Glansbildet brister

Norge er et av verdens beste land å leve i. Ifølge diverse internasjonale statistikker. Min mening er at slike undersøkelser ikke tar hensyn til alle forhold, og at vi svikter totalt på et av de viktigste kriteriene for gode liv. Trivsel. Vi har for eksempel en høyere andel av psykisk syke i Norge i forhold til de fleste andre land. Inkludert såkalt "fattige" land.

Materielle goder er ikke alt. Og selv om vi har "gratis" helsevesen hjelper ikke det hvis samfunnet gjør oss ekstra syke.

"Gratis" er forresten et begrep som politikerne kaster inn i valgkamper for at det skal høres ut som om de "gir" oss noe. I utgangspunktet er jo ingenting gratis. Vi fordeler bare betalingen for helse over hele livsløpet i tillegg til å utjevne forskjellene mellom friske og syke. Og det er jo fint. Det samme gjelder utdanningsystemet. Vi har "gratis" skole. Igjen, vi betaler jo for det, bare fordelt over livsløpet. Men er slike goder nok til å gi oss gode liv?

Realitetene viser at tydeligvis må det mer til. Årsakene til at vi sliter psykisk i "verdens beste land" kan være mange. Konklusjonen må uansett være at mange rett og slett ikke lenger trives med eller makter de krav samfunnet stiller.

Unge mennesker burde ikke slite psykisk. De er fremtiden. De har livet foran seg. Utdanning, jobb, familie, barn, alt som hører til et livsløp. De skulle ha all grunn til å ha et positivt syn på livet i "verdens beste land" under en oljeøkonomi som gir oss "penger på bok".

Det er ikke tilfelle. Situasjonen er alvorlig. Studier viser at antallet psykisk syke stiger både i grunnskolen, videre utdanning og ved universitetene. Sjokkrapporten nylig om at en av fem kvinnelige studenter ved Universitetet i Oslo selv mener de lider av alvorlige psykiske plager er oppsiktsvekkende. Det er ingen grunn til å tro at tallet for mannlige studenter er vesentlig lavere.

Tilsvarende situasjoner finnes på de fleste høyere utdanningsinstitusjoner idag, og en kunne være fristet til å tro at det er institusjonene som har alvorlige systemfeil. Det kan delvis være tilfelle. Men jeg tror årsakssammenhengen er mer kompleks og mer skremmende enn som så. Stort arbeidspress gir for eksempel som regel aldri i seg selv psykiske plager. Usikkerhet for fremtiden, følelsen av ikke å mestre de økonomiske og sosiale krav som blir stillet, samt tap av kontroll av eget liv er de mekanismer som over tid skaper psykiske lidelser hos ellers friske mennesker.

Det er desverre slik at situasjonen i Norge synes å fortone seg slik for svært mange. Et slikt samfunn er ikke godt å bo i.

Årsakene til denne utviklingen kan diskuteres. Alt tyder imidlertid på at situasjonen er universell i samfunnet, og peker derfor i retning av at årsakene er dyptgripende, og del av en alvorlig systemfeil i "verdens beste land".

Vårt system er basert på en merkelig blanding av ren kapitalisme og Tayloriansk effektivitetstenkning som stiller enorme krav til enkeltindividet i form av effektivitet og inntjeningsevne, samt sosialistiske høye konformitets og skattleggingskrav . Begge systemer er etter min oppfatning destruktive i sine ytterste konsekvenser i forhold til individualisme og personlig utvikling for den jevne mann og kvinne.

Kanskje vi har tapt det menneskelige i vår streben etter "perfeksjon"?