lørdag, juli 17, 2010

Total fiasko

Statoil vurderer å legge ned gasskraftverket på Melkøya. Anlegget slipper ut 920 000 tonn CO2 hvert år, og Statoil vurderer nå at rensing blir for dyrt.

Bare her er det minst to milliarder kroner og masse tid tapt, ressurser som kunne vært brukt til å satse på fornybar og bærekraftig energi.

Blir dette kroken på døra for videre satsing på karbonfangst?

Neppe. Det ligger for mange penger og prestisje i dette allerede. Vi kan imidlertid alle se konturene av en total og absolutt fiasko. Vi er gått oss vill i et politisk drømmeri. Selv om karbonfangst allerede er teknisk mulig, kan det kun realiseres ved en massiv skattlegging av befolkningen. Det er uansett dårlig anvendte ressurser.

Men ønsker Statoil virkelig å legge ned gasskraftverket? Avisoverskriftene kan tyde på det - sannheten er vel heller snarere at det kynisk spilles på at med den absolutte inkompetanse som er vist på energisektoren i Norge i flere tiår, så blir vi pokka nødt til å innse at for å unngå krise, så må kraftverket få gå.

Med den prisstrategi som eksisterer vil nok heller ikke Statoil ta byrden ved sine utslipp. Den byrden plasseres nok i kjent stil på forbrukerne. Som vanlig. Akkurat som vår nasjonale vannkraftformue er internasjonalisert, og vi betaler CO2 kvoter for Europas utslipp.

Newsflash til norges energipolitikere (i den grad de finnes): Dette bidrar ikke til å gi noen incentiver og fordel til fornybar energi! Dette bidrar til å opprettholde le ancien regime. Men det er kanskje meningen?

For energi har lenge vært del av skattepolitikken.


2 kommentarer:

Placebo sa...

Jeg tror du har rett i at dette er meningen.

Jeg har kommet frem til at jeg er enig med deg (fra tidligere poster) i at kostnaden burde tas på utvinningstidspunktet. Dersom man forutsetter ca. samme produktsammensetning av produkter fra ett fat olje som i dag (asfalt, eksempelvis, slipper ikke ut CO2), vil hvert fat olje produsere minst!! 317 kg CO2. I dag koster det omtrent 200 $ å rense ett tonn CO2 fra atmosfæren. Dette betyr at det bør legges på en avgift på 440 kroner per fat olje i det fatet tas opp. Sammenlikn dette med gjennomsnittspris per fat i 2009 på 380 kroner.

Tror nok en del økonomiske modeller ville fått kraftig hikke av dette.

Det som gjør en slik avgift rettferdig, er at man i de økonomiske modellene for investering og innovasjon forholder seg til de faktiske kostnadene til energien vi bruker.

Vi får en modell som upartisk viser hvorvidt man bør forbedre renseprosessene, satse på fornybar energi, eller redusere / effektivisere energiforbruket (eller alle tre for den saks skyld).

Problemet er selvfølgelig at det er en del viktige mennesker som vil miste VELDIG mye makt på dette, både i næringsliv og i politikk.

Helge Samuelsen sa...

"Problemet er selvfølgelig at det er en del viktige mennesker som vil miste VELDIG mye makt på dette, både i næringsliv og i politikk."

Nettopp! Dette er hovedutfordringen.

En glimrende analyse. Slike avgifter bør selvsagt innføres gradvis, men ubønnhørlig. Dette alene ville sørget for at investeringene ville dreiet bort fra olje og gass. Selv har jeg meget god tro på geotermisk/jordvarme som jeg har skrevet endel om tidligere. Denne energien kunne bli brukt til fjernvarme, el og hydrogenproduksjon.

Fotavtrykket til geotermi er vesentlig mindre enn de fleste andre teknologier.

Uansett, et meget viktig poeng er at hvis kostnadene tas på utvinningstidspunktet legges de samtidig på produsenten. Jeg har tidligere fått kritikk fordi at "logikken er feil" fordi produsent selvsagt baker dette inn i pris til forbruker.

Men poenget er at produsenten konkurrerer direkte med andre energiprodusenter som da SLIPPER å bake inn slike avgifter. Å investere kapital i tungt avgiftsbelastet produskjon får da større risiko, man er tross alt avhengig av å ikke være overpriset. Selv et vedtak om å innføre slike direkte avgifter i fremtiden ville allerede idag sluset kapital inn i sikrere prosjekter.