjelder rikdom, så er jeg ikke så bekymret for at noen har mye. Det jeg er langt mer bekymret for er at de (lovlig) bruker disse ressursene til å bestemme over andre.

    Dessuten ville et samfunn med slike regler som du skisserer i virkeligheten være basert på mer begrensing enn frihet, og dermed ufravikelig utvikle seg til en politistat.

     
  • At 7:44 a.m., Blogger Milton Marx said…

    Historien er full av eksempler på omveltninger, og det Norge står ovenfor er ganske beskjedent sammenlignet med den industrielle revolusjonen etc, som endevendte mange samfunn ganske kraftig. I mindre målestokk har vi sett det internt i Norge. Folk har fått endrede livsvilkår, og har tilpasset seg dette. Fiskeværene oppstod fordi det oppstod et behov for dem, og da de ikke lenger var like sentrale, begynte de som hadde slått rot der å se seg om etter nye og bedre muligheter for å skaffe seg et godt liv.

    At Norge skulle bli et land hvor man ikke produserer sko var utenkelig for 100 år siden, men vi har faktisk levd godt med den situasjonen de siste 50 årene. Det er ikke noe problem.

    Det du tar opp, er vel egentlig hvordan det vil gå dersom vi ikke omstiller oss. Hvor stor er sjansen for dét? Det vil ikke bli slik at landet blir overtatt av russerne eller kjøpt av kineserne – og i alle fall ikke i en form som gjør at den jevne nordmann vil lide nød.

    Til syvende og sist handler det om hvorvidt man greier å finne måter hvor en tilstrekkelig stor andel av befolkningen kan gjøre seg nyttig. Greier man å være nyttig, har man livets rett – og selvfølgelig vil nordmenn finne måter de kan være nyttige på. Det som truer landet er ikke endringene i verden, men den muligens manglende viljen til å tilpasse seg. Den tilpasningsdyktige overlever som kjent alltid.

    Faren i dag er at man ser endringene som en trussel og ikke som en mulighet. De globale endringene kommer uansett. Spørsmålet er hvor mye energi vi skal bruke til formålsløs bekjempelse av historiens gang. Noe av det som kan vekke bekymring, er at staten drives ut fra en tankegang om at skatteskruen kan strammes litt til – og enda litt til – samtidig med at hele samfunnet innrettes mot at offentlig sektor skal være enorm. Med en slik tankegang blir mulighetene til omstilling redusert. Vi ender opp i et system hvor vi er avhengige av enorme inntekter for å kunne betale enorme skatter og avgifter, og mister til sist forståelsen av at hver og en av oss teller. Vi ender opp med å tro på at statens bevarelse i dens nåværende form er et mål.

    For å ta et praktisk eksempel: I dag kjører man opp med en enorm offentlig barnehageutbygging. Det man glemmer i denne sammenhengen er at slikt koster både penger (skatt) og fleksibilitet (du må betale for kostnadene ved de etablerte institusjonene enten du bruker dem eller ei). Til sist sitter du igjen med et enormt problem dersom verden skulle endre seg. Til sist er det institusjonene som er det viktige, og ikke oppgavene de skulle løse. Først ansetter man folk i kommunene fordi man har et behov, så foretar man seg intet når verden endrer seg, og til slutt er det er problemet hvordan vi kan få de samme institusjonene til å gjøre noe nyttig. Se deg rundt: hvor mange mindre skoler finnes det ikke i Norge i dag som burde vært nedlagt fordi elevtallene er for små?

    Ulykken er ikke at verden og markedene endrer seg. Det har de alltid gjort. Ulykken er at vi prøver å gå mot utviklingen. Den slags går sjeldent bra.

    Så litt til det du sier om Norge. Det er en interessant diskusjon: Hva vil det si å være norsk? Hva er Norge? Er ikke Norge først og fremst bare et administrativt system? Er ikke nasjonalstatens grenser kun en strek på kartet som sier hvem som kan utnytte/skattlegge hvem? For meg er det som betyr noe i Norge min hjemegn, de menneskene jeg kjenner der og de omliggende fjelltoppene som naturligvis er ”mine”. Videre handler det om den generelle anstendigheten som folk flest har. Ærligheten. Humoren.

    Disse tingene vil alltid bestå. Dog tror jeg at Norge er i ferd med å forberede seg på å få seg en ordentlig smell på kjeften! Overkoppen bøyes frem og kjaka stikkes ut, slik at smellen virkelig kommer til å merkes. Landet fortsetter nemlig å mangle vilje til å se at offentlig sektor er til for brukerne, og ikke omvendt. Fortsatt er det ille sett at en kommune sparker overtallige. Man ser det liksom slik at en av det offentliges oppgaver er å sysselsette folk, og det kommer nok til å gjøre litt vondt når smellen kommer.

    Er det et problem at pengesedlene ikke lenger trykkes i Norge? Det er vel neppe noe større problem at Norge aldri har hatt noen store kondomprodusenter, men det har vi faktisk greid å leve med.

     
  • At 8:58 a.m., Blogger Helge Samuelsen said…

    Milton,

    Vi er ikke så uenige tror jeg. Jeg har tidligere påpekt at jeg ikke er for å subsidiere bedrifter for eksempel. Men det er en stor forskjell på å subsidiere en bedrift og å sørge for at rammevilkårene er til stede for at det faktisk lar seg gjøre å drive business i Norge.

    Idag består hovedtyngden av norsk virksomhet av statslige, kvasi-statlige, subsidierte eller oljerelaterte bedrifter. Oljen varer bare ut til engang i neste generasjon. Til alt overmål er vi i hovedsak en råvareprodusent på de fleste områder. Koplet opp mot et høyteknologisk overbeskattet samfunn er det oppskriften på et dundrende krakk.

    At staten i Norge er en dinosaur i betydningen altfor stor og utrydningstruet, kan vi kanskje være enige om. Altfor stor fordi vår administrasjon på alle plan er for tungvint, for dyr og for komplisert. Utrydningstruet fordi en slik struktur ikke gir en snøballs sjanse i havet for at vi per idag kan overleve etter oljen i en konkurranseutsatt virkelighet.

    Altså. Ingen. Subsidiering. Men vi (Storting og regjering, dvs implisitt alle registrerte velgere) er ikke ansvarlige så lenge vi ikke legger rammevilkårene til rette for en sunn næringsvirksomhet. Det gjør vi ikke per idag, og at vi ikke har/tar oss råd til å trykke våre egne penger er isolert sett ingen katastrofe, men et symptom på problemstillingen.

    Og problemstillingen er ikke bare mangel på konkurranseevne, slik jeg ser det. Det er likeså mye et problem skapt av en oljeøkonomi i en altfor liten valuta. Dette er ikke noe jeg har kokt isammen, det finnes historiske tilfeller som viser at slikt er et problem.

    Men jøssda, vi vil nok overleve. Sovjet overlevde også det økonomiske krakket. Problemet er at mesteparten av oss vil måtte gå tilbake til å være pottitbønder i et par generasjoner etter et eventuellt krakk, noe jeg synes vi bør unngå. Om ikke annet fordi det vil skade vår utilbørlige norske "typisk norsk å være god" holdning (den sosialistiske varianten).

    Hm...kanskje det er verdt prisen...

    Jeg er uenig i at vi vil forandre rammevilkårene i tide. Alle de signaler som offentligheten går etter (for eksempel OECD) påpeker at det går som det suser. Det gjør det da også, i en overopphetet oljeøkonomi. Problemet er at DET har vi sett før. Jeg har tidligere påpekt likhetstrekk med den norske økonomien og andre økonomier som har vært basert på store naturressrser. Mottrekket, handlingsregelen, har jo ikke fungert. Vi har per idag en overinflatert økonomi som nødvendigjør et enormt skattetrykk.

    Poenget er at dette ikke BARE er skapt av en sosialisisk skattegrådighet. Det ligger implisitt i en høykostnadsspiral som vår oljeøkonomi har utviklet seg til på en rent kapitalbasert måte. Med andre ord, det er en grunn for at vi er "rike", samtidig som vi stadig må øke skattene, selv om vi IKKE får råd til å vedlikeholde veier, skoler, etc.

    I valget mellom oljeøkonomi og en mer nøktern næringsorientert økonomi med mindre skattlegging velger jeg uten å nøle det siste. Menneskelig psykologi tilsier imidlertid at ingen samfunn kan motstå fristelsen av "billige" penger.

    Ingen i vår situasjon har noensinne myklandet før. Kanskje er jeg pessimistisk, men NOEN får jo være det også. Markedskreftene sørger ihvertfall IKKE for noen myklanding hos oss, for her er alt slikt kortsluttet av økonomiske tvangstrøyer. Og femårsplaner fungerte aldri i Sovjet, og fungerer nok heller ikke hos oss.

     

Legg inn en kommentar

Links to this post:

Opprett en link

<< Home